Det foreligger flere praktiske utfordringer og effekten er kanskje ikke så god som man har fått inntrykk av. I den senere tid har en ny type trening blitt lansert som behandling for tendinopati. HSR er nok kjent for mange, men jeg har inntrykk av at det fremdeles snakkes lite om dette sammenlignet med eksentrisk trening. I mine øyne har HSR noen fortrinn fremfor eksentrisk trening, og jeg vil derfor i den videre teksten presentere HSR og studien som introduserte HSR-protokollen.

Studien

Begrepet HSR, som står forheavy slow resistance training, ble for første gang introdusert i 2009 av en dansk forskergruppe med Mads Kongsgaard i spissen. De sammenlignet kortisoninjeksjoner (CORT), eksentrisk trening (EE) og heavy slow resistance training (HSR) som behandling for patellar tendinopati. Kortisongruppen fikk 2 injeksjoner med 4 ukers mellomrom, og EE-gruppen fulgte Alfredsons protokoll adaptert til patellar tendinopati (ettbens knebøy på skråbrett, 3x15, to ganger daglig, i 12 uker). Sportsaktivitet underveis i studien ble akseptert for alle gruppene dersom den kunne utføres uten mer enn lette smerter (VAS<30).

HSR-protokollen er ikke tidligere beskrevet. Den omfatter tre ukentlige økter med tre bilaterale øvelser (knebøy, beinpress og hack squat, link til bilder i bunnen av innlegget) som utføres 4x15RM i uke 1, og deretter gradvis færre reps fra uke til uke ned til 4x6RM i uke 12. Det benyttes 2-3 min pause mellom hvert sett, og 3 sekunders eksentrisk fase pluss 3 sekunders konsentrisk fase. Smerte underveis er akseptabelt, men skal ikke vedvare etter treningen.

Gruppene fylte ut VAS-skala og VISA-p-spørreskjema ved 0 uker, 12 uker og 6 mnd, i tillegg til angivelse av «fornøyd» eller «ikke fornøyd» med behandlingsresultat etter 6mnd. Etter 0 og 12 uker (men ikke etter 6 måneder) ble det gjort flere målinger; hevelse i senen, senevaskularisering, senens mekaniske egenskaper og «collagen crosslink properties». Dette er svært grundige og ressurskrevende målinger (ultralyd, MR og senevevsbiopsi) og resultatene på disse målingene er interessante og betydningsfulle for videre forskning på området. For enkelhets skyld fokuserer jeg i dette innlegget på VISA-p, VAS og tilfredshet blant deltagerne, og henviser «spesielt interesserte» til selve studien.

Resultatene

VISA-p og VAS (link til figurer i slutten av innlegget)

Resultatene på VISA-p og VAS ved 12 uker viste signifikant effekt for alle gruppene, med små forskjeller gruppene imellom. Etter 6 måneder var imidlertid forskjellene markante; HSR og EE hadde en ytterligere lett forbedring i VISA-p og VAS, mens CORT hadde en klar forverring.  Totalt sett fra 0 til 6 måneder hadde HSR best effekt (65 ±71 % bedring VISA-p, 70 ±31 % bedring VAS), EE kom en anelse dårligere ut (54 ±57 % bedring VISA-p, 55 ±53 % bedring VAS) og kortison kom desidert dårligst ut (13 ±33 % bedring VISA-p, 47 ±54 % bedring VAS). HSR viste signifikant bedre resultater enn CORT på VISA-p og VAS, mens EE var signifikant bedre enn CORT kun på VISA-p.

Pasienttilfredshet

Resultatene når det gjelder om pasientene var fornøyde med behandlingsresultatet eller ikke, viser større forskjeller enn VISA-p og VAS. Etter 12 uker var 75% av CORT, 70% av HSR og 42% av EE fornøyde med behandlingseffekten. Etter 6 måneder var tilsvarende målinger 36% for CORT, 73% for HSR og 22% for EE. Her er altså forskjellen på HSR og EE mye større enn på VISA-p og VAS, uten at forfatterne diskuterer mulige årsaker til dette.

I tillegg til at HSR hadde bedre effekt enn EE, fant man også større kollagenproduksjon og større grad av normalisering av senevevet. Forfatterne trekker frem den lavere treningsfrekvensen, og dermed mer hensiktsmessig restitusjonstid for senevevet, som en mulig grunn til at HSR hadde noe bedre effekt enn EE.  Selve størrelsen på belastningen gjennom de tre øvelsene anser de også som en mulig forklaring. Med studien til Visnes m.fl. (2005) i tankene, trekker de også frem at behandlingseffekten kunne vært enda større om man ikke hadde tillatt sportsaktivitet underveis i studien.

Studiens kvalitet

Studien fremstår solid kvalitetsmessig, og har ifølge Drew m.fl. (2012) lav risiko for bias. Hver gruppe hadde imidlertid bare 13 deltagere, noe som begrenser hvor mye vekt man kan tillegge resultatene på behandlingseffekt.

Mine tanker

Et negativt aspekt ved HSR er at man trenger et relativt velutstyrt treningsrom for å kunne gjennomføre treningen. Dette er et problem dersom man ikke har tilgang til relativt avansert. EE kan på sin side utføres hjemme med enkelt utstyr.

Et stort pluss ved HSR er at den betydelig lavere treningsfrekvensen sannsynligvis vil gjøre pasientcompliance bedre. Som jeg nevnte i mitt innlegg om eksentrisk trening, er min erfaring at 14 ukentlige økter er svært vanskelig å gjennomføre, uansett utgangspunkt. Da tror jeg 3 ukentlige økter (som riktignok tar litt lengre tid) gir mer fleksibilitet og er betydelig lettere å gjennomføre. Med tanke på fleksibilitet vil HSR enkelt kunne inkorporeres i eksisterende treningsplaner. Jeg tror også at øvelsene fra studien kan byttes ut med andre knedominante og tilstrekkelig tunge øvelser, så lenge de andre variablene ved protokollen følges.

Jeg synes også det er positivt at HSR følger klassiske styrketreningsprinsipper i større grad enn EE. Dette føles mer logisk for mitt styrketreningshode, og gjør det mer forståelig og enklere å forholde seg til for pasientene - spesielt for de som har erfaring med trening fra før.

Oppsummering

HSR er et lovende behandlingstiltak som i den omtalte studien kan vise til bedre resultater enn EE. Forskjellen er relativt beskjeden, og studien liten, men dette introduserer uansett HSR som et behandlingstiltak fullt på høyde med EE. Om ikke annet, har vi nå et alternativ dersom EE-protokollen ikke er gjennomførbar for pasienten.

Så hva er din erfaring med HSR? Kan det være arvtageren til eksentrisk trening, eller er det oppskrytt? 

Torgeir Spikkeland