Eldrebølgen: Fysioterapeuter bør være en nøkkelressurs i samfunnet

Skrevet av Ruth Cecilie Gundersen, fysioterapeut og hovedtillitsvalgt i Oslo kommune.

Fysioterapeuter kan spille en sentral rolle i samfunnets møte med eldrebølgen, men da må ansvarlige myndigheter få opp øynene for oss. For at det skal skje, må det synliggjøres hvordan en satsning på flere fysioterapeuter i kommunene kan gagne samfunnet økonomisk.

Sammen beveger vi samfunnet. Dette er Norsk Fysioterapeutforbunds nye visjon. For at dette fine budskapet virkelig skal komme til sin rett, må det legges bedre til rette for utnyttelse av fysioterapeuters kompetanse i kommunehelsetjenesten. Slik det er nå, er det for mange pasienter per fysioterapeut. Fysioterapeuter har enormt mye å bidra med når det gjelder rehabilitering og forebygging av sykdom og skade, nettopp gjennom bevegelse. Men det holder ikke med bevegelse én gang i uka, og det holder ikke med brannslukking som går på bekostning av forebygging.

Flere fysioterapistillinger

Annet helsepersonell kan også trene med pasienter, og fysioterapeuter kan lage treningsprogrammer og gi opplæring. Problemet er at i realiteten har pleiepersonale i kommunen sjelden tid til å legge inn slike tiltak i en presset hverdag. Sykepleiere er allerede overarbeidet, i tillegg til at de har store rekrutteringsutfordringer. Fysioterapeuter er lettere å rekruttere, fordi det er flere fysioterapeuter enn det er offentlige stillinger. Dette bør utnyttes på en mye bedre måte enn det gjøres i dag. Med få fysioterapistillinger risikerer vi mange fysioterapeuter som er overkvalifiserte for sine jobber, og det er lite kompensasjon å spore for lang erfaring eller relevant videreutdanning. Dette fører til høy turnover og dårlig utnyttelse av ressurser og kompetanse, noe som til syvende og sist går ut over pasientene.

Det at det finnes så mange dyktige fysioterapeuter bør derimot utnyttes ved at det opprettes flere kommunale fysioterapistillinger.

Dette kunne ført til et stort løft i helsen og livskvaliteten til den eldre befolkningen. Dersom man tenker bittelitt framover, vil det også kunne være svært økonomisk lønnsomt for samfunnet.

Vi må snakke mer om forebygging

Helsevesenet står i brann, slik det har gjort i flere tiår. Flammene blusser stadig opp i media: hjerteskjærende historier om sårbarere mennesker som ikke har fått medisiner, mat eller stell. Det skulle bare mangle at disse sakene skaper overskrifter. Det burde dog kunne forventes mer nyanserte vinklinger fra politikere og ledere når de skal presentere sine forslag til løsninger. Hvordan er satsingen på forebygging og rehabilitering? Det ropes høyt om manglende omsorg på helsehusene, men har vi glemt hva som var hensikten med opprettelsen av disse institusjonene? Hensikten var robuste fagavdelinger, der ansatte hadde kompetanse og kapasitet til å drive god rehabilitering. Likevel ble fagavdelingene for fysio- og ergoterapeuter avviklet kort tid etter opprettelsen av helsehus. Dette vitner om at kunnskap om forebygging og rehabilitering dessverre ble nedprioritert allerede da. I dag fungerer helsehusene mer som oppbevaringsanstalter for eldre.

Vi opplever flere skrøpelige eldre i helsetjenestene. Hvorfor? Jo - vi blir helt enkelt flere eldre. Og de eldre lever lenger.

De eldre blir skrevet tidligere ut fra sykehus enn før. Hva har så blitt gjort, og hva kan det gjøres mer av, for å forebygge at så mange eldre blir så dårlige? Er det utenkelig at andelen eldre kan øke, uten at andelen syke og pleietrengende må øke proporsjonalt? Typiske årsaker til innleggelse på helsehus er gjentatte fall i hjemmet, brudd i hofte eller arm, underernæring, funksjonsfall, kraftsvikt, depresjon, angst, forvirring, tilbakevennende infeksjoner, eller all of the above.

Fysioterapi består i en rekke tiltak som i stor grad kan forebygge nettopp slike tilstander. Høy alder blant pasientene trenger ikke være et hinder. Hinderet er at det er for mange pasienter per fysioterapeut. Både på institusjonene og i bydelene. Fysioterapeutene må gjøre tøffe prioriteringer, og man er naturlig nok nødt til å løpe dit det brenner før man kan begynne med forebyggingstiltak. Med nok ressurser og god organiseringen av tjenestene, kan fysioterapeutene forebygge at en pasient faller, brekker hofta eller armen, blir inaktiv, deprimert, får kognitiv svikt, sår og infeksjoner eller mister muskelkraft. Overordnet kan man begrense andelen eldre som blir pleietrengende.

Men hvordan skal vi overbevise beslutningstakere om å satse på flere fysioterapeuter i framtiden?

Fysioterapeuter og promotering

Med mindre noe er endret siden jeg var student, så lærer man ingenting på fysioterapistudiet om salgsteknikk, eller om hvordan argumentere for viktigheten av sin egen kompetanse. De færreste tror vel det vil bli nødvendig. I hvert fall ikke innenfor offentlig sektor. Kunnskap om forebygging av skader og sykdom gjennom veiledet aktivitet og trening; det er vel noe alle politikere og ledere vil satser på? Det trodde i hvert fall jeg som student, men da visste jeg lite om politikk og om hvordan helsevesenet fungerer.

Vi fysioterapeuter er nødt til å ta rollen som promotører for eget fag i større grad. Det er i hvert fall ingen andre som kommer til å gjøre det for oss. I den sammenheng anbefales det å høre på episode 16 av podkasten Lateralt og medialt. Her får du blant annet servert ferske tall på hvor mye samfunnet kan spare på hvert unngåtte fall blant eldre, samt hvordan veiledet trening beviselig fører til lønnsom forebygging. Politikere og ledere hører nok ikke på slike podkaster eller setter seg inn i tilhørende referanseliste. Det er vi fysioterapeuter selv som må spre ordet.

Kjernen i fysioterapeuters yrkesstolthet ligger kanskje i hvordan vi kan bidra til økt livskvalitet hos mennesker. Men sistnevnte holder altså ikke som økonomisk salgsargument. Særlig ikke når stadig strammere budsjetter legges fram. Vi må synliggjøre hvordan fysioterapeuter kan bidra til at andelen syke og pleietrengende ikke nødvendigvis trenger å øke proporsjonalt med andelen eldre i befolkningen. Ifølge studiene det refereres til i nevnte podkastepisode, koster det samfunnet betydelig mindre å forebygge et fall blant eldre gjennom veiledet trening, sammenliknet med hva det koster dersom den eldre faktisk faller.

Hvordan åpne øynene til de som lager budsjettene?

I tillegg til å sette oss litt inn i forskning og kostnadsanalyser som nevnt over, lønner det seg å lese noen av myndighetenes egne visjoner og planer. I diskusjoner med ledere eller politikere, kan vi gjøre oppmerksom på hvilke deler av strategiene deres som egentlig taler sterkt for en økt satsning på fysioterapeuter.

For eksempel i regjeringens innspill til “Bo trygt hjemme”-reformen står det at man ønsker å utvide grunnlaget for en ny og fremtidsrettet eldrepolitikk gjennom disse fire innsatsområdene:

· Kompetente og myndiggjorte medarbeidere

· Levende lokalsamfunn

· Boligtilpasning og planlegging

· Trygghet for tjenester og støtte til pårørende

Helseminister Ingvild Kjerkol snakker om disse punktene og helsevesenets utfordringer i et intervju med VG. Hun utrykker følgende: “Sykepleierne og helsefagarbeiderne er tettest på. De vet hva vi trenger mer eller mindre av. Vi lytter til dem når vi utvikler våre reformgrep.” Hvorvidt sykepleiere og helsefagarbeidere opplever å bli lyttet til skal ikke jeg svare på, men dersom de gjør det er det veldig viktig og bra.

Men hvorfor nevnes hverken fysioterapi eller ergoterapi med et ord? Her presenteres en reform som man må regne med skal rette søkelys mot en hel del forebygging.

Kanskje må både fysio- og ergoterapeuter bli mer høylytte og tydelige, og vise oss frem i flere fora enn det vi gjør i dag. Tenk så mye vi har å bidra med når det gjelder eksempelvis de fire punktene i reformen: opplæring av medarbeidere innen forebygging og rehabilitering, aktiviteter som bidrar til et levende lokalsamfunn, kartlegging av behov for tilpasning av boliger, betryggende og motiverende samtaler med pasienter og pårørende.

Sjekk også ut andre offentlige planer på https://einnsyn.no/. For Oslo kan du f.eks. finne Helhetlig rehabilitering til voksne og eldre i Oslo - Temaplan 2023-2033, Strategisk rekrutterings- og kompetanseplan for bærekraftige helse- og omsorgstjenester i Oslo kommune og Folkehelsetrategi for Oslo 2022-2030. Her finnes mange store mål og visjoner, som i stor grad kan brukes for å underbygge argumenter om viktigheten av en satsning på fysioterapeuter.

Selgerkurs?

Kanskje skal vi foreslå at NFF begynner med et eget kurs for tillitsvalgte og andre engasjerte medlemmer? Hvordan promotere fysioterapi i kommunehelsetjenesten. Del 1: På arbeidsplassen - påvirke ledere til å prioritere fysioterapeuter og fagutvikling. Del 2: politisk - påvirke politikere til å prioritere fysioterapeuter og forebygging i din kommune eller bydel. På pensumlista er forskningsartikler som underbygger hvorfor det er økonomisk lønnsomt å satse på fysioterapeuter, samt tips til hvordan man kan argumentere godt i lokale og sentrale drøftinger. Hvis det hadde fantes et slikt kurs, vil jeg melde meg på med én gang selv.

Stramme budsjetter

Helseinstitusjoner og foretak drives som separate bedrifter som konkurrerer om midler. En institusjons vellykkethet (les: effektivitet) kan for eksempel måles ut fra hvor raskt pasienter blir skrevet ut med bruk av minst mulig ressurser. Dette gjør det vanskelig å argumentere overfor lokale ledere om at det å ansette flere fysioterapeuter på sikt vil gagne samfunnet som helhet. Lederen har få intensiver for langsiktig og forebyggende tenkning for hele samfunnet, og lokalt er ofte budsjettene så stramme at det er utfordrende nok å sørge for forsvarlig omsorg og pleie.

Det er kanskje lite vi får gjort med hvordan helsevesenet drives økonomisk, i hvert fall på kort sikt. Men vi må likevel forsøke å påvirke satsningen på midler til fysioterapeuter i alle ledd, med et overordnet budskap om at pasienter kan få flere gode leveår, i tillegg til at det faktisk vil være samfunnsøkonomisk besparende på sikt.

Likeverdige og helhetlige tjenester

For at fysioterapiressursene i kommunen skal utnyttes optimalt, må fysioterapeutene organiseres på en måte som sikrer likeverdige og helhetlige tjenester. Innbyggere må ha like muligheter til å motta fysioterapi, uavhengig av hvilken kommune, by eller bydel de bor i, samt hvilken institusjon eller avdeling de kommer til. Det må legges til rette for et tett samarbeid mellom fysioterapeuter innad i byer og bydeler, samt på tvers av ulike lag og institusjoner.

Det er nødvendig med samlingspunkter for fysioterapeutene, med faglig organisering og ledelse, slik at noen får et overordnede blikk på ressurser, kompetanse og innbyggernes behov for tjenesten. Et eksempel på hvordan ressursstyring fungerer nå, er at en fysioterapeut på et helsehus i Oslo henvender seg direkte til fysioterapeutene på et annet helsehus via et Facebook-innlegg, og spør om noen har mulighet til å vikariere hos dem en periode. De er nemlig underbemannet grunnet fravær. Det er helt tilfeldig hvem som leser et slikt innlegg. Dette vitner om et sårbart og rotete system. Mangelen på helhetlig organisering og faglig ledelse gjør det vanskelig å fordele fysioterapiressurser og -kompetanse ut ifra pasienters behov. Der det ikke leies inn vikarer blir dette særlig sårbart.

Opplæring og veiledning innen forebygging og rehabilitering

Flere fysioterapeuter, fagavdelinger og fysioterapifaglig ledelse, vil også gi større muligheter for god opplæring av øvrig personale innen forebygging og rehabilitering i kommunen. Fysioterapeutene kan planlegge veiledning og systematisk implementering av kunnskap, både i bydeler og på institusjoner. Men slik tjenestene er organisert rundt omkring i Oslo nå, der fysioterapeutene ofte mangler faglig ledelse og faste samlingspunkter, er dette vanskelig. Noen fysioterapeuter tar selv initiativ til blant annet heving og kartlegging av kompetanse, fordeling av fysioterapiressursene på arbeidsplassen og organisering av tverrfaglig opplæring av kolleger. Dette er vel og bra, men i praksis tar de da på seg et lederansvar som det er lite tilrettelagt for, og som de ikke får kompensasjon for.