Avansert mobilitet hos barn og unge i senfase etter ervervet hjerneskade: En kasus-kontrollstudie

Kathrin Frøvik-Frei, MSc., spesialfysioterapeut seksjon for barne- og ungdomshabilitering, Sykehuset Østfold. kathrinf@so-hf.no.

Kristi Riiser, ph.d., førsteamanuensis, Institutt for fysioterapi, Fakultet for helsevitenskap, OsloMet -storbyuniversitetet.

Ingerid Kleffelgård, ph.d., postdoktor/spesialfysioterapeut Oslo Universitetssykehus, avd. for fysikalsk medisin og rehabilitering.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 10.desember 2021. Studien er godkjent av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk - REK (saksnr. 75359), Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste- NSD (saksnr. 941219) og og personvernavdelingene ved Sykehuset Østfold og Sunnaas Sykehus. Ingen interessekonflikter oppgitt.

PDF

Sammendrag

Hensikt: Undersøke om det er en forskjell i avansert mobilitet i et utvalg barn og unge i senfase etter ervervet hjerneskade i sammenligning med typisk utviklede barn og unge. Undersøke om det er en sammenheng mellom avansert mobilitet og 1) fysisk kapasitet og 2) deltagelse i pasientgruppen.

Design: Kasus-kontrollstudie.

Materiale: Ti pasienter med ervervet hjerneskade, median alder 9.3år (5.9-16.6), ble sammenlignet med 33 kontroller matchet for alder og kjønn.

Metode: Avansert mobilitet i pasient- og kontrollgruppen ble kartlagt med High-level Mobility Assessment Tool (HiMAT), fysisk kapasitet og selvrapportert deltagelse i pasientgruppen ble kartlagt med 6 minutter gangtest (6MWT) og Assessment of Life Habits for Children (LIFE-H 5-13).

Resultat: Pasientgruppen hadde signifikant lavere og mer varierende, aldersuavhengig HiMAT-skår (p< 0.01) sammenlignet med kontrollgruppen. Det var en sterk positiv sammenheng mellom avansert mobilitet og 1) fysisk kapasitet (rs=0.94, p<0.01) og 2) selvrapportert deltagelse (rs=0.95, p<0.01) i pasientgruppen.

Konklusjon: Et utvalg gående barn og unge i senfase etter ervervet hjerneskade hadde redusert avansert mobilitet sammenlignet med typisk utviklede barn og unge. Pasienter med redusert avansert mobilitet hadde tilsvarende nedsatt fysisk kapasitet og utfordringer med deltagelse.

Nøkkelord: hjerneskader, traumatiske hjerneskader, pediatri, motoriske ferdigheter, nedsatt mobilitet.

Abstract

High-level mobility in children and youth with chronic acquired brain injury: a case-control study

Purpose: Analyze if high-level mobility in a sample of children and youth with chronic acquired brain injury is different compared to typically developing children and youth. Analyze if high-level mobility in the patient group correlates with 1) physical capacity and 2) participation.

Design: Case-control study.

Material: 10 patients with acquired brain injury, median age 9.3 years (5.9-16.6), were compared to 33 typically developing controls matched for age and sex.

Method: High-level mobility in the patient- and control group was assessed with the High-level Mobility Assessment Tool (HiMAT). Physical capacity and self-reported participation in the patient group was assessed using the Six-Minute Walk Test (6MWT) and the Assessment of Life Habits for Children (LIFE-H 5-13).

Results: The patient group scored significantly lower and more variable, independent from age on the HiMAT (p<0.01), compared to the control group. There was a strong positive correlation between high-level mobility and 1) physical capacity (rs=0.94, p<0.01) and 2) self-reported participation (rs=0.95, p<0.01).

Conclusion: A sample of ambulating children and youth with chronic acquired brain injury were limited in high-level mobility compared to typically developing children and youth. Patients with impaired high-level mobility had lower physical capacity and struggled with participation.

Keywords: brain injury, traumatic brain injury, pediatrics, motor skills, mobility limitation.

Bakgrunn

Ervervet hjerneskade er en av de hyppigste årsakene til varig funksjonsnedsettelse hos barn og unge i den vestlige verden (1). Ervervet hjerneskade inkluderer skader forårsaket av både traumatiske og ikke-traumatiske hendelser (1). Begge kan gi sammensatte funksjonstap med kognitive, adferdsmessige, emosjonelle og motoriske vansker som ofte fører til aktivitets- og deltagelsesbegrensninger i senfaseforløpet etter skaden (1-5).

Mellom 60-90% av barn og unge med ervervet hjerneskade gjenvinner selvstendig gangfunksjon det første året etter skaden (3, 6-8). Fysisk deltagelse i lek, skole- og fritidsaktiviteter, setter imidlertid krav til motorisk kompetanse utover gangfunksjon. De siste årene har det derfor blitt rettet mer oppmerksomhet mot rehabilitering av avansert mobilitet hos barn og unge med ervervet hjerneskade (9-11). Avansert mobilitet er aktiviteter som løping, jogging, hinking, hopping eller trappegang og gange i en hastighet utover komfortabelt tempo (12, 13). Hos barn og unge med ervervet hjerneskade begrenses slike grunnleggende forflytningsmåter av nedsatt balanse, koordinasjon, fysisk kapasitet og evne til å genere fart (12, 14-16).

Avansert mobilitet er ikke tidligere kartlagt blant norske barn og unge med ervervet hjerneskade. Det er også mangelfull internasjonal forskning på området. Oss bekjent finnes det heller ingen forskning som har kartlagt sammenhengen mellom avansert mobilitet, fysisk kapasitet og deltagelse. High-Level Mobility Assessment Tool (HiMAT) er et av få kartleggingsverktøy, som er utviklet for å bedømme avansert mobilitet (13). Hensikten med denne studien er derfor å kartlegge avansert mobilitet med HiMAT hos et utvalg norske barn og unge i senfase etter både traumatisk og ikke-traumatisk ervervet hjerneskade, og å sammenligne disse med barn og unge i typisk utvikling.

Studien har følgende problemstillinger:

Er det forskjell i avansert mobilitet mellom et utvalg barn og unge med ervervet hjerneskade og en kontrollgruppe matchet for alder og kjønn?

Er det en sammenheng mellom avansert mobilitet og 1) fysisk kapasitet og 2) selvrapportert deltagelse i et utvalg av barn og unge med ervervet hjerneskade?

Materiale og metode

I denne observasjonelle kasus-kontrollstudien, ble deltagere til pasientgruppen rekruttert fra to sykehus i perioden august 2020 til januar 2021. Inklusjonskriterier var alder 6-16 år, moderat-til-alvorlig ervervet hjerneskade, >1år etter skadedato, under oppfølging i spesialisthelsetjenesten, selvstendig gangfunksjon >20m. Eksklusjonskriterier var vansker med å forstå to-leddede beskjeder, to ankel-fot-ortoser (AFO), ganghjelpemidler. Deltagere i kontrollgruppen bestod av 3-4 typisk utviklede barn og unge per pasient, matchet for alder og kjønn. Kontrollgruppen ble rekruttert fra fem skoler.

Prosedyrer og målemetoder

Pasient- og kontrollgruppen ble testet av en barnefysioterapeut (førsteforfatter) med mangeårig erfaring fra (re)habilitering av barn og unge med ervervet hjerneskade. Pasientgruppen ble testet innendørs av personvernhensyn. Kontrollgruppen ble testet utendørs av hensyn til den pågående pandemien.

Fysisk aktivitetsnivå ble kartlagt med fire spørsmål fra UngKan3-undersøkelsen (17). Svarene ble dikotomisert som vist i tabell 1a. For pasientgruppen ble det i tillegg innhentet skaderelaterte data, tabell 1b.

Avansert mobilitet ble kartlagt med HiMAT og modifisert HiMAT (mHiMAT) (13, 18). HiMAT består av 13 deltester som f.eks. gå, løpe, hopp, hinke, som gjennomføres på tid, på en 20m gangbane og i trapp. Delskårene (tid i sekunder, avstand i centimeter) blir omgjort til kategorisk skår (0-4/5, hvor 0= ikke gjennomført) med en summert totalskår på maksimum 54 poeng. mHiMAT inneholder ikke deltestene i trapp og sprang til ikke-affisert bein (8 deltester, maksimum 32 poeng) (18). HiMAT er utviklet for unge voksne med traumatisk hjerneskade, men instrumentet er nylig validert for barn og unge med traumatisk hjerneskade (6-17 år) (9, 19).

Fysisk kapasitet i pasientgruppen ble kartlagt med 6 minutter gangtest (6MWT) (20). Testen ble gjennomført på en 20m gangbane. 6MWT har vist gode psykometriske egenskaper for barn og unge med mild form for cerebral parese (21). I fravær av norske normverdier, ble det nyeste europeiske referansemateralet brukt i denne studien (22).

Selvrapportert deltagelse i pasientgruppen ble kartlagt med den norske kortversjonen av Assessment of Life Habits for Children (LIFE-H 5-13) (23). LIFE-H er en kartlegging av sosial deltagelse for barn og unge med funksjonshemming og består av 64 spørsmål i 12 kategorier som utforsker dagligdagse aktiviteter og sosiale roller. Deltakerne besvarte spørsmålene fra kategoriene: «Fysisk form», «Mobilitet» og «Fritid» . Tilfredshet med deltagelse ble ikke kartlagt. Svarene skåres på en skala fra 0 (aktiviteten kan ikke bli utført) til 9 (aktiviteten utføres uten vansker og uten hjelp). LIFE-H 5-13 har vist gode psykometriske egenskaper for barn og unge med ulike funksjonshemminger (23). Deltakerne besvarte spørsmålene med eller uten hjelp av en foresatt.

Etiske overveielser

Det ble innhentet muntlig og skriftlig informert samtykke fra inkluderte deltagere. For barn og unge < 16 år ble skriftlig samtykke innhentet fra foresatte. Studien er godkjent av Regional etisk komité for medisinsk og helsefaglig forskning (# 75359) og av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (# 941219). Prosjektet er godkjent av personvernombudet ved de involverte helseforetakene.

Statistiske analyser

Deskriptiv statistikk ble brukt for å beskrive gruppene og testresultatene. Interkvartil range (IQR) og minimums- og maksimumsverdi (min-max) ble brukt som sentraltendens og spredningsmål for kontinuerlige data, kategoriske data ble presentert med antall (n) og prosent (%). Mann Whitney U test og Fisher‘s Exact test ble brukt for å analysere forskjell mellom pasient- og kontrollgruppen. Spearmans‘s korrelasjonsanalyse ble brukt for å undersøke korrelasjonen mellom avansert mobilitet, fysisk kapasitet og deltagelse i pasientgruppen. Styrken på korrelasjonen ble tolket etter Cohen (1988) referert i Pallant (24). Tosidig signifikansnivå ble satt til p < 0.05. Alle analyser ble gjennomført med SPSS versjon 27.

Resultater

Ti barn og unge med ervervet hjerneskade og 33 matchede kontroller, i alderen 5.9– 16.6 år, ble inkludert. Det var ingen signifikante forskjeller mellom pasient- og kontrollgruppen for deskriptive variabler, med unntak for fysisk aktivitetsnivå: Færre deltakere i pasientgruppen gikk til og fra skolen (p = 0.04) og pasientgruppen var i mindre fysisk aktivitet i løpet av en uke (p < 0.01) sammenlignet med kontrollgruppen (Tabell 1a).

Pasientutvalget bestod av fire pasienter med traumatisk hjerneskade og seks pasienter med ikke-traumatisk hjerneskade (hjerneblødning/-infarkt n=3, hjernetumor n=2, anoksisk hjerneskade n=1). Det var stor variasjon i tid siden hjerneskaden. Pasienter med ikke-traumatiske skader hadde levd lengst med skaden, som hos de fleste hadde oppstått før skolealderen. Alle pasienter med traumatisk skade var eldre enn 6 år da de fikk skaden (Tabell 1b).

Pasientgruppen skåret signifikant lavere på både på HiMAT og mHiMAT, sammenlignet med kontrollgruppen, og pasienter med ikke-traumatiske skader hadde de laveste HiMAT-skårene (Tabell 2). Resultatene fra mHiMAT var tilsvarende (median 14.5 IQR 6.0-24.3 vs. median 26.0 IQR 21.5-31.0). Spredningen i totalskår på HiMAT i pasientgruppen var stor (7-54 poeng, Figur 1) uavhengig av alder, mens skårene i kontrollgruppen viste lite spredning og økte i takt med alderen. Det var antydning til takeffekt for typisk utviklede ungdommer i alderen 13-16 år (Tabell 2, Figur 1).

Halvparten av deltagerne i pasientgruppen fikk ingen skår på de vanskeligste HiMAT-deltestene (hinkehopp, hinke, sprang), enten fordi de ikke mestret oppgaven eller fordi de ikke ønsket å gjennomføre. Alle deltagere skåret på deltest «gange», «løpe» og «ikke-selvstendig trapp opp/ned» og det var minst diskrepans mellom pasient- og kontrollgruppen på deltest «gange».

Testresultater for 6MWT og LIFE-H for pasientgruppen er beskrevet i tabell 2. Det var stor variasjon i 6MWT (Tabell 2). Sju av ti pasienter skåret under 10. persentilen i forhold til alders- og kjønnsjusterte normverdier (22). Det var en sterk positiv korrelasjon (rs = 0.94, p< 0.01) mellom HiMAT-totalskår og 6MWT-skår (Figur 2a). Det var stor variasjon i LIFE-H-totalskår, der kategorien «fritid» viste størst variasjon og de lavest skårene (Tabell 2). Det var en sterk positiv korrelasjon mellom HiMAT-totalskår og LIFE-H-totalskår (rs = 0.95, p<0.01) (Figur 2b).

Diskusjon

Resultatene fra vår studie viste at det er en forskjell i avansert mobilitet mellom et utvalg barn og unge med ervervet hjerneskade og jevnaldrende barn og unge i typisk utvikling. Pasientgruppen skåret signifikant lavere på HiMAT sammenlignet med kontrollgruppen og viste betydelig større aldersuavhengig spredning i resultatene. Blant barn og unge med ervervet hjerneskade var det en sterk positiv korrelasjon mellom avansert mobilitet og 1) fysisk kapasitet og 2) selvrapportert deltagelse.

Resultatene må tolkes i lys av et lite pasientutvalg som har utgangspunkt i en heterogen pasientgruppe, noe som begrenser studiens generaliserbarhet. Pasientutvalget er rekruttert fra kun to av elleve helseforetak som har senfasetilbud til denne pasientgruppen (1, 25). Valget av et kasus-kontroll design ga oss muligheten å studere barn og unge med en relativt sjelden tilstand ved å sammenligne dem med barn og unge i typisk utvikling. En ulempe ved dette studiedesignet er at vi har liten kontroll på andre variabler enn hjerneskaden som kan tenkes å påvirke avansert mobilitet. Matching av kasus- og kontrollgruppen gir også en fare for seleksjonsbias. Fordi data er samlet inn på ett tidspunkt, kan vi heller ikke trekke slutninger om årsakssammenheng mellom avansert mobilitet og fysisk kapasitet eller deltakelse i pasientgruppen.

Når det gjelder forskjellen i avansert mobilitet mellom pasient- og kontrollgruppen, samsvarer våre resultater med resultatene fra en tilsvarende australsk studie (9). Kissane m. fl. (9) fant en gjennomsnittlig HiMAT-totalskår på 36.1 poeng (SD 12.6) for 52 australske barn og unge med traumatisk hjerneskade og en gjennomsnittlig totalskår på 45.6 poeng (SD 6.3) for 41 typisk utviklede kontroller. Imidlertid hadde vår pasientgruppe total sett en noe lavere median skår enn det australske pasientutvalget. Dette kan skyldes inklusjonen av barn og unge med ikke-traumatiske hjerneskader som viste seg å skåre lavere enn pasientene med traumatiske skader. De lave skårene for våre pasienter med ikke-traumatiske skader kan også være relatert til at de fleste deltakere i denne undergruppen hadde ervervet skaden før skolealder. Flere studier har påpekt at ikke-traumatiske skader og skader ervervet i førskolealder, resulterer i mer sammensatte utfall, som blant annet har konsekvenser for motorisk funksjon i senfaseforløpet (2-4, 7).

HiMAT’s totalskår per alderstrinn i denne studies kontrollgruppe samsvarer godt med det nylig publiserte australske normmateriale for mHiMAT (26) og med Kissane m. fl. sin kontrollgruppe som ble kartlagt med HiMAT fullversjon (9). Dette styrker antagelsen om at variasjonen i HiMAT-totalskår i vår kontrollgruppe, kan tilskrives alder. Dette støttes av Eldridge m. fl. (26) som konkluderer at alder fremfor høyde og vekt er den sterkeste prediktor for HiMAT-skår hos barn og unge i typisk utvikling. Derimot virker variasjonen i HiMAT-totalskår i vår pasientgruppe i større grad å være et uttrykk for en funksjonsmessig heterogen populasjon (1). Pasientutvalget inkluderte en deltaker som i likhet med jevnaldrende i kontrollgruppen nådde takeffekt på HiMAT, samtidig som flertallet i pasientgruppen fikk en skår som indikerer utfordringer med avansert mobilitet sammenlignet med jevnaldrende barn og unge i typisk utvikling.

I motsetning til en tidligere studie som har vist at barn og unge med ervervet hjerneskade går saktere enn kontroller når de blir bedt om å gå så fort som mulig (12), fant vi ingen tydelig forskjell mellom pasient- og kontrollgruppen på HiMAT-deltest «gange».

Imidlertid hadde halvparten av deltagerne i pasientgruppen utfordringer med flere av de mest avanserte HiMAT-deltestene. Tidligere forskning har vist at gående barn og unge i senfase etter ervervet hjerneskade fortsatt har utfordringer når kravene øker utover gangfunksjon og at dette hovedsakelig skyldes nedsatt postural kontroll (8, 11, 14). Faktorer som nedsatt muskelstyrke eller spastisitet kan også ha påvirket prestasjon i de mest avanserte HiMAT-deltestene (7, 16). Noen pasienter ønsket ikke å gjennomføre alle deltestene og dermed kan innvirkning av faktorer som mental trettbarhet heller ikke utelukkes (1). Uansett indikerer resultatene våre at mobilitet utover «vanlig» gange bør kartlegges, for å få et fullstendig bilde av barn og unges mobilitetsfunksjon etter ervervet hjerneskade.

Denne studien fant en tydelig positiv korrelasjon mellom avansert mobilitet og fysisk kapasitet i pasientgruppen. Deltakerne som hadde utfordringer med avansert mobilitet, hadde også betydelig nedsatt fysisk kapasitet og skåret under forventet normverdi på 6MWT. Pasientgruppen hadde i tillegg et lavere fysisk aktivitetsnivå gjennom uka, sammenlignet med kontrollgruppen. Nedsatt fysisk kapasitet er tidligere beskrevet for ungdom og unge voksne med ervervet hjerneskade (16, 27). Blant barn og unge i typisk utvikling er det vist at det er en sammenheng mellom motorisk kompetanse og fysisk aktivitet gjennom barndommen, der fysisk kapasitet er en ledsagende faktor (28). Dette understreker at kartlegging av avansert mobilitet bør sees i sammenheng med kartlegging av fysisk kapasitet og deltagelse i fysisk aktivitet.

I vår studie fant vi også en sterk positiv sammenheng mellom avansert mobilitet og selvrapportert deltagelse. Til tross for nedsatt fysisk kapasitet, opplevde deltagerne i pasientgruppen få begrensninger med deltagelse for å ivareta «fysisk form» men de rapporterte utfordringer knyttet til deltagelse i (u)organiserte fysiske eller kulturelle fritidsaktiviteter utenfor hjemmet. Motorisk kompetanse og fysisk kapasitet nevnes som to av flere faktorer som kan begrense deltagelse i fritidsaktiviteter og fysisk aktivitet for barn og unge med fysisk funksjonshemming (29). Dette forklares med at barn og unge som strever med å bevege seg i samme fart og med samme variasjon som jevnaldrende, unngår deltagelse i mobilitetsrelaterte aktiviteter, særlig når de ikke får tilrettelegging. Sosiale og kognitive utfordringer er andre faktorer som kan begrense deltagelse i fritidsaktiviteter for barn og unge med fysisk funksjonshemming og ervervet hjerneskade (1, 5, 29, 30).

Konklusjon

Denne studien viser at et utvalg av barn og unge i senfase etter moderat-til-alvorlig ervervet hjerneskade hadde redusert avansert mobilitet sammenlignet med barn og unge i typisk utvikling. Dette indikerer at barn og unge med ervervet hjerneskade har redusert mobilitetsfunksjon, til tross for selvstendig gangfunksjon. I denne studien har vi vist at kartlegging med HiMAT kan avdekke utfordringer med avansert mobilitet hos gående barn og unge med ervervet hjerneskade. Vi fant en sterk positiv korrelasjon mellom avansert mobilitet og fysisk kapasitet og mellom avansert mobilitet og selvrapportert deltagelse i utvalget av barn og unge med ervervet hjerneskade. Studien viser dermed at kartlegging av avansert mobilitet bør sees i sammenheng med kartlegging av fysisk kapasitet og fritidsrelatert deltagelse. Fremtidige studier, på et større utvalg barn og unge, bør undersøke om skadens etiologi og alder ved skaden påvirker avansert mobilitet i senfaseforløpet etter ervervet hjerneskade. I tillegg bør mulige årsakssammenhenger mellom avansert mobilitet, fysisk kapasitet og fritidsrelatert deltagelse undersøkes, med tanke på betydningen dette kan ha for barn og unges helse og utvikling etter ervervet hjerneskade.

Takk til: Vi ønsker å takke alle barn og unge som deltok i studien. Vi takker Sunnaas Sykehus og Sykehuset Østfold for bistand i rekruttering av pasienter.

Referanser

1. Forsyth R, Kirkham F. Predicting outcome after childhood brain injury. CMAJ. 2012;184(11):1257-64. DOI: http://dx.doi.org/10.1503/cmaj.111045

2. Lambregts SAM, Van Markus-Doornbosch F, Catsman-Berrevoets CE, Berger MAM, De Kloet AJ, Hilberink SR, et al. Neurological outcome in children and youth with acquired brain injury 2-year post-injury. Dev Neurorehabil. 2018;21(7):465-74. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/17518423.2018.1460770

3. Yvon E, Lamotte D, Tiberghien A, Godard I, Mardaye A, Laurent-Vannier A, et al. Long-term motor, functional, and academic outcome following childhood ischemic and hemorrhagic stroke: A large rehabilitation center-based retrospective study. Dev Neurorehabil. 2018;21(2):83-90. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/17518423.2016.1247923

4. Kelly G, Mobbs S, Pritkin JN, Mayston M, Mather M, Rosenbaum P, et al. Gross Motor Function Measure-66 trajectories in children recovering after severe acquired brain injury. Dev Med Child Neurol. 2015;57(3):241-7. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/dmcn.12592

5. De Kloet AJ, Gijzen R, Braga LW, Meesters JJL, Schoones JW, Vliet Vlieland TPM. Determinants of participation of youth with acquired brain injury: A systematic review. Brain Inj. 2015;29(10):1135-45. DOI: http://dx.doi.org/10.3109/02699052.2015.1034178

6. Neumane S, Câmara-Costa H, Francillette L, Araujo M, Toure H, Brugel D, et al. Functional outcome after severe childhood traumatic brain injury: Results of the TGE prospective longitudinal study. Annals of physical and rehabilitation medicine. 2021;64(1):101375. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.rehab.2020.01.008

7. Beretta E, Molteni E, Galbiati S, Stefanoni G, Strazzer S. Five-year motor functional outcome in children with acquired brain injury. Yet to the end of the story? Dev Neurorehabil. 2018;21(7):449-56. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/17518423.2017.1360408

8. Kuhtz-Buschbeck JP, Hoppe B, Golge M, Dreesmann M, Damm-Stunitz U, Ritz A. Sensorimotor recovery in children after traumatic brain injury: analyses of gait, gross motor, and fine motor skills. Dev Med Child Neurol. 2003;45(12):821-8. DOI: http://dx.doi.org/10.1017/s001216220300152x

9. Kissane AL, Eldridge BJ, Kelly S, Vidmar S, Galea MP, Williams GP. High-level mobility skills in children and adolescents with traumatic brain injury. Brain Inj. 2015;29(13-14):1711-6. DOI: http://dx.doi.org/10.3109/02699052.2015.1075174

10. Ibey RJ, Chung R, Benjamin N, Littlejohn S, Sarginson A, Salbach NM, et al. Development of a challenge assessment tool for high-functioning children with an acquired brain injury. Pediatr Phys Ther. 2010;22(3):268-76. DOI: http://dx.doi.org/10.1097/PEP.0b013e3181ea8ff6

11. Rossi C, Sullivan SJ. Motor fitness in children and adolescents with traumatic brain injury. Arch Phys Med Rehabil. 1996;77(10):1062-5. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/s0003-9993(96)90069-6

12. Katz-Leurer M, Rotem H, Keren O, Meyer S. The effect of variable gait modes on walking parameters among children post severe traumatic brain injury and typically developed controls. NeuroRehabilitation. 2011;29(1):45-51. DOI: http://dx.doi.org/10.3233/nre-2011-0676

13. Williams G, Robertson V, Greenwood K. Measuring high-level mobility after traumatic brain injury. Am J Phys Med Rehabil. 2004;83(12):910-20. DOI: http://dx.doi.org/10.1097/01.phm.0000146503.25221.1d

14. Katz-Leurer M, Rotem H, Lewitus H, Keren O, Meyer S. Relationship between balance abilities and gait characteristics in children with post-traumatic brain injury. Brain Injury. 2008;22(2):153-9. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/02699050801895399

15. Beretta E, Cimolin V, Piccinini L, Carla Turconi A, Galbiati S, Crivellini M, et al. Assessment of gait recovery in children after Traumatic Brain Injury. Brain Inj. 2009;23(9):751-9. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/02699050903133988

16. Baque E, Barber L, Sakzewski L, Ware R, Boyd RN. Characteristics associated with physical activity capacity and performance in children and adolescents with an acquired brain injury. Brain Inj. 2017;31(5):667-73. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/02699052.2017.1291990

17. Norges Idrettshøgskole. Barn, UngKan3: Undersøkelsesdokumenter, ungKan3 spørreskjema for 6-, 9- og 15-åringer2018 [oppdatert 28. januar 2021; hentet 14. april 2021]. Tilgjengelig fra: https://www.nih.no/forskning/forskning-pa-nih/forskningssamarbeid/kan-ungkan/metode/metode-barn/.

18. Williams G, Pallant J, Greenwood K. Further development of the high-level mobility assessment tool (HiMAT). Brain injury. 2010;24(7-8):1027-31. DOI: http://dx.doi.org/10.3109/02699052.2010.490517

19. Williams GP, Greenwood KM, Robertson VJ, Goldie PA, Morris ME. High-Level Mobility Assessment Tool (HiMAT): interrater reliability, retest reliability, and internal consistency. Phys Ther. 2006;86(3):395-400. DOI: http://dx.doi.org/10.1093/ptj/86.3.395

20. Enright PL. The six-minute walk test. Respir Care. 2003;48(8):783-5.

21. Leunkeu AN, Shephard RJ, Ahmaidi S. Six-minute walk test in children with cerebral palsy gross motor function classification system levels I and II: reproducibility, validity, and training effects. Archives of physical medicine and rehabilitation. 2012;93(12):2333-9. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.apmr.2012.06.005

22. Ulrich S, Hildenbrand FF, Treder U, Fischler M, Keusch S, Speich R, et al. Reference values for the 6-minute walk test in healthy children and adolescents in Switzerland. BMC Pulm Med. 2013;13(1):49. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2466-13-49

23. Noreau L, Lepage C, Boissiere L, Picard R, Fougeyrollas P, Mathieu J, et al. Measuring participation in children with disabilities using the Assessment of Life Habits. Dev Med Child Neurol. 2007;49(9):666-71. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/j.1469-8749.2007.00666.x

24. Pallant J. Correlation. SPSS Survival Manual. 6. utgave. England: Open University Press; 2016. p. 132-44. DOI: http://dx.doi.org/10.4324/9781003117407-15

25. Oslo Universitetssykehus. Behandlingslinje for rehabilitering av ervervet hjerneskade hos barn og unge. u.å. [oppdatert 4. juni 2020; hentet 14. april 2021]. Tilgjengelig fra: https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/rhabu/behandlingslinje-for-rehabilitering-av-ervervet-hjerneskade-hos-barn-og-unge.

26. Eldridge BJ, Galea MP, Kissane AL, Broder JC, Brilleman SL, Wolfe R, et al. High-Level Mobility Assessment Tool Normative Values for Children. Phys Ther. 2020;100(2):324-31. DOI: http://dx.doi.org/10.1093/ptj/pzz168

27. Hassett L, Moseley A, Harmer A. The Aetiology of Reduced Cardiorespiratory Fitness Among Adults with Severe Traumatic Brain Injury and the Relationship with Physical Activity: A Narrative Review. Brain Impairment. 2016;17(1). DOI: http://dx.doi.org/10.1017/brimp.2015.28

28. Lima RA, Pfeiffer K, Larsen LR, Bugge A, Moller NC, Anderson LB, et al. Physical activity and motor competence present a positive reciprocal longitudinal relationship across childhood and early adolescence. Journal of Physical activity and Health. 2017;14(6):440-7. DOI: http://dx.doi.org/10.1123/jpah.2016-0473

29. Bloemen MA, Backx FJ, Takken T, Wittink H, Benner J, Mollema J, et al. Factors associated with physical activity in children and adolescents with a physical disability: a systematic review. Dev Med Child Neurol. 2015;57(2):137-48. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/dmcn.12624

30. Bult MK, Verschuren O, Jongmans MJ, Lindeman E, Ketelaar M. What influences participation in leisure activities of children and youth with physical disabilities? A systematic review. Research in developmental disabilities. 2011;32(5):1521-9. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.ridd.2011.01.045

© Author(s) (or their employer(s)) 2022. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.