Fra spesialskoler til integrering i Tsjekkia

Tsjekkiske barn med spesielle behov skal nå integreres i vanlig skole. Terje Ringen Grundstad, fysioterapeut på Lillehammer, deltar i prosjektet.

Publisert

Frem til nå har barn med spesielle behov i Tsjekkia fått undervisning i egne institusjoner basert på ulike «terapier». Nå er det vedtatt at barn med spesielle behov skal inn i vanlige skoler, en endring som trådte i kraft 1.januar 2016.

Spesialist i barne- og ungdomsfysioterapi og vojta-terapeut Terje Ringen Grundstad fikk i fjor en forespørsel fra førstelektor Sigrid Straand ved Høgskolen i Lillehammer (HiL) om å være Norges observatør i prosjektet «Comprehensive action of therapies in working with handicapped children». Prosjektet finner sted i regionen Bøhmen i Tsjekkia, og er finansiert av EØS gjennom fondet «Norway Grants». Fondet gir økonomisk støtte til ulike utviklingsprosjekter i EU-land i Sentral- og Sør-Europa.

– Som barnefysioterapeut med snart 20 års erfaring innenfor området barn med spesielle behov, og med god kjennskap til ulike europeiske kulturer utfra et profesjonelt perspektiv, ble jeg bedt om å delta i prosjektet som kvalitetssikrer, forteller Grundstad.

En annen virkelighet

Han besøkte Bøhmen i oktober i fjor. Det som møtte han var langt fra den virkeligheten vi er vant til i Norge.

– Tsjekkiske barn med spesielle behov er plassert i ulike spesialskoler hvor tilbudet er ensrettet pedagogisk. Lovverket tillater ikke fysioterapeuter ved disse sentrene, og et tverrfaglig samarbeid med annet helsepersonell er så å si fraværende. Barna kan få en rekvisisjon til fysioterapeut utenfor institusjonen, men det er kun i svært spesielle tilfeller. Skolene er i prinsippet drevet slik spesialskolene her hjemme ble drevet på 50- og 60-tallet. Der hvor fysioterapi i Norge er en av flere terapeutiske vinklinger inn mot et helhetlig behandlingsopplegg, har tsjekkerne gått motsatt vei og segregerer de ulike profesjonene, sier Grundstad.

– Hvordan var forholdene ved spesialskolene?

– Vi så barn med forskjellige diagnoser. De fleste var psykisk utviklingshemmede, mange multifunksjonshemmede. Barn med Williams syndrom, som er veldig godt fungerende pasienter gjennom vårt system i Norge, var på et lavt utviklingsnivå i Tsjekkia, sier Grundstad.
Ville fortsette som før

Alle terapeuter befant seg på utsiden av institusjonen. Én av skolene hadde internat, resten var daginstitusjoner. Spesialpedagogene som jobbet der var utdannet for å møte barn med psykisk utviklingshemming. Sammen med assistenter laget de aktiviteter for brukerne, ofte i gamle, nedslitte bygninger hvor luftkvaliteten var svært dårlig.

– HMS-arbeid opplevde jeg som lite innarbeidet. En av skolene var sågar plassert i et gammelt fengsel, forteller Grundstad.

Den tsjekkiske stat har besluttet at alle spesialskoler skal legges ned fra 1. januar 2016. Barn med spesielle behov skal integreres i vanlig skole, og prosjektet skal se på løsninger for denne restruktureringen. Men da Sigrid Straand fra HiL tidlig i 2015 reiste ned for å møte prosjektledelsen for første gang, ble det klart at det de egentlig ønsket var hjelp til å kunne fortsette som før.

– Nedlegging av spesialskolene er en het politisk debatt i Tsjekkia. Pedagogene som jobber med disse barna, er svært opptatt av terapier som vojta, bobath og hippo. Gjennom prosjektet ønsket de å utvikle disse terapiene videre i samarbeid med oss, i et håp om at den tsjekkiske staten ville snu, sier Grundstad.

I stedet inviterte Høgskolen i Lillehammer prosjektledelsen til Norge. I august kom en delegasjon på ni fra prosjektstyret og ulike spesialskoler. Planen var å vise delegatene i praksis den norske modellen for barn med spesielle behov, der inkludering og integrering er bærende begreper.

– Vi laget et opplegg hvor vi blant annet besøkte barneskoler på Lillehammer og Hamar. På en av skolene overvar vi første time, hvor 300 elever hver dag møtes til samlingsstund. Sju av disse elevene er barn med spesielle behov. De syntes ikke, men var en del av de andre. Dette overrasket delegasjonen. I Tsjekkia ville disse elevene gått på en spesialskole, sier Grundstad.

Brukeren i sentrum

Han viste dem også Åkershagan opplærings- og aktivitetssenter og herunder Snoezelen-senteret. Her får barn, unge og voksne med behov for spesiell tilrettelegging et helhetlig tilbud om undervisning og aktiviteter utenom vanlig skole og arbeid.

– Lederen for Snoezelen-senteret understreket i sitt foredrag at de aller fleste barn med spesielle behov i Norge likevel blir gitt et tilbud i førstelinjetjenesten, i kommunen og på nærskolen, ikke segregert fra resten av samfunnet, sier Grundstad.

Selv tok Grundstad prosjektgruppen med til Høgskolen i Lillehammer hvor han underviste om velferdsstaten Norge og hvordan systemet for barn med spesielle behov er bygget opp.

– Jeg ga dem også en forståelse av alle «terapiene» sin plass, og hvordan dette fungerer i praksis. I Norge står brukeren i sentrum, og alle profesjonene jobber inn mot den. Ikke motsatt, hvor individet må innrette seg etter en bestemt terapi eller spesialskole, sier Grundstad.

 

En lang prosess

Til slutt fikk tsjekkerne besøke Beitostølen Helsesportsenter (BHS).

– Vi tok dem med dit for å vise dem noe av det ypperste innen tilrettelegging for barn med spesielle behov. Så langt har vi er kommet i Norge, etter at vi på 70-tallet begynte å tenke inkludering fremfor segregering. Det har vært en lang prosess, og ingen har et enkelt svar på mennesket. I min dialog med tsjekkerne var jeg opptatt av å bruke dialog og refleksjon, fremfor pekefingeren. Flere av delegatene uttrykte i løpet av oppholdet et ønske om å starte lignende prosjekter hjemme. Da har vi gått et skritt i riktig retning, sier Grundstad.

Grundstad mener at utviklingen skjer litt for raskt i Tsjekkia. Da muren falt i 1989, gikk landet fra kommunisme til kapitalisme. Nå, som EU-medlem, gir Brussel direktiver blant annet med hensyn til spesialskoler.

– Påbudet om inkludering fra januar i år kommer uten at det foreligger en plan om hvordan dette skal gjennomføres. Da forstår jeg at de som jobber med dette blir engstelige og lurer på hva som skal skje med barna, sier han. 

 

Forsker på vojta-terapi

Terapeutene Grundstad møtte i Tsjekkia, var veldig opptatt av vojta-terapi. Grundstad er selv vojta-terapeut, og ble oppfordret til å arrangere workshops om emnet da han var på besøk.

– Jeg opplevde at vojta-terapeutene jeg møtte i Tsjekkia så vojta-terapi som svaret på det meste. Mitt syn på vojta er at det er et unikt konsept for å analysere og forstå mennesket utfra et nevrofysiologisk perspektiv. Men metoden er knallhard, og i Norge brukes den i liten grad i sin opprinnelige form. Dette er det ikke enkelt for tsjekkerne å forstå, det handler om kulturforskjeller og måten samfunnet er innrettet på, sier Grundstad.

Høsten 2015 ble han invitert av legen og forskeren Ivana Hollan til å være med på et forskningsprosjekt, «Vojta method second generation – a chance for children at risk», også dette finansiert gjennom Norway Grants. Prosjektets mål er å forbedre livskvaliteten til barn med medfødte handicap som krever oppfølging og rehabilitering ved hjelp av andre generasjons vojta-terapi (Reflex locomotion). Grundstad tok kontakt med Vojta Norge som sammen med Internationale Vojta Gesellschaft (IVG) vil vurdere hvilken rolle det norske fagmiljøet skal ha inn mot prosjektet.

– Det er ingen tvil om at vi trenger mer forskning på vojta-terapi, ikke minst ser vi dette gjennom debattene vi har hatt her hjemme. Først var jeg skeptisk til hvordan man skulle klare å gjennomføre et slikt prosjekt. På den annen side er det positivt at det skjer seriøs forskning på området, og jeg har takket ja til å være med. Jeg skal innta en kritisk holdning, på samme måte som jeg var kritisk til det jeg så og opplevde i Tsjekkia. At vojta-terapi kan kurere alt, er gammeldagse tanker som barn i Øst-Europa lider under. Metoden må brukes der det er dokumentert en positiv effekt, sier Grundstad.

Powered by Labrador CMS