Disputas: Beslutningsstøtte kan bidra til bedre fallforebygging i hjemmetjenesten

Avhandlingen tar utgangspunkt i at det finnes dokumenterte tiltak for å forebygge fall, men at disse ikke alltid blir brukt systematisk. Fall blir ofte ikke rapportert av eldre selv, og helsepersonell spør ikke alltid aktivt om fallhistorikk.

I en journalgjennomgang i kommunale hjemmetjenester fant Solli at bare 40 prosent av pasienter med høy fallrisiko og 22 prosent av pasienter med moderat risiko hadde fått egnede fallforebyggende tiltak.

Enkle verktøy – men begrenset effekt alene

En systematisk oversikt viser at klinisk beslutningsstøtte (CDS) kan bedre etterlevelsen av anbefalinger for fallforebygging og sannsynligvis redusere fall, særlig i institusjoner og blant de eldste pasientene.

I en annen studie ble tre nøkkelspørsmål (3KQ) testet som verktøy for å identifisere fallrisiko i norske hjemmetjenester. Spørsmålene fremsto ifølge forskningen som praktiske, og kan øke bevisstheten om fall, men studien viser også at verktøyet i seg selv ikke sikrer at identifisert risiko følges opp med konkrete tiltak.

Behov for mer systematisk oppfølging

Solli skriver at det finnes et tydelig forbedringspotensial i fallforebyggingen i kommunale hjemmetjenester. Sollis arbeid peker på behovet for mer systematisk kartlegging av fallrisiko og bedre kobling mellom screening og oppfølging.

Samtidig understrekes det at beslutningsstøtte alene ikke er tilstrekkelig, og at videre forskning bør se på hvordan slike verktøy bedre kan integreres i klinisk praksis. 

Uklare ansvarsforhold kan være et hinder

– Hva er de viktigste årsakene til at fallforebyggende tiltak ikke blir fulgt opp slik du ser det, selv når risiko blir identifisert?

– Jeg tror det er flere faktorer som bidrar til manglende oppfølging, selv når risiko blir identifisert. Lite bruk av systematiske implementeringsstrategier, som opplæring, veiledning og utprøving i konkret klinisk praksis, er en viktig barriere. 

I tillegg mener Solli at uklare ansvarsforhold mellom profesjoner og nivåer i tjenesten, samt mangel på tid og ressurser, kan hindre oppfølgingen. 

– Det er også viktig å understreke at mange helsepersonell faktisk tilbyr fallforebyggende tiltak, men at den eldre takker nei. I slike situasjoner bør helsepersonellet gi opplærling i fallforebygging og ta en samtale om hvordan det kan tilpasses den enkeltes behov og preferanser, slik at det blir lettere for den eldre å delta.

– Bør integreres direkte i prosedyrene

– Hvordan kan klinisk beslutningsstøtte integreres bedre i hjemmetjenestene for å sikre faktisk endring i praksis – ikke bare økt bevissthet?

– Klinisk beslutningsstøtte bør integreres direkte i kommunenes prosedyrer for screening av fallrisiko, kartlegging og valg av tiltak, mener han. 

For å fremme bruken i praksis sier Solli at beslutningsstøtten må være lett tilgjengelig i arbeidsflyten, for eksempel i journalsystemet eller i digitale verktøy som brukes daglig. 

–  I tillegg bør helsepersonell få opplæring i fallforebygging og hvordan beslutningsstøtte kan brukes i konkrete situasjoner, slik de både er komfortable med verktøyet og ser fordelene med det i sin egen praksis.

- Må være systematikk i implementeringen

–  Hva kreves av kompetanse, ressurser eller organisering for at verktøy som 3KQ skal få større effekt i kommunene?

– 3KQ er et supert supplement til fallforebyggende praksis i kommunene. For at et verktøy som 3KQ skal kunne få ønsket effekt, må kommunene arbeide systematisk med implementering, mener Solli.

Solli sier at hans studie viser at 3KQ i seg selv er lett å huske og praktisk å bruke i daglig praksis, men at effekten begrenses dersom det ikke finnes en tydelig kobling mellom identifisering av fallrisiko og videre oppfølging. 

– Derfor bør kommunene utvikle konkrete prosedyrer eller anbefalinger for hva som skal gjøres når en eldre svarer ja på ett eller flere spørsmål, mener han. 

Et eksempel, mener Solli, kan være at personer som rapporterer ustøhet kan henvises til fysioterapeut for videre oppfølging og tiltak. 

– Slik tydeliggjøres ansvarsfordelingen, og beslutningsstøtten blir et integrert tilskudd til det helhetlige fallforebyggende arbeidet, sier han.

– Fysioterapeuter kan spille en nøkkelrolle

– Hvilke konkrete tiltak mener du bør prioriteres først for å redusere fall blant eldre i hjemmetjenestene?

– Eldre som trener balanse og styrke for muskulaturen i underekstremitetene har betydelig lavere fallrisiko enn de som ikke gjør det. Balansetrening og styrketrening i tilstrekkelig dose – helst mer enn tre timer per uke over tid – er det mest effektive tiltaket vi kjenner. 

Solli understreker at fysioterapeuter kan spille en nøkkelrolle som fasilitatorer og instruktører: 

– Særlig siden anbefalinger sier at alle eldre bør trene balanse og styrke, uavhengig av fallrisiko, avslutter han.

Rune Solli disputerer den 14. april ved OsloMet. 

Les mer om Sollis forskning her.