Ungdomscamp med latter, tårer og modige mål

Skrevet av Audun Syvertsen, Julie Amalie Spydevold, Julie Bådstangen, Lise Thorsen, Marie Eide Johansen, Martine Anvik og Moritz Michaelis, alle fysioterapistudenter ved Høgskulen på Vestlandet. 

Ungdomstiden er utfordrende for mange, men spesielt for ungdom med ervervet hjerneskade.

Der ungdomsårene vanligvis preges av vennskap, kjærlighet, identitetsutvikling og nye opplevelser, kan disse ungdommene oppleve at vanlige utfordringer forsterkes, og at veien mot selvstendighet blir lengre og mer krevende.  

Hvordan skal vi møte disse ungdommene? 

Brain Camp Alumni

Brain Camp Alumni er en camp for ungdom, fra 13 til 21 år, med ervervet hjerneskade. Mennesker i denne aldersgruppen er i en sårbar del av livet hvor man skal finne seg selv og gå fra ungdom til voksen. Campen arrangeres av Sunnaasstiftelsen, og bygger på modellen Aktiv rehabilitering, som vektlegger en helhetlig tilnærming som styrker deltakerens ressurser og engasjement.

Målet er å forbedre livskvalitet og funksjon, samtidig som man fremmer selvstendighet, mestring og sosial deltakelse. Aktiv rehabilitering utføres gjennom ulike aktiviteter som utfordrer deltakerne både fysisk og mentalt. Årets camp i Bergen, fra 4-8. mai, besto av 14 deltakere, mentorer som selv har en ervervet hjerneskade og ledere som er helsepersonell. 

Som fremtidige fysioterapeuter sitter vi nå igjen med viktigheten av å se det store bildet i rehabiliteringsforløpet. 

Forskning kombinert med erfaring og trygghet

Helsepersonellets forskningsbaserte kunnskap kombinert med mentorenes erfaringsbaserte innsikt bidro til en trygg og støttende ramme rundt deltakerne. I teamet rundt deltakerne hadde fysioterapeuter en sentral rolle for å styrke deltakernes forståelse av sammenhengen mellom kropp og hode, i hverdagslige utfordringer og livsmestring. 

Vi var sju andreårs fysioterapistudenter fra Høgskulen på Vestlandet som fikk være med gjennom uken, både for å bidra som ekstra hender og støtte ved behov. Uken gav oss unikt innblikk i denne type rehabilitering. 

Den unike følelsen av mestring

Før campen satte deltakerne seg personlige mål som de ønsket å arbeide med gjennom oppholdet. Deltakerne arbeidet målrettet og selvstendig, mens lederne og mentorene holdt en tilbaketrukket rolle, med “hendene på ryggen”, men tilgjengelig ved behov. Arbeidet med målene foregikk både individuelt og i fellesskap, gjennom erfaringsdeling og refleksjon i gruppa. Flere av deltakerne hadde satt seg mål som krevde mot og sårbarhet, deriblant å bygge nye relasjoner, kjenne på ekte mestring og utfordre sine egne grenser.  

Vi ble vitne til rørende øyeblikk, der deltakerne delte tanker og sårbarhet. Flere meddelte at de kjente på en sterkere selvfølelse, og en større tro på seg selv i møte med hverdagens krav og forventninger. 

Målet er nemlig at deltakerne tar med seg både mestringsopplevelsene og de praktiske verktøyene de har tilegnet seg, slik at de kan bruke dem i møte med utfordringer etter campen.

Det vi som studenter sitter igjen med er viktigheten av at alle får kjenne på mestringsfølelse, uavhengig av målets størrelse, og at ingen seier bør tas for gitt. 

For noen ga nemlig det å sitte rundt et bord med andre mennesker like mye mestring som det å kjøre RIB ga for andre. 

Kommunikasjon og fellesskap

Deltakerne kommuniserte ved å dele sine personlige historier, både i lukkede gruppesamtaler og spontant gjennom campen. De var åpne, noe som skapte en atmosfære av trygghet, nysgjerrighet og gjensidig respekt. Mange delte med oss studenter hvordan det er å leve med en hjerneskade i sine lokalsamfunn, om følelsen av ensomhet og savnet etter å kjenne tilhørighet blant jevnaldrende.  

Vi så hvordan deltakerne lyttet til hverandre, og hvordan det å bli møtt med forståelse og gjenkjennelse styrket følelsen av fellesskap. Det å dele og bli tatt imot med åpenhet og aksept ga rom for tillit, også på dager som var ekstra krevende. På campen var det forståelse for at man kan være sliten eller ha behov for å trekke seg tilbake. Likevel ble man alltid møtt med anerkjennelse og respekt.  

Det var inspirerende å se hvordan ulike styrker og erfaringer ble forent på campen. Det ble en arena hvor alle spilte en viktig rolle, og hvor ekte fellesskap fikk vokse fram. En deltaker beskrev fellesskapet slik:  

“Det blir som et fotballag. Du må ha folk som er spesialister på sitt felt for å vinne kampen.”

For oss fysioterapistudenter ble campen en påminnelse om at Aktiv rehabilitering ikke bare handler om fysisk funksjon, men om hele mennesket. Erfaringene våre illustrerer flere sentrale prinsipper i Aktiv rehabilitering, spesielt knyttet til kommunikasjon, sosial deltakelse og fellesskap. Når deltakerne får mulighet til å oppleve tilhørighet, uttrykke seg selv og delta i meningsfulle relasjoner, styrkes både mestringstro og livskvalitet. 

Et rehabiliterende fellesskap har gitt oss studenter en dypere forståelse av hva det vil si å leve med en hjerneskade. Vi møtte opp på campen med teoretisk kunnskap, men det var deltakernes erfaringer som virkelig utdypet vår forståelse og gjorde oss klokere som fysioterapistudenter.

Som broer mellom kunnskap og erfaring

Vi merket tydelig at mentorrollen ga trygghet, både for deltakerne og lederne. Mentorene fungerte som broer mellom kunnskap og erfaring, og de var reflekterte, pedagogiske og hadde mye erfaring å spille på.

Det gjorde inntrykk hvor stor betydning likepersonenes tilgjengelighet hadde på deltakernes utvikling. Mentorene kan bruke sin egen erfaring med å få en hjerneskade til å fange opp når noen av deltakerne trengte ekstra omsorg, og til å stille de spørsmålene som får en til å tenke.

Vi funksjonsfriske vil aldri kunne hjelpe og forstå deltakerne på alle plan, da vi mangler den spesifikke erfaringen med å få en hjerneskade og rehabiliteringen i ettertid. Med mentorene kunne ikke deltakerne bruke argumentet “men du vet ikke hvordan det føles”, fordi mentorene visste nettopp dette.

Og ikke minst: Mentorrollen gir ikke bare støtte til deltakeren, men også mestring og verdi til mentoren selv.

Det å kunne bruke sine erfaringer som en ressurs gir en meningsfull rolle og viser hvordan man kan bidra etter en skade. Mentorrollen etablerer en arena hvor de som har fått en hjerneskade kan anvende de verktøyene de har tilegnet seg, og hjelpe andre.

Livets utfordringer

Gjennom campen har vi fått bedre innsikt i hvordan det er å leve med ervervet hjerneskade, særlig de usynlige symptomene. Vi erfarte hvor viktig det er at alle får oppleve mestring, uavhengig størrelse på mål, spesielt i overgangsfaser som kan være ekstra krevende. 

Hemmeligheten er like enkel som den er komplisert: Deltakelse og bruk av egne ressurser i møte med livets utfordringer. 

Da kan vi, med vår kompetanse, være med på å jobbe mot pasientenes drømmer! 

Kilde:

Sunnaasstiftelsen. (u.å.-c). Våre kjerneområder. https://www.sunnaasstiftelsen.no/vare-Kjerneomrader