Takk for meg!

Hvilket budskap vil du komme med når du snart slutter som redaktør i Fysioterapeuten? Det var spørsmålet fra en engasjert og godt voksen fysioterapeut som nylig var innom lokalene våre i Kvadraturen i Oslo.

Et stort spørsmål å få ved starten av en helt vanlig arbeidsdag. Og veldig hyggelig. Det fulgte til og med en liten blomst med på kjøpet.

Etter en liten tenkepause ble svaret: verdien av en uavhengig redaksjon i en medlemsorganisasjon som drives etter demokratiske prinsipper. Norsk Fysioterapeutforbund vedtok allerede på 1980-tallet at tidsskriftet skulle drives etter Redaktørplakaten, og slik er det fortsatt. Det er en lang tradisjon som forbundet kan være stolte av. Selv om det kanskje ikke alltid føles sånn i en hektisk hverdag, der alle gjerne vil være mest mulig synlige og få fram det organisasjonen og fagmiljøene brenner for.

Hvis man skal snakke om mitt ettermæle som redaktør i Fysioterapeuten, lever jeg veldig godt med merkelappen «masete dame som altfor ofte snakker om Redaktørplakaten og forskjellen på markedsføring og journalistikk».

Hvorfor dra fram dette akkurat nå, i min siste leder som redaktør i Fysioterapeuten? Fordi dette er verdier jeg brenner for, og fordi det drar seg til i en del av tidsskriftene i fagpressen. Utgivere og ledelse vil være mer synlige. Kommunikasjon vinner over redaksjon når ressursene blir knappe.

Et eksempel: I Psykologtidsskriftet sluttet redaktøren i januar, etter det han mener er forsøk på å bruke formålsparagrafen til å begrense redaktørens handlingsrom. Mye av dette hadde foregått bak redaksjonens rygg. Striden mellom redaksjonen, styret og ledelsen pågår fortsatt.

I sin siste leder i Psykologtidsskriftet skrev redaktør Bjørnar Olsen at man ikke kan fremstå som en troverdig avsender hvis ikke det redaksjonelle produktet fremstår som uavhengig av eieren.

– Fortsatt mener jeg at både foreningen, faget, profesjonen og tidsskriftet er tjent med dette, skrev Olsen.

Vi føler oss ganske trygge på at NFF som utgiver av Fysioterapeuten vil ta vare på den redaksjonelle uavhengigheten, og det produktet på papir og nett som redaksjonen over mange år har bygd opp. Men det har vært diskusjoner også her. Ikke ta for gitt at disse prinsippene nærmest skal vare evig.

Da jeg begynte som redaktør i Fysioterapeuten i 2003, var det litt skremmende plutselig å skulle skrive om fag og forsking – for fagpersoner. I leserundersøkelser har dette alltid kommet på topp når det gjelder hva tidsskriftet bør prioritere. Dette, og at de fleste av leserne jobber i klinikken, har vært vår ledetråd.

Det har vært flotte og lærerike år. Jeg ønsker Fysioterapeuten lykke til videre. Leserne har mye nytt og spennende i vente!