Belastningsskaden som ødela håndballdrømmen

Cecilie Kleppe Jamtfall, fysioterapeut i turnus, Kristiansund kommune, forebyggende helsetjeneste for barn og unge. Cecilie_1996@hotmail.com. 

Denne fagkronikken ble akseptert 27. september 2019. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Ødelegges våre fremste unge håndballtalenter? Enkelte går helt til topps, men flertallet forsvinner trolig ut med belastningsskade og utbrenthet. Noen må ta ansvar for unge idrettstalenters treningsbelastning, ellers er veien kort til overbelastning og påfølgende skade. Dette vet jeg. Jeg har selv opplevd det. 

Den totale treningsmengden hos enkelte unge håndballtalenter er enorm, med trenings- og kampbelastning på flere ulike utviklingsarenaer. Tidlig deltagelse på elitenivå og internasjonalt nivå blant unge spillere medfører et økt fokus på høyintensitetstrening og konkurranse fremfor ferdighetsutvikling (1). Min personlige erfaring er at gode spillere deltar på flere arenaer samtidig. Ingen har hovedansvaret for aktivitetsreguleringen. Alle vil ha sin del av kaka! Enkelte når helt til topps, men flere forsvinner ut med skade grunnet for høy totalbelastning. Det blir nærmest tilfeldig om den ekstreme treningsmengden fører til suksess eller nederlag (2). 

Store konsekvenser av for mye trening

Det er vel kjent at upassende belastningshåndtering er en betydelig risikofaktor for skade og overtreningssyndrom i flere idretter (3). For høy belastning kan svekke kroppsstrukturenes evne til å bygge seg opp, noe som over tid kan resultere i slitasje og skade hos spilleren. Idrett og fysisk aktivitet er sunt, men ikke i for store mengder. Alt med måte, sant? For barn og ungdom er riktig balanse mellom aktivitet og hvile trolig mer avgjørende enn hos voksne, grunnet et umodent muskel- og skjelettsystem (4-5). En eventuell feil aktivitetsregulering i denne aldersgruppen kan over tid få store konsekvenser, med overbelastning og påfølgende skade som resultat (1).

Jeg ble oppriktig sjokkert da jeg leste at av alle sportsrelaterte skader hos barn og ungdom er det beregnet at cirka 46% til 54 % oppstår på grunn av overbelastning (6-8). Er virkelig jaget etter å utvikle unge idrettstalenter så på ville veier? Selvsagt er noen belastningsskader mer alvorlige enn andre med tanke på lengde på treningsfravær, og mulighet for retur til idrett (1). I mine øyne kunne store deler av disse skadetilfellene vært unngått dersom noen av de aktuelle involverte hadde hatt nok kunnskap og mot til å sette ned foten i blant. Ikke bare utsettes spilleren for smerte og ubehag, men lange skadeavbrekk fra trening og kamp er også lite produktivt, da trening og aktivitet trolig er det viktigste innen ferdighetsutvikling. Den høye treningsmengden hos enkelte unge idrettstalenter slår dermed negativt tilbake. 

Jeg har et sterkt behov for å uttrykke at noen må begynne å ta ansvar for de unges treningsbelastning. Et ansvar som i mine øyne ikke bør ligge hos spilleren selv. At spilleren skal ta beslutninger om det er smart å trene eller ikke, blir feil. Jeg har selv måttet ta denne beslutningen, og erfaringsmessig er jaget etter å nå toppen større enn fornuften. Kroppssignalene ignoreres, og restitusjonen uteblir. Aktivitetsregulering krever faktisk en god del kunnskap. En kunnskap trolig ikke alle trenere og talentutviklere besitter. Jeg mener derfor det er høyst nødvendig at flere yrkesgrupper med kropp og bevegelse som fagfelt begynner å involvere seg mer i barne- og ungdomsidretten. Et tettere samarbeid med kompetent fagmiljø kan bidra til en talentutvikling som gir maksimal treningseffekt hos spiller, og som samtidig gir minimal risiko for overbelastning.  

Fysioterapeuten er svært viktig!

Tidligere landslagskaptein Gro Hammerseng-Edin skrev i en kronikk for TV2 i forkant av kvinnenes håndball-EM i fjor at «Fysioterapeuten er kanskje den viktigste årsaken til at utøvere kan komme helskinnet gjennom den belastningen det faktisk er å bedrive toppidrett» (9). Fysioterapeuter er særdeles dyktige på vurdering og behandling av idrettsskader, men hva med å melde seg på litt tidligere, før uhellet er ute?  Jeg mener fysioterapeuter må våge å fremheve sin yrkesgruppe og kompetanse i denne debatten. Den er verdifull, og ved å offentliggjøre, dele og anvende denne kunnskapen i utvikling av unge, men også voksne idrettstalenter, kan alle parter oppnå en stor fordel. Det blir en vinn-vinn-situasjon! Uten profesjonell kompetanse blir det nærmest tilfeldig hvem som overlever hardkjøret eller ikke. Jeg vet dette, for den enorme treningsmengden tok til slutt knekken på meg og min håndballdrøm. 

Min skadehistorie – vendepunktet i håndballkarrieren

Proksimal hamstring tendinopati (PHT) og tretthetsbrudd i bekkenet på venstre side var belastningsskadene som skulle ødelegge min mulighet og store drøm om å nå helt til topps i norsk eliteseriehåndball. Det var sommeren 2013. Jeg var 17 år, og hadde nylig oppfylt håndballdrømmen etter å ha fått representere Norge i et internasjonalt mesterskap. Ikke bare én, men to ganger. Trenerteamet hadde i forkant fordelt spillegruppen mellom Olympiske leker (OL) og Europamesterskap (EM), da deltagelse på to mesterskap ble antatt som for høy totalbelastning på én sommer. I utgangspunktet var min deltagelsesarena OL i Utrecht i juli. Men da ei lagvenninne ble skadet, ble jeg spurt om å være hennes erstatter under EM i Polen i august også. Tanken på at jeg skulle få være den eneste som fikk representere Norge i to mesterskap var overveldende. Jeg følte meg privilegert, samtidig som det ga en sterk indre motivasjon. Totalt fire uker med mesterskap, og en uke treningsleir i Spania på én sommer var tøft for kroppen, både mentalt og fysisk. Men viktigst av alt, det var en rå opplevelse. Jeg var proppfull av ny motivasjon og selvtillit til den kommende sesongen, klar for å ta nye steg mot å bli en bedre håndballspiller. På det tidspunktet var jeg fremdeles uvitende om at store deler av sesongen skulle tilbringes på sidelinjen, og at håndballmesterskapene sommeren 2013 skulle bli mine aller siste. 

Belastningsskaden – et mareritt

Skaden var et smertemareritt. Allerede få uker etter EM begynte smertene gradvis å komme, lokalisert i skillet mellom venstre setemuskel og bakside av lår. Sesongen var godt i gang, med treninger og kamper i min egen årsklasse, årsklassen over og Byåsen elite, i tillegg til skoletreninger og jevnlige samlinger med regionlag og landslag. Med andre ord, slik det hadde vært de siste årene. Det høres kanskje mye ut? Men underveis tenker man ikke. Man bare drives av det norske håndballsystemet, hvor gode spillere deltar på flere utviklingsarenaer samtidig. Ingen av arenaene tar hovedansvaret for talentutviklingen. Ettersom nedjustering i treningsmengde aldri ble diskutert, antok jeg at den var forsvarlig. Spillere som er lidenskapelig opptatt av idretten sin lever ofte etter prinsippet «skal du bli best, må du trene mest». Selvsagt er ikke alle som meg, men jeg tør påstå de fleste.

Hvor ofte blir man ikke påminnet den klassiske varianten «så mange treningstimer kreves for å nå toppen!». Så, jeg fortsatte med den samme aktivitetsmengden, åtte til ti treninger i uken i tillegg til kamp. Smertene var intense, men jeg levde i troen på at de gradvis skulle avta. Å miste verdifulle treningstimer var uaktuelt. Men med tiden ble smertene mer utbredt, også utenfor trening og kamp. Så ekstreme at smertestillende og betennelsesdempende preparater ble benyttet. Smertene var etter hvert også til stede utenfor trening. Da muskelkraften i venstre bein til slutt forsvant grunnet smertens omfang og intensitet, var tiden kommet for et eviglangt treningsavbrekk. 

Endeløs vei tilbake

Det er kjent i litteraturen at PHT kan ha et langt skadeforløp, samt medføre betydelige konsekvenser for utøveren som rammes av skaden (10). Skadeavbrekket mitt varte i alt ett og et halvt år. Med andre ord – uendelig lenge. Først seks måneder, deretter cirka ett år, da skaden kom tilbake etter noen måneder med håndball. Fysioterapeut fulgte meg tett opp på den tiden. Denne, i likhet med litteraturen, fortalte om risiko knyttet til tilbakefall av samme muskelseneskade dersom økningen på senebelastningen var for rask, eller restitusjonstiden for kort (11-12). Opptreningen, i tillegg til fornuftig progresjon på treningsbelastningen, var dermed svært viktig. Jeg fikk tett oppfølgning og konkret treningsprogram. Alt lå til rette for en vellykket rehabilitering. Jeg var i hendene til en av landets beste idrettsfysioterapeuter. Skadeavbrekket ville være kortvarig, trodde jeg!

Dessverre, kroppen tålte ikke den trenings- og kampbelastningen den en gang hadde tålt. Det var for sent, kroppen var allerede nedbrutt grunnet uforsvarlig høy belastning i mange år. I det øyeblikket treningsmengden økte til elitenivå, kom smertemarerittet umiddelbart tilbake. Det var forferdelig å kjenne at kroppen ikke tålte den treningsbelastningen som krevdes som elitespiller. Det var ille å kjenne de gamle smertene komme tilbake. Og ikke minst, det var forferdelig å sitte på sidelinjen og se lagvenninnene ha det gøy med den idretten jeg elsket. Jeg mistet mange verdifulle treningstimer, og så idrettstalentene som i utgangspunktet sto bak meg i rekken, passere. Motivasjonen for å komme tilbake hadde vært stor, men ble gradvis svekket i takt med tiden som skadet. Til slutt orket jeg ikke mer. Jeg orket ikke kjenne mer på smerten og ubehaget. Jenta som jobbet dag inn og dag ut for å bli verdens beste håndballspiller la opp som 18-åring. Uvitende om at for mye trening kunne være skadelig. «Skal du bli best, må du trene mest»-prinsippet var på alle måter en løgn.  

Råd til fysioterapeuter

Hva gjør man som fysioterapeut når uhellet først er ute? Når håndballjenta på 18 år har pådratt seg en håpløs belastningsskade? Min skade var spesiell, og vanskelig å behandle til tross for suveren oppfølgning. Idrettsskader er komplekse. Og det vil normalt ikke være mulig å peke på én spesiell faktor som årsaken til skaden (13). Som oftest oppstår idrettsskader av en kombinasjon av flere faktorer samtidig, hvor både interne og eksterne faktorer påvirker hverandre (13). Jeg har fått en svært erfaren og dyktig idrettsfysioterapeut til å dele noen råd og tips knyttet til vurdering og behandling av belastningsskader hos unge idrettsutøvere. Christian Thorbjørnsen, i dag fysisk trener og fysioterapeut i Rosenborg Ballklub, har lang erfaring som idrettsfysioterapeut, og forteller følgende:

Som fysioterapeut kommer man ofte langt med å kartlegge de mest essensielle faktorene for adaptasjon, som for eksempel søvn, ernæring, treningsmengde og totalbelastning (skole, hobbyer, reisevirksomhet mm.). Dette bør alltid diskuteres i anamnese og som en del av behandlingen. Og er en sikkerhet for å fange opp potensielle årsaker til skade, samt kunne korrigere disse. Å vurdere totalbelastningen må videre sees i sammenheng med stresshåndtering. Hvordan opplever utøveren ulike aspekter som kan ha betydning for utvikling av skade? Dette er elementer som kan ha avgjørende utfall for hensiktsmessig korrigering, men som også er krevende da det kan trenge tverrfaglig kompetanse og samarbeid. 

Barn og ungdom byr videre på en del ekstra utfordringer som skiller seg fra voksne utøvere. Christian presiserer at under vekst skjer det en del endringer som gjør at barn og unge er mer sårbare både for akutte skader og belastningsskader. Dårlig koordinerte bevegelsesmønstre, annen teknikk og lavere toleranse for vevsbelastning under vekst er noen viktige elementer å ta med i vurderingen og behandlingen av unge idrettsutøvere. Han sier videre at det er helt avgjørende at utøveren og de aktuelle involverte, som trenere og foreldre, får opplæring og kjennskap til hva som er de mest essensielle faktorene for overbelastningen. På denne måten kan de forebygge potensielle risikofaktorer for skade på et tidlig stadium, og forhåpentligvis unngå feilbelastning. 

Tankevekker 

Skal antallet tilfeller med belastningsskader hos unge idrettsutøvere reduseres, mener jeg vi må bli flinkere til å ivareta spillerens individuelle behov. Selvsagt er det flere faktorer som spiller inn for en vellykket spillerutvikling uten skadetilfeller. Jeg mener økt involvering og ansvarliggjøring av flere involverte aktører er en klart avgjørende faktor. Når vi ser gjentatte tilfeller med tap av unge idrettstalenter grunnet upassende belastningshåndtering, er det åpenbart at noe gjøres feil. Jeg har sterk tro på økt involvering fra fysioterapeuter, men også andre faggrupper med relevant kompetanse kan utgjøre en stor forskjell. Å arbeide tverrfaglig i barne- og ungdomsidretten kan være en stor fordel, både for enkeltspillere og lag. Et større team med ulik yrkeskompetanse kan skape den optimale spillerutviklingen som ønskes, med maksimal treningseffekt og minimal risiko for skade.

Per i dag er jeg turnusfysioterapeut, og brenner fremdeles sterk for idretten. Selv ønsker jeg å kunne bidra til en vellykket talentutvikling for barn og ungdom. En talentutvikling som fører spilleren hele veien til topps. Ikke rett ut med belastningsskade, slik jeg erfarte. Ferdighetsutviklingen er trolig den aller viktigste faktoren, ikke antall timer høyintensitetstrening. For å kunne bli best må utøveren trene best og smartest. Det innebærer at utøveren også må få tid til hvile dersom kroppen skal kunne prestere optimalt. Vi liker å tro at vi er ustoppelige. Men la oss begynne å være førkloke. La talentene få blomstre, slik de fortjener. For de fortjener det! 

Kilder

1. DiFiori J. P., Benjamin H. J., Brenner J. S., Gregory, A., Jayanthi, N., Landry, G. K & Luke, A. (2014). Overuse injuries and burnout in youth sports: a position statement from the American Medical Society for Sports Medicine. British journal of sports medicine, 48, 287–288.
http://dx.doi.org/10.1136/bjsports-2013-093299

2. Bjørndal, C. (2017). ‘Muddling through’ - The dynamics of talent development in Norwegian women’s handball (Doktoravhandling). NIH.

3. Schwellnus, M., Soligard, T., Alonso, J-M., Bahr, R., Clarsen, B., Dijkstra, H. P., …Engebretsen, L. (2016). How much is too much? (Part 2) International Olympic Committee Consensus Statement on load in sport and risk if illness. British journal of sports medicine, 50, 1043–1052. http://dx.doi.org/10.1136/bjsports-2016-096572

4. Le Gall, F., Carling, C., Reilly, T., Vandewalle, H., Church, J. & Rochcongar, P. (2006). Incidence of injuries in elite French youth soccer players: a 10-season study. The American journal of sports medicine, 34(6), 928–938. 10.1177/0363546505283271

5. Orava, S. & Puranen, J. Exertion injuries in adolescent athletes. (1978). British journal of sports medicine, 12(1), 4–10. 10.1136/bjsm.12.1.4

6. Luke, A., Lazaro, R. M., Bergeron, M. F., Keyser, L., Benjamin, H., Benner, J., … Smith, A. (2011). Sports-related injuries in youth athletes: is overscheduling a risk factor? Clinical journal of sport medicine, 21(4), 307–314. 10.1097/JSM.0b013e3182218f71

7. Valovich McLeod, T. C., Decoster, L. C., Loud, K. J., Micheli, L. J., Parker, J. T., Sandrey, M. A. & White, C. (2011). National Athletic Trainers’ Association position statement: prevention of pediatric overuse injuries. Journal of athletic training, 46(2), 206–220.
10.4085/1062-6050-46.2.206

8. Watkins, J. & Peabody, P. (1996). Sports injuries in children and adolescents treated at a sports injury clinic. The journal of sports medicine and physical fitness, 36(1), 43-48.

9. Hammerseng-Edin, G. (2018, 27. november). Hvem har lyst å rekke opp hånda og si:” Jeg tåler ikke dette kjøret”? Hentet fra https://www.tv2.no.

10. Freckleton G. & Pizzari T. (2013). Risk factors for hamstring muscle strain injury in sport: a systematic review and meta-analysis. British journal of sports medicine, 47, 351–358. 10.1136/bjsports-2011-090664

11. Morton, S., Williams, S., Valle, X., Diaz-Cueli, D., Malliaras, P. & Morrissey, D. (2017). Patellar Tendinopathy and Potential Risk Factors: An International Database of Cases and Controls. Clinical journal of sport medicine, 27(5), 468-474. 10.1097/JSM.000000000000039

12. Scott, A. (2019, 21. februar). Overview of overuse (persistent) tendinopathy. Hentet fra https://www.uptodate.com

13. Meeuwisse, W. H. (1994). Assessing Causation in Sport Injury: A Multifactorial Model. Clinical Journal of Sport Medicine, 4(3), 166-170.