Frykter at midler til friskliv forsvinner i kommunebudsjettene

I mer enn tolv år har kommunene kunnet søke fylkesmannen om statlige midler til frisklivsarbeid gjennom tilskuddsordningen «Etablering og utvikling av kommunale frisklivs-, lærings- og mestringstilbud.»

Ordningen har vært en viktig finansieringskilde for mange frisklivssentraler. Nå skal midlene i stedet innlemmes i kommunenes rammetilskudd.

– Da risikerer vi at pengene forsvinner i det store sluket i pressede kommunebudsjetter, sier frisklivskoordinator i Midt-Telemark kommune, Svein Ivar Forberg.

Han vet hva han snakker om; i fjor havnet Midt-Telemark kommune på ROBEK-lista.

Skaper aktivitet

Forberg etablerte frisklivssentralen i Midt-Telemark i 2013. Han er per nå eneste ansatt, men forteller at han har et godt samarbeid med blant annet fysioterapitjenesten i kommunen og Universitetet i Sørøst-Norge.

– Vi har ikke så store ressurser, men klarer å skape mye aktivitet, sier han.

Siden oppstarten i 2013 har frisklivssentralen i Midt-Telemark mottatt i snitt ca. 180 000 kroner årlig i øremerkede midler.

– Det har vært grunnlaget for vår eksistens, og ikke minst grunnen til at vi kan ha veldig god kvalitet på tjenestene i en kommune med dårlig økonomi.

Taper konkurransen

Tall fra SSB viser at 231 av Norges 357 kommuner hadde egen frisklivssentral i 2023. I tillegg kunne innbyggerne i 14 kommuner benytte frisklivstilbudet i en annen kommune.

– Når pengene fra og med 2026 legges inn i rammetilskuddet, blir det opp til hver enkelt kommune hvordan de prioriterer. Da kan forebygging fort tape i konkurransen med lovpålagte tjenester, sier Forberg.

Kommuner med god økonomi vil fremdeles kunne prioritere frisklivssentralen, mens tilbudet i kommuner med presset økonomi kan reduseres eller i verste fall forsvinne.

Forberg frykter at dette vil kunne ramme små kommuner ekstra hardt.

– Mange frisklivssentraler kjemper allerede for å overleve budsjettrundene. Uten en egen tilskuddsordning kan de stå enda svakere, sier han.

Små investeringer, store gevinster

Frisklivsarbeid er et sentralt virkemiddel i nasjonal helsepolitikk, blant annet i arbeidet med å redusere ikke-smittsomme sykdommer og sosiale helseforskjeller.

Samtidig peker Forberg på et velkjent dilemma i helsetjenesten:

Kommunene betaler ofte for forebyggingen, mens de økonomiske gevinstene kommer senere, og da ofte i spesialisthelsetjenesten.

– Forebyggende tjenester krever ofte relativt små investeringer, men kan gi store gevinster over tid. Likevel er det begrenset oppmerksomhet rundt disse effektene og hvor mye samfunnet faktisk får igjen for innsatsen, sier han.

Forberg mener det derfor er lite logisk å svekke finansieringen av frisklivsarbeid i en tid der både fastlegeordningen og spesialisthelsetjenesten er under press.

– Frisklivssentralene tar imot henvisninger fra fastleger og følger opp personer over tid. Det er et tilbud som kan bidra til mestring og forebygge behovet for mer omfattende behandling, sier han.

Større sosiale helseforskjeller

Ifølge Forberg, gjør de demografiske utviklingstrekkene i Norge forebygging stadig viktigere.

Befolkningen blir eldre, og flere lever lenge med kroniske sykdommer som diabetes type 2, hjerte- og karsykdom, muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser.

Samtidig øker de sosiale helseforskjellene, parallelt med at mange kommuner har en stadig mer presset økonomi. Det er ventet at et stort antall kommuner kan havne på ROBEK-lista i løpet av få år.

– I en slik situasjon er det forebyggende tjenester som ofte står i fare for å bli kuttet først, sier Forberg.

Han mener en løsning kan være en mer direkte og stabil statlig finansiering av frisklivssentralene, eller at tilbudet på sikt gjøres lovpålagt.

– Frisklivssentralene er allerede en etablert del av primærhelsetjenesten. Hvis forebygging skal prioriteres politisk, må også finansieringen gjenspeile det, sier han.

Bred bruk av midlene

Telemark fylkeskommunen bekrefter at ordningen med øremerkede tilskudd har vært etterspurt, og uttrykker samtidig bekymring for konsekvensene av at den nå blir borte.

– Vi har lyst ut rundt 1,2 millioner kroner årlig til kommunene, og har mottatt søknader tilsvarende eller over dette nivået. Alle midlene har blitt brukt til formålet, sier Inger Elisabeth Borge, teamleder for folkehelse i Telemark fylkeskommune.

Ifølge Borge har interessen vært stabil over tid.

– I snitt har åtte kommuner fått støtte hvert år de siste fem årene. Totalt har 13 av fylkets 17 kommuner frisklivssentral, og alle har fått støtte i løpet av perioden, sier hun.

Midlene har i stor grad gått til utvikling av nye tilbud, tilpasset lokale behov.

– Det handler ofte om å prøve ut nye tiltak. For eksempel ulike kurs, treningsgrupper, tilbud innen psykisk helse eller oppfølging av spesifikke pasientgrupper, sier Borge.

Hun trekker også fram utvikling av digitale verktøy, forebygging av sykefravær og tiltak rettet mot eldre, som eksempler.

– Små kommuner kan tape

Borge peker på at endringen  fra øremerking til rammefinansiering kan få ulike utslag i kommunene.

– Når midlene legges inn i rammetilskuddet, vil alle kommuner få noe. Men for de minste kommunene blir beløpene svært små, sier hun.

Borge mener dette kan gjøre det vanskeligere å starte nye tiltak.

– Nye tilbud trenger ofte en «kick-start» med ekstra midler. Den muligheten forsvinner nå.

I en presset kommuneøkonomi kan også midlene bli brukt til andre formål.

– Småsummene vil fort inngå i en større helhet. Om de faktisk går til frisklivsarbeid, vil avhenge av hva de konkurrerer mot, sier hun.

Stor usikkerhet lokalt

Ifølge Borge er det bred bekymring blant frisklivssentralene i fylket.

– Det er stor enighet om at denne endringen av finansieringsmodell er lite hensiktsmessig og kan skape utfordringer, sier hun.

Flere frisklivssentraler etterlyser en tydeligere forankring.

– Mange mener frisklivssentralene burde vært en lovpålagt oppgave. Det er gjerne de lovpålagte tjenestene som blir prioritert i kommunene,  og frisklivssentralen kan være en unik ressurs i kommunens satsing på forebyggende arbeid,  sier Borge.

Samtidig er usikkerheten stor.

– Flere vet foreløpig lite om hvilke konsekvenser endringen vil få i egen kommune. Det gjør situasjonen uforutsigbar, sier hun.