Stigma

Forventningene til en fysiostudent er ikke til å ta feil av. En masserende Bear Grylls med medlemskap i mensa kan til tider være bildet som deler av befolkningen har av oss.

Første skoledag er kommet og man stiller opp forventningsfull i universitetsgården, klar til å ta fatt på den aller første uken som fysioterapistudent. Lite ante man at de første «pasient-møtene» også ville komme.

Under første uke som fysioterapistudent, oppsøkte en venn meg med ryggproblemer. Han klaget voldsomt på smertene og spurte om ikke jeg kunne se på ryggen hans for å finne ut hva som var galt. Det var en forventning i stemmen hans som kunne tilsi at jeg allerede var ferdigutdannet fysioterapeut, med både spesialisering innenfor sjamanisme og norrøn healingkunst. Dessverre for vedkommende måtte jeg avslå med setningen «jeg har dessverre ikke lært det ennå». For på dette tidspunktet er det mer enn nok å lære seg brukernavnet på fronter, og hvor det selges billigst kaffe på campus…

I løpet av debutuka lærer du som fysioterapistudent raskt at utveksling av studieretninger ute på byen, sjelden fører noe godt med seg. Med mindre du er genuint interessert i andres kneproblemer selvfølgelig. Gjerne serveres disse plagene med en historie om hvordan det ”jævla venstrekneet” ødela for en stor idrettskarriere. På dette tidspunktet er det vanskelig for en fysioterapistudent på førsteåret og gjøre noe særlig. Men til den «tapte idrettsstjernen»: Jeg håper du kommer tilbake om noen år når jeg har fått lisensen min og forholdene er litt annerledes. Bardisken kan brukes til så mangt, men terapeutisk behandling er nok ikke en av dets beste bruksområder…

Halvveis i førsteåret, juleferien har kommet, Norrøna-buksen og Birkenstocksene er byttet ut med pysjamas og juletøfler. Men med bestemor på vei, er julefreden noe å se langt etter. Forventningen om kunnskap er aldri så stor som når man får besøk fra bestemor. Da blir man gjerne bedt om å diagnostisere flere plager og skavanker enn bein i kroppen. Det er som regel liten hjelp å få fra foreldre, som med granskende øyne stirrer på, mens de lurer på om du faktisk følger med på skolen når svaret bestemor får er «det har jeg ikke lært ennå.

Etter hvert som man kommer seg forbi den første uka på studiet, kanskje til og med bestått første eksamen, synker følelsen av at «jeg kan jo faktisk litt nå» inn. Den følelsen forsvinner fort når læreren stiller spørsmål som ingen husker svaret på, før han setter oss på plass med «dette nevnte jeg én gang i uke 7, dette bør dere huske.» Man sitter der som om man var rett tilbake i første uke, og da hjelper det lite å unnskylde seg med at man har mye å gjøre for tiden. Ettersom lærerne måtte «meisle notatene sine inn i stein og fysiologieksamen før i tiden var ett helvette» burde vi, SMS-generasjonen, klare og svare på enkle spørsmål…

Men etter hvert som man får fullført studiet, har man tilegnet seg mye kunnskap om menneskekroppen. Uheldigvis sitter jeg likevel med inntrykk av at fysioterapeuter og deres kunnskaper blir sett litt ned på i forhold til leger og sykepleiere. Straks man har gjennomført fire år med studier og turnus vil bestemor, den skadeutsatte «stjernespilleren» og andre heller gå til leger og annet helsepersonell, ettersom fysioterapeuter kun masserer og lager treningsprogram. Noe som er litt ironisk med tanke på at massasje kun er tildelt to uker i studietiden.  

Så med dette vil jeg bare belyse at som fysioterapistudent tilegner man seg store mengder kunnskap om menneskekroppen, både sykdommer og skader. Men vennligst vent til etter studietiden med å stille spørsmål, for det tar litt tid å tilegne seg den kunnskapen og kompetansen en fysioterapeut trenger.  

Andreas Olaussen og Henning Skogvang