Robotteknologi og kroppsforståelse: Fysioterapeutens rolle er fortsatt avgjørende for god behandling

Lars Øie,  studieleder, universitetslektor, UiT Norges arktiske universitet, Det helsevitenskapelige fakultet, Institutt for helse- og omsorgsfag. Lars.Oie@uit.no

Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 18.oktober 2023. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

PDF

Sammendrag

Innledning: Helsevesenet står overfor økende behov for opptrening av syke og eldre. Robotteknologi og kunstig intelligens (KI) utvikles raskt. Står fysioterapeuter i fare for å bli erstattet?

Hoveddel: Forfatteren deler sin erfaring med robotassistert tredemølletrening av ryggmargsskadede og utforsker betydningen av kroppsforståelse og kommunikasjon i fysioterapifaget. Fenomenologisk sett er kroppen både et objekt, og den har en subjektiv dimensjon som er viktig for erfaring og erkjennelse. Robotassistanse i gangtrening kan være effektivt, men det kan også påvirke pasientenes opplevelse av kontroll og eierskap til bevegelsene. Kroppsskjemaet, som regulerer bevegelser, kan forstyrres ved skade, og roboter har begrenset evne til individuell tilpasning. Betydningen av kroppslig interaksjon og deltakende meningsskaping mellom pasienter, terapeuter og omgivelsene understrekes. Ukritisk bruk av robotteknologi kan begrense interaksjon og kommunikasjon.

Avslutning: Robotassistert tredemølletrening og teknologi kan være fristende å benytte. Roboter kan standardisere behandlingen og gi bedre kvalitet, men mangler evnen til å fange opp kroppens nyanser og tilpasse tilnærmingen. Teknologi kan ikke erstatte fysioterapeuter. Kroppslig kontakt og fysioterapeutens unike ferdigheter er fortsatt avgjørende for god fysioterapi og behandling.

Nøkkelord: Robotteknologi, kroppsforståelse, fenomenologi.

Abstract

Robot Technology and Conceptions of the Body: The Physiotherapist is Still Crucial in Providing Successful Therapy

Introduction: The healthcare system is facing increasing demands for rehabilitation in the future. Rapid developments in robot technology and artificial intelligence (AI) raise concerns about a potential replacement of physiotherapists.

Main part: The author shares his experience with robot-assisted treadmill training for individuals with spinal cord injury and explores the significance of conceptions of the body within physiotherapy. Phenomenologically, the body has a subjective dimension that is crucial for experience and cognition. Robot-assisted gait training can be effective, but it may influence patients' sense of agency and sense of ownership. The body schema, which regulates movements, can be disrupted by injury, and robots have limited ability to adapt to individual needs. Furthermore, the importance of bodily interaction and participatory sense-making in treatment is emphasized. Uncritical use of robot technology may restrict interaction and communication.

Conclusion: Robot-assisted treadmill training and technology is tempting. Robots may standardize treatment and improve quality. However, they lack the ability to capture the nuances of the human body. Technology cannot replace physiotherapists. Bodily contact and the unique skills of physiotherapists remain essential for providing good quality physiotherapy.

Key words: Robotics, conceptions of the body, phenomenology. 

Innledning

Helsevesenet trenger effektive tilnærminger for å hjelpe en økende andel syke og eldre med opptrening etter sykdom og skade. Teknologi og kunstig intelligens (KI) utvikler seg stadig raskere. Det er fristende å se for seg at roboter kan overta arbeidsoppgaver som består av mange repetisjoner og mekaniske gjentakelser. Står fysioterapeuter i fare for å bli overflødige eller erstattet?

Robotteknologiens inntog i fysioterapifeltet startet på 90-tallet med utviklingen av robotarmer for håndtrening (1), og noe senere kom robotsystemer for høyintensitets gangtrening. Hvordan bør fysioterapeuter forholde seg til roboter og lignende teknologi? Denne fagartikkelen vil belyse hvorfor vi bør sørge for kroppslig kontakt og fysisk samhandling med pasientene og ikke overlate for mye til roboter og KI.

Artikkelen tar utgangspunkt i forfatterens egen erfaring med intensiv rehabilitering av pasienter med ryggmargsskade, gjennom avlastet gangtrening på tredemølle, både med og uten robotteknologi. Hvilken kroppsforståelse fysioterapeuter legger til grunn for sin tilnærming vil ha stor betydning for valg av tiltak. I hoveddelen vil teori om kroppsforståelse og kommunikasjon presenteres og danne grunnlaget for drøfting av robotassistert tredemølletrening og bruk av teknologi. Utgangspunktet for drøftingen er et kroppsfenomenologisk vitenskapsteoretisk perspektiv, inspirert av enaktiv teori. Avslutningsvis oppsummeres viktige momenter knyttet til kroppsforståelse i fysioterapifaget og bruk av robotteknologi og teknologibaserte tilnærminger fremover. 

Hoveddel

Bakgrunn

Medisinsk vitenskap slik vi kjenner den i dag er forankret i naturvitenskapelige tradisjoner og humanvitenskap (2). Innen naturvitenskapen skilles det klart mellom kropp og sinn, og kroppen betraktes som et rent objekt, bestående av deler satt sammen til en helhet (3). Bruk av robotteknologi i fysioterapi er avhengig av en reduksjonistisk tankegang og et mekanisk kroppssyn: kroppen betraktes som en maskin med deler som kan repareres eller optimaliseres.

Ved ryggmargsskade forklares noe av opptreningseffekten ved at det skjer en slags omprogrammering av nervesystemet og ryggmargen forbi skadestedet. Det skjer nevroplastiske endringer som aksonal knoppskyting (4) og lignende forandringer tuftet på nevrobiologiske forklaringsmodeller. Men kan det tenkes at pasientene har behov for noe mer enn mekaniske gjentagelser på en robottredemølle? Det finnes kanskje flere dimensjoner ved vår eksistens? Er kroppen noe mer enn en maskin?

Vi både har en kropp og er en kropp, så vel pasienter med ryggmargsskade som fysioterapeuter. Fra et fenomenologisk ståsted vil vi kunne si at vi deltar og eksisterer i denne verden som kroppslige subjekter, og det er umulig å avfeie kroppens betydning som sentrum for erkjennelse og erfaringer (3;5). Som sosiale vesener fungerer og samhandler vi med andre – gjennom og med kroppen – og skaper mening i fellesskap.  

Gangtrening etter ryggmargsskade

Gangtrening etter ryggmargsskade kan så absolutt være meningsskapende. Vektavlastet tredemølletrening har fortsatt ikke overbevisende forskningsresultater for pasienter med ryggmargsskade, men noen studier og oppsummeringer viser til lovende effekter (6;7). Treningen foregår på tredemølle, der pasientens kroppsvekt avlastes ved hjelp av et opphengssystem og en sele festet til kroppen. Mengden avlastning avgjøres av pasientens evne til vektbæring og opprettholdelse av god kvalitet på gangfunksjonen under trening. Avhengig av skadeomfang og funksjonsnivået til pasienten vil fysioterapeuten støtte og fasilitere bevegelse av underekstremitetene, samt guide tyngdeoverføring og bekkenbevegelser underveis i treningen. Et uttalt mål med treningen er å få til så mange repetisjoner eller steg som mulig i løpet av en treningsøkt, helst minimum 20 minutters gange med god kvalitet (8). 

Manuell fasilitering og guiding av pasientens bevegelser

Før robotteknologiens inntog ble fasilitering, eller guiding, gjort manuelt av to til tre terapeuter samtidig, mens pasienten gikk på tredemøllen. En til to andre terapeuter vekslet inn for å skape bedre arbeidsforhold for de involverte, så alt i alt kunne dette være veldig ressurskrevende. Optimal gangtrening med tilfredsstillende kvalitet og god flyt er krevende for terapeuter og pasienten å få til i fellesskap. Det stiller store krav til opplæring og teknikktrening hos terapeutene. Men med erfaring opparbeider terapeuten et fungerende kroppsskjema for aktiviteten. Et kroppsskjema kan karakteriseres som en slags indre oppskrift for hvordan bevegelser automatisk samordnes og reguleres, uten påvirkning av perseptuell overvåkning (9). Når kroppsskjemaet er på plass kan det oppleves som en følelse av flyt. En flyt der kroppen beveger seg koordinert innad i seg selv og i samhandling med omverdenen og eventuelle andre kropper. Gjennom hendene og kontakt med pasienten kan terapeuten kjenne hva slags stimulering og støtte som trengs.  

Robotassistert gange

En robot har naturlig nok ikke et kroppsskjema som regulerer bevegelser. Den har et innfløkt dataprogram, logaritmer, en avansert datamaskin med sensorer og så videre. Men ikke det finjusterte kroppslige. Forfatterens erfaring med en slik gangtreningsrobot har likevel vært positiv. Den intensive tredemølletreningen gikk fra å være avhengig av menneskelige faktorer med potensial for dårlige dager, overbelastede skuldre, såre tomler eller håndledd, til noe annet. Robotarmene blir ikke slitne – de guider føtter og bekken akkurat like nøyaktig hvert eneste steg, og trykksensorer sørger for å fange opp pasientens egenaktivitet. Roboten er bygd opp av en tredemølle med et integrert, avansert opphengssystem som heiser opp pasienten og kontrollerer kroppsvektsbelastning. Robotarmene festes til pasientens føtter og styres til dels av terapeutens innstillinger for å hjelpe akkurat passe mye til, slik at det stilles krav til pasientens egenaktivitet. Forfatterens inntrykk er at kvaliteten på selve gangfunksjonen ser ut til å være jevnere og bedre, særlig blant pasientene med dårligst funksjonsnivå.

Roboten sparer personellressurser. Fra å være inntil fem terapeuter rundt en pasient ved manuell trening, til at det nå er nok med én terapeut. Og pasientene er stort sett fornøyde. Men er dette fullverdig fysioterapi? Er det noe som mangler? La oss se litt nærmere på kroppsfenomenologi og enaktiv teori.  

Kroppsforståelse og kommunikasjon 

Kroppsfenomenologi vs. naturvitenskap

Fenomenologi og naturvitenskap skiller seg fra hverandre når det gjelder kroppssyn. Innen fenomenologien representerer kroppen sentrum for erfaring av den verden vi mennesker som subjekter omgir oss med, men kroppen er også samtidig et objekt i verden (3). I naturvitenskapelig filosofi vil kroppen kunne representere et rent objekt, uten den subjektive dimensjonen. Dette henger sammen med det grunnleggende, dualistiske menneskesynet, der kroppen er en del av den utstrakte verden og helt adskilt fra menneskelig bevissthet og erkjennelse (3). Basert på den dualistiske, naturvitenskapelige tankegangen kan vi lett se for oss at mekaniske og maskinlignende behandlingsmetoder innen fysioterapi passer inn. En robot kan hjelpe til å gjenta en bevegelse mange nok ganger til at den maskinlignende menneskekroppen formes i riktig retning, eller bevegelsen banes inn. Altså at objektet endres. Men om vi inntar et kroppsfenomenologisk ståsted kan dette oppfattes litt ufullstendig – hvordan ivaretas det helhetlige mennesket, som også har en subjektiv dimensjon? Påvirker roboten menneskets væren-i-verden, eller bare kroppsobjektet og strukturene?  

Opplevelse av kontroll og eierskap

Dersom en ryggmargsskade funksjonelt sett er definert som inkomplett, har pasienten en viss sensorisk kontakt eller en viss motorisk funksjon nedenfor skadestedet (10). Pasienter ser ut til å ha stor variasjon i funksjonsnivå og kontakt med egen kropp. Ved å starte opp trening i en gangtreningsrobot vil noen av dem tvinges inn i et bevegelsesmønster som kjennes uvant, og de stritter lettere imot robotens hjelpende armer. Andre har en skade og et bevegelsesmønster som passer bedre til roboten og aksepterer fasilitering og bevegelsesstøtte i større grad. Kanskje handler dette ikke bare om forskjeller på selve ryggmargsskaden, men om andre ting. En teori kan være at pasientens opplevelse av deltakelse kan ha betydning. Gallagher (11) bruker uttrykket «sense of agency» om følelsen en person har av selv å være initiativtaker til en bevegelse eller handling, altså om selv å ha drivkraften til det som gjøres. På norsk kan vi kalle det opplevelse av kontroll. Dette er en prerefleksiv følelse (11), altså en følelse som til vanlig ikke når vår kognitive bevissthet. Vi blir ikke oppmerksomme på vår opplevelse av kontroll før en uintendert bevegelse skjer, for eksempel en ufrivillig rykning, eller noen andre beveger på oss. I gangtreningsroboten vil pasienten bli utsatt for bevegelser som styres av roboten – noe som påvirker pasientens opplevelse av kontroll. Kanskje kan dette være med på å forklare at noen pasienter har vanskeligheter med å bli fortrolige med gangmønsteret og treningsmetoden.

Et nært tilknyttet begrep er «sense of ownership», definert som den prerefleksive følelsen av at det er en selv som erfarer bevegelsen (11), altså at det er «meg selv» dette skjer med. På norsk kan vi kalle det opplevelse av eierskap. Pasienter med forstyrret sensorikk på grunn av en ryggmargsskade kan mer eller mindre miste kontakt med deler av kroppen nedenfor skadestedet. De vil kunne miste eierskap til kroppen og bevegelsene. Uten god instruksjon og bevissthet rundt dette kan pasienten lett velge minste motstands vei. Hen kan overlate gåingen til roboten og koble ut seg selv, både som initiativtaker til bevegelsen og eier av kroppen som beveges.  

Et forbedret kroppsskjema?

Så lenge pasienten faktisk får en opplevelse av kontroll og eierskap i gangtreningsroboten, kan det finnes forutsetninger for å påvirke pasientens kroppsskjema gjennom treningen. Kroppsskjemaet kan ses på som en avansert kontrollfunksjon av innlærte bevegelsesmønstre, samtidig som selve skjemaet ikke er fastlåst, men mulig å endre over tid gjennom målrettet erfaring og øving (9). Kroppsskjemaet opptrer prerefleksivt, enkelt oversatt «førbevisst» og taust. Det kan være vanskelig å sette ord på hva som ligger bak en viss bevegelse, eller justering av bevegelse, vi bare vet eller kjenner hva som må til (9). Siden pasienter med ryggmargsskade ikke lenger har optimal nervefunksjon forbi skadestedet, er det rimelig å anta at dette forkludrer kroppsskjemaet. Det å gå er ikke lenger enkelt og intuitivt. Den nært automatiske funksjonen som tidligere har vært innarbeidet i pasientens kropp er forstyrret. I normale tilfeller kan kroppsskjemaet både støtte opp under, men også forstyrre bevegelse (11). Dersom pasienten blir for oppmerksom på selve bevegelsen under gange, vil det kunne forstyrre aktiviteten. Fysioterapeuten kan kontrollere innstillingene på roboten slik at den hjelper akkurat passe mye til. Det kan frigjøre kapasitet for pasienten og hjelpe til å finne flyt i bevegelsen. Opplevelsen av flyt under gange og en fungerende interaksjon med roboten vil antakelig kunne gjenoppbygge kroppsskjemaet knyttet til gange.

Sett fra en annen vinkel kan det også tenkes at det predefinerte bevegelsesmønsteret, som gangtreningsroboten er programmert med, blir for rigid. Det kan være at roboten vil hindre pasienten i å oppdage andre gode, alternative løsninger til funksjonell gange, som ellers kunne oppstått gjennom kroppslig interaksjon mellom terapeut og pasient. Slike oppdagelser og tilpasninger av trening og behandling kan skje tilfeldig, men kan også fasiliteres av fysioterapeutens tilnærming, blant annet gjennom «refleksjon-i-interaksjon» (12). Med dette menes at fysioterapeuten fortløpende reflekterer over uventede hendelser, eller det som skjer i behandlingen, og justerer deretter. Begrepet er en videreutvikling av Donald A. Schöns «reflection-in-action», men med større trykk på interaksjon. Interaksjon er ikke bare basert på dialog og kommunikasjon, men involverer felles handling (12). Kan det tenkes at slik refleksjon foregår vel så mye på det prerefleksive plan hos erfarne fysioterapeuter, slik at vi kunne se for oss en ytterligere utvidelse av begrepet til «prerefleksjon-i-interaksjon»?

Delvis koblet til teorien om kroppsskjema er også ideen om at kroppen går fra å være fraværende for bevisstheten når den fungerer, til å kreve oppmerksomhet ved sykdom, skade eller redusert funksjon (3). Sagt på en annen måte; vi retter oss mot verden med en fungerende kropp som sentrum for erfaring og erkjennelse, og vi vil kun merke kroppen når den står i veien for vår væren-i-verden. Da vil forholdet mellom kroppssubjekt og -objekt forrykkes (3). Med sykdom og dysfunksjon kommer kroppen til syne for oss («dys-appears») (13). Ett av målene med fysioterapi og opptrening kan dermed være å få kroppen til å bli fraværende igjen («disappear»). Ved sensorisk-motorisk svikt, som ved ryggmargsskade, kan reetablering av et fungerende kroppsskjema være noe av det som kan få kroppen til å forsvinne ut av bevisstheten igjen. Dermed gjenvinner individet kroppen som subjekt, og ikke bare et objekt, i tilværelsen. Det er mulig at gangtrening med robotassistanse kan være én vei å gå for å oppnå dette.  

Deltakende meningsskaping

En viktig bestanddel av fullverdig fysioterapi er at det skjer meningsskaping mellom individer. Innenfor enaktiv teori, rettet mot forståelse av sosial interaksjon og kognisjon er begrepet meningsskaping sentralt. Det kan forstås som prosessen der et individ skaper mening gjennom enaktiv og kroppsliggjort interaksjon («embodied interaction») med omverdenen (14;15). Dette er nært knyttet til intersubjektivitet (3;16), som omhandler menneskers felles «gjøren av verden». Meningsskaping oppstår og utvikler seg gjennom kroppslige, aktive interaksjoner mellom individet og omverdenen eller mellom to eller flere individer. Dette skjer både på bakgrunn av tidligere erfaring, samtidig som meningsskaping også vil danne nye erfaringer. Fuchs og De Jaegher (14) understreker det deltakende i sitt begrep «participatory sense-making» som defineres slik: «prosessen med å frembringe og omdanne mening i samspillet mellom interagerende individer og interaksjonsprosessen selv» (forfatterens oversettelse). Videre påpekes det at en dynamisk kobling mellom to parter fører til fremvekst av egenskaper og betydninger som ikke ville oppstått hos én av partene alene (14). Dette understreker betydningen av selve interaksjonsprosessen og det å være flere individer som deltar i meningsskapingen.

Kroppsligheten ved deltakende meningsskaping er et vesentlig moment (16). En av de interessante aspektene å drøfte opp mot robotassistert gangtrening er i hvor stor grad robotens kroppslighet, eller snarere fravær av sådan, påvirker intersubjektiviteten eller meningsskapingen. Kan vi her snakke om en slags sekundær intersubjektivitet med roboten som mellomledd, verktøy eller støttespiller? Pasient og terapeut mister en viktig dimensjon i samspill og kommunikasjon ved at den direkte fysiske kontakten mangler. Hvis man stiller den manuelle og robotassisterte metoden opp mot hverandre tydeliggjøres dette. Ved den manuelle metoden kan terapeuten kjenne, gjennom kontakt med pasienten, hva slags trykk, ettergivelse, stimulering og støtte som trengs og kan finjustere deretter. Ved robotassistanse reduseres inntrykkene av pasientens bevegelser til visuelle og verbale. Disse har absolutt en verdi, men inntrykkene blir ikke like nyanserte, direkte og aktive som ved kroppsliggjort interaksjon. Kanskje kan man kompensere for dette med å være bevisst på det, stille flere spørsmål, bruke blikket aktivt og så videre – men det er nok bare inntil en viss grad.

Interaksjonen mister kanskje også noe av sin potensielle autonomi. Man kan se på roboten som en begrensende faktor for fysioterapeuten, som ikke kan kjenne og like lett få tak i behov for endring i tilnærmingen, jamfør tidligere beskrivelse av refleksjon-i-interaksjon. Roboten blir et mellomledd som forstyrrer akkurat den delen av interaksjonen, selv om den kan være et nyttig verktøy for å få til bevegelser eller gange på tredemølla som ellers ville vært vanskelig eller umulig. 

Avslutning

Bruk av robotassistert tredemølletrening og andre teknologiske tilnærminger som fysioterapitiltak er fristende. Det kan spare ressurser og dermed gi fysioterapibehandling til flere. Det kan forebygge plager og redusere belastningen som fysioterapeuter utsettes for. Roboter og datamaskiner kan programmeres til å levere nøyaktig lik behandling til alle, og på den måten standardisere tilnærminger. Alt dette kan være positivt og ha gode ting med seg inn i fremtidens fysioterapi. Men ved å innta et kroppsfenomenologisk perspektiv og anvende enaktiv teori er det ikke sikkert at robotassistanse blir like fristende som hvis man anlegger et naturvitenskapelig syn på saken.

Forfatterens egen erfaring med avlastet tredemølletrening, sammen med det teoretiske rammeverket bygget opp rundt kroppsfenomenologi og enaktiv teori har blitt benyttet til å drøfte bruk av robotteknologi i fysioterapi. Robotassistert tredemølletrening kan se ut til å være et godt verktøy for å få til nok trening og medvirke til nevroplastiske endringer, sett fra et naturvitenskapelig ståsted. Men kroppen er mer enn en maskin, og derfor vil robotteknologien ha vansker med å fange opp nyansene i vår kroppslige væren-i-verden og justere tilnærming etter dette.

På grunn av at roboten kan gi mer standardisert tilnærming, kan kvaliteten på gangfunksjonen øke. Men fysioterapeuten må være bevisst på pasientens opplevelse av kontroll og eierskap, slik at robotens hjelp ikke blir en sovepute og pasienten unngår å delta aktivt. Roboten har for tiden bare ett «kroppsskjema» for riktig gange, og det skal passe til alle. Uten berøring og kroppslig kontakt mister vi noe av det særfaglige, fysioterapeutiske. Det blir vanskeligere å få til refleksjon-i-interaksjon. Fysioterapeuten bør prioritere tid til tiltak som ivaretar pasientens kroppslige subjektivitet i behandlingen, utenom bruk av robotteknologi.

Fysioterapeuter kan ikke erstattes av roboter. Noen arbeidsoppgaver kan kanskje overtas eller forbedres av automatiserte prosesser eller teknologiske nyvinninger, men ikke uten konsekvenser for kroppslig interaksjon eller deltakende meningsskaping. Kroppslig kontakt gjennom trenede hender representerer fortsatt en viktig del av fysioterapeutisk faglighet og behandling. 

Referanseliste

1. Krebs HI, Volpe BT. Chapter 23 - Rehabilitation Robotics. In: Barnes MP, Good DC, editors. Handbook of Clinical Neurology. 110: Elsevier; 2013. p. 283-94.

2. Gøtzsche PC, Wulff HR. 7 - Medicine and the Humanities. 2007. In: Rational diagnosis and treatment : evidence-based clinical decision-making [Internet]. Chichester, England ;,Hoboken, NJ: John Wiley & Sons. 4th. [149-78].

3. Thornquist E. Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori : for helsefag. 2. utg. ed. Bergen: Fagbokforl.; 2018.

4. Dietz V, Fouad K. Restoration of sensorimotor functions after spinal cord injury. Brain. 2014;137(3):654-67. https://doi.org/10.1093/brain/awt262

5. Merleau-Ponty M. Kroppens fenomenologi. Oslo: Pax; 1994 1994. XII, 195 s. p.

6. Yang FA, Chen SC, Chiu JF, Shih YC, Liou TH, Escorpizo R, et al. Body weight-supported gait training for patients with spinal cord injury: a network meta-analysis of randomised controlled trials. Sci Rep. 2022;12(1):19262.

7. Piira AM. The ATLET study: Can subjects with long-standing motor incomplete spinal cord injury learn to walk? A randomized clinical trial: UiT The Arctic University of Norway; 2020.

8. Harkema PS, Behrman PPTA, Barbeau PH. Locomotor Training: Principles and Practice: Oxford University Press; 2011. Available from: https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780195342086.001.0001.

9. Gallagher S. Dimensions of Embodiment: Body Image and Body Schema in Medical Contexts. In: Toombs SK, editor. Handbook of phenomenology and medicine. vol. 68. Dordrecht: Kluwer Academic; 2001. p. 147-75.

10. Paddison S, Middleton F. Spinal cord injury. In: Stokes M, Stack E, editors. Physical management for neurological conditions. 3rd ed. Edinburgh: Churchill Livingstone; 2011. p. 53-88.

11. Gallagher S. How the body shapes the mind. Oxford: Clarendon Press; 2005 2005. 284 s. p.

12. Øberg GK, Normann B, Gallagher S. Embodied-enactive clinical reasoning in physical therapy. Physiotherapy Theory and Practice. 2015;31(4):244-52. https://doi.org/10.3109/09593985.2014.1002873 

13. Crossley N. Merleau-Ponty, medicine and the body. In: Scambler G, editor. United Kingdom: United Kingdom: Routledge; 2012. p. 97-113.

14. Fuchs T, De Jaegher H. Enactive intersubjectivity: Participatory sense-making and mutual incorporation.(Report). Phenomenology and the Cognitive Sciences. 2009;8(4):465-86. https://doi.org/10.1007/s11097-009-9136-4

15. Di Paolo EA, Rohde M, De Jaegher H. Horizons for the Enactive Mind: Values, Social Interaction, and Play. Enaction: The MIT Press; 2010.

16. De Jaegher H. The intersubjective turn. In: Newen A, De Bruin L, Gallagher S, editors. The Oxford Handbook of 4E Cognition. 1 ed: Oxford University Press; 2018.

© Author(s) (or their employer(s)) 2023. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.