Fra selvhjulpen til pleiepasient på én dag: Hvorfor frarøver vi folk muligheten til selvstendig forflytning?

Skrevet av Charlotte Nagell,  fysioterapeut, journalist og pårørende.

– Du må bare bruke den tida du trenger, så går det så bra så, sa sykepleieren som faren min var blitt så glad i.

Det skjønte jeg godt. Ordene hennes var som fuglesang, også i mine ører.

Hun snakka om veien fra liggende til sengekant, og etappen videre fra soverommet til badet som var belagt med gripostenger (for en gave til menneskeheten!) og håndtak.

Pappa vrei seg over til sideliggende, slang beina utfor kanten og skøyv seg langsomt opp til sittende, med en støttende hånd fra sykepleieren rundt skuldra de siste gradene. Han fant balansen på sengekanten, og trakk seg deretter opp i stående med et godt grep om håndtaket på gripostanga pluss rå muskelkraft i beina.

I stående brukte han noen sekunder på å venne seg til å ha huet opp og beina ned. Og sykepleieren ga ham det. Så gikk han rolig og stødig, i sitt eget tempo, uten inngripen fra noen, men med støtte i håndtak etter håndtak, til han var framme på badet.

Den dagen starta godt for pappa. Han hadde stått opp og gått for egen maskin og slo seg på brystet som Tarzan.

For egen maskin

Men denne sykepleieren, som representant for helsepersonell generelt, var et unntak. Jeg snakker som tidligere pårørende til en kreftsyk, hjemmeboende far og som tidligere pleieassistent på sykehjem og utøvende fysioterapeut.

Les også: Pappa lever livet i godstolen

For jeg måtte dessverre endre dette innlegget fra presens til preteritum. Siden pappa, min klippe i livet, sovnet fredfullt inn hjemme for tre måneder siden. Men siden han var lærer og journalist, vet jeg han hadde ønsket denne teksten publisert hvis den kan være til inspirasjon for noen. La oss håpe på det.

Faglig og klinisk sett er jeg utdatert. Jeg er nå journalist. Men som pårørende har jeg altså ferske observasjoner som tilsier at helsepersonell altfor ofte frarøver brukerne muligheten til å bevege seg for egen maskin. De blir i stedet halt og dratt i.

Hvis du tidligere har lest debatt-innlegget mitt om mangelen på gåtrening i hjemmetjenesten, tenker du kanskje: «Sitter hun der og putrer over tastaturet nå igjen?» Og det forstår jeg godt. Denne gangen utvider jeg attpåtil mangelen til også å gjelde kunnskap om forflytning. Men bær over med meg: Hensikten helliger som kjent middelet, så jeg kjører på.

Hands on eller off?

Da kreften langsomt tok over mer og mer av det som var pappa, trengte han også mer bistand i forflytning. Men når sykdom krever «hands-on» kan det være vanskelig å vite når du skal holde henda av fatet.

For når pappa skulle opp fra senga etter ettermiddagshvilen samme dag, fikk han besøk av to nye og relativt ferske sykepleiere. Han lå og slumra på ryggen, og bortimot døv som han var, rakk han ikke å summe seg før den ene tok fatt i beina, og den andre dro ham opp etter armen.

– Nå er det fryktelig vanskelig å få han opp av senga, utbrøt en av sykepleierne, og den andre nikket seg enig.

Siden morgenen hadde han altså gått fra å være en bruker som trengte tilstedeværelse ved forflytning, til å bli en pasient som var tung i forflytning. Uten at funksjonen hadde endra seg. En pasient som potensielt kan skade ryggen på helsepersonell. Som de syntes burde ha sykehusseng.

 Hvis jeg legger godvilja til, så ser jeg at de gjorde det for å hjelpe. Men selvfølgelig hjalp de ham ikke på noen som helst måte. Jeg kan komme på mange gode grunner til det. Ikke fordi jeg er fysioterapeut, men simpelthen fordi jeg selv har en kropp.

De behandlet ham som et slakt. Derfor sa jeg:

– Pappa klarer å komme seg opp på sengekanten på egenhånd. Hvis han får litt tid.

Det var slitsom å være snusfornuftig datter/fysioterapeut som skulle bry seg. Men det er verre å tie. For selv når det er begrensninger, så finnes det jo muligheter.

Mangel på kunnskap?

I forrige debatt-innlegg spurte jeg hvordan vi kan fjerne proppen i systemet som handler om at gåtrening ikke er en naturlig del av hjemmetjenesten. Forflytningen derimot, krever ikke ekstra vedtak eller godkjenning fra en saksbehandler eller sjef for å kunne gjennomføres. Dette handler om opplæring, både i helsefaglige utdanninger, men like viktig å stadig ha på dagsorden i arbeidslivet. Og der er fysioterapeuter uunnværlige.

Jeg har selv jobbet på sykehjem som ekstravakt før og underveis i studiene. Jeg kunne ikke et pip om forflytning. Vi trakk og dro i pasientene. Jeg må lukke øynene når jeg tenker på det i dag.

Som nyutdanna fysioterapeut fikk jeg min første jobb på et sykehjem, selve drømmejobben, med kontor og treningsrom i kjelleren. En dag ringte avdelingslederen i tredje etasje meg på fasttelefonen. En av de ansatte hadde fått prolaps i forbindelse med forflytning av en stor og rigid pasient. Hun ville at jeg skulle komme opp og vise de ansatte gunstig forflytning for å unngå flere skader.

Veldig bra tenkt av avdelingslederen, men hun spurte feil person. Jeg hadde ikke peiling, men torde ikke innrømme det. Jeg var jo tross alt fysioterapeut.

Jeg husker ikke hvordan det gikk. Det sier sitt.

Utdanningen hadde ikke gitt meg god nok opplæring i forflytning. Mye annet var liksom viktigere og mer interessant for de fleste. Jeg hadde heller ikke trent nok i turnus. Og jeg hadde ikke nok erfaring.

Det mistenker jeg også gjelder for sykepleierutdanningen. Og min erfaring tilsier også at det gjelder sykepleiere og helsefagarbeidere i praksis, både i hjemmetjenesten og på sykehus.

Viktig rolle

Jeg har hørt helsepersonell si at praktisk opplæring i utdanningen nå må vike plass for større grad av filosofiske refleksjoner omkring yrkespraksis. Her kan det hende jeg er på tynn is. Men det kan jo eventuelt være en diskusjon i seg selv. Hansken er kastet!

Uansett virker det som kunnskap om forflytning er en tverrfaglig utfordring som tilsynelatende blir glemt eller tilsidesatt i en travel hverdag. Selv om det kan være både besparende på tid og rygger. Og framfor alt: Gi brukerne økt mestringsfølelse og mindre ubehag.

Jeg skjærer selvsagt ikke alle over en kam. Men tror jeg har mange med meg når jeg hevder at det helt klart rom for forbedring. Og her burde vi, fysioterapeuter, være pådrivere. For som sykepleieren fra morgenstellet sa med et smil til meg:

-  Jeg bare understøtter bevegelsene litt, sånn som jeg har lært av fysioterapeutene, så klarer han det fint på egenhånd!