Systematiske gjennomganger av litteraturen støtter dette (bl.a. Sussmilch-Leitch et al (2012) om achillestendinopati; Visnes & Bahr (2007) og Larsson (2011) om patellar tendinopati). Det følgende er en gjennomgang av deler av forskningen og synliggjøring av enkelte svakheter og utfordringer ved eksentrisk trening som behandlingstiltak.

Forskning og effekt
I forskningen har man ifølge disse gjennomgangene stort sett påvist god effekt av eksentrisk trening, men man har ikke klart å reprodusere de oppsiktsvekkende gode resultatene fra studien som startet interessen for eksentrisk trening: Alfredson m.fl (1998). Denne studien på achillestendinopati (/-tendinose) viste at alle deltagerne som utførte eksentrisk trening, rapporterte om 100% tilfredshet og gjenopptagelse av full aktivitet etter 12 uker. I kontrast rapporterer Sayana & Maffulli (2007) og Rompe m.fl. (2009) om at 56% oppnådde «god effekt», og Maffulli m.fl. (2008) om 60%. Definisjonen av «god effekt» varierer noe fra studie til studie, men i Maffulli-studiene innebærer det en viss bedring i score på et spørreskjema (VISA-A) og/eller fravær av smerte i hverdagslig aktivitet. Det trenger altså ikke å bety full symptomresolusjon. For å snu det på hodet; 40-44% av pasientene som gjennomførte 12 uker med trening to ganger daglig, hadde ingen, dårlig eller mindre enn god effekt. Dette er et lite tilfredsstillende resultat for pasienten som har lagt ned så mye tid og energi (ei heller for terapeuten som har foreskrevet øvelsene). Det er også meldt om dårlig/ingen effekt i noen studier i visse befolkninger (bl.a. Visnes m.fl. 2005, på volleyballspillere som ikke begrenset idrettsaktivitet).

Protokollen og praktiske utfordringer
3 sett x 15 repetisjoner, to øvelser (tå-hev med strakt kne og tå-hev med lett bøyd kne), jevnlig progresjon i ekstra belastning, smerte ingen hindring, to ganger daglig, i 12 uker. Dette er protokollen fra Alfredsons velkjente studie fra 1998. Å etterfølge den ekstreme treningsfrekvensen og store treningsmengden er en tidkrevende affære som krever planlegging og forutsigbarhet i hverdagen. Etter min erfaring med meg selv og mine pasienter, er spesielt frekvensen vanskelig å etterfølge i praksis – uansett hvor motivert man er. Compliance er et problem som også trekkes frem i litteraturen (Visnes & Bahr 2007, Rees m.fl. 2009). Og selv om man skulle klare å gjennomføre den utfordrende protokollen, er grad av effekt usikker (som omtalt i forrige avsnitt). Fordeler med protokollen er imidlertid at den er kostnadseffektiv, lite utstyrskrevende og kan utføres mer eller mindre hvor som helst.

Protokollen og forskning
Alfredson-protokollen for eksentrisk trening er basert på «klinisk erfaring» og har ikke grunnlag i noen form for empirisk evidens (Woodley m.fl. 2007). Denne protokollen er videre adaptert fra achillestendinopati til de fleste andre sener som kan rammes av tendinopati. Av en eller annen grunn er de fleste av disse adapterte protokollene halvert i volum (kun èn øvelse med 3 sett, mot achilles-protokollen som benytter 2 øvelser med 3 sett), uten at jeg kjenner noen årsak til dette (hvis noen vet, må dere gjerne legge igjen en kommentar). Hva som er den optimale protokollen for eksentrisk trening, vet vi svært lite om. Det er forsket litt på selve utførelsen av hovedøvelsen; bl.a. skråbrett vs. flat utførelse av ettbens knebøy for patellar tendinopati (Young m.fl. 2005) og tå-hev med begrenset dorsifleksjon for «insertional» (muskelfeste-) achillestendinopati (Jonsson m.fl. 2008). Jeg kjenner imidlertid ikke til forskning som har fokusert på selve protokollen, og vi vet dermed ikke om protokollen slik den benyttes nå, er optimal – eller om justeringer i sett, repetisjoner, frekvens eller andre variabler, ville gitt bedre resultater. Denne problemstillingen trekkes også frem av Jeffery m.fl. (2005), Woodley m.fl (2007) og Meyer m.fl. (2009).

Oppsummering
Eksentrisk trening har ifølge forskningen en påvist positiv effekt av usikker størrelsesorden. Det foreligger imidlertid noen problemer, blant annet punktene jeg har nevnt her, som jeg synes reduserer den praktiske verdien av eksentrisk trening som behandlingstiltak. Jeg håper forskningen fortsetter, spesielt rettet mot optimal protokoll, og ikke minst mot virkningsmekanismen som ligger til grunn for den potensielle effekten.

Hva er din erfaring med eksentrisk trening? I hvilken grad benytter du det med dine pasienter?  Eller mener du jeg har oversett noen viktige studier? Legg gjerne igjen en kommentar.