«Jeg ser så fort ned på meg selv». Noen unge jenters erfaringer med langvarig smerte: En intervjustudie

Emilie Klerud, MSc. fysioterapeut, Stavanger kommune. emilie.klerud@gmail.com. 

Birgitte Ahlsen, PhD., førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. 

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble  akseptert 26.april 2024. Artikkelen er basert på en studie  godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD). Den samme studien var ifølge Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) ikke fremleggingspliktig. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Sammendrag 

Hensikt: Studiens hensikt er å få økt kunnskap om hvordan ungdommer med langvarige smertetilstander erfarer og gir mening til sine plager, og hvordan samfunnsmessige betingelser og kulturelle idealer får betydning for deres sykdomserfaringer. 

Metode: Kvalitative intervjuer av fem jenter med langvarig smerteproblematikk (15-19 år) ble analysert ved bruk av narrativ teori og metode. En strukturell narrativ analyse ble benyttet, og det ble trukket veksler på perspektiver ved samfunnsutviklingen med vekt på økende individualisering. 

Funn: Jentene knytter smertene sine til tidligere vonde hendelser i oppveksten, til det å stå alene med sine vonde erfaringer og til opplevelsen av stress. 

På den ene siden uttrykker fortellingene individuell sårbarhet og behov for relasjonell støtte og tilhørighet. På den andre siden preges fortellingene av kulturelle idealer om å være selvstendig, mestre på egenhånd og opprettholde en fasade. Historiene uttrykker på den ene siden et ønske om å være med på mye og lykkes på flere arenaer. Samtidig viser historiene til gjentatte personlige nederlag og redusert egenverdi når de ikke klarer det. 

Konklusjon: Funnene argumenterer for en tverrfaglig tilnærming og for vektlegging av tiltak og tilrettelegging på systemnivå, for å unngå økt ansvarliggjøring av den enkelte. Videre underbygger funnene viktigheten av å sikre tilstrekkelig støtte og anerkjennelse fra omgivelsene. 

Nøkkelord: Ungdom, langvarige smerter, narrativer. 

Abstract

“I tend to look down on myself”. Some young girls’ experiences with long-term pain: An interview study 

Purpose: The study aims to enhance our understanding of how adolescents with chronic pain conditions experience and make sense of their illness, and how cultural norms and ideals shape their illness experiences. 

Methods: We conducted qualitative interviews with five young girls (aged 15-19) living with chronic pain. A structural narrative analysis, underpinned by narrative theory and method, was employed. The analysis draws from perspectives on societal changes, particularly the trend towards increased individualization. 

Findings: The young girls associated their pain with distressing events from their past, the feeling of being alone with their pain, and their experience of stress. On one hand, their narratives express individual vulnerability and a need for relational support and belonging. On the other hand, their narratives are characterized by cultural ideals promoting independence, self-sufficiency, and the maintenance of a facade. The stories express a desire to engage in various activities and succeed across different arenas. At the same time, the stories reveal instances of repeated personal failures and diminished self-esteem when they are unable to achieve their goals. 

Discussion and conclusion: The findings advocate for a multidisciplinary approach, and emphasize the importance of systemic interventions and facilitations to reduce individual burden. Furthermore, the findings underscore the importance of ample support and recognition from the individual’s environment. 

Key-words: Adolescents, chronic pain, narratives. 

Bakgrunn 

Det er rettet økende oppmerksomhet mot unges helse de seneste årene. Noen av helseutfordringene som tematiseres i medier og forskningsrapporter er en stadig høyere forekomst av psykiske plager, smertetilstander og bruk av smertestillende medikamenter hos ungdom (1-2). Denne studien tar for seg ungdom med langvarige smertetilstander, og hvordan ungdommene selv beskriver og gir mening til sin smerte.  

Det anslås at 15-30% av barn og unge opplever langvarig smerteproblematikk i oppveksten (3-4). Vi vet at ungdom med langvarige smerter er mer isolert enn jevnaldrende, har høyere risiko for skolefravær og redusert sosial deltakelse på fritiden (5-7). Å leve med langvarige smerter er sterkt assosiert med lavere livskvalitet, også i et langsiktig perspektiv (8-9).  

Årsaken til utvikling av langvarige smerter er gjenstand for debatt. Vi vet at slike helseplager er sammensatte, og at psykososiale, familiære og kulturelle forhold har betydning for hvordan smerte erfares og utvikles (8; 10-12). Samtidig vet vi at trekk ved vårt samfunn, slik som økende individualisering, kan gjøre oss mer utsatt for helseplager (13-15). Individualisering forstås som et resultat av modernisering av samfunnet og innebærer at unge som vokser opp i dag har større frihet og flere valgmuligheter enn tidligere generasjoner. Selvrealisering, personlig initiativ, selvansvarlighet og uavhengighet er kulturelle idealer som knyttes til individualiseringsbegrepet. En forestilling om at «alt er mulig», kan imidlertid medføre økt press på den enkelte, og gi lavere terskel for å føle seg utilstrekkelig og mislykket (13-14). Til tross for slik kunnskap vet vi lite om hvordan barn og unge selv fortolker og gir mening til sine smerter, og hvordan samfunnsmessige betingelser får betydning for deres forståelse av seg selv og sine plager. 

Med kroppen som nedslagsfelt jobber fysioterapeuter for å fremme god helse og utvikling hos barn og ungdom. Barn og unge med langvarige smertetilstander henvises ofte til fysioterapeut for behandling. Retningslinjene for behandling av denne type helseplager er imidlertid uklar, og evidensen for fysioterapeutiske tiltak er begrenset (16). Samtidig hevdes det at langvarige smerter hos unge ofte er underrapportert, at det er store kunnskapshull i forskningen og at kompetansen blant helsepersonell er lav (17). Formålet med denne studien er derfor å få økt kunnskap om langvarige smertetilstander hos ungdom, både for å kunne tilby god behandling, og for å kunne forebygge utvikling av slike helseplager på sikt. Studien søker å få svar på hvordan ungdom med langvarige smerter forteller om sine plager og på hvilken måte kulturelle normer og idealer spiller inn og får betydning for deres fortellinger. 

Teoretisk perspektiv

For å undersøke hvordan ungdom med langvarige smertetilstander beskriver og gir mening til sine plager, tar studien utgangspunkt i narrativ teori og metode. Narrativ teori bygger på en grunntanke om at mennesker gir mening til sine erfaringer gjennom å sette dem inn i en meningsfull sammenheng, som har form som en historie (18). Det å skape en historie om seg selv blir spesielt viktig når det skjer noe uventet som endrer ens liv, slik som ved langvarig sykdom, smerter eller funksjonssvikt (19). Samtidig som historiene vi skaper om oss selv er individuelle og unike, preges og formes de av samfunnet og kulturen vi er en del av (18).  

Metode

Studien har et kvalitativt design, med intervju som metode. Deltakerne består av fem jenter i aldersgruppen 15-19 år, med langvarig smerteproblematikk uten kjent medisinsk årsak. Samtlige hadde mottatt behandling for sine plager, både av fysioterapeut og psykolog. Deltakerne ble rekruttert ved hjelp av tre fysioterapeuter som arbeider med målgruppen. Godkjenning fra Norsk senter for datainnsamling (NSD) forelå før rekruttering startet. I en forhåndsvurdering vurderte Regional Etisk komite (REK) prosjektet til ikke å være fremleggingspliktig. Det ble innhentet skriftlig informert samtykke av samtlige deltakere, og en av ungdommenes foresatte. Intervjuene ble utført av førsteforfatter og varte ca. 45 minutter. Det ble stilt få og åpne spørsmål, slik at informantene skulle snakke mest mulig fritt om det de selv var opptatt av. Intervjuene ble transkribert av førsteforfatter, og ungdommene ble tildelt fiktive navn. 

Det empiriske materialet ble analysert ved bruk av en strukturell narrativ analyse (18). Analysemetoden fokuserer både på «hva» som fortelles, og «hvordan» det fortelles. I denne studien henspiller «hva» til innholdet i jentenes fortellinger, og «hvordan» til de kulturelle forståelsesrammene, normene og idealene som kommer til uttrykk når de foreller om seg selv og sine erfaringer. Analysearbeidet foregikk i en veksling mellom å jobbe empirinært og å dra veksler på teori. Litteratur om særtrekk ved samfunnsutviklingen, med vekt på økende individualisering, var særlig nyttig i analysearbeidet (13-15). 

Funn

Vonde erfaringer i oppveksten – «Jeg klarte ikke å takle ting så veldig bra» 

Jentenes fortellinger starter tilbake i tid, og viser til vonde erfaringer fra barne- og ungdomstiden. Opplevelser som utenforskap, ensomhet eller sorg gjennom å erfare mobbing, skilsmisse eller tap av nære relasjoner, er gjennomgående temaer som ofte markerer starten på jentenes fortellinger. 

«Jeg tror det er litt etter alt som har skjedd, for det har på en måte skjedd ganske mye i livet mitt. Jeg kan ikke si at det starta på barneskolen, men det starta litt da med mobbing. Også grunnen til at jeg bare bor med mora mi da, er at faren min døde for snart åtte år siden, av kreft. Så det har jo kommet litt av det også. Også har det vært en depresjon, og litt forskjellig» (Ingeborg, 18 år). 

Historiene uttrykker på mange måter en samtidighet mellom det vonde i livet, og det vonde i kroppen. Et annet fellestrekk er at det oppleves vanskelig å håndtere det som har skjedd på egenhånd.  

«Det handla vel veldig mye om, sett i ettertid, hvordan jeg hadde det tror jeg. Etter at ting begynte å gå veldig dårlig på skolen. Foreldrene mine skilte seg, det var ikke så veldig bra hjemme. Så begynte liksom smertene å bare, ja kom gradvis, og ble bare verre og verre (..) Jeg ble jo mobba på skolen. Hadde ikke så veldig mange venner (..) Og det her ser jeg på som en grunn til alle vondtene. Fordi jeg ikke klarte å takle ting så veldig bra» (Madelen, 19 år).  

Jentenes fortellinger viser til ulike smertefulle livshendelser, men handler også om egen håndtering og opplevelser av å ikke strekke til i møte med det vonde. Slike beretninger kan knyttes til individualiseringen i vårt samfunn, og tilhørende idealer som selvansvarlighet og uavhengighet. På den ene siden viser historiene til vonde hendelser og individuell sårbarhet, og på den andre siden gjenspeiler historiene kulturelle forventninger om å håndtere det vanskelige selv. 

Å stå alene – «Man ser det ikke på meg»

Jentenes fortellinger inneholder mange opplevelser av å ikke bli trodd, eller tatt på alvor, i tilknytning til de kroppslige smertene. Mangel på forståelse fra skole og helsevesen er et gjennomgående tema i fortellingene. 

«Det var veldig ekkelt, fordi lærerne tok meg ikke alvorlig. De trodde jeg tulla som vanlig. At jeg bare sluntra unna. At det var en unnskyldning.. Men det var det jo ikke. Så jeg holdt smertene inne hele dagen, fordi lærerne ble så sure. Så det ble bare verre. For når du holder ting inne så spenner du bare hele kroppen. Så da fikk jeg nesten vondt i hele meg (..) Og når jeg var hos legen så var det liksom, «nei, vi ser ikke noen årsaker til at du skal ha vondt». Men så hadde jeg vondt! Så det var egentlig ganske ille, for jeg dro jo hjem og følte verre enn det jeg gjorde da jeg kom dit (..)» (Kristin, 19 år). 

Historiene viser til et ønske om å bli sett, trodd og anerkjent fra de rundt seg. Jentene forteller om hvordan mangel på slike erfaringer bidrar til usikkerhet og selvbebreiding.  

«Jeg tror egentlig bare at.. Hvis man får snakke med noen som tror deg.. For jeg gikk til legen min for eksempel. Og han trodde jo ikke på meg! Og hver gang jeg snakka med lærerne på skolen eller helsesøster.. Så ble jeg liksom møtt med at «jammen, hva er det her for noe liksom, skjerp deg!» (..) Jeg ble jo bare mer og mer innestengt. Jeg gjemte meg liksom inni de her svarte mørke klærne bakerst i klasserommet, og venta på at dagen skulle bli ferdig» (Madelen, 19 år). 

Samtidig som at fortellingene handler om et behov for forståelse og anerkjennelse fra de rundt seg, viser de også til et ønske om å holde smertene skjult.  

«Det påvirker meg, men man ser det ikke på meg nødvendigvis. Det er ikke tydelig at jeg har vondt og at jeg sliter (..) Jeg tror jeg er litt sånn at jeg viser egentlig ikke folk hvordan jeg har det og hva jeg føler» (Ingeborg, 18 år). 

Jentenes historier viser til et behov for ikke å vise andre hvordan de egentlig har det. Det å ikke vise sårbarhet, eller be andre om hjelp, synes å være sterkt forankret i historiene. Dette kan ses i lys av kulturelle idealer som å være selvansvarlig og vellykket. Historiene uttrykker slik sett et dilemma mellom et ønske om å bli sett og forstått på den ene siden, og et behov for å opprettholde en fasade på den andre siden. 

Stress – «Jeg ser så fort ned på meg selv»

Et gjennomgående tema i jentenes fortellinger er opplevelsen av stress. Historiene vitner om at det er mye jentene skal rekke og være med på, både på skolen og på fritiden. Jentenes fortellinger omhandler en rekke gjøremål som angår både faglige, sosiale og fremtidige forhold. Overganger trekkes frem som en sentral hendelse i jentenes beretninger om stress.  

«Det er jo en veldig stor overgang fra ungdomsskolen til videregående. For det er jo ikke bare vanlig studie, med studiespesialisering, det er jo musikk på siden. Så vi har mer å gjøre enn de som går vanlig studie. Så det er veldig stress. Pressa inn. (..) Ja, I tillegg til at jeg skal jobbe. Også er jeg instruktør på en revy på ungdomsskolen (..) Også er det det at når jeg er hjemme så må jeg jo.. Så er det vanlige plikter. Også er jeg med på ungdomsrådet! (..) Det er ingenting jeg vil nedprioritere. Rett og slett» (Silje, 16 år). 

Historiene vitner om at livets mange gjøremål kan være vanskelig å håndtere. Fortellingene uttrykker en samtidighet mellom travelhet og stressende forhold i livet, og smertene de erfarer i kroppen.  

«Jeg har lagt merke til at jo mer jeg stresser. Og jo mer ting jeg har rundt meg som skjer. Med en gang det skjer, så kan jeg få vondt i armen (..) Jeg tror det var på en måte kroppen min sa «nå er det nok, nå må du roe deg ned litt»» (Oda, 15 år). 

Jentenes historier om stress gjenspeiler på mange måter samtidens kulturelt utbredte fortelling om ungdoms helseplagers tilknytning til «stress og press». Historiene viser samtidig til opplevelser av å ikke mestre eller strekke til, og påfølgende erfaringer med gjentatte nederlag.  

«Det er jo hvis man, eller hvis jeg da, på en måte føler at jeg ikke mestrer noe. Så ser jeg så fort ned på meg selv. Etter alt jeg har vært gjennom. Da blir det litt mer at jeg tenker at jeg ikke er verdt noe, og da setter det seg også i ryggen. Så da blir det ganske tungt. Så det er jo gjerne hvis jeg får tunge tanker eller er gjennom noe jeg føler at jeg ikke mestrer, eller ikke får til» (Ingeborg, 18 år).  

Jentenes fortellinger viser både til et ønske og forventning om å strekke til på mange områder, og samtidig til gjentatte opplevelser av å ikke mestre eller være god nok. Opplevelser av å mislykkes knyttes eksplisitt til redusert egenverdi og selvfølelse. At utilstrekkelighet oppfattes som et personlig nederlag, og får betydning for deres oppfatning av seg selv, kan knyttes til individualiseringen og kulturelle idealer som vellykkethet og selvrealisering. 

Diskusjon 

Studiens hensikt var å få økt kunnskap om hvordan ungdommer med langvarige smertetilstander erfarer og gir mening til sine plager, og hvordan samfunnsmessige betingelser og kulturelle idealer får betydning for deres sykdomserfaringer. Funnene viser hvordan jentene forstår egne smerter i lys av tidligere vonde hendelser, stress og erfaringer med å ikke bli trodd og forstått. På den ene siden uttrykker fortellingene en grunnleggende sårbarhet og behov for støtte fra andre, og på den andre siden preges de av kulturelle idealer om å være selvstendig, mestre på egenhånd og opprettholde en vellykket fasade. Historiene uttrykker på den ene siden et ønske om å være med på mye og lykkes på flere arenaer. Samtidig viser historiene til gjentatte personlige nederlag og redusert egenverdi når jentene ikke klarer det. 

Kulturelle forventninger møter individuell sårbarhet 

At jentenes fortellinger viser en sammenheng mellom langvarige smerter og stress, er i tråd med kulturelle forståelser og narrativer i vårt samfunn, slik som «flink pike» og «generasjon prestasjon» (1). Funnene er også i tråd med en omfattende rapport om norske skoleelever, som viser at psykosomatiske helseplager er sterkt knyttet til selvrapportert stress (20). I rapporten knyttes opplevelsen av stress til personlige faktorer som lav selvfølelse, høye forventninger til seg selv og følelse av utilstrekkelighet (20). Dette er i tråd med jentenes fortellinger, som viser hvordan nederlag og mangel på mestring kan føre til opplevelser av redusert egenverdi. Samtidig viser funnene i vår studie hvordan kulturelle idealer som vellykkethet og selvrealisering kan gjøre det vanskelig å senke kravene og nedprioritere gjøremål. Det kan tenkes at det å vokse opp i et individualisert samfunn, med uendelige valgmuligheter og fokus på personlig utvikling, kan bidra til å opprettholde og forsterke opplevelsen av stress. Det er også sannsynlig at dette påvirker de unges forhold til seg selv og egen kropp. Funnene indikerer at unges utsatthet for stress og helseplager ikke bare bør ilegges personlige og individuelle forhold, men også må ses i lys av samfunnet vi er en del av. 

Funnene i denne studien underbygger samtidig viktigheten av å være oppmerksomme på den enkeltes utsatthet gjennom sine individuelle livserfaringer. Jentenes fortellinger vitner om at brudd eller mangel på relasjonell tilhørighet kan forankres i kroppen som smerte. Filosofen Arne Vetlesen påpeker at vi som mennesker er utsatt for smerte gjennom opplevelser som tap, sorg og nederlag (14). Selv om det til en viss grad anerkjennes at vonde erfaringer kan komme til uttrykk i kroppen, synes jentenes historier å uttrykke gjentatte erfaringer med å ikke bli trodd og anerkjent. Samtidig viser funnene hvordan kulturelle forventinger om egenhåndtering og selvstendighet, får betydning for jentenes evne til å dele sine erfaringer, være sårbar og be om hjelp. Vetlesen påpeker nettopp at en konsekvens av å leve i et samfunn med økende individuell frihet og uavhengighet, kan være at grunnleggende menneskelige behov som støtte og avhengighet til andre blir forstått som en svakhet (14). Funnene argumenterer derfor for å lytte til den enkeltes historie, anerkjenne deres opplevelse og sikre tilstrekkelig støtte. Samtidig underbygger funnene viktigheten av å sikre ivaretakelse av barn og unge i overganger og krevende livssituasjoner der relasjonell trygghet og tilhørighet kan være truet. 

Individuelt ansvar eller forebygging på samfunnsnivå? 

Selv om gjeldende retningslinjer for oppfølging av langvarige smertetilstander hos unge anbefales å være familiesentret, synes tiltakene i hovedsak å rette seg mot egenhåndtering og endringer av den enkeltes vaner og livsstil. Individuelle treningsøvelser, kognitiv atferdsterapi, stressmestring og smerteedukasjon er eksempler på foreslåtte tiltak (16). Funnene i denne studien viser imidlertid hvordan vonde erfaringer med tap og utenforskap i oppveksten, og opplevelser av å stå alene, er sentrale temaer i jentenes fortellinger. Videre peker funnene mot kulturelle forventninger om å være selvstendig og håndtere det vanskelige på egenhånd. Filosof og psykolog Ole Jacob Madsen hevder at individuelle tiltak som eliminering av stress, treningsøvelser eller endring i tankemønstre kan bidra til økt ansvarliggjøring gjennom å forsterke inntrykket av at det er ungdommen selv det er noe galt med (1). Et slikt perspektiv underbygges av funnene i denne studien, der jentenes fortellinger indikerer at de vurderer sin egen håndtering av smertene, og andre krevende forhold, som utilstrekkelig. Slik sett kan tiltak som innebærer at ungdommen skal «gjøre mer», eller «tenke annerledes», potensielt bidra til økt press og bli enda en ting de skal mestre. Tar vi et slikt perspektiv i betraktning kan vi risikere at behandlingen bidrar til å opprettholde ungdommenes plager gjennom å forsterke et allerede etablert mønster. 

Skolen er et sentralt tema i jentenes fortellinger. Å rette tiltak mot skolen synes derfor å være betydningsfullt. Flere hevder at økt læringspress, måling og vurdering i skolen går på bekostning av barn og unges muligheter for lek, og bidrar til økt mistrivsel og stress (21). Vi vet at rapportering av stress øker i takt med økte skolekrav, og at en variert og aktiv skolehverdag bidrar til å motvirke stress, fremme samspillserfaringer og gode relasjoner (20). Funnene i denne studien, som peker mot både stress, utilstrekkelighet og manglende relasjonell støtte og tilhørighet på skolen, underbygger verdien av en slik tilnærming. Studiens funn peker mot et behov for helsefremmende tiltak i skolen, der fysioterapeuter har verdifull kompetanse. Vi vet at bruk av kropp og sanser kan bidra til å regulere kroppens stressresponssystem, og samtidig fungere smertelindrende for enkelte (22;16). En variert skolehverdag som gir flere muligheter til kroppslige og sanselige erfaringer i samspill med andre, kan være verdifullt for mange. En slik tilnærming kan fungere helsefremmende på gruppenivå, og samtidig bidra til at man unngår ansvarliggjøring av ungdom i en sårbar situasjon. 

Metodiske betraktninger

Førsteforfatter er fysioterapeut og hennes faglige bakgrunn og kliniske erfaring vil prege hennes forskerrolle og forforståelse av tematikken. For å unngå at egen forutinntatthet ble styrende, ble det tilstrebet å stille åpne spørsmål som i minst mulig grad gjenspeilet egne oppfatninger. Målet var derfor at ungdommene fikk snakke mest mulig fritt under intervjuene. 

Ettersom studien baserer seg på intervjuer av kun fem informanter, gir det et begrenset grunnlag for å si noe om generaliserbarhet. Dette forsterkes av at samtlige deltakere var jenter, og at de som valgte å delta trolig utgjør en relativt homogen gruppe. Et større og mer variert utvalg hadde trolig bidratt til et mer nyansert og mangfoldig datamateriale. Gjennom å presentere utvalget nøye, redegjøre for det teoretiske rammeverket og beskrive gjennomføring og analyse av datamaterialet, vil vi likevel argumentere for at funnene i denne studien kan overføres til andre unge med liknende plager. Ettersom studien bygger på allmenne kulturelle forståelsesrammer, normer og idealer, vil vi argumentere for at ungdommer i tilsvarende situasjon kan kjenne seg igjen, og at funnene kan være relevant for fagpersoner som arbeider med målgruppen. 

Kliniske implikasjoner 

Funnene vitner i første rekke om at ungdom med langvarige smertetilstander har et behov for å bli trodd og anerkjent. For å sikre tilstrekkelig støtte, og skape en felles forståelse av plagene, kan det være aktuelt for helsepersonell å inngå samarbeid med personer som omgås den unge i hverdagen, som foreldre og lærere. For å imøtekomme kompleksiteten i denne type helseplager vil en tverrfaglig tilnærming sannsynligvis være avgjørende. Samtidig peker funnene mot at langvarige smertetilstander ikke bør løses på individnivå alene. Funnene fremhever hvordan økt individualisering i vårt samfunn kan bidra til å forsterke ungdommenes plager. Det å rette tiltak mot systemer, for eksempel skolen, kan derfor være viktig både for å unngå økt press på den enkelte, men også for å forebygge utvikling av langvarige smertetilstander hos barn og unge generelt. Funnene peker på et behov for helsefremmende tiltak i skolen, der fysioterapeuter kan bidra med viktig kompetanse i et tverrfaglig samarbeid. 

Takk

Vi ønsker å takke deltakerne som stilte til intervju og delte åpent om sine erfaringer. Videre vil vi takke Fysiofondet som har bidratt med finansiell støtte til formidlingsarbeidet. 

Referanseliste

1. Madsen O.J. (2018) Generasjon prestasjon – hva er det som feiler oss? Oslo: Universitetsforlaget. 

2. Bakken A. (2022) Ungdata 2022: Nasjonale resultater. NOVA Rapport;5: 2022 

3. Tutelman P.R et.al (2021) Epidemiology of chronic pain in children and adolescents: a protocol for a systematic review update. BMJ Open. Volume 11, Issue 2. Doi: https://doi.org/10.1136/bmjopen-2020-043675 

4. Gobina I, Villberg J, Valimaa R, Tynjala J, Whitehead R, Cosma A, et.al. (2019) Prevalence of self-reported chronic pain among adloescents: evidence from 42 countries and regions. Eur J Pain. 2019; 23 (2): 316-26. Doi: https://doi.org/10.1002/ejp.1306 

5. Groenewald CB, Giles M, Palermo TM (2019) School absence associated with childhood pain in the United States. Clin J Pain. 2019;35(6):525-31. Doi: https://doi.org/10.1097/AJP.0000000000000701 

6. Logan, D.E, Simons, L.E., Stein, M.J., Chastain, L. (2008) School Impairment in Adolescents With Chronic Pain. The Journal of Pain. Volume 9, Issue 5. https://doi.org/10.1016/j.jpain.2007.12.003 

7. Forgeron, P. A., King, S., Stinson. J. N., McGrath, P. J., McDonald, A. J. & Chambers, C.T. (2010). Social functioning and peer relationships in children and adolescents with chronic pain: A systematic review. Pain research and management, 15, 27–41. Doi: https://doi.org/10.1093/jpepsy/jsx074 

8. Miller, M.M., Meints, S., Hirsh, A.T. (2018) Catastrophizing, pain, and functional outcomes for children with chronic pain: a meta-analytic review. PAIN. Volume 159, Issue 12. Doi: https://doi.org/10.1097/j.pain.0000000000001342 

9. Haraldstad K, Christophersen KA, Helseth S. (2017) Health-related quality of life and pain in children and adolescents: a school survey. BCM Pediatr. 2017;17(1):174. Doi: 10.1186/s12887-017-0927-4 

10. Fisher E, Heatcote LC, Eccleston C, Simons LE, Palernmo TM (2018) Assessment of pain anxiety, pain catastrophizing, and fear of pain in children and adolescents with chronic pain: a systematic review and meta-analysis. J Pediatr Psyschol. Doi: https://doi.org/10.1093/jpepsy/jsx103 

11. Huguet A., Tougas ME, Hayden J, McGrath PJ, Stinson JN, Chambers CT (2016) Systematic review with meta-analysis of childhood and adolescent risk and prognostic factors for musculoskeletal pain. PAIN. Dec;157(12):2640-2656. Doi: https://doi.org/10.1097/j.pain.0000000000000685 

12. Jahre, H., Grotle, M., Smedbråten, K., Dunn, K.M,. Øiestad, B.E. (2020) Risk factors for non-specific neck pain in young adults. A systematic review. BMC Muscukiskeletal Disord. Doi: 10.1186/s12891-020-03379-y 

13. Madsen O.J. (2011a). Den terapeutiske kultur. Oslo: Universitetsforlaget. Madsen, O.J. (2011b) Nyliberalismens sosialpsykologi. Dany-Robert Dufours kritikk av nyliberalismen. Agora, 28 (1), 94-116. 

14. Vetlesen A.J (2020) Smerte i vår tid. Dinamo forlag.

15. Bauman, Z. (2001) The individualized society. Cambridge: Polity Press.

16. Bouesseau M.C et.al (2020) Guidelines on the management of chronic pain in children. Geneva: World Health Organization; 2020. Licence: CC BY-NC-SA 3.0 IGO. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/publications/i/item/9789240017870

17. Eccleston, C., Fisher, E., Howars, R.F., Slater, R., Forgeron, P., Palermo, T. (2021) Delivering transformative action in paedriatric pain: A Lancet Child and Adolescent Health Comission. The Lancet: Child & Adolescent Health. Volume 5, Issue 1. https://doi.org/10.1016/S2352-4642(20)30277-7

18. Riessman C.K. (2008) Narrative methods for the Human Sciences. First edition. Sage Publications, Inc.

19. Frank, A.W (1997) The wounded storyteller: Body, Illness, and Ethics. Chicago: University of Chicago Press.

20. Lillejord S., Børte K., Ruud E., Morgan K. (2017) Stress i skolen – en systematisk kunnskapsoversikt. Oslo: Kunnskapssenteret for Utdanning.

21. Brodal P, Lunde C. (2022) Lek og læring i et nevroperspektiv. Universitetsforlaget.

22. Perry, B.D (2020). The Neurosequential Model: a developmentally-sensitive, neuroscience-informed approach to clinical problem solving. The handbook of therapeutic childcare: Evidence-informed approaches to working with traumatized children in foster, relative and adoptive care. London: Jessica Kingsley.

© Author(s) (or their employer(s)) 2024. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.