Uterehabilitering kan utfordre fysioterapeutens rolle

Det er hovedkonklusjonen i den vitenskapelige artikkelen «Hvor ble det av fysioterapien? Fysioterapeuters rolle i uterehabilitering for eldre hjemmeboende personer».

– Fysioterapi er ikke en statisk størrelse, men et fag i bevegelse. Nye måter å organisere helsetjenestene på, med økt vekt på samhandling, samskaping, teamarbeid og oppgavedeling, påvirker hvordan profesjonen utvikler seg, sier førsteforfatter Marianne Eliassen, førsteamanuensis ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT, Norges arktiske universitet.

– Det utfordrer også hvordan vi forstår vår egen rolle som fysioterapeuter, sier hun.

Mer enn trening

Ett av hovedfunnene i studien er at uterehabilitering, foruten å kunne bedre og opprettholde fysisk funksjon, også kan gi eldre personer en mer givende hverdag.

– Gjennom å bidra til at eldre mennesker kommer seg ut og får være med på ting som betyr noe for dem, kan fysioterapeuter fungere som en katalysator for meningsfulle aktiviteter, sier Eliassen.

I praksis dreier det seg om å ta utgangspunkt i pasientens liv, heller enn bare i kroppslig funksjon, bruke omgivelsene aktivt, og finne aktiviteter som gir livskvalitet for den enkelte.

For noen er det viktig å komme seg til butikken ved egen hjelp. For andre handler det om å kunne hogge ved, pusle i hagen, eller dra ut med båten.

– I mange tilfeller blir da treningen et sekundærmål. Det viktigste er å opprettholde aktiviteter som gir mestring, identitet og motivasjon i hverdagen, sier Eliassen.

Dette skiller seg fra den fysioterapien som foregår i et behandlingsrom.

– Vi vet at læring og funksjon henger tett sammen med omgivelsene. Likevel tar vi ofte pasientene ut av hverdagen og inn i et rom som ikke ligner det de skal tilbake til, sier hun.

Innen hjemmerehabilitering og hverdagsrehabilitering, har det de siste to årene vært et særlig fokus på trening i hjemmet som en mer naturlig kontekst for funksjonell trening.

– Det er fint og flott, men jeg tror vi glemmer at mange eldre mennesker også har et stort ønske om, og nytte av, å komme seg utenfor husets fire vegger. Det er kanskje her barrierene er størst, og behovet for tilpasning og trening deretter.

Et gap mellom fag og erfaring

Studien viser også et tydelig gap mellom hvordan fysioterapeuter og pasienter vurderer hva som er viktig.

– Fysioterapeutene er naturlig opptatt av hvilken effekt treningen har på balanse, styrke og funksjon, sier Eliassen.

For pasientene handler det mer om hva aktiviteten betyr i hverdagen.

– For dem dreier det seg om å klare hverdagen, være selvstendige, og delta i noe som oppleves som viktig. Mange er opptatt av helt konkrete gjøremål som å vedlikeholde hus og eiendom, forberede seg til vinteren, og ellers holde på med aktiviteter slik de alltid har gjort, sier hun.

Uterehabilitering gir i tillegg en sosial gevinst.

– Det er ute man møter folk. Hvis vi bare fokuserer på at pasientene skal klare seg selv hjemme, overser vi hvor viktig det er å fungere også utenfor hjemmet.

Uklare roller

Ifølge Eliassen er det nettopp denne nærheten til hverdagsliv og aktivitet som kan skape utfordringer; studien identifiserer en generalistrolle med uklart profesjonsmandat.

– Fysioterapeutene opplever at de gjør noe viktig, men stiller samtidig spørsmål ved hva som egentlig er deres spesifikke bidrag, sier hun.

Når oppgavene ligner på det «alle» kan gjøre, blir grensene mot andre profesjoner, eller mot det allmenne, mindre tydelig. Denne usikkerheten handler ikke nødvendigvis om mangel på kompetanse, men om synlighet.

– Noen spør seg: Skal vi bruke vår kompetanse på dette? Kunne andre gjort det samme? Men når vi ser nærmere på praksis, ligger det avanserte vurderinger bak tiltakene slik som tilpasning, progresjon og klinisk skjønn. Mye av dette er taus kunnskap som det er vanskelig å sette ord på.

Svekket profesjonsidentitet

Mangelen på tydelige begreper og teorier kan få konsekvenser.

– Uten et godt språk for det vi gjør, risikerer vi å undervurdere egen kompetanse, sier Eliassen.

Det igjen kan påvirke profesjonsidentiteten.

– Hvis arbeidet fremstår som generelt og lite spesialisert, kan det bli vanskeligere å hevde hva som er fysioterapiens særpreg. Dette er særlig utfordrende i en tid med mer tverrfaglig samarbeid. Når oppgaver glir over i hverandre, blir det enda viktigere å kunne tydeliggjøre egen rolle.

Studien peker på behovet for et sterkere teorigrunnlag.

– Vi trenger begreper og modeller som beskriver og begrunner det vi gjør. Klinisk skjønn og kontinuerlige vurderinger er en stor del av uterehabilitering, men det er vanskelig å dokumentere og beskrive. Vi må jobbe mer systematisk med å analysere praksis og sette ord på hva vi faktisk gjør, og hvorfor det er viktig, sier Eliassen.

Nødvendig balansegang

Uterehabilitering åpner for nye muligheter, men utfordrer samtidig profesjonens grenser.

– På den ene siden kan vi bidra til mer meningsfull aldring og bedre livskvalitet. På den andre siden kan rollen vår bli utydelig. Hvis vi sier at «dette kan hvem som helst gjøre», risikerer vi at viktige oppgaver ikke blir tatt godt nok hånd om.

Hun understreker at dette ikke bikker over i en profesjonskamp hvor fysioterapeuter skal verne om oppgaver for enhver pris, og at en grundig kartlegging av kompetansebehovet for ulike tiltak, også vil kunne gi innsikt i hvilke oppgaver som faktisk kan overtas av andre.

– Fysioterapeuter har blitt flinkere til å samarbeide med andre profesjoner og fagfelt, og oppgaveglidning er et begrep vi begynner å bli kjent med. Å slippe til andre aktører kan i mange sammenhenger være både ressurseffektivt og nyttig for perspektivmangfold. Det er likevel viktig at dette ikke går på bekostning av kvaliteten vi fysioterapeuter kan tilby, med vårt kompetansegrunnlag.

Dette forutsetter at fysioterapeuter må bli tydeligere på hva de bringer inn i arbeidet.

– Det er nettopp i dette spennet, mellom det hverdagslige og det spesialiserte, at fysioterapifaget må utvikle seg videre, avslutter Eliassen.