Det er hovedkonklusjonen i den vitenskapelige artikkelen «Hvor
ble det av fysioterapien? Fysioterapeuters rolle i uterehabilitering for eldre
hjemmeboende personer».
– Fysioterapi er ikke en statisk størrelse, men et fag i
bevegelse. Nye måter å organisere helsetjenestene på, med økt vekt på
samhandling, samskaping, teamarbeid og oppgavedeling, påvirker hvordan
profesjonen utvikler seg, sier førsteforfatter Marianne Eliassen, førsteamanuensis
ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT, Norges arktiske universitet.
– Det utfordrer også hvordan vi forstår vår egen rolle som
fysioterapeuter, sier hun.
Mer enn trening
Ett av hovedfunnene i studien er at uterehabilitering, foruten
å kunne bedre og opprettholde fysisk funksjon, også kan gi eldre personer en
mer givende hverdag.
– Gjennom å bidra til at eldre mennesker kommer seg ut og
får være med på ting som betyr noe for dem, kan fysioterapeuter fungere som en
katalysator for meningsfulle aktiviteter, sier Eliassen.
I praksis dreier det seg om å ta utgangspunkt i pasientens
liv, heller enn bare i kroppslig funksjon, bruke omgivelsene aktivt, og finne
aktiviteter som gir livskvalitet for den enkelte.
– I mange tilfeller blir da treningen et sekundærmål. Det
viktigste er å opprettholde aktiviteter som gir mestring, identitet og
motivasjon i hverdagen, sier Eliassen.
Ut av klinikken
Dette skiller seg fra den fysioterapien som foregår i et behandlingsrom.
– Vi vet at læring og funksjon henger tett sammen med
omgivelsene. Likevel tar vi ofte pasientene ut av hverdagen og inn i et rom som
ikke ligner det de skal tilbake til, sier hun.
Innen hjemme- og hverdagsrehabilitering, har
det de siste to årene vært et særlig fokus på trening i hjemmet som en mer
naturlig kontekst for funksjonell trening.
– Det er fint og flott, men jeg tror vi glemmer at mange
eldre mennesker også har et stort ønske om, og nytte av, å komme seg utenfor
husets fire vegger. Det er kanskje her barrierene er størst, og behovet for
tilpasning og trening deretter.
Et gap mellom fag og erfaring
Studien viser også et tydelig gap mellom hva fysioterapeuter og pasienter vurderer som er viktig.
– Fysioterapeutene er naturlig opptatt av hvilken effekt
treningen har på balanse, styrke og funksjon, sier Eliassen.
For pasientene handler det i stor grad om hva aktiviteten betyr i
hverdagen.
– For dem dreier seg om å være selvhjulpne og delta i aktiviteter som oppleves som viktig. Mange er opptatt av helt
konkrete gjøremål som å kunne gå i butikken ved egen hjelp, eller vedlikeholde hus og eiendom, sier hun.
Uterehabilitering gir i tillegg en sosial gevinst.
– Det er ute man møter folk. Hvis vi bare fokuserer på at
pasientene skal klare seg selv hjemme, overser vi hvor viktig det er å fungere også
utenfor hjemmet.
Uklare roller
Ifølge Eliassen er det nettopp denne nærheten til
hverdagsliv og aktivitet som kan skape utfordringer; studien identifiserer en
generalistrolle med uklart profesjonsmandat.
– Fysioterapeutene opplever at de gjør noe viktig, men
stiller samtidig spørsmål ved hva som egentlig er deres spesifikke bidrag, sier
hun.
Når oppgavene ligner på det «alle» kan gjøre, blir grensene
mot andre profesjoner, eller mot det allmenne, mindre tydelig. Denne
usikkerheten handler ikke nødvendigvis om mangel på kompetanse, men om
synlighet.
– Noen spør seg: Skal vi bruke vår kompetanse på dette?
Kunne andre gjort det samme? Men når vi ser nærmere på praksis, ligger det
avanserte vurderinger bak tiltakene slik som tilpasning, progresjon og klinisk
skjønn. Mye av dette er taus kunnskap som det er vanskelig å sette ord på.
Svekket profesjonsidentitet
Mangelen på tydelige begreper og teorier kan få
konsekvenser.
– Uten et godt språk for det vi gjør, risikerer vi å
undervurdere egen kompetanse, sier Eliassen.
Det igjen kan påvirke profesjonsidentiteten.
– Hvis arbeidet fremstår som generelt og lite spesialisert,
kan det bli vanskeligere å hevde hva som er fysioterapiens særpreg. Dette er
særlig utfordrende i en tid med mer tverrfaglig samarbeid. Når oppgaver glir
over i hverandre, blir det enda viktigere å kunne tydeliggjøre egen rolle.
Studien peker på behovet for et sterkere teorigrunnlag.
– Vi trenger begreper og modeller som beskriver og begrunner
det vi gjør. Klinisk skjønn og kontinuerlige vurderinger er en stor del av uterehabilitering,
men det er vanskelig å dokumentere og beskrive. Vi må jobbe mer systematisk med
å analysere praksis og sette ord på hva vi faktisk gjør, og hvorfor det er
viktig, sier Eliassen.
Nødvendig balansegang
Uterehabilitering åpner for nye muligheter, men utfordrer
samtidig profesjonens grenser.
– På den ene siden kan vi bidra til mer meningsfull aldring
og bedre livskvalitet. På den andre siden kan rollen vår bli utydelig. Hvis vi
sier at «dette kan hvem som helst gjøre», risikerer vi at viktige oppgaver ikke
blir tatt godt nok hånd om.
Hun understreker at dette ikke må bikke over i en
profesjonskamp hvor fysioterapeuter skal verne om oppgaver for enhver pris, og
at en grundig kartlegging av kompetansebehovet for ulike tiltak også vil kunne
gi innsikt i hvilke oppgaver som faktisk kan overtas av andre.
Må bli tydeligere
– Fysioterapeuter har blitt flinkere til å samarbeide med
andre profesjoner og fagfelt, og oppgaveglidning er et begrep vi begynner å bli
kjent med. Å slippe til andre aktører kan i mange sammenhenger være både
ressurseffektivt og nyttig for perspektivmangfold. Det er likevel viktig at
dette ikke går på bekostning av kvaliteten vi fysioterapeuter kan tilby, med
vårt kompetansegrunnlag.
Dette forutsetter at fysioterapeuter må bli tydeligere på
hva de bringer inn i arbeidet.
– Det er nettopp i dette spennet, mellom det hverdagslige og
det spesialiserte, at fysioterapifaget må utvikle seg videre, avslutter
Eliassen.
