«Hvor ble det av fysioterapien?» Fysioterapeuters rolle i uterehabilitering for eldre hjemmeboende personer: En intervjustudie

Marianne Eliassen, førsteamanuensis, PhD, Institutt for Helse og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet. Marianne.eliassen@uit.no. 

Trude Anita Hartviksen, Forskningssjef, PhD, Enhet forskning, utvikling og innovasjon, Vestvågøy kommune.

Magnus Zingmark, Førsteamanuensis, PhD, Institutionen för samhällsmedicin och rehabilitering, Umeå Universitetet.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 12. februar 2026. Artikkelen er basert på en studie registrert i Vestvågøy kommunes personvernkomité (Ref.nummer 3217/13217201) og SIKT (referansenummer 744307). Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Sammendrag

Bakgrunn: Sammenhengen mellom eldre personers deltakelse i utendørsaktiviteter og deres helse er veldokumentert. I dette prosjektet har vi jobbet med å integrere «uterehabilitering» som en del av kommunal hverdagsrehabilitering. Tjenesteformen har medført nye rammebetingelser og roller for fysioterapeuter og vi har derfor utforsket hvordan fysioterapeuters faglige rolle og profesjonsidentitet utvikles og utfordres i et tverrfaglig uterehabiliteringsteam.

Metode: I 2021 gjennomførte tre nord-norske kommuner et samskapingsprosjekt for å implementere uterehabilitering som en del av hverdagsrehabilitering. Tre fokusgruppeintervju med hverdagsrehabiliteringsteamene ble gjennomført våren 2021 (N= 8) og to oppfølgende fokusgruppeintervju ble gjennomført våren 2024 (N= 7) og analysert tematisk i lys av profesjonsteori.

Funn: Analysene resulterte i temaene 1) katalysator for meningsfulle aktiviteter og 2) generalistrolle med uklart profesjonsmandat. Fysioterapeuter opplever å bidra til økt aktivitet og deltakelse for eldre, men stiller samtidig spørsmål ved hva deres særfaglige bidrag skal være.

Konklusjon: Gjennom uterehabilitering kan fysioterapeuter fremme meningsfull aldring, men tilnærmingen kan også medføre uklare profesjonsgrenser og redusert profesjonsidentitet. Studien reiser profesjonsfaglige spørsmål og synliggjør behovet for et særfaglig teorigrunnlag som understøtter fysioterapeuters bidrag og profesjonsidentitet i tverrfaglig uterehabilitering.

Nøkkelord: Fysioterapi; profesjonell rolle; hverdagsrehabilitering; uterehabilitering; tverrfaglighet.

Abstract

“What Happened to Physiotherapy?” The Role of Physiotherapists in Outdoor Rehabilitation for Community-Dwelling Older Adults

Background: The relationship between older citizens’ participation in outdoor activities and their health is well-documented. In this project, we aimed to integrate "outdoor rehabilitation" as part of municipal reablement service. This service model introduces new standards and roles for physiotherapists, prompting us to explore how physiotherapists' professional roles and identity are developed and challenged within an interdisciplinary team.

Method: In 2021, three municipalities in Northern Norway conducted a co-creation project to implement outdoor rehabilitation as part of reablement. Three focus groups with reablement team staff were conducted in the spring of 2021 (N=8), followed by two additional focus groups in the spring of 2024 (N=7). The data were thematically analyzed using professional theory as a framework.

Findings: The analyses resulted in two main themes: 1) Catalyst for meaningful activities, and 2) Generalist role with an unclear professional mandate. Physiotherapists perceive their contribution as enhancing activity and participation among older citizens, while simultaneously questioning their unique professional contributions.

Conclusion: Through outdoor rehabilitation, physiotherapists can promote meaningful aging; however, this approach may also lead to blurred professional boundaries and a diminished sense of professional identity. The study raises questions about professionalism and highlights the need for a specialized theoretical foundation to support physiotherapists' contributions and professional identity in interdisciplinary outdoor rehabilitation.

Key words: Physiotherapy; Professional role; reablement; outdoor rehabilitation; interprofessional work.

Innledning

Hverdagsrehabilitering (HVR) ble introdusert i Norge i 2011 med NOU-en «Innovasjon i omsorg» (1) og har blitt omtalt som en innovativ arbeidsmetode som bidrar til kvalitetsforbedring og bærekraft i kommunene (2). HVR defineres som en tverrfaglig, personsentrert tilnærming med hensikt om å forbedre en persons funksjon og selvstendighet, og samtidig redusere behovet for helsetjenester (3). Personlig målsetting og støtte til meningsfylte aktiviteter har vært fremmet som sentrale drivere for tjenesten gjennom spørsmålsformuleringen «Hva er viktig for deg?» (4). I en systematisk kunnskapsoppsummering (5) antydes det at individrettet målsettingsarbeid er betydningsfullt for effekt av HVR.

Mange eldre personer opplever deltakelse i uteaktiviteter som meningsfylt, og det er veldokumentert at utendørs deltakelse kan gi gode effekter når det gjelder sosial deltakelse (6), redusert ensomhet (7) og bedret mental helse (8). En kunnskapsoppsummering på naturbaserte intervensjoner konkluderer også med positiv effekt på sirkulatoriske, nevrologiske, endokrine, muskulære og respiratoriske parametere (9), og Verdens Helseorganisasjon (WHO) har anerkjent utendørsmiljøer som en helsefremmende kontekst (10, 11). En systematisk litteraturgjennomgang (10) viser at rehabiliteringstiltak som gjennomføres utendørs har stort potensiale for å etablere tilknytningsfølelse og opplevelse av mestring og mening. Studier har også vist at innendørs trening har begrenset overføringsverdi til utendørsmiljøer (12), noe som indikerer behov for utendørsintervensjoner dersom formålet er økt funksjon og deltakelse utendørs. Til tross for dette kunnskapsgrunnlaget viser forskning at intervensjoner i HVR ofte er begrenset til trening i hjemmet rettet mot innendørsaktiviteter (4, 13). For å adressere dette gapet ble prosjektet Uterehabilitering igangsatt i 2021 (14, 15). Prosjektet hadde som mål å tilrettelegge for utendørsaktiviteter for å fremme funksjonsevne og meningsfull aldring blant eldre hjemmeboende personer.

Sammen med sykepleiere, ergoterapeuter og helsefagarbeidere, har fysioterapeuter en sentral rolle i HVR (16), men deres faglige rolle i uterehabilitering er lite utforsket. Studier har indikert at uterehabilitering kan føre til usikkerhet knyttet til kompetanse og roller hos de profesjonelle (10, 17). Spesielt i en tverrfaglig kontekst kan det oppstå utfordringer knyttet til profesjonsidentitet, roller og faglig mandat (10). Denne studien bygger på et profesjons-sosiologisk perspektiv, hvor profesjoner forstås som en gruppe aktører med egne verdier, kulturer, holdninger og kompetanser som til sammen skaper profesjonsgrenser og i stor grad bidrar til å definere profesjonens identitet (18). Profesjonelle roller og identitet opprettholdes og forhandles kontinuerlig gjennom sosialiseringsprosesser i daglige praksiser (18). Nye organisasjonsformer og oppgaver vil potensielt kunne utfordre og redefinere etablerte profesjonsroller og profesjonsidentitet (19, 20). En britisk studie (21) rapporterte at fysioterapeuters profesjonsgrenser har blitt mer utydelig i takt med samfunnsutvikling og demografiske endringer, noe som kan representere risiko for svekket profesjonell posisjon og identitet.

Formålet med denne studien var å undersøke fysioterapeuters opplevelser av sin faglige rolle og profesjonsidentitet i uterehabilitering. Studien tok utgangspunkt i profesjonsteori for å analysere hvordan fysioterapeuter navigerer i spennet mellom generalist- og spesialistkompetanse i sitt arbeid i et tverrfaglig uterehabiliteringsteam.

Metode

Studien ble gjennomført for å gi bakgrunnskunnskap til et større aksjonsforskningsprosjekt i tre små til mellomstore kommuner i Nord-Norge (2 500 – 11 500 innbyggere) (22). Denne tilnærmingen ble valgt for å sikre at forskningen var forankret i praksis og relevant for de involverte aktørene.

Studien er godkjent av SIKT (44307) og gjennomført i henhold til Helsinkideklarasjonen, og informert samtykke ble innhentet hos alle deltakerne.

Datainnsamlingen ble gjennomført i to faser:

I fase én (september 2021-mai 2022) arrangerte vi to workshops med til sammen 35 deltakere fra eldreråd, frivillighet, og bred representasjon fra kommunale helse- og mestringstjenester. Mellom workshopene gjennomførte vi tre fokusgruppeintervjuer med HVR-team i de tre nordnorske deltakerkommunene. Teamene bestod av fysioterapeuter, ergoterapeuter og sykepleiere (N=8, hvorav 4 fysioterapeuter). En temaguide strukturerte fokusgruppene og vektla profesjonelle og organisatoriske forhold av betydning for etableringen av uterehabilitering.

Fase to (mai 2024) bestod av to oppfølgende fokusgrupper med to av HVR-teamene (N=7, hvor av 4 fysioterapeuter) etter en implementeringsfase på over to år. Temaguide for fokusgruppene omfattet erfaringer med å levere uterehabilitering, opplevelsen av roller, oppgaver og profesjonsgrenser. Intervjuene ble gjennomført på deltakernes arbeidsplass. Datamaterialet fra fokusgruppene ble tatt opp på båndopptaker og videre transkribert ved hjelp av Nettskjema (23).

Analyse

Dataene ble analysert ved hjelp av Braun og Clarkes rammeverk for refleksiv tematisk analyse (24), en systematisk og fleksibel tilnærming gjennom seks analytiske steg. I første steg leste vi gjennom datamaterialet flere ganger for å få overblikk og innsikt i materialet. I steg to identifiserte vi meningsfulle utsagn av relevans for forskningsspørsmålet; særlig data som omhandlet profesjonsroller, oppgaver og profesjonsidentitet ble identifisert som relevant og kodet. Til tross for at vi hadde en tydelig utformet problemstilling og tema vi var interessert i, jobbet vi primært induktivt i denne fasen (25) da vi var ute etter nye innsikter fra det empiriske materialet. I steg tre identifiserte vi likheter og motsetninger i kodene, og brukte denne innsikten til å kategorisere kodene i kodegrupper. I steg fire jobbet vi med en iterativ frem-og-tilbake-prosess mellom kodegruppene og empirien og videreutviklet kodegruppene til to hovedtema som representerer studiens resultater. I steg fem inntok vi en mer abduktiv tilnærming (25) hvor vi fant støtte fra profesjonsteori for å spesifisere nyanser i hovedtemaene. I det sjette steget utviklet vi fyldige beskrivelser av hovedtemaene og knyttet tekstene opp mot illustrerende sitater (24).

Refleksivitet og validitet

Artikkelen bygger på en epistemologisk forståelse om at kunnskap samskapes i sosiale sammenhenger og en erkjennelse av at forskernes bakgrunn og posisjon har stor innflytelse på resultatene (26). Førsteforfatteren er fysioterapeut med interesse for profesjonsteoretiske spørsmål i tverrfaglige praksiser. Medforfatterne er ergoterapeuter og erfarne forskere innen tverrfaglig rehabilitering. Basert på vår samlede erfaring, bygger resultatene på en forståelse av profesjonsgrenser og profesjonsidentitet som ikke-statiske fenomener, og at profesjonelle kan tendere til å forsvare egne profesjonsgrenser. Vi erkjenner at forforståelsen har bidratt til å forme både forskningsspørsmålet og analysen av data. Funnene baserer seg på et relativt lite utvalg fra tre nord-norske kommuner. Andre kommuner vil påvirkes av andre kontekstuelle rammebetingelser som vil få utslag i ulike praksiser og resultatene må fortolkes i lys av dette.

Funn

Analysene resulterte i to kontrasterende kategorier som belyser fysioterapeuters rolle i uterehabilitering for eldre hjemmeboende personer: 1) Katalysator for meningsfulle aktiviteter og 2) Generalistrolle med uklart profesjonsmandat.

Katalysator for meningsfulle aktiviteter

Funnene i denne studien peker på at fysioterapeutene var stolte over å kunne se på seg selv som en slags katalysator for deltakelse i meningsfulle aktiviteter på meningsfulle steder. De mente at ved å legge til rette for ulike aktiviteter utendørs, la man implisitt opp til et mangfold av variert trening og øvelser. En av fysioterapeutene beskrev det slik:

«For brukeren kan det jo være masse trening med å gå ut i gangen, kle på seg, ned trappa, inn i bilen. […] For en god del brukere så er det på en måte ikke ... det er ikke ‘latmannsarbeid’ å sette seg i bilen.»

Gjennom å bryte ned utendørsaktiviteter i delkomponenter og analysere hvilke bevegelser og funksjoner som inngår i denne type aktiviteter, kunne fysioterapeutene fasilitere til gradvis progresjon i tilnærmingen til utendørsdeltakelse. Sitatet under viser hvordan en av fysioterapeutene stegvis tilrettela for at en slagpasient gradvis kunne involveres i aktiviteter i hagen:

«Og der var [hun] veldig interessert i planter, hadde drivhus ute, stor hage som var holdt i hevd. Og hadde høner i hagen. Så der var det jo å begynne inne med å finne sittebalanse og prøve å få på seg sko og jakke sjøl. Men så ble det jo gradvis [å gå] utpå trappa, komme seg opp og ned trappa, og så var målet å kunne gå bort til hønsehuset. Eller kunne gå en runde i hagen. Og så skulle vi inn i drivhuset, og så kunne hun stå der og holde på litt.»

Gjennom refleksjoner anerkjente fysioterapeutene denne type aktiviteter som relevante for å trene opp fysisk funksjon;

«Det her blir liksom ei bra trening… Ei bra treningsøkt blir det».

Det var ikke bare fysisk funksjon som ble fremmet som en målsetning for utendørsaktiviteter. Gjennom å støtte deltakerne i aktiviteter utendørs, kunne fysioterapeutene bidra til det de beskrev som identitetsarbeid. En fysioterapeut refererte til en bruker som viste stor glede av å vise frem meningsfulle steder:

«[Han ville] liksom vise at ‘det her har jeg eid, og det her har jeg jobba med, det her har jeg bygd opp. Så den mannen som går her med rullatoren, er egentlig ikke meg’ […] Det er liksom ens egen historie om hvem man er som individ, som også kan være et mål».

Den kulturelle tilknytningen til naturen ble fremmet som en viktig del av denne identitetsbyggingen, og tilhørighet til naturen ble ansett som en viktig motivasjonsfaktor av flere:

«Det er jo en del av kulturen vår, som vi er fryktelig stolte av ... Det er jo naturen vi [...] bryr oss om. Og mange av de eldre i dag har jo brukt naturen mye. Altså plukka bær og satt potet og rodd fiske og ... vært veldig aktiv sånn tidligere i livet.»

Ved å tilrettelegge for meningsfulle aktiviteter på meningsfulle steder, opplevde fysioterapeutene at de kunne bidra til å skape meningsfulle øyeblikk for brukerne. Det var imidlertid ikke bare den umiddelbare verdien i øyeblikkene som ble trukket frem som viktig. Fysioterapeutene argumenterte også for at meningsfulle aktiviteter potensielt ville bidra til mer langsiktige og bærekraftige effekter ved at deltakerne kunne opprettholde aktivitetsnivået over lengre tid, og én sa:

«Hvis en bruker får en positiv opplevelse av det å gå ut, så er det lettere å videreføre […] Jeg tror det har mye med å se en mening i aktiviteten. Og det er meningsfylt for mange, det å komme seg ut og komme blant folk og gå på butikken og kunne gjøre disse tingene selv.»

En av fysioterapeutene synliggjorde at ved å gjennomføre tiltak i andre omgivelser enn den tradisjonelle konteksten på behandlingskontoret, kunne hun fasilitere til aktiviteter som kunne opprettholdes også etter endt tjeneste:

«Nå, når jeg får dra hjem til folk, så finner jeg flere løsninger som kan vedvare over tid kontra når jeg står på et kontor og gjør ting […] og så blir det kanskje ikke fulgt opp hjemme. Det dabber litt av når man trekker seg ut, men kanskje i mindre grad hvis man greier å vise at dette kan du gjøre hjemme, dette kan du gjøre ute; at dørstokkmila blir litt kortere».

Generalistrolle med uklart profesjonsmandat

Til tross for at fysioterapeutene argumenterte for at tilbudet i uterehabiliteringa var av stor verdi for brukerne, viste funnene at fysioterapeuter også hadde et ambivalent forhold til sin faglige rolle i uterehabilitering og stilte spørsmål ved hva deres særfaglige bidrag egentlig var. En fysioterapeut påpekte at det var en stor overgang å gå fra en arbeidssituasjon hvor hun jobbet med individuell behandling på et klinikkrom, til en arbeidshverdag i et tverrfaglig team hvor naturen og uterommet ble en del av «behandlingsrommet»:

«Altså, som fysioterapeut som har jobbet på kontor i 10 år, så er det ikke sånn at jeg umiddelbart tenker at ‘nå skal jeg ta den her skulderpasienten ut og grave i [blomster]bedet’. Selv om at det på en måte er bra».

Hun opplevde at denne arbeidsformen var av en mer generell art enn hva hun hadde vært vant med tidligere, noe som gikk på bekostning av utøvelsen av den spesifikke, særprofesjonelle fysioterapi-kompetansen:

«Det å finne balansen mellom det spesifikke og det generelle ... Jeg syns det har vært utfordrende. Jeg opplever at jeg jobber veldig bredt, og ikke like spesifikt […] Det er en stor utfordring å opprettholde den faglige kompetansen … hvis det blir mye gåtur, mye samtale, mye av de enklere tingene».

I samtalene begynte fysioterapeutene å diskutere at denne dreiningen mot mer generell funksjon bidro til at de bevegde seg bort fra den særprofesjonelle, kliniske tilnærming som ble ansett som en særlig kompetanse fysioterapeuter innehar:

«For det er jo lite fysisk ... Undersøkelsen vår er jo nå en anamnese. Kartleggings … det er en samtale. Og så er jo den fysiske undersøkelsen veldig […] det er jo en observasjon i bevegelse, men den er jo ikke tillagt like mye ... Kan ikke kalle det verdi? Den tar jo ikke like stor plass som det vi som fysioterapeuter kanskje ellers er vant til».

Den generelle tilnærmingen resulterte også i spørsmål omkring grenseoppgangen til andre tjenester fra kommunen. Dersom det ble avdekket behov for mer spesifikk rehabilitering eller opptrening, ble det gjerne diskusjoner om disse pasientene skulle motta andre tjenester, eller om teamet også kunne jobbe mot mer spesifikke problemstillinger:

«[…] eller skal brukeren gå til fysioterapi, sånn vanlig kommunal fysioterapi? Det er jo en del brukere som egentlig kan gjøre begge deler. Og så er det noen som gjør begge deler, og så er det noen som er klare på at de trenger tverrfaglig [tilnærming]. Men så har du noen som egentlig kunne fått gode resultater av både av det ene og det andre. Det kan være utfordrende å se hvem som skal gjøre hva».

Denne generelle tilnærmingen førte til spørsmål ved egen profesjonsidentitet, og en sa:

«Så er det fort gjort å tenke at… hvor ble det av fysioterapien?»

Funnene viser hvordan fysioterapeutene så mulighetene for økt fysisk funksjon og identitetsarbeid gjennom å bygge på samspillet mellom individet og omgivelsene i utendørsmiljøer. Fysioterapeutene tydeliggjorde at en slik tilnærming hadde potensiale for å fremme meningsfull aldring og mulighet for potensielt langvarige gevinster. Den mer generelle tilnærmingen, som «gåturer, samtaler og mye av de enkle tingene», opplevdes riktig nok som en generalisering av faget, og fysioterapeutene stilte derfor spørsmål omkring egen profesjonsidentitet.

Diskusjon

Hensikten med denne studien var å utforske hvordan fysioterapeuters faglige rolle og profesjonsidentitet utvikles og utfordres i et tverrfaglig uterehabiliteringsteam. Funnene viser at fysioterapeuter har en unik posisjon for å fremme meningsfull aldring gjennom uterehabilitering. Gjennom tilrettelegging for utendørsaktiviteter kan fysioterapeuter bidra til økt funksjonsevne, identitetsarbeid og sosial deltakelse. Samtidig utfordrer det tverrfaglige samarbeidet og det utvidede behandlingsrommet fysioterapeutenes profesjonsidentitet og faglige mandat. Videre diskuterer vi hvordan fysioterapeutens rolle og profesjonsgrenser kan endres og utfordres i møtet med tjenesteformen uterehabilitering.

Generalisering og de-profesjonalisering?

Denne studien viser at tilnærmingen til arbeidsoppgavene i uterehabiliteringen opplevdes som en generalisert og simplifisert tilnærming til faget. Profesjonsteoretiker Eliot Freidson advarer mot at generalisering av arbeidsoppgaver kan føre til de-profesjonalisering og neglisjering av det spesifikke ved profesjonsutøvelsen, noe han mener kan føre til tapt status, monopol og posisjon (20). Dette kan forklare ambivalensen fysioterapeutene i denne studien opplevde, da det blant annet ble stilt spørsmål rundt hvordan de skulle fordele oppgaver mellom de andre tjenestene i kommunen. En britisk studie undersøkte fysioterapeuters oppfatning av endring av profesjonsroller som følge av økt fokus på mer holistiske og bredere tilnærminger til faget. Her fant man at fysioterapeutene så på det å ivareta pasienter gjennom et holistisk perspektiv som en styrke, samtidig som de var urolige for at dette potensielt kunne føre til svakere profesjonsidentitet (21). Hjelle og medforfattere (27) har også fremmet viktigheten av å ivareta den spesifikke og kunnskapsbaserte tilnærming til profesjonsutøvelse i HVR for å unngå de-profesjonaliering, og det hun kaller «a woolly group of people who only have little knowledge about everything” (27s. 313). Vår studie antyder at dette kan oppleves som en utfordring av fysioterapeuter.

Madsen og medforfattere (10) fant at profesjonelle som leverte rehabiliteringstjenester utendørs opplevde at de måtte omstille seg fra å inneha en rolle som ekspert i relasjonen til brukerne, til en rolle som hjelper. Andre (17, 28) har også beskrevet at fysioterapeuter opplever seg mer som en rådgiver enn terapeuter i uterehabilitering, og anser at tiltak utendørs ikke er ‘ordentlig trening’. Hartley og medarbeidere (21) fant at fysioterapeuter i Storbritannia opplevde deres «egentlige» rolle som truet av utviklingen mot mer helsefremmende, personsentrerte oppgaver.

I denne studien bidrar vi til kunnskap som tydeligere får frem kontrasten i fysioterapeutenes opplevelser. Til tross for at fysioterapeutene viser en ambivalens knyttet til profesjonsidentitet, viser resultatene at deres praksiser i uterehabilitering i stor grad også omfattet vurderinger og tilnærminger som kan knyttes til sentrale målsetninger innenfor fysioterapeuters profesjonsmandat. Funnene tyder imidlertid på at fysioterapeutene kontinuerlig navigerer mellom tradisjonelle oppfatninger av profesjonsgrenser og sine nye roller og oppgaver.

Teoretisk skjønnsmessig spesialisering i uterehabilitering

Som en motsats til det Freidson kalte for de-profesjonalisering, lanserte han begrepet teoribasert skjønnsmessig spesialisering (20), som omfatter arbeidsoppgaver som krever betydelig skjønnsmessig resonering av spesialisert kunnskap. Et av eksemplene i denne studien beskriver hvordan fysioterapeuten jobbet systematisk med en slagpasient som ønsket å komme ut i drivhuset og hagen. Eksemplet viser hvordan utendørsaktiviteter kan forstås som en kompleks tilnærming som krever spesialisert kunnskap om hvordan kropp, funksjon, aktivitet, motivasjon og identitet må ses på som en helhet. Gjennom sin kliniske resonnering kunne fysioterapeuten bryte ned aktiviteten til delelementer som krevde tilrettelegging både av miljøet, oppgaven og kroppslig funksjon.

På tross av ambivalens rundt egen profesjonsrolle, opplevde fysioterapeutene at det var et stort terapeutisk potensial i å utnytte utendørsområder som kontekst for rehabiliteringen. De poengterte at aktiviteter utendørs fremstod som komplekse og sammensatte, noe som gav stort potensiale for ulike og varierte tilnærminger. En dansk studie (29) fant at ergo- og fysioterapeuter i uterehabilitering så på uteområdet som et utvidet «treningsrom» som gav gode muligheter for alternativ trening. Likevel avdekker også denne studien at terapeutene var redde for at utetrening kunne gå på bekostning av effekten man kunne oppnå under mer kontrollerte forhold.

Vår studie viser altså at det er flere åpenbare fordeler av å legge til rette for utendørsaktiviteter i rehabiliteringssammenheng, men at de profesjonelle ønsker å ha mulighet for mer tradisjonelle tilnærminger i mer kontrollerte forhold innendørs. Madsen og kollegaer (28) fant at en kombinasjon av tilnærminger innendørs og tiltak i mer autentiske, «real life»-kontekster utendørs var å anbefale. I denne studien har vi synliggjort at fysioterapeuter har en sentral posisjon for å støtte opp om aktiviteter og deltakelse utendørs, men at de mangler bevissthet omkring hva deres særprofesjonelle bidrag er i denne settingen.

Styrker og svakheter

Det er en styrke at funnene i denne studien valideres opp mot innsikter fra andre profesjonsgrupper, brukere og øvrige interessenter som deltok i studien. Forfattergruppen representerer både fysioterapeuter og ergoterapeuter noe som har bidratt til både et «innenfra»- og «utenfra-perspektiv» på tematikken. Studien er gjennomført i tre ulike nordnorske kommuner. Kommunene varierer i størrelse, fra små til mellomstore kommuner og anses som representative for andre norske kommuner.

Bare to av de tre deltakerkommunene ble fulgt opp i oppfølgingsfasen, noe som gjør at vi kan ha mistet relevant data fra den tredje kommunen. Uterehabiliteringsprosjektet omfattet en liten del av tjenestene i deltakerkommunene, og det er derfor få deltakere som kunne uttale seg om fysioterapeutenes rolle og profesjonsgrenser. Funnene må derfor tolkes i lys av annen forskning som kan gi utfyllende forståelse av profesjonelle roller i uterehabilitering.

Konklusjon

Studien viser at fysioterapeuter kan utnytte samspillet mellom individ og omgivelser for å fremme meningsfull aldring gjennom utendørsaktiviteter. Samtidig synliggjør funnene behovet for å styrke fysioterapifagets teorigrunnlag for å sikre en tydelig faglig rolle i tverrfaglige team. Videre forskning bør utvikle teoretiske rammeverk som understøtter fysioterapeuters kliniske skjønn og spesialiserte kompetanse i uterehabilitering.  

Referanser

1. NOU 2011:11. Innovasjon i omsorg. Helse- og omsorgsdepartementet. https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/2444714/NOU_2011_11.pdf?sequence=1&isAllowed=y; 2011. Report No.: 8258310992.

2. Hartviksen TA. Hverdagsrehabilitering. I: Hartviksen TA, Sjølie BM, editors. Hverdagsrehabilitering Kvalitetsforbedring i norske kommuner. Oslo: Cappelen DAMM Akademisk; 2017.

3. Metzelthin SF, Rostgaard T, Parsons M, Burton E. Development of an internationally accepted definition of reablement: a Delphi study. Ageing & Society. 2020:1-16. https://doi.org/10.1017/S0144686X20000999

4. Eliassen M og Lahelle A. Enhancing functional improvement in reablement–a qualitative study. European Journal of Physiotherapy. 2020:1-7. https://doi.org/10.1080/21679169.2020.1761449

5. Buma LE, Vluggen S, Zwakhalen S, Kempen GI, Metzelthin SF. Effects on clients' daily functioning and common features of reablement interventions: a systematic literature review. European journal of ageing. 2022;19(4):903-29. https://doi.org/10.1007/s10433-022-00693-3

6. Jennings V og Bamkole O. The relationship between social cohesion and urban green space: An avenue for health promotion. International journal of environmental research and public health. 2019;16(3):452. https://doi.org/10.3390/ijerph16030452

7. Astell-Burt T, Hartig T, Putra IGNE, Walsan R, Dendup T, Feng X. Green space and loneliness: A systematic review with theoretical and methodological guidance for future research. Science of the total environment. 2022;847:157521. http://dx.doi.org/10.1016/j.scitotenv.2022.157521

8. Nguyen P-Y, Astell-Burt T, Rahimi-Ardabili H, Feng X. Effect of nature prescriptions on cardiometabolic and mental health, and physical activity: a systematic review. The Lancet Planetary Health. 2023;7(4):e313-e28.

9. Struthers NA, Guluzade NA, Zecevic AA, Walton DM, Gunz A. Nature-based interventions for physical health conditions: A systematic review and meta-analysis. Environmental Research. 2024;258:119421. https://doi.org/10.1016/j.envres.2024.119421

10. Madsen LS, Handberg C, Jensen CM, Nielsen CV. Community-based rehabilitation approaches in outdoor settings: a systematic review of people with disabilities’ and professionals’ experiences and perceptions. Disability & Society. 2021;36(7):1073-98. https://doi.org/10.1080/09687599.2020.1783206

11. World Health Organization. Urban Green Spaces and Health: A Review of Evidence. Copenhagen, Danmark: WHO; 2016.

12. Lord S, McPherson KM, McNaughton HK, Rochester L, Weatherall M. How feasible is the attainment of community ambulation after stroke? A pilot randomized controlled trial to evaluate community-based physiotherapy in subacute stroke. Clinical rehabilitation. 2008;22(3):215-25. https://doi.org/10.1177/0269215507081922

13. Zingmark M, Kylén M. Feasibility of a reablement-program in a Swedish municipality. Scandinavian Journal of Occupational Therapy. 2022:1-12. https://doi.org/10.1080/11038128.2022.2089229

14. Eliassen M, Hartviksen TA, Holm S, Sørensen BA, Zingmark M. Aging in (a meaningful) place–appropriateness and feasibility of Outdoor Reablement in a rural Arctic setting. BMC Health Services Research. 2024;24(1):1-16.

https://doi.org/10.1186/s12913-024-12031-7

15. Eliassen M, Sørensen BA, Hartviksen TA, Holm S, Zingmark M. Emplacing reablement co-creating an outdoor recreation model in the rural Arctic. International Journal of Circumpolar Health. 2023;82(1):2273013. https://doi.org/10.1080/22423982.2023.2273013

16. Birkeland A, Tuntland H, Førland O, Jakobsen FF, Langeland E. Interdisciplinary collaboration in reablement–a qualitative study. Journal of multidisciplinary healthcare. 2017;10:195-203. https://doi.org/10.2147/JMDH.S133417

17. McCluskey A og Middleton S. Delivering an evidence-based outdoor journey intervention to people with stroke: Barriers and enablers experienced by community rehabilitation teams. BMC Health Services Research. 2010;10(1):18. http://www.biomedcentral.com/1472-6963/10/18

18. Apesoa-Varano EC. Interprofessional conflict and repair: A study of boundary work in the hospital. Sociological perspectives. 2013;56(3):327-49.

https://doi.org/10.1525/sop.2013.56.3.327

19. Abbott A. The system of professions: An essay on the division of expert labor: University of Chicago press; 2014.

20. Freidson E. The reorganization of the professions by regulation. Law and Human Behavior. 1983;7(2-3):279.

21. Hartley SE, Ryad H, Yeowell G. Future-proofing the Profession: Physiotherapists’ perceptions of their current and emerging role. Physiotherapy. 2023;119:72-9. https://doi.org/10.1016/j.physio.2022.11.007

22. Samskapt uterehabilitering. https://uit.no/project/uterehabilitering ; 2025 Tilgjengelig:oktober2025

23. Nettskjema.no. https://nettskjema.no/ ; 2025 Tilgjengelig:oktober2025

24. Braun V og Clarke V. Reflecting on reflexive thematic analysis. Qualitative Research in Sport, Exercise and Health. 2019;11(4):589-97. https://doi.org/10.1080/2159676X.2019.1628806

25. Blaikie N. Approaches to social enquiry: Advancing knowledge. Cambridge: Polity; 2007.

26. Creswell JW, Poth CN. Qualitative inquiry and research design: Choosing among five approaches. London: Sage publications; 2017.

27. Hjelle KM, Skutle O, Alvsvåg H, Førland O. Reablement teams’ roles: a qualitative study of interdisciplinary teams’ experiences. Journal of multidisciplinary healthcare. 2018;11:305-15. https://doi.org/10.2147/JMDH.S160480

28. Madsen LS, Nielsen CV, Oliffe JL, Handberg C. Navigating a Middle Ground-Exploring Health Professionals’ Experiences and Perceptions of Providing Rehabilitation in Outdoor Community Settings. Qualitative Health Research. 2021;31(1):41-53. https://doi.org/10.1177/1049732320951771

29. Vibholm AP, Christensen JR, Pallesen H. Occupational therapists and physiotherapists experiences of using nature-based rehabilitation. Physiotherapy Theory and Practice. 2023;39(3):529-39. https://doi.org/10.1080/09593985.2021.2023927

© Author(s) (or their employer(s)) 2026. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.