Fysio- og ergoterapeuters erfaringer med involvering rundt pasientoverganger fra sykehus: En intervjustudie

Maria Haukom Rossland, Msc., spesialfysioterapeut, rådgiver Utviklingssenteret for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) Vestfold. 

Ellen Dahl Gundersen, dosent i helsevitenskap med fordypning i helsefremmende arbeid, Universitetet i Agder.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 23. mars 2026. Studien er godkjent av Sikt, med referansenummer 532120. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Sammendrag

Bakgrunn: Pasientoverganger mellom sykehus og kommuner beskrives som et kritisk punkt i helsetjenesten, med rom for feilvurderinger. Informasjon fra sykehus er orientert mot diagnose, mens kommuner er mer orientert mot funksjon. Fysioterapeuter og ergoterapeuter har funksjon som sin kjernekompetanse. Det er lite kunnskap om involvering av fysio- og ergoterapeuter i pasientoverganger mellom sykehus og kommune, og hvordan terapeutenes kompetanse benyttes i vurderinger knyttet til utskrivelser.

Hensikt: Hensikten med studien var å få kunnskap om fysio- og ergoterapeuters erfaringer med involvering rundt pasientoverganger fra sykehus til kommunale helse- og omsorgstjenester.

Metode: Studien hadde et kvalitativt design, med en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. Våren 2023 ble det utført individuelle semistrukturerte dybdeintervjuer med åtte terapeuter ved tre ulike sykehus. Datamaterialet ble analysert tematisk med utgangspunkt i tilnærmingen til Braun og Clarke.

Funn: Terapeutene erfarte varierende involvering i vurderinger før utskrivelse, liten involvering i dokumentasjon ved utskrivelse, og uklare linjer for samhandling med kommunen.

Konklusjon: Avdelingstilknytning, samt andre yrkesgruppers kunnskap om fysio- og ergoterapeuters kompetanseområder, hadde stor innvirkning på involveringen av terapeuter i pasientoverganger. Funnene indikerer at det er behov for ytterligere tydeliggjøring av terapeutenes rolle, og at ICF bør benyttes mer eksplisitt for å få et bredere og mer helhetlig perspektiv på funksjon.

Nøkkelord: Fysioterapeuter, ergoterapeuter, pasientoverganger, funksjon, sykehus, samhandling. 

Abstract

Physiotherapists’ and Occupational Therapists’ Experiences with Involvement in Patient Transitions from Hospital: An Interview Study 

Background: Patient transitions between hospitals and municipalities are described as a critical point in healthcare, with potential for misjudgments. Information from hospitals tends to be diagnosis-oriented, whereas municipalities focus more on function. Physiotherapists and occupational therapists have function as their core competence. There is limited knowledge about the involvement of physiotherapists and occupational therapists in patient transitions between hospitals and municipalities, and how their expertise is utilized in discharge-related assessments.

Aim: The aim of this study was to gain insight into physiotherapists’ and occupational therapists’ experiences with involvement in patient transitions from hospitals to municipal health and care services.

Method: The study employed a qualitative design with a phenomenological-hermeneutic approach. In spring 2023, individual semi-structured in-depth interviews were conducted with eight therapists across three hospitals. The data were analyzed thematically based on Braun and Clarke’s approach.

Findings: The therapists reported varying degrees of involvement in pre-discharge assessments, limited participation in discharge documentation, and unclear lines of collaboration with municipalities.

Conclusion: Departmental affiliation, as well as other professionals’ knowledge of physiotherapists’ and occupational therapists’ areas of expertise, significantly influenced their involvement in patient transitions. The findings indicate a need for clearer definition of therapists’ roles and for more explicit use of the ICF framework to achieve a broader and more holistic perspective on function.

Keywords: Physiotherapists, occupational therapists, patient transitions, function, hospital, collaboration.

Bakgrunn

I 2024 ble 522 989 personer innlagt på norske sykehus (1). Etter utskrivelse vil flere ha behov for hjelp fra kommunens helsetjenester (2,3). Helsepersonell i sykehus og kommuner har ulike perspektiver på hva som er relevant informasjon i pasientoverganger mellom tjenestene. Forskjellene omhandler blant annet orientering mot sykdom og diagnose i sykehus, og orientering mot funksjon i kommuner (2,4). Dette gir utfordringer i kommunikasjonen mellom sykehus og kommuner (5-7). Informasjon om pasienten i pleie- og omsorgsmeldinger (PLO) mellom sykehus og kommunen sendes i hovedsak fra sykepleier. Det finnes lite prosedyrer på faglig kvalitetssikring av innholdet i PLO, og leger formidler at de ikke alltid har tid til å kvalitetssikre sine epikriser(3). Det er viktig at kommunen får tilstrekkelig informasjon til å kunne gi nødvendig helsehjelp videre i pasientforløpet (8). Mangelfull og ufullstendig informasjon til kommunen ved utskrivelse er assosiert med høyere risiko for reinnleggelse (9).

WHO har argumentert for at helsens påvirkning av dagliglivet må tydeligere inn i helsesystemet, og ICF ble utarbeidet i 2001 med formål om å beskrive helse- og helserelaterte forhold tydeligere (10). Funksjon er et nøkkelord i ICF, og det argumenteres for at dette bør bli den tredje helseindikatoren, komplementert av mortalitet og morbiditet (10). I ICF beskrives funksjon ut fra begrepene kroppsfunksjoner og -strukturer, aktivitet, deltakelse, samt personlige faktorer og miljøfaktorer (11) (se Figur 1).

ICF kan benyttes som et felles språk og verktøy i samhandling for å styrke informasjonsutveksling, analysere behov og planlegge målrettede tiltak relatert til funksjon (11). Fysio- og ergoterapeuter har sin kjernekompetanse på funksjon (12,13), og kan derav bidra til å imøtekomme kommuners behov for informasjon i pasientoverganger.

Samhandling i pasientforløp skjer mellom pasient og helsepersonell, og mellom ulike yrkesgrupper og organisasjoner, som sykehus og kommuner (14). Manglende samhandling kan utfordre helhetlig tilnærming til pasient og koordinering av tjenester (15). Orvik (16) viser til at samhandling krever samarbeid og samordning. Disse tre begrepene overlapper hverandre, og er fellesnevnere for å oppnå helhetlige og koordinerte tjenester. Ved samordning koordineres aktiviteter innad og mellom organisasjoner (16). Samarbeid er mer rettet mot oppgaveløsing, og kan gjennomføres flerprofesjonelt, hvor ulike yrkesgrupper jobber parallelt og på egenhånd med en felles oppgave, eller tverrprofesjonelt, hvor yrkesgruppene har felles forpliktelser og målsetting, med aktiv involvering i hverandres arbeid (14). I en litteraturstudie om helseprofesjoners samhandling (17) fremkom fysiske møteplasser, lokale retningslinjer og gjensidighetskunnskap i samarbeidsrelasjoner som sentrale faktorer i å fremme eller hemme samhandlingen.

I henhold til Helse- og samhandlingsplanen (18) bør rehabilitering planlegges og inngå som del av det ordinære pasientforløpet. Riksrevisjonen (19) har avdekket at det er flaks og tilfeldigheter som avgjør om man får rehabiliteringstjenester. Fysio- og ergoterapeuter regnes som kjernepersonell i rehabilitering (20). Fysioterapeuters rolle knyttes til mobilitet, forflytning, sikkerhet rundt aktivitet og oppstart av rehabiliteringstiltak (9,21-23). Forskningslitteraturen spriker når det gjelder tydeligheten i ergoterapeutrollen (24,25). Tidligere studier har belyst helsepersonells ulike synspunkter relatert til planlegging av utskrivelse, sett i lys av ICF (26), og oppfatninger av risikofaktorer relatert til utskrivelse fra akuttsykehus (21). Litteratursøk indikerer at det er behov for mer kunnskap om hvordan terapeutenes kompetanse blir benyttet i utskrivingsprosesser.

Hensikten med denne studien var å få kunnskap om fysio- og ergoterapeuters erfaringer med involvering rundt pasientoverganger fra sykehus til kommunale helse- og omsorgstjenester. 

Metode

Studien hadde et kvalitativt forskningsdesign, med en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming som vektlegger både beskrivelser og fortolkning av deltakernes erfaringer (27). Våren 2023 ble data samlet inn gjennom individuelle intervjuer. Studien ble godkjent av kunnskapssektorens tjenesteleverandør Sikt (ref.nr. 532120), involverte helseforetak og forskningsetisk komité ved universitetet. I rekrutteringsprosessen kontaktet førsteforfatter ledere ved fire sykehus, som videreformidlet informasjonsskriv med samtykkeskjema til alle fysio- og ergoterapeutene tilknyttet somatiske avdelinger. Terapeuter fra tre av sykehusene meldte interesse til å delta ved å kontakte førsteforfatter direkte og signere samtykkeskjemaet. Utvalget bestod av fire fysioterapeuter og fire ergoterapeuter, syv kvinner og en mann mellom 32 og 60 år. Erfaring fra arbeid på sykehus varierte fra fire til 27 år. Fem av terapeutene hadde også arbeidserfaring fra kommunehelsetjenesten. Alle terapeutene var organisert under egne fysio- og ergoterapeutavdelinger, men de utøvde praksisen og hadde erfaringer fra ulike somatiske avdelinger.

Vi utarbeidet en semistrukturert intervjuguide for å sikre inkludering av sentrale tema koblet til problemstillingen. Deler av intervjuguiden var forankret i den teoretiske modellen ICF, med formål om at deltakerne og intervjuer hadde felles begrepsforståelse rundt funksjonsbegrepet. Samtidig ble det tilstrebet at spørsmålene skulle være åpne nok til at deltakerne kunne snakke fritt og få frem egne erfaringer (28). Intervjuene ble gjennomført av førsteforfatter våren 2023. Lydopptak av intervjuene ble transkribert til totalt 110 sider med tekst.

Datamaterialet ble analysert tematisk med utgangspunkt i den refleksive tilnærmingen til Braun and Clarke (29). Etter transkribering ble datamaterialet lest i sin helhet, før meningsbærende enheter med relevans for problemstillingen ble trukket ut og kodet. Kodingen dannet grunnlag for konstruering av foreløpige temaer. Disse ble gjennomgått og bearbeidet i flere omganger til vi hadde konstruert hovedtemaer og undertemaer som gjenspeilte deltakernes erfaringer. Analyseprosessen ble gjort induktivt, og ikke fra en teoretisk tilnærming (28). Eksempel på analyseprosessen er presentert i tabell 1.

Funn

Funnene viste at terapeutene erfarte varierende involvering i vurderinger før utskrivelse, liten involvering i dokumentasjon ved utskrivelse og uklare linjer for samhandling med kommunen (se figur 2). 

Varierende involvering i vurderinger før utskrivelse

Terapeutene erfarte varierende involvering i vurderinger under pasienters sykehusopphold. Variasjonen ble relatert til avdelingstilknytning og etablerte møteplasser som inkluderte terapeuter, tilfeldig involvering og manglende kunnskap om terapeutenes kompetanseområder, samt ulik forståelse av funksjon.

Fysioterapeutene var oftere fast tilknyttet avdelingene enn ergoterapeutene. De som hadde fast avdelingstilknytning og deltok i previsitt og tverrfaglige møter, opplevde oftere å bli hørt i faglige vurderinger og involvert i beslutningsprosess for videre forløp. Ved nevrologiske, geriatriske og ortopediske avdelinger var terapeutene involvert i tilnærmet alle inneliggende pasienter. En fysioterapeut tilknyttet en av disse avdelingene sa:

Samtidig har vi jo tverrfaglige møter som gjør at vi diskuterer egentlig alle pasientene. Hvis det er noen pasienter jeg tenker at jeg burde vært hos, så kan jeg jo ha påvirkning på det.

På medisinske avdelinger, som infeksjonsavdelinger og lungeavdelinger, opplevdes rammene for involvering mer tilfeldig, med få etablerte møtepunkter. Involveringen dreide seg i større grad om behandling, eksempelvis lungefysioterapi, enn vurderinger relatert til utskrivelse. Terapeutene hadde lite oversikt over inneliggende pasienter. De ble i hovedsak involvert gjennom henvisning fra leger eller sykepleiere, hvor en del hadde begrenset kunnskap om terapeutenes kompetanseområder, særlig ergoterapeutenes. Eksempelvis ble en ergoterapeut med fast avdelingstilknytning, satt til å utføre risikovurdering for selvmord hos pasienter.

Det forelå få prosedyrer for hva terapeutene skulle utføre. Funksjonsvurderinger var i stor grad basert på skjønn, og mindre på standardiserte verktøy. Observasjonsvurderinger var høyt prioritert av både fysio- og ergoterapeutene. De erfarte en profesjonsulikhet i forståelsen av funksjon. Leger og sykepleiere ble beskrevet å ha et sykdoms- og medisinsk fokus, mens de selv relaterte sin kjernekompetanse til kroppsfunksjon, aktivitet og deltakelse, og et ressursfokus framfor sykdomsfokus. Ergoterapeutene hadde også et stort fokus på kognitiv funksjon i aktivitetsvurderinger. Dette mente både fysio- og ergoterapeutene førte til mer komplementerende, helhetlige og kontekstrelaterte vurderinger. Tidspress på bakgrunn av raske utskrivninger og involvering sent i forløpet, påvirket om de fikk mulighet til å utføre gode aktivitetskartlegginger. 

Lite involvert i dokumentasjon ved utskrivelse

Terapeutene erfarte manglende involvering i dokumentasjon som ble sendt til kommunene ved utskrivelse. De opplevde at leger og sykepleiere satt med definisjonsmakten på hva som var viktig å videresende av dokumentasjon, og som dermed også påvirket videre pasientforløp. Notater fra terapeutene ble kopiert inn, og det kunne oppleves tilfeldig hva som ble tatt med. Observasjonsvurderinger ble i stor grad utelatt, mens score fra standardiserte tester ble prioritert, særlig i legeepikriser. En ergoterapeut sa:

Det kommer litt an på hvilken lege, og NN er jo kjempeflink. Hun inkluderer alt. Mens andre klipper kanskje bare ut den MMS-scoren. Men en MMS- score på 22 av 30, sier veldig lite uten at du har de utfyllende opplysningene. De kan jo miste 5 poeng på en hoderegningsoppgave. Ja. Så det betyr jo ikke, de er jo ikke den scoren.

På noen avdelinger var terapeutene usikre på om legene og sykepleierne i det hele tatt leste terapeutnotatene. Sykepleierne hadde en fast mal for hva som skulle oversendes av dokumentasjon til kommunene. Terapeutene opplevde dokumentasjonen som lite helhetlig. De opplevde selv å ha det fulle ansvaret for å vurdere behov for å henvise til videre rehabilitering i kommunene. En fysioterapeut beskrev det slik: “For at folk skal få tilbudet videre, så må jeg ha vært inne i bildet (...). For det er jo ingen som tenker på det ellers”. 

Uklare linjer for samhandling med kommunen

Terapeutene erfarte svært ulik samhandling med kommuner. Noen kommuner ble beskrevet å ha stor takhøyde for kommunikasjon rundt videre bistandsbehov, mens i andre kommuner fikk ikke terapeutene kommunisere direkte med verken tjenestekontor eller terapeuter. All kommunikasjon skulle gå foregå skriftlig fra sykepleier via PLO. Terapeutene måtte dermed bruke mye tid og kapasitet på skriftlige formuleringer som gjenspeilet deres vurderinger av pasientens behov for videre oppfølging, men uten å komme med anbefalinger som kunne provosere kommunen. Tjenestekontoret ble opplevd som en flaskehals, både for overføring av informasjon til de kommunale terapeutene og for drøfting av riktig tilbud, særlig når det gjaldt rehabilitering. Noen av terapeutene var usikre på om saksbehandlerne på tjenestekontoret hadde rett kompetanse til å vurdere behov for rehabilitering, og de ønsket derfor å drøfte dette direkte med terapeutene i kommunen. En fysioterapeut uttalte:

Jeg har begynt å kontakte terapeuter i kommunen direkte. Jeg vet at det nok kanskje egentlig ikke skal gjøres, men etter Samhandlingsreformen og tjenestekontor og bestillerkontor, som nok flere av oss opplever som en murvegg, så har man nå funnet veien rundt murveggen. Og det morsomme er at det er noen andre mennesker på den andre siden av den murveggen som er like interessert i å snakke med oss. De er kjempeglade når vi ringer.

Det opplevdes lettere å samhandle med små kommuner, men terapeutene hadde større tillit til faglig kompetanse i de større kommunene. 

Diskusjon

Hensikten med studien var å få kunnskap om fysio- og ergoterapeuters erfaringer med involvering i pasientoverganger fra sykehus til kommunale helse- og omsorgstjenester. Funnene viste at involvering av terapeutene var varierende eller mangelfull, både ved vurderinger før utskrivelse og i dokumentasjon som ble oversendt til kommunen. Samhandling med kommunene opplevdes i mange tilfeller som utfordrende.

Avdelingstilknytning og etablerte møteplasser utgjorde viktige faktorer for involvering i pasientvurderinger under sykehusinnleggelse. Det er tidligere dokumentert at mangel på møteplasser kan gi samhandlingsutfordringer, mens ansikt-til-ansikt-relasjon og teamarbeid kan føre til en mer vellykket samhandling (17). Terapeutenes beskrivelser av velfungerende samarbeid ved blant annet nevrologiske avdelinger, kan relateres til det faglitteraturen omtaler som tverrprofesjonelt (14) og relasjonelt (17). Samarbeidet var kjennetegnet av felles diskusjoner om videre forløp. Terapeutenes erfaringer fra samarbeid med andre medisinske avdelinger kan i større grad forstås ut fra et flerprofesjonelt perspektiv (14). De jobbet for det meste jobbet på egenhånd uten tydelige prosedyrer eller lokale retningslinjer, som ifølge Vik (17) utgjør en sentral faktor i samhandling. Terapeutene beskrev også erfaringer som kunne antyde en fragmentert oppgavedeling, kjennetegnet av avstand og differensiering (17). Dette gjaldt særlig avdelingene uten etablerte møteplasser, hvor terapeutene opplevde at de skriftlige vurderingene deres ikke ble lest av sykepleiere og leger. Slike erfaringer kan tyde på et samordningsproblem, hvor de ulike profesjonene ikke ser seg selv i en helhetlig kontekst (30), men kun egne arbeidsoppgaver. Dermed involverer man ikke andre profesjoner.

Terapeutene i studien mente at legenes og sykepleiernes mangel på kunnskap om fysio- og ergoterapeuters kompetanseområder medførte tilfeldig eller manglende henvisning og involvering. Dette er i tråd med tidligere studier, som viser til at nettopp manglende forståelse for hverandres kompetanse og arbeidsområder utgjør en av hovedutfordringene i samhandling (17,31). Særlig ergoterapeutene beskrev dette som en utfordring, i overenstemmelse med studier hvor det fremgår at ergoterapeutens rolle er mer uavklart og kan bli misoppfattet (21,24,32). Terapeutene opplevde at ulik forståelse av funksjonsbegrepet mellom yrkesgruppene bidro til ulike oppfatninger av hvilke vurderinger som burde inngå ved pasientutskrivelser. Tidligere studier viser at kommunene ønsker informasjon om funksjonsvurderinger, mens sykehusene vektlegger diagnose (6,33). Det fremkommer at sykepleiere og leger ofte er medisinsk orientert (6,33,34), og observasjoner av tverrfaglige møter viser stort fokus på medisinsk behandling sammenlignet med funksjonsnivå (23). Terapeutene i studien relaterte sin forståelse av funksjon til ICF, som inkluderer både kroppsfunksjoner og –strukturer, aktivitet og deltakelse (11). En tidligere norsk studie fant at ICF hadde høyest implementeringsgrad hos terapeutene, sammenliknet med sykepleiere og leger (35). Relatert til Vik (17) kan dette indikere at man har lav gjensidighetskunnskap og ulike forståelsesrammer når det gjelder vurderinger av funksjon rundt pasientoverganger, og det kan understøtte behov for en diskusjon innad og på tvers av fagprofesjoner om hva begrepet funksjon omhandler.

Funnene i studien viser at det gjøres mange helhetlige vurderinger under sykehusopphold som dekker kommuners behov for informasjon og imøtekommer nasjonale føringer. I Rundskriv I-5/2017 (36) og Nasjonal Helse- og samhandlingsplan (18) anbefales det at rehabilitering skal inngå i alle pasientforløp, og at pasienters behov og potensiale for rehabilitering skal vurderes før det settes inn kompenserende tjenester. Terapeutene i studien erfarte at det var deres ansvar å presisere behovet for rehabilitering i kommunikasjon til kommunen, ofte i form av egen henvisning til fysio- eller ergoterapi. På avdelinger med lav terapeutbemanning og lav grad av involvering, vil det være nærliggende å tenke at pasienter kan miste muligheter til videre tiltrengt rehabiliteringsoppfølging etter utskrivelse til kommunen. Tilfeldigheter i hvem som får rehabilitering, påpekes også i Riksrevisjonens rapport (19). Sykehusterapeutene erfarte at selv avdelingene som hadde et tydelig tverrprofesjonelt samarbeid, mistet det tverrprofesjonelle perspektivet i dokumentasjon som ble sendt i PLO. Hald and Dale (37) viser til at vurderinger av pasienters mestring av aktivitet ofte mangler i dokumentasjon som blir sendt fra sykehus, og dermed gir et mindre helhetlig perspektiv. Terapeutene erfarte at tall fra standardiserte tester ble prioritert av en del leger. Høyem and Thornquist (38) påpeker at dette gir liten forståelse for hvordan sykdom påvirker enkeltpersoner. De argumenterer for at anvendelse av begrepene i ICF kan romme ikke-standardiserte beskrivelser av en pasients funksjon. Når det sendes PLO og epikriser ut fra egen faglig forståelse påvirkes samhandlingen, og det kan føre til at pasientene ikke får riktige tjenester. Informasjonsflyten blir dermed en negativ trigger, både i et organisatorisk perspektiv, gjennom mangelfulle overføringer, og i et situasjonsperspektiv, gjennom mangelfulle overganger (39). Tilsvarende kritikk kom frem i undersøkelsen til Riksrevisjonen (3), som blant annet viste til at nedsatt kvalitet i PLO førte til mindre koordinerte overganger.

Terapeutene opplevde det krevende å samhandle med kommunene om videre pasientforløp. Dette gjaldt særlig samhandling med tjenestekontor i større kommuner. Utfordringer i samhandling mellom sykehus, kommune og tjenestekontor har også tidligere blitt belyst (4,40). Sykehusterapeutene erfarte at samhandlingen gikk lettere med små kommuner, men var usikre på fagkompetansen til de ansatte. Tilsvarende har kommet frem i en annen norsk studie (37). Terapeutene erfarte også at flere tjenestekontor ikke ønsket anbefalinger om videre rehabilitering i kommunen. Dersom ikke saksbehandlere på tjenestekontorene innehar rett kompetanse til å vurdere dette, kan pasienter gå glipp av rehabiliteringsoppfølging. 

Studiens styrker og svakheter

Deltakerne i studien representerte to yrkesgrupper med bred erfaring fra ulike somatiske avdelinger. Innsikt i fellestrekk og forskjeller i erfaringer bidro til rikhet i datamaterialet, som sammen med funnenes støtte i tidligere forskning oppfattes å styrke studiens troverdighet (28). Ved datainnsamling gjennom intervju er forskeren selv instrumentet. Forforståelse, kommunikasjonsferdigheter, og evne til refleksjon kan påvirke intervjuene (27,28). Førsteforfatters forforståelse var forankret i erfaring som utøvende fysioterapeut i et kommunalt, ambulant rehabiliteringsteam, med erfaringer fra manglende informasjonsoverføringer i pasientoverganger fra sykehuset. For å unngå at forforståelsen overskygger deltakernes utsagn, må man som forsker møte datamaterialet med åpenhet og refleksivitet (27). En refleksiv tilnærming til forskningsprosessen ble fulgt opp i jevnlige drøftinger med medforfatter, som hadde annen faglig bakgrunn og en mer teoretisk tilnærming til tematikken i studien. 

Avslutning 

Funnene i studien belyste store variasjoner i involvering av fysio- og ergoterapeuter rundt pasientoverganger fra sykehus til kommunale helse- og omsorgstjenester. Variasjonene var relatert til ulike sykehusavdelinger og etablert tverrprofesjonelt samarbeid, samt helsepersonells forståelse av terapeutenes kompetanseområde og begrepet funksjon. Samhandling med kommuner ble utfordret av uklare linjer og liten involvering av terapeutenes dokumentasjon ved utskrivelse.

Studien indikerer behov og muligheter for økt involvering av fysio- og ergoterapeuter rundt pasientoverganger for å styrke helhetlige vurderinger i pasientforløpet. Fremtidige studier bør utforske profesjonsulikhet i forståelsen av begrepet funksjon. 

Referanser

1. Statistisk sentralbyrå. Statistikk om pasienter på sykehus. 2025. [Internett]. Oslo: Statistisk sentralbyrå; 5.mai 2025 [hentet 11.september 2025]. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/helse/helsetjenester/statistikk/pasienter-pa-sykehus

2. Grimsmo A. Hvordan har kommunene løst utfordringen med utskrivningsklare pasienter? Sykepleien Forskning. 2013;(2):148-155. https://doi.org/10.4220/sykepleienf.2013.0053.

3. Riksrevisjonen. Helseforetakenes praksis for utskrivning av somatiske pasienter til kommunehelsetjenesten. Oslo: Riksrevisjonen; 2017. 3:2 (2017-2018). Tilgjengelig fra: https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2017-2018/undersokelse-av-helseforetakenes-praksis-for-utskrivning-av-pasienter-til-kommunehelsetjenesten/.

4. Jakobsen R, Killie PAV, Sørensen KE, Debesay J. Informasjonsflyt ved overføring av pasienter fra sykehus til kommunale tjenester. Nordisk tidsskrift for helseforskning. 2022;18(1). https://doi.org/10.7557/14.5684.

5. Meld. St. 24 (2022-2023). Fellesskap og meistring. Bu trygt heime. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2023. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-24-20222023/id2984417/

6. Olsen CF, Debesay J, Bergland A, Bye A, Langaas AG. What matters when asking, "what matters to you?" - perceptions and experiences of health care providers on involving older people in transitional care. BMC Health Serv Res. 2020;20(1):317. https://doi.org/10.1186/s12913-020-05150-4.

7. Røsstad T, Garåsen H, Steinsbekk A, Sletvold O, Grimsmo A. Development of a patient-centred care pathway across healthcare providers: A qualitative study. BMC Health Serv Res. 2013;13(1):121. https://doi.org/10.1186/1472-6963-13-121.

8. Hellesø R, Lyngstad M, Brattheim B, Melby L. Samhandling mellom sykepleiere i spesialist- og kommunehelsetjenesten før, under og etter samhandlingsreformen. I: Hellesø R, Olsen RM, red. Digitalisering i sykepleietjenesten – en arbeidshverdag i endring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2019. s. 153-176.

9. Falvey JR, Burke RE, Malone D, Ridgeway KJ, McManus BM, Stevens-Lapsley JE. Role of Physical Therapists in Reducing Hospital Readmissions: Optimizing Outcomes for Older Adult. During Care Transitions From Hospital to Community. Physical Therapy. 2016;96(8):1125-1134. https://doi.org/10.2522/ptj.20150526

10. Bickenbach J, Rubinelli S, Baffone C, Stucki PDmG. The human functioning revolution: implications for health systems and sciences. Frontiers in Science. 2023;1. https://doi.org/10.3389/fsci.2023.1118512.

11. World Health Organization, Kith, Sosial- og helsedirektoratet. ICF : Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse. 2. utg. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet; 2006.

12. Norsk Ergoterapeutforbund. Ergoterapi. [Internett]. Oslo: Norsk Ergoterapeutforbund; u.å [Hentet 11.september 2025)]Tilgjengelig fra: https://ergoterapeutene.org/ergoterapi/

13. Norsk fysioterapeutforbund. Hva er fysioterapi? [Internett]. Oslo: Norsk Fysioterapeutforbund; u.å. [Hentet 11.september 2025]. Tilgjengelig fra: https://fysio.no/hva-er-fysioterapi

14. Solvang PK. (Re)habilitering : terapi, tilrettelegging, verdsetting. 1. utgave. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2019.

15. Meld.St.47 (2008-2009). Samhandlingsreformen - rett behandling - på rett sted - på rett sted - til rett tid. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2009. Tilgjengelig fra: St.meld. nr. 47 (2008-2009).

16. Orvik A. Organisatorisk kompetanse : innføring i faglig ledelse, samhandling og kvalitetsforbedring. 3. utgave. utg. Oslo: Cappelen Damm akademisk; 2022.

17. Vik E. Helseprofesjoners samhandling – en litteraturstudie. Tidsskrift for velferdsforskning. 2018;21(2):119-47. https://doi.org/10.18261/issn.2464-3076-2018-02-03

18. Meld.St. 9 (2023-2024). Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027. Vår felles helsetjeneste. Oslo: Helse- og omsorgsdepartmentet; 2024. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-9-20232024/id3027594/

19. Riksrevisjonen. Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene [Internett]. Oslo: Riksrevisjonen; 2024. 3:12 (2023-2024). Tilgjengelig fra: https://www.riksrevisjonen.no/globalassets/rapporter/no-2023-2024/rehabilitering-i-helse-og-omsorgstjenestene.pdf

20. Helse - og omsorgsdepartementet. Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering 2017-2019. [Internett]. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2016. [Hentet 11.september 2025]. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/d64fc8298e1e400fb7d33511b34cb382/no/sved/opptrappingsplanrehabilitering.pdf

21. Atwal A, McIntyre A, Wiggett C. Risks with older adults in acute care settings: UK occupational therapists' and physiotherapists' perceptions of risks associated with discharge and professional practice. Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2012;26(2):381-393. https://doi.org/10.1111/j.1471-6712.2011.00946.x

22. Geerars M, Wondergem R, Pisters MF. Decision-Making on Referral to Primary Care Physiotherapy After Inpatient Stroke Rehabilitation. Journal of stroke and cerebrovascular diseases : the official journal of National Stroke Association. 2021;30(5). https://doi.org/10.1016/j.jstrokecerebrovasdis.2021.105667.

23. Johannessen A-K, Steihaug S. The significance of professional roles in collaboration on patients' transitions from hospital to home via an intermediate unit. Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2014;28(2):364-372. https://doi.org/10.1111/scs.12066.

24. Walder K, Bissett M, Molineux M, Whiteford G. Understanding professional identity in occupational therapy: A scoping review. Scand J Occup Ther. 2022;29(3):175-197. https://doi.org/10.1080/11038128.2021.1974548.

25. Newman C, Whitehead P, Thomson M. Investigating the effect strength of positive risk-taking barriers on discharge decisions in occupational therapy intermediate care: A factorial survey. British Journal of Occupational Therapy. 2023;86(4):293-301. https://doi.org/10.1177/03080226221141320.

26. Mizuma K, Amitani M, Mizuma M, Kawazu S, Sloan RA, Ibusuki R, et al. Clarifying differences in viewpoints between multiple healthcare professionals during discharge planning assessments when discharging patients from a long-term care hospital to home. Evaluation and program planning. 2020;82. https://doi.org/10.1016/j.evalprogplan.2020.101848.

27. Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. 4. utgave. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2019.

28. Polit DF, Beck CT. Essentials of nursing research : appraising evidence for nursing practice. 9 utg. Philadelphia, Pa: Wolters Kluwer; 2018.

29. Braun V, Clarke V. Thematic analysis : a practical guide. Los Angeles: SAGE; 2022.

30. Bukve O, Hovlid E. Kvalitetsforbedring i sjukehus I: Bukve O, Kvåle G, red. Samhandling og kvalitet i helseorganisasjoner: Universitetsforalget; 2014. s. 43-58.

31. Steihaug S. Samarbeidsutfordringer i norsk helsetjeneste − betydning for klinisk arbeid. Tidsskrift for omsorgsforskning. 2017;3(3):205-215. https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2017-03-06.

32. Britton L, Rosenwax L, McNamara B. Occupational therapy practice in acute physical hospital settings: Evidence from a scoping review. Australian occupational therapy journal. 2015;62(6):370-377. https://doi.org/10.1111/1440-1630.12227.

33. Aase K, Waring J. Crossing boundaries: Establishing a framework for researching quality and safety in care transitions. Applied ergonomics. 2020;89. https://doi.org/10.1016/j.apergo.2020.103228.

34. Kearney PM, Pryor J. The International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF) and nursing. J Adv Nurs. 2004;46(2):162-170. https://doi.org/10.1111/j.1365-2648.2003.02976.x.

35. Aas RW, Ellingsen KL, Hellem I, Lorentzen T. Implementering av WHOs ICF innen syv utdanninger - ergoterapi, fysioterapi, medisin, psykologi, sosionom, sykepleie og vernepleie. International Research Insitute of Stavanger AS; 2008. https://doi.org/10.13140/RG.2.2.11354.13765.

36. Helse - og omsorgsdepartementet. Om å utrede potensialet for rehabilitering [Internett]. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2017. [Hentet 11.september 2025] Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/ec9a251bc3ca4fa9bcf2bef53fb65854/rundskriv-i-5-2017-om-a-utrede-potensialet-for-rehabilitering.pdf.37. 

37. Hald H, Dale B. Balansen mellom pasientens behov og organisatoriske hensyn - Ergoterapeuters erfaringer knyttet til eldre pasienters overgangsfase fra sykehus til eget hjem. Tidsskrift for omsorgsforskning. 2016;2(1):37-46. https://doi.org/10.18261/issn2387-5984-2016-01-07.

38. Høyem A, Thornquist E. Et kritisk blikk på ICF - måleverktøy og forståelsesmodell. Sykepleien forskning (Oslo). 2010;(1):46-53. https://doi.org/10.4220/sykepleienf.2010.0025

39. Meleis AI. Transitions theory : middle-range and situation-specific theories in nursing research and practice. New York: Springer; 2010.

40. Tønnessen S, Kassah BLL, Tingvoll W-A. Hjemmesykepleien i samhandling med spesialisthelsetjenesten. Sykepleien. 2016;11(1):14-22. https://doi.org/10.4220/sykepleienf.2016.56496.

© Author(s) (or their employer(s)) 2026. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.