Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens mening.

Bør fysioterapeututdanningen forlenges til fem år? Illustrasjonsfoto: En av institusjonene som utdanner fysioterapeuter i Norge - OsloMet.
Bør fysioterapeututdanningen forlenges til fem år? Illustrasjonsfoto: En av institusjonene som utdanner fysioterapeuter i Norge - OsloMet.

Femårig grunnutdanning bør utredes nå

- En grundig utredning med forslag til utdanningsmodeller vil gi oss et bedre grunnlag for videre diskusjon, også med politiske myndigheter og fagdepartementer, skriver Hege Bentzen.

Hege Bentzen
Hege Bentzen

Skrevet av Hege Bentzen, førsteamanuensis, Institutt for Rehabiliteringsvitenskap og helseteknologi, OsloMet – storbyuniversitetet.

Debatten om femårig grunnutdanning som fysioterapeut har kommet og gått gjennom mange år med argumenter både for og imot. Senest i 2022 er saken reist av forbundsleder i Norsk Fysioterapeutforbund (NFF), Gerty Lund (1), som ønsket et ja fra hovedlandsmøtet i NFF til en konsekvensutredning av en femårig grunnutdanning.

Vi bør holde debatten levende

Allerede i 2007 ble det laget en rapport om femårig grunnutdanning som ble lagt frem for Landsmøtet i NFF. Utgangspunktet for den rapporten var for organisasjonen å ha en strategi i tilfelle turnustjenesten skulle bli avviklet. Saken var også oppe i 2019, men ble den gangen stemt ned etter at også Kunnskapsdepartementet hadde uttrykt at det var et lite realistisk alternativ. I 2022 ga hovedlandsmøtet forbundsstyret myndighet til å avgjøre om det er tilstrekkelige ressurser i organisasjonen til å utrede spørsmålet (2). Så vidt jeg har forstått er ikke dette noe NFF jobber med per nå, noe som kanskje tilsier at det hverken er ressurser til dette arbeidet i NFF eller at det har kommet noen signaler fra myndighetshold om et behov for en utredning. Vi bør likevel holde debatten levende og jobbe for at dette utredes gjennom å fremme gode argumenter for både å beholde grunnutdanningen som en treårig bachelor pluss turnus slik den ble etablert i 1987, eller jobbe for en femårig grunnutdanning. Argumentene er mange i begge retninger, og det er heller ingen enighet i fagmiljøene (3), men mitt anliggende er å synliggjøre noen argumenter for en utvidelse av grunnutdanningen til fem år.

Lang historie

Fysioterapiutdanningen i Norge har en lang historie fra den første private skolen ble etablert på slutten av 1800-tallet med ett ettårig kurs, til dagens utdanningsmodell for offentlig autorisasjon bygget rundt en tre-årig bachelorgrad på universitets-/høgskolenivå pluss turnus (4), nå regulert gjennom Forskrift om Nasjonal retningslinje for fysioterapiutdanning (5). I løpet av alle disse årene har innholdet i utdanningene endret seg i tråd med kunnskapstilfanget og med de oppgaver fysioterapeuter er satt til å løse, og utdanningslengden økte gradvis helt frem til 1987. At utdanningslengden ikke er endret fra 1987, til tross for endrete krav til både innholdet i utdanningen og til utøvelsen av fysioterapi med blant annet krav om kunnskapsbaserte tjenester, kontinuerlig fagutvikling og direkte tilgang til fysioterapeut, er vanskelig å forstå. Flere i utdanningsmiljøene i Norge har lenge gitt uttrykk for at presset på utdanningen er stort og at det streves med å holde tritt med faglig utvikling, forskning, endringer i organisering av tjenesten, teknologisk og medisinsk utvikling, demografiske endringer og endringer i sykdomsutvikling, med stor fare for en overflatisk tilnærming til mange tema og lite dybdelæring. I tillegg til dette, har fysioterapeuter de siste årene, gjennom direkte tilgang til fysioterapeut, fått et selvstendig ansvar for hele behandlingsforløpet. 

Ansvaret og tilliten skal forvaltes på en god måte

Ansvaret og tilliten som er gitt fysioterapeuter i den offentlige helsetjenesten med oppgaver innen forebygging/helsefremming, behandling og rehabilitering/habilitering i alle livsfaser, for personer med ulikt funksjonsnivå og med ulike sykdomstilstander, er stort. Utdanningen skal også kvalifisere til å jobbe med disse oppgavene innen både spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, i og utenfor institusjon, som fast ansatt eller som avtalefysioterapeut. Dette ansvaret og denne tilliten skal forvaltes på en trygg måte som ivaretar tjenestenes krav til kvalitet, og pasientenes og brukerens sikkerhet. Grunnutdanningen bør sikre kompetanse hos nyutdannede som ivaretar denne tilliten og dette ansvaret. Selv om man i dag vektlegger livslang læring og mange muligheter for etter- og videreutdanning for fysioterapeuter samt en forbundsintern spesialistgodkjenning, bør man i en diskusjon om en utvidelse av grunnutdanningen lytte til de nyutdannedes stemme og deres tanker om egne kvalifikasjoner opp mot hva som forventes av dem i praksis. Selvfølgelig er det slik at alle nyutdannede føler seg usikre i møtet med den hverdag som møter dem og ingen utdanning kan fullt og helt forberede dem på det, men når nyutdannede føler at kunnskapen de har tilegnet seg er for generell eller har flere hull, slik det beskrives av Hagerud og Bakkeli i et intervju med Fysioterapeuten i 2022, er det grunn til bekymring (6). Det at mange fysioterapeuter velger å videreutdanne seg kan muligens også ses på som et symptom på en for generell grunnutdanning som ikke i tilstrekkelig grad svarer ut kravene og behovene i praksis. Men et bredt etter- og videreutdanningstilbud kan ikke kompensere for beskrivelsen gitt over da det er grunnlaget for autorisasjon som må diskuteres. Som en start på det kan vi se nærmere på hvordan kompetansebehovet beskrives i de Nasjonale retningslinjene for fysioterapeututdanningen og se dette opp mot nivåene på læringsutbyttebeskrivelsene i Nasjonalt Kvalifikasjonsrammeverk (5) og lengden på utdanningen. 

Nasjonale retningslinjer

Formålet med fysioterapeututdanningen slik det er beskrevet i nasjonale retningslinjer er blant annet å utdanne kandidater med særskilt kompetanse i å undersøke kropp, bevegelse og funksjon, stille kliniske diagnoser, vurdere indikasjon for tiltak og gjennomføre og evaluere disse. Videre skal kandidaten ha bred kompetanse i å gjenopprette, vedlikeholde og utvikle bevegelsesutfoldelse og funksjon, for å fremme mestring, livskvalitet og deltakelse. Kandidaten skal også ha kompetanse til å ivareta mennesker fra ulike grupper i samfunnet, i alle livsfaser, med ulike funksjonsnivå og sykdomstilstander. Utdanningen skal sikre at kandidaten ivaretar menneskers individuelle behov og rett til medvirkning. I tillegg til individrettet arbeid skal fysioterapeuter bidra på gruppe- og systemnivå for å fremme folkehelsen og samfunnets bærekraft. Kandidaten skal bidra med kompetanse i tverrfaglige og målrettede samarbeidsprosesser innenfor helse- og omsorgssektoren og i andre sektorer. Utdanningen skal videre bidra til at kandidaten har en tydelig profesjonsidentitet, og kan delta i utviklingen av fysioterapi som kunnskapsfelt, for å møte samfunnets eksisterende og fremtidige behov, og fysioterapeuter skal kunne arbeide selvstendig, innhente bistand og henvise pasienter videre ved behov. Stikkord verdt å merke seg her er særskilt kompetanse, kliniske diagnoser, bred kompetanse, alle livsfaser, ulike funksjonsnivå og sykdomstilstander og selvstendig arbeid. Er det virkelig realistisk å oppnå dette gjennom tre år pluss turnus? Til sammenlikning tar det seks år å utdanne seg til psykolog. Ser man på formålet med psykologutdanningen slik det er beskrevet i deres nasjonale retningslinje (7), så skiller ikke den seg vesentlig fra fysioterapiutdanningen, bortsett fra at fokuset hos psykologene er på det psykologiske, mens det i fysioterapi er på det kroppslige og det fysiske. Hvorvidt det er mindre komplisert å forstå, utrede og behandle kroppslige plager og sykdommer enn psykiske plager, må i så fall andre begrunne. Og som kjent henger fysisk og psykisk helse tett sammen, ikke minst innen muskelskjeletthelse. 

Behov for utredning

Gjennom Bologna-prosessen er det en enighet om å dele høyere utdanning opp i tre såkalte sykluser, bachelorgradmastergrad og doktorgrad, noe Norge med enkelte unntak har forpliktet seg til å følge (9). Norsk fysioterapeututdanning tilsvarer en bachelorgrad på tre år, pluss turnus. I henhold til Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk er det nivåene på læringsutbyttene, studiepoengene og tiden det tar å oppnå dem som skiller bachelor, master og PhD-gradene, og de ulike nivåene representerer en progresjon med en økende grad av kompleksitet. Nivåene i læringsutbyttene kommer til utrykk blant annet ved hjelp av bruk av ulike verb eller adjektiver. Eksempelvis bruker man på bachelornivå begreper som å «ha kunnskap om» eller «kjenne til» et tema, og man skal kunne «anvende» eller «reflektere» over kunnskap, mens man på masternivå bruker begreper som å «ha bred, inngående eller avansert kunnskap» og man skal kunne «analysere og forholde seg kritisk til et tema».

Unntakene fra gradsstsrukturen vist over er blant annet profesjonsutdanninger innen medisin, jus, psykologi, odontologi og veterinærmedisin, som alle har helhetlige integrerte løp som fører frem til en mastergrad eller en gradsbetegnelse fra det tidligere gradssystemet (9). Med bakgrunn i krav fra politisk hold eller ønske fra institusjonene, har enkelt andre utdanninger de senere årene også blitt endret fra 3-4 årige bachelorgrader til femårig integrerte mastere. Dette gjelder blant annet grunnskolelærerutdanningen og barnevern. Muligheten for dette er i tråd med mastergradsforskriften (10). For grunnutdanningen innen fysioterapi, er det så langt ingen krav eller ønsker fra politiske myndigheter om å forlenge utdanningstiden og å gjøre grunnutdanningen om til en integrert master på fem år.

Vår oppgave å synliggjøre

Tvert imot er jeg redd vi går i retning av et kortere kvalifiseringsløp gjennom, slik jeg vurderer det, faren for at turnustjenesten kan falle bort. Det bør derfor være vår oppgave å synliggjøre overfor politikere at det er lite samsvar mellom det ansvaret fysioterapeuter har i et offentlig helsevesen, hva som beskrives som formålet med utdanningen i Nasjonale retningslinjer og hva som er mulig å oppnå gjennom nivåene på læringsutbytter i en bachelorgrad. Særskilt og bred kompetanse innen undersøkelse av kropp, bevegelse og funksjon, stille kliniske diagnoser, vurdere indikasjon for ulike tiltak og evaluere effekten av disse på et selvstendig grunnlag for ulike grupper i et livsløpsperspektiv, samt å bidra til utviklingen av fysioterapi som kunnskapsfelt er kanske ikke mulig gjennom en grad på tre år med læringsutbytter som ikke setter krav til bred, inngående eller avansert kompetanse, eller til å kunne analysere og forholde seg kritisk til et tema.

Jeg oppfordrer med dette NFF, gjerne i samarbeid med utdanningsinstitusjonene, til å utrede femårig grunnutdanning for fysioterapeuter. En grundig utredning med forslag til utdanningsmodeller, vil gi oss et bedre grunnlag for videre diskusjon også med politiske myndigheter og fagdepartementer.

Det handler om rollen fysioterapeuter har og vil ha i helsetjenesten fremover.

Referanser:

1. NFFs forbundsleder vil ha femårig grunnutdanning i fysioterapi (fysioterapeuten.no)

2. Nytt fra Hovedlandsmøtet (fysio.no)

3. Både fordeler og ulemper med lengre utdanningsløp (fysioterapeuten.no)

4. Innhold nummer 2/2021 | Tidsskriftet Michael (michaeljournal.no)

5. Forskrift om nasjonal retningslinje for fysioterapeututdanning - Lovdata

6. De vil endre fysioterapiutdanningen: – Føler oss nokså lite rustet for yrkeslivet (fysioterapeuten.no)

7. Forskrift om nasjonal retningslinje for psykologutdanning - Lovdata

8. Kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning - regjeringen.no

9. NOU 2020: 3 - regjeringen.no

10. Forskrift om krav til mastergrad - Lovdata.

Powered by Labrador CMS