Tom Arild Torstensen: På søken etter svar

Kanskje er det den blå boblevesten som gjør at han skiller seg litt ut fra resten av klientellet i hotellobbyen? Det er tross alt en uvanlig het maidag og folk flest gjør hva de kan for å kjøle seg ned. Eller, kanskje det er den ujålete plastposen han bærer tingene sine i? Uansett, det tar ikke lang tid før jeg forstår at Tom Arild Torstensen, manuellterapeut, fagentusiast og ivrig debattant er en ganske jordnær, rolig og «nedpå» type.

- Jeg kommer fra et skikkelig arbeiderområde, vet du, opplyser han, et stykke inn i samtalen.

Det er industribyen Halden han referer til. Fra en slekt med akademikere og håndverkere lærte han at det er mulig å få til det meste i livet, bare man er villig til å legge inn hardt arbeid. Selv har han også valgt seg et håndverk som yrkesvei. Det mener han i hvert fall selv. Og gjennom de seneste 25 årene har utøvet sitt håndverk som kliniker i Stockholm. Men, Torstensen har også fått reise verden rundt og formidlet fag. Han har manipulert en ryggrad på TV midt i beste sendetid, og vært aktiv og «på ballen» i flere faglige debatter.

Metoden Medisinsk Treningsterapi (MTT)

Som ung bruker Torstensen det mest av energien på idretten, og ifølge ham selv, er han «ganske lost» faglig på gymnaset. Men, når tiden kommer for valg av yrke, er det «idrettsfysioterapeut» han vil bli. Han begynner sin utdanning på 80-tallet i Nord-Irland, Belfast, hvor han for første gang opplever det han mener er en «akademisering» av fysioterapifaget. Det er i utgangspunktet fint, synes Torstensen, for det finnes et behov i tiden for at ulike vitenskaper skal vokse frem. Men, han savner også mer om trening i utdanningen, en del han beskriver som “stemoderlig håndtert”. Det er derfor først en sommer da han er utplassert i praksis ved Borgergata Institutt i hjembyen, at han begynner å gløde for retningen han har valgt. I Borgergata kombinerer fysioterapeutene manuellterapi med aktive, dynamiske øvelser.

- Jeg følte meg i fyr og flamme! 

Metoden «Medisinsk treningsterapi», eller MTT, treffer den sportslige studenten rett i hjertet. I tillegg får han vite at metoden er utviklet av en norsk fysioterapeut. Torstensen får det travelt med å fullføre utdannelsen, og tilbake på et sykehus i Belfast, under en av sine siste praksisperioder, vil han ta i bruk det nye han har lært: I «verktøykassa» har han prinsippene fra MTT. 

- Jeg husker den første pasienten godt. Det var er mann i 60-åra med komplekse smerter etter akuttbehandling av en stygg skade. 

Torstensen forteller om skaden. Blodkar, sener og muskler i underarmen har blitt kuttet rett av. På sykehuset observerer han pasienten, og venter til han er klar for å trene før han introduserer ham for de tilgjengelige apparatene, blant annet et trekk-apparat – eller «The Westminster Pulley System» som irene kaller det. Gjennom hele praksisperioden behandler Torstensen pasienten ut fra MTT-prinsippene, tre ganger ukentlig, i over en time. Etter hvert observerer han at hevelsen går ned og at det aktive bevegelsesutslaget blir større. Pasienten kjenner seg sterkere, og kan utføre flere daglige aktiviteter selv. For Torstensen blir det en seier. Han har lykkes med et opplegg basert på prinsippene fra MTT, og han kjenner seg stolt og spent når veilederen kommer på «inspeksjon».

- Jeg var kanskje litt naiv, for jeg husker at reaksjonen hennes overrasket meg skikkelig. 

Veilederen lar seg nemlig ikke imponere. Verken av teoriene til Torstensen, eller pasientens bedring.

- Det fantes ingen åpenhet for at en annen måte å gjøre behandlingen på kunne ha noe for seg. Det var kun de tradisjonelle – og faktisk udokumenterte – metodene som skulle brukes. 

Det blir et hardt slag. Og ifølge Torstensen, en tidlig erfaring med "etablerte sannheter" og med at det finnes skepsis til det som er nytt.

- I dag er jeg ikke lenger særlig overrasket over responsen jeg fikk. Det skal svært mye til for å få til endringer i praksis i klinikken, uten forskningsbasert dokumentasjon. Praktisk erfaring har ikke den samme verdien - eller den samme gjennomslagskraften.

Fra «svenn» til verdensmann

Den unge Torstensen har erfart at det er mulig å behandle smerte med øvelser og treningsterapi. Nå vil han ha svar på et stort spørsmål: Hvor kommer smerten fra? Tilbake i Norge får han jobb på instituttet som introduserte ham for treningens terapeutiske effekter, og begynner umiddelbart på en videreutdanning i manuellterapi. Etter et par år flytter «svennen Torstensen» til Oslo for andre del av utdanningen i manuell terapi. Han får jobb på Abildsø Fysioterapi, i lære under manuellterapeut Hans Petter Faugli. 

- Jeg fikk være flue på veggen hos ham. Det ble en fordypet studie i hvordan funn fra anamnese og klinisk undersøkelse kan henge sammen, og jeg lærte mye. 

Torstensen forteller om læremesteren sin at han var utdannet manuellterapeut under «selveste» Oddvar Holten, én av fysioterapeutene som utvikler manuellterapi som en egen retning innen fysioterapi på slutten av 50-tallet. Holten er også mannen bak MTT, og etablerer en egen lærergruppe for metoden. I treningssalen på klinikken i Oslo er Torstensen i full sving med å praktisere etter metodens prinsipper. Han får erfaring, både i rollen som terapeut og med metoden MTT. Så dukker en unik mulighet opp. Oddvar Holten planlegger å gå av med pensjon, og klinikken på Grefsenveien 25 i Oslo, Holten Institutt for MTT, trenger en arvtaker. 

- Jeg tror kanskje jeg var på rett plass til rett tid. Det var flere gode kandidater til å ta over, men alle de andre i lærergruppa hadde allerede egne klinikker. 

Med bare 6-7 år erfaring som fysioterapeut, får Torstensen en plass i lærergruppa for MTT, noe som innebærer at han får reise verden rundt for å holde kurs. Fysioterapeuter fra land som USA og Canada viser stor interesse i metoden. 

- Det var en spennende tid, og en utfordring å ta over en institusjon, som jeg anser Holten institutt for å være på den tiden. Men, jeg har alltid likt utfordringer. 

I årene som følger får Torstensen flere muligheter. Blant annet blir han tilknyttet en da helt ny organisasjon: «Olympiatoppen», hvor han får jobbe med MTT i en eliteatletisk kontekst. Han er også fysioterapeut under «Bislett Games» over flere år, og får behandle «småskavanker» hos verdens beste friidrettsutøvere. 

Har han oppnådd guttedrømmen sin? 

- Det var utrolig morsomt å jobbe med såpass dyktige, og ikke minst motiverte, idrettsutøvere. Jeg lærte mye i den perioden. 

Kontrastene

Utøverne Torstensen møter i toppidretten representerer én side av Oslosamfunnet. Pasientene på MTT-klinikken på Torshov, en ganske annen. Han jobber med flere sammensatte saker, preget av tunge problemstillinger og kompleks smerteproblematikk. 

- Det var mye uhelse og høy arbeidsledighet. For dem som var i jobb, hadde mange arbeid med mye repetitive bevegelser og tunge fysiske tak. 

Torstensen erfarer igjen at treningssalen er et godt hjelpemiddel. 

- Det var en behandling som ga gode resultater, og særlig kombinert med manuell terapi. Men, den gangen hadde jeg en feilaktig forståelse for hva smerte er, og trodde at den kom fra spesifikke kroppsstrukturer. 

Den internasjonale interessen for MTT trekker flere fysioterapeuter fra «det store utland» til instituttet. Men, få la seg imponere av fasilitetene. Torstensen forteller at det ikke er uvanlig at de møter «byens hjemløse» i trappeoppgangen når de kommer på jobb om morgenen. 

- Noen av gjestene ble nok skikkelig skuffa. Det var ikke noe institutt med flott design de kom til. Men, vi hadde det vi trengte: en grunnleggende forståelse av at pasienten må møtes der pasienten er. Og, klinikken vår var godt utstyrt for trening og behandling.

Han vet at han gjør et viktig arbeid, og føler seg hjemme i klinikkens verdien. Dessuten verdsetter han det mellommenneskelige aspektet ved jobben. Men, han trenger også tid til å samle krefter til en krevende arbeidshverdag, med tidvis lange dager - og tunge skjebner. Mye av fritiden bruker Torstensen i marka.

- Vi fysioterapeuter i klinikken jobbet på skift, og jeg kunne ha mange lange, fine formiddager ute, enten i Lillomarka eller i Østmarka. 

Vil forstå “hvorfor”

Torstensen får praktisk erfaring med behandling av flere ulike smertebilder, på klinikken og gjennom toppidretten. Kommer han også nærmere svaret han søker om smertenes opprinnelse? 

Han prøver i hvert fall, og tar nærmest alle kurs han kommer over. I MTT og ellers i «stort sett alt som er tilgjengelig». 

- Jeg var veldig sulten på kunnskap. Det har jeg i grunn alltid vært. Jeg ønsker å forstå hvorfor. 

På et kurs, en gang på nittitallet, treffer han Anne Elisabeth Ljunggren – Norges første professor i fysioterapi. Sammen med Kirsti Skavberg Roaldsen, blir hun veileder for Torstensen i et større forskningsprosjekt initiert av Helse- og sosialdepartementet. Han blir ansatt som prosjektleder i sitt eget prosjekt av Kompetansesenteret for fysioterapi, en av de store aktørene i driften av prosjektet. Helt uten formell kompetanse, tar han fatt på forskningsarbeidet. Endelig får han en mulighet til å ta erfaring fra det praktiske inn til det forskningsbaserte. Men, jobben med studien viser seg å være stor og krevende.

- Jeg ante ikke hva jeg gikk til. Uten gjengen på legekontoret på Norges Idrettshøgskole, Helge Dyre Meen, Ellen Odland og Svante af Geijerstam hadde jeg aldri kunnet gjennomføre.

Den store multisenterstudien er ambisiøs, og i Torstensens prosjekt vil han sammenligne effekten av MTT, tradisjonell benkebehandling og turgåing for pasienter med lumbale ryggsmerter. Formålet er å finne effektive behandlinger i primærhelsetjenesten for å få bukt med det høye sykefraværet. Studien resulterer i en randomisert kontrollert studie, og Torstensen får tilbud om en doktorgradsstilling - som han takker nei til. Det praktiske og kontakten med pasientene er for viktig for ham. Men, en solid mastergrad blir det. 

I hotell-lobbyen graver Torstensen rundt i plastposen han har med seg. 

- Her har vi den! Fra 1998, var det ja.. Den er ble publisert i «Spine». 

Han saumfarer artikkelen med et kritisk blikk.

- Jeg husker at det store sjokket for min del, var at vi ikke fant noen forskjell på effekt mellom gruppene. Jeg var så sikker på at MTT ville komme best ut! Kanskje var det forskningsmetodikken som ikke var sterk nok?

Publikasjonen – og behandlingsmetodene- høster heller ikke utelukkende ros fra miljøet nasjonalt, og fersk som han er i rollen som forsker, er Torstensen lite mottakelig for kritikk. 

- Jeg reiste meg fra det altså, og jeg ga ikke opp ønsket om å kunne studere en metode jeg hadde stor tro på. Men, jeg kjente jeg meg ferdig med forskning for en stund, og ville heller jobbe videre med praktisk behandling av pasienter på instituttet.

Invitert til direktesending

Torstensens faglige engasjement fører ham også inn i fagpolitikken, og i en periode sitter han som leder for faggruppen for manuellterapi. Under ledervervet har faggruppen det han omtaler som viktige seiere. 

- Styret i faggruppen for manuell terapi, og særlig kollegaene Jan Erik Endresen og Grethe Fostervold, var viktige for at Norsk Fysioterapi lyktes å bringe den første verdenskongressen i manuellterapi til Norge, som ble gjennomført i 1995 på Lillehammer. 

Han kaster seg også inn i fagpolitisk debatt når kiropraktorforeningen ytrer et ønske om en primærkontaktrolle han mener hører hjemme hos sin egen profesjon. Han skriver og får publisert leserinnlegg til Aftenposten, Dagbladet og VG. Han vil synliggjøre arbeidsteknikker, og et evidensgrunnlaget han mener er lagt av manuellterapeuter. Media fatter interesse, og Torstensen blir invitert inn som gjest til Dagsrevyen. 

- Jeg holdt en kort seanse der, hvor jeg utførte en manipulasjon. En direktesendt rotasjon av L4 til venstre – et grep med mye underliggende politikk. 

Underliggende politikk til side, Torstensen er opptatt av å få budskapet frem – og han tar til orde når han mener det trengs.

Forskning og praksis – hånd i hånd

Kjærlighet oppstår og livet skjer, også for Torstensen. Etter å ha drevet Holten Institutt i 10 år, flytter han til Sverige. Torstensen ankommer Stockholm uten en jobb å gå til – men, med en god magefølelse. Det tar heller ikke lang tid før han blir «headhuntet» til den første klinikken. I en periode er han også forsker ved det anerkjente Karolinska Institutet hvor han undersøker treningseffekten ved kneartrose. Han er opptatt av å utfordre etablerte sannheter, og baserer seg på praktisk erfaring i forskningstilnærmingen. I over åtte år får han muligheten til å drive en stor randomisert kontrollert studie, med intervensjoner både i Norge og Sverige. 

- Resultatene fra studien, som viste at høy-dose MTT ikke er bedre enn lav-dose, ble publisert i prestisjetunge Annals of Internal Medicine i 2023. Og, her må få nevne min kollega, Wim Grooten på KI. Han var helt uvurderlig i arbeidet. 

Torstensen har også vært med på å publisere flere klinisk kontrollerte studier om MTT. I over 20 år arbeider han tett sammen med Berit og Håvard Østerås ved NTNU i Trondheim. Og, etter mange år med forskning, anser han også seg selv som en «akademiker». 

- Det er lærerikt å ha ett ben i den akademiske verden, og det andre i den kliniske. 

Samtidig er han opptatt av at forskning og praktisk erfaring må gå hånd-i-hånd. At erfaringsbasert kunnskap må lyttes til og utfordre forskningen. På den måten utvikles fysioterapifaget, mener han. Ellers kan det bli lett å få et “eieforhold” til kunnskap, og å velge å lytte til fagfeller som mener det samme som en selv. Torstensen etterlyser en takhøyde og større raushet i fagmiljøer i fysioterapien. 

- Nå har jeg også erfart at slike miljøer også finnes, heldigvis. Vi trenger mer av det!

- Hvem er det som “eier” kunnskapen, mener du? 

- Tja, for rundt 40 år siden var de utrolig dyktige klinikerne, de vi kaller pionerne. De utviklet metoder hovedsakelig basert på praktisk erfaring og skapte faget. Nå er det vedtatt at fysioterapi skal være evidensbasert – og i den prosessen har det kanskje skjedd et «maktskifte», hvor de som er dyktige på å søke midler, skape nettverk og publisere forskning som forteller hva klinikeren skal gjøre. 

Med pasienten som prosjekt

Torstensen mener at distansen mellom forskerne og pasienten kanskje har blitt litt for stor, og at status kan komme til å overskygge nytteverdien for pasienten.

- I min daglige kliniske virksomhet er hver pasient et forskningsprosjekt. Vi trenger så klart også forskning på gruppenivå, for å dokumentere effekter av ulike behandlinger, men jeg mener at pendelen kanskje har svingt for langt unna pasienten. 

Han etterlyser flere publikasjoner av kasuistikker som beskriver praksis, slike som kan finnes i ledende medisinske tidsskrifter, noe han anser som mangelvare innen fysioterapi. Torstensen roter i plastposen igjen, og finner frem en ny artikkel. 

- Dette er den første artikkelen om MTT, som ble publisert i det internasjonale tidsskriftet Journal of Orthopaedic & Physical Therapy (JOSPT). 

Publikasjonsåret er 1994, og i artikkelen presenteres en kasuistikk om treningsterapi som behandling hos en pasient med tendinose. 

- I dag ville jeg nok skrevet artikkelen annerledes, og den er ikke sitert én eneste gang. Men, etter publisering jeg fikk over hundre e-poster fra hele verden. Det dumpet også ned et maskinskrevet brev i postkassa fra en lege i Cuba som ønsket mer informasjon. Jeg kan også huske at kolleger i Canada kjørte i mer en 12 timer over prærien til et kurs i MTT, fordi de hadde lest casen. 

Torstensen mener interessen for artikkelen blant klinikerne vitner om et behov for konkrete svar på hvordan pasienten kan hjelpes.

Funnet svaret?

Det meste Torstensen har forsøkt å formidle konkrete svar om, har handlet om smerte. Spørsmålet om smerte har fulgt han gjennom studietiden, i kursvirksomhet og MTT-praksis, og i forskningen. Da Loriver Moseley og David Butler i 2003 publiserer boken Explain Pain, opplever han endelig å få en bedre forståelse for hva smerte er. Og senere, utvikler han sin egen tilgang til smerte. 

- For rundt 15 år siden startet jeg en ny reise: Jeg utvikler en ny behandlingsmetode med navnet Kognitiv Rehabiliterings Terapi, eller KRT. 

Torstensen forklarer at KRT går ut på å bruke bilder om smerte, heller enn forklaringer. Bilder som pasienten kan kjenne seg igjen i. Tegnede bilder på en poster, eller “storyboards”, som brukes sammen med boka “Speilet”. Verktøyene skal gjøre det enklere å kommunisere med pasienten om hva smerte er.

- En kollega fra USA formulerte det slik; «It is better for the patient to discover it for themselves, than for me explaining it». 

Gjennom storyboards mener Torstensen at han har funnet en tilgang hvor pasienten kan tilegne seg kunnskap om sin egen smerte, noe han tenker vil gjøre det lettere for pasienten å gå videre og få et bedre liv.

- Det er en prosess, hvor pasienten tar tilbake den smertefulle kroppsdelen og normaliserer følelser. I kommunikasjonen bruker jeg også observasjon av pust, «kropps-skanning» og lette, langsomme smertefrie strykninger over det smertefulle området. 

Ifølge Torstensen, kombinerer metoden praksis med teoretiske forklaringer. Han mener behandlingene påvirker nervesystemet, og minsker stress, angst og redsel – slik at også smerten blir mindre. 

Selv har han brukt metoden "hånd i hånd" med mer tradisjonelle tiltak. 

- Smerte er en følelse, som er angst og uro, og uro og angst er smerte. Som basismodell for å forstå dette, gir en beskrivelse av "smerte som en likevekts-følelse" god mening, som på engelsk blir til: «pain is a homeostatic emotion». Dette er en spennende vei videre for å forstå hva smerte er.

Og kanskje kan Torstensen nå lande i denne forståelsen, og i følelsen av å endelig ha funnet en stor del av svaret på spørsmålet han stilte seg som nyutdannet fysioterapeut.

- Smertens opprinnelse, den finner du når du blir godt kjent med pasienten. 

---------------------

Vi setter pris på å høre fra deg!

Har du tanker om saken du nettopp har lest? Vi i Tidsskriftet Fysioterapeuten setter pris på din tilbakemelding på våre saker. Er det andre temaer du ønsker å lese mer om? Har du forslag og gode tips? Du er velkommen til å ta kontakt med oss ved å sende en epost til Fysioterapeuten@fysio.no.