Fagfellevurdert

Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto

Anerkjennelse av funksjonshemming: En singel-case-studie av erfaringene til en ung funksjonshemmet mann

Vitenskapelig artikkel

Svein Erik Bertil Sandlien, BA fysioterapi, MSc. fysioterapi, Aurskog fysikalske institutt. sebsandlien@hotmail.com

Tone Dahl-Michelsen, førsteamanuensis ved Institutt for fysioterapi, OsloMet - storbyuniversitetet.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 27.juni 2022. Samtykke er innhentet fra Bjørn Hatterud, forfatter av boken "Mot normalt", som utgjør artikkelens empiriske materiale. Ingen interessekonflikter oppgitt.

Merknad: Delt 1.forfatterskap mellom Sandlien & Dahl-Michelsen.

Sammendrag

Hensikt: Undersøke hvilke erfaringer som kan ha betydning for at en ung funksjonshemmet mann ser funksjonshemmingen sin som en ressurs, samt hvordan funksjonshemmingen kan anerkjennes i psykomotorisk fysioterapi.

Design, materiale og metode: Studien er en singel-case-studie. Boken «Mot Normalt» av Bjørn Hatterud (BH) utgjør det empiriske materialet. Analysen er tematisk. Teoretisk er analysen innrammet av den affirmative forståelsen av funksjonshemming.

Funn: Funnene viser hvordan annerledeshet knyttes til vonde erfaringer med den fysiske kroppen. Samtidig har den samme fysiske kroppen også bidratt til å løfte fram intellektet som en ressurs og en positiv identitetsforståelse som ung funksjonshemmet. På ulike måter har relasjonene til mor og morfar hatt særlig betydning med tanke på å anerkjenne funksjonshemmingen. Mot denne bakgrunn vises det til hvordan en psykomotorisk fysioterapeut kan bidra for pasienter som ikke har den samme relasjonelle støtten som BH, og i utgangspunktet ikke ser på funksjonshemmingen som en ressurs.

Konklusjon: Som ung funksjonshemmet har relasjoner som bygger en positiv forståelse rundt annerledeshet, vært avgjørende for å se funksjonshemmingen som en ressurs. Det ligger et mulighetsrom for psykomotoriske fysioterapeuter i den affirmative forståelsen av funksjonshemming. Fremtidige studier bør se på hvordan den funksjonshemmede kan forstå seg selv på nye og anerkjennende måter gjennom psykomotorisk fysioterapi.

Nøkkelord: Psykomotorisk fysioterapi, funksjonshemming, affirmativ modell, psykisk helse, annerledeshet, relasjoner.

Abstract

Recognition of disability. A single-case study of the experiences of a young disabled man

Purpose: To examine which experiences may be important for a young disabled man to see his disability as a resource, and also how the disability might be recognized in psychomotor physiotherapy.

Design, material and method: This study is as single-case study. The book “Against Normal” by Bjørn Hatterud (BH) makes up the empirical material. The analysis is thematic. Theoretically, the analysis is framed by the affirmative understanding of disability.

Findings: The findings show how difference is associated to hurtful experiences with the physical body. At the same time, the same physical body has produced the intellect as a resource and a positive understanding of being a disabled youth. In various ways, the relationship with his mother and grandfather has been important in relation to recognizing the disability. Against this background, reference is made to how a psychomotor physiotherapist can contribute to patients who do not have the same relational support as BH, and who in principle do not see disability as a resource.

Conclusion: As a young disabled person, relationships that build a positive understanding of difference have been crucial to experience life as good. There is an opportunity for the psychomotor physiotherapist in the affirmative understanding of disability. Future studies should look at how disabled persons can understand themselves in new and appreciative ways through psychomotor physiotherapy.

Key words: psychomotor physiotherapy, disability, affirmative model, mental health, diversity, relationships.

Kort sagt

For å skape rom for best mulig fysioterapibehandling for pasienter som både har fysiske og sosiale utfordringer knyttet til å leve med en annerledes kropp er relasjonsarbeid avgjørende

Å forstå annerledeshet som en ressurs kan åpne opp for nyanserte forståelser av egen kropp

Den affirmative modellen for forståelsen av funksjonshemming kan være et nyttig redskap for den psykomotoriske fysioterapeuten, og helsepersonell generelt i møte med pasienter som ikke besitter sterke personlige ressurser

Innledning

I Norge lever omkring 636.000 mennesker i alderen 15-66 år med funksjonshemming (1). På verdensbasis er tallet rundt 1 milliard (2). International Classification of Function, Disability and Health (ICF), utarbeidet av Verdens Helseorganisasjon (WHO), deler funksjonshemming inn i tre elementer: funksjonsnedsettelse, aktivitetsbegrensning og deltagelsesbegrensning. Både individet og samfunnet som omgir individet, er faktorer som påvirker disse (3). I Norge brukes begrepet funksjonshemmet når det vises til personer som får sin praktiske livsførsel betydelig begrenset som følge av gapet mellom personens forutsetninger og samfunnets krav (4).

FN-konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne trådte i kraft i 2008 (5). Målet er å fremme, verne og sikre respekten for den funksjonshemmedes iboende verdighet (5). Menneskeverdet skal være det samme uansett kjønn, legning og funksjonsevne, og variasjoner representerer det menneskelige mangfold (6). Samtidig viser forskning at unge funksjonshemmede i økende grad faller utenfor. Få går i vanlige klasser på videregående skole, bare tre av ti har sosial kontakt med klassekamerater ved skoleløpets slutt, og opp mot 85 prosent av unge med funksjonshemminger har innvilget uføretrygd før de er 19 år (7). Funksjonshemmede har økt risiko for å utvikle ulike livslange psykiske plager sammenlignet med resten av befolkningen, og da spesielt menn i aldersgruppen 18-49 år (8). Fysisk funksjonshemming assosieres med økt risiko for depresjon og mindre sannsynlighet for å finne mening i livet (9). Studier viser at sosial støtte og gode relasjoner er faktorer som er nært knyttet til lavere forekomst av psykiske lidelser (10-11). Graden av trivsel hos unge med funksjonshemming ser ut til å være påvirket av følelsen av tilhørighet og i hvordan funksjonshemmingen får betydning i relasjonen til andre (12).

God psykisk helse defineres som det å ha god livskvalitet, trivsel og mening i tilværelsen, evnen til å mestre hverdagens utfordringer, samt fravær av alvorlige psykiske lidelser (13). Flere faktorer kan påvirke opplevd livskvalitet, deriblant relasjoner. Den tidligere forskningen på funksjonshemming løfter i all hovedsak fram at livet som funksjonshemmet konnoterer noe negativt, og at det skaper implikasjoner både for den psykiske helsen og relasjonene i livet. Studiene som er gjort, benytter seg hovedsakelig av kvantitativ forskningsmetodikk, og det er funnet lite kunnskap om de unge funksjonshemmedes egne fortellinger. Psykomotorisk fysioterapi[1] (14) tar utgangspunkt i en helhetlig forståelse av kroppen som et fysisk, psykisk og sosialt fenomen. Et sentralt poeng er at tidligere livserfaringer og livssituasjon er med på å danne den kroppslige (u)balanse (15). Psykomotorisk fysioterapi kan derfor være et særlig egnet tilbud til funksjonshemmede.

I denne singel-case-studien ønsker vi derfor å utforske i dybden hvilke erfaringer som kan ha betydning for at en ung funksjonshemmet ser funksjonshemmingen sin som en ressurs, samt hvordan funksjonshemming kan anerkjennes i psykomotorisk fysioterapi.

Teoretisk perspektiv

Den affirmative modellen utgjør det teoretiske perspektivet i studien. I denne modellen blir funksjonshemming sett på som noe som kan verdsettes, anerkjennes og bæres med stolthet (16-17). Modellen tar dermed avstand fra tragediebildet hvor funksjonshemmingen ses som en personlig tragedie og som dermed behandler funksjonshemmede som ofre (18).

Både den medisinske og den sosiale modellen uttrykker et bilde av den funksjonshemmede som et offer, selv om de presenterer ulike løsninger på hvordan den funksjonshemmede kan bli en større del av normaliteten. I den medisinske modellen er fokuset å endre individet, mens det er samfunnet som skal endres i den sosiale modellen. Selv om alle barrierer ble fjernet (den sosiale modellen), og alle dermed fikk lik tilgang til utdanning, jobb, offentlig transport, bolig, fritid og så videre, vil det fortsatt være en mulighet for at funksjonshemmingen reelt sett ikke blir anerkjent. Livskvalitet er like viktig for den funksjonshemmede som for den funksjonsfriske. Den affirmative modellens utgangspunkt er at den funksjonshemmende kan ha et bra liv som hen er, og at den funksjonshemmede ikke har et ønske om å bli en del av normalitetsdiskursen (16-17). Den affirmative modellen løfter frem funksjonshemmedes egne erfaringer om å være verdifulle individer i seg selv, og de positive opplevelsene og den identiteten som skapes nettopp gjennom det å være funksjonshemmet (16).

Design, materiale og metode

Vi har designet denne studien som en single–case studie. I case-studier bygges kunnskapsutviklingen på en eller flere historier (19). Det karakteristiske for en single–case studie er at den er fleksibel og gir mulighet til å gå i dybden på det fenomenet som studeres (20). Casen vår fungerer som en illustrasjon på det fenomenet som studeres (21), det vil si funksjonshemming som en resurs.

Det empiriske materialet består av teksten i boken «Mot Normalt» (22) av Bjørn Hatterud (BH). Bjørn Hatterud (født 1977) er forfatter, kurator, kunstkritiker, kulturskribent og musiker. Og han er funksjonshemmet.

I analyseprosessen har vi kombinert en empirisk og teoretisk styrt analyse (23). Analysen er inspirert at Braun og Clarks tematiske analyse (24). Konkret innebærer det en prosess med seks faser: å gjøre seg kjent med teksten, utarbeiding av koder, lete etter tema, gjennomgang av tema, definere og navngi tema, og til slutt produsere selve rapporten (24). Gjennom analysen utviklet vi tre tematiske hovedfunn: funksjonshemmet kropp og intellektuelt hode, annerledeshet og sosial tilpasning, og relasjoner. For å forstå hvordan BH ser funksjonshemmingen som en ressurs, ble funnene fortolket gjennom perspektivet i den affirmative modellen, og denne analysen er da en mer teoretisk inspirert analyse.

Funn

Funksjonshemmet kropp og intellektuelt hode

I analysen viser funksjonshemmingen seg som betydningsfulle og doble erfaringer. Den fysiske kroppen passer ikke inn i gjeldende premisser for deltagelse i de typiske aktivitetene til barn og unge i BHs nærmiljø. Den motoriske utviklingen fulgte ikke normert utvikling, men hans intellektuelle evner var samtidig en ressurs. Dette uttrykkes eksempelvis slik:

«Det var tidleg klart at noko var gale med meg….Eg lærte ikkje å gå før eg var to år. Eg skravla i eitt køyr, var kontaktsøkande og song med riktig tonefall, men kom meg altså ikkje opp på beina. Då eg endeleg lærte meg å gå, gjekk er rart, eg halta og snubla. Dessutan hadde eg ein diger kul nedst på ryggen» (s. 9).

Med andre ord var BH et uvanlig barn – det vil si et barn der kroppen ikke utvikler seg som forventet, mens den intellektuelle utviklingen like tydelig er over normen. Etter å ha presentert leseren for kroppen og dens fysiske begrensinger peker han senere på hvordan han til tross for dette har klart seg. Han forteller:

Då eg var sju år, snakke eg om nobelprisvinnar Desmond Tutu…Då eg var åtte, var det fyste eg spurde om etter valnatta, om Kåre Willoch framleis var statsminister…Då eg var ti år, diskuterte eg så hardt politikk med representantar for Arbeiderpartiet utenfor S-laget i bygda mi at mor røska meg i handa... Ettersom eg ikkje kunne jobbe med ein fysisk krevjande jobb, var det ei lukke at eg var laga for å sitte med ei bok i fanget (s.32- 34).

Hans mentale evner konnoterer et intellekt som også synliggjør en annerledeshet i forhold til hva som ses som attraktivt i det (lokal)samfunnet han vokser opp i, og på denne måten forsterkes annerledesheten. Men funksjonshemmingen har også vært positivt for ham fordi den har bidratt til endring i forhold til det som ellers sannsynligvis ville blitt hans liv. Dette utrykkes eksempelvis slik:

For min del gikk vegen inn i det eg gjer no – å skrive, å arbeide med kultur på ulike måtar – gjennom at eg er fødd med funksjonshemmingar. Alle krav til fysisk meistring prella av meg. Eg satt inne med bøkene og blada mine fra eg var liten…Eg hadde god grunn til å sitte inne og lese, kroppen min eigna seg til lite anna (s. 31).

Utover i boka endres inngangen til å være annerledes. BM forteller:

Eg valde å vere så sær i fottøyet som mogleg. Ein klassereisande homse med funksjonshemmingar frå ei lita bygd, som bur i ein stor by, som haltar når han går, har kroppsspråket til ein arbeidar og dialekta til ein husmannsson, men som snakkar om kunst, eksperimentell musikk og anna eksentrisk og smaklaust, vil aldri passere som normal uansett. (s. 59).

BH prøver ikke å passere som normal som han selv sier det. Tvert imot vektlegges det å være annerledes som en positiv identitet. Veien frem hit har derimot ikke vært helt enkel, og i hans fortelling er annerledeshet og sosiale utfordringer sentral tematikk.

Annerledeshet og sosial tilpasning

Vonde erfaringer relateres både til den fysiske kroppen og til intellektet i form av vansker med sosial tilpasning i oppveksten. De vanskelige erfaringene med den funksjonshemmede kroppen handler blant annet om at han i perioder har vært overvektig, noe som bidro til opplevelsen av å være annerledes og ikke passe inn. BM uttrykker dette slik:

Frå eg var fem år, var eg ein avvikar som feit...Då eg var sju, vog eg førti kilo. Eg vart han tjukke på skulen. Folk i klassa mi gjorde narr. Eg var den tjukkaste ungen dei nokon gong hadde sett…Å vere tung gjer deg deprimert, og så et du endå meir. Å vere funksjonshemma gjer det håplaust å trimme» (s. 24- 25).

Erfaringene førte til at han ble deprimert og følte at han ikke passet inn. Det siste ble forsterket av hans intellektuelle evner.

«Å vere smart eller skuleflink gjer deg ikkje nødvendigvis godt sosialt tilpassa eller populær» (s.32).

Den manglende tilpasningen som BM skriver om, topper seg på mange måter da han blir uføretrygdet. Han forteller:

«Då eg fylde tretti år, vart eg uføretrygda. Då vedtaket kom i posten, gjekk eg inn i ein tung depresjon. Samstundes var eg bestemt på å kjempe meg vidare. Livet bestod av timesvis med fysioterapi, regelmessig trening, årevis i samtaleterapi med psykiater. Valium for å sove. Smerter, skader, sår og angst» (s. 61).

I tillegg til å gå inn i en tung depresjon og økt uhelse oppstår det en endring. Han bestemte seg for å kjempe videre. Livet han beskriver her, fremstår ikke som et godt liv, men det viser en mental styrke som driver i hans endringsprosess der hans intellektuelle evner og kreativitet er ressurser som bidrar til et endret selvbilde. Annerkjennelse blir slik sett en styrke, og denne prosessen knyttes også opp til betydningsfulle relasjoner.

Relasjoner

I prosessen med å akseptere sin annerledeshet og gjøre den til en ressurs er det særlig to relasjoner som fremstår som betydningsfulle og som bærende i livet til BH: relasjonen til mor og relasjonen til morfar.

I relasjonen til mor er nærhet, trygghet og felleskap sentralt, samtidig som hun også strever med egen sykdom. Felleskapet er også knyttet til hennes annerledeshet, der både fysiske og psykiske plager inngår. BH skriver:

«Det er sjette gongen vi reiser på ferie saman, berre ho og eg. Vi går sakte i gatene. Mor stør seg på to gåstavar, og eg på ein stokk» (s. 5).

I tillegg til fellesskapet de deler, ser mor hans annerledeshet som en ressurs. Stemmen til mor uttrykker dette slik:

«Eg er så utruleg glad for at du fekk funksjonshemmingane dine. For utan dei så hadde du kanskje blitt igjen i Brummunddal og jobba på posten eller noko slikt» (s. 69).

På denne måten forstås hans liv med en funksjonshemming som en mulighet og ikke en tragedie. Den andre betydningsfulle relasjonen er morfar som alltid ser og løfter frem ressursen. På sett og vis ser ikke morfar BH som funksjonshemmet. Han ser ham som et menneske med store muligheter. BH skriver følgende om hva morfar sier om mulighetene som ligger foran ham:

«Eg skulle ha skulegang. Og eg skulle reise rundt i verda. Eg burde skrive bøker! Eg var han som hadde mogleikheita til å bli noko anna enn kroppsarbeidar» (s. 28).

Her løftes den affirmative forståelse av annerledeshet frem. Morfar legger vekt på mulighetene hans i livet og anerkjenner ham som verdifull. BH skriver følgende om hvordan morfaren så ham:

«Frå eg var rundt ti år, opna eg munnen og snakka under Dagsrevyen – eit program der alle eigentleg måtte halde kjeft, og då sa morfar: «Hår på`n nå! Hør på`n!!» Og mens alle lytta, sa eg min meining om politikk og samfunnsliv, mens morfar klappa seg på låret og humra stolt… Han likte å snakke med meg om krigen, om politiske spørsmål og om tida vi levde i. Han spurde kva eg meinte om saker og ting, og han lytta» (s. 28).

Morfar ser tidlig BH sine evner og bidrar til at det skapes en selvbevissthet og forståelse hos BH om at han er et verdifullt menneske, en ressurs og en som er verdt å lytte til.

Diskusjon

Formålet med denne singel-case-studien er å utforske i dybden hvilke erfaringer som kan ha betydning for at en ung funksjonshemmet ser funksjonshemmingen sin som en ressurs, samt hvordan funksjonshemming kan anerkjennes i psykomotorisk fysioterapi.

Funnene viser hvordan BH på den ene siden har erfart at den fysiske kroppen har gitt ham mye plager, og at hans intellektuelle ressurser også har bidratt til vanskelige erfaringer med annerledeshet og sosial tilpasning. Samtidig har relasjonen til mor og morfar på den andre siden gitt næring til en forståelse av funksjonshemmingen og annerledesheten som en ressurs.

Samfunnet er dominert av en oppfatning der funksjonshemming forstås som noe negativt, og at det å bli født eller rammet av en funksjonshemming er en personlig tragedie. Dette fører til at den funksjonshemmede blir satt på siden av samfunnet (16). Forståelsen av at verden ville vært et bedre sted hvis funksjonshemming ble eliminert, handler om at den ofte følges av smerte, sykdom, lidelse, funksjonsbegrensninger, avhengighet av andre og et sosialt stigma som er med på å redusere muligheter og livskvalitet (25). I de erfaringene som preget livet til BH i barndommen og tidlig ungdom, der smerter og sosialt stigma var fremtredende, gjør en slik forståelse seg gjeldende. BH sin identitet som funksjonshemmet formes tross dette i tråd med den affirmative modellen, hvor funksjonshemmingen primært blir sett på som en ressurs og ikke noe som nødvendigvis skal endres og rehabiliteres.

En studie som undersøkte funksjonshemmedes forhold til egen funksjonshemming, viste at personene det gjaldt, ikke kunne tenke seg å være en annen, og at livet var verdifullt, spennende, interessant og tilfredsstillende (26). Dette samsvarer med funn fra andre studier som har vist at funksjonshemmede kan ha et godt liv til tross for funksjonshemmingen, og de har heller ikke noe ønske om å bli en del av normalitetsdiskursen (16-17).

Derimot viser studier at funksjonshemmede opplever de strukturelle barrierene i samfunnet som hemmende på deres liv, og som noe som forsterker opplevelsen av å være annerledes. Selv om noen av disse sosiale barrierene fjernes, vil den rådende oppfatning være at selve funksjonshemmingen identifiseres med og konnoterer noe negativt (26, 18). Cameron peker på at den affirmative modellen sammen med den sosiale modellen kan gi funksjonshemmede et verktøy til å finne mening i de funksjonshemmende situasjonene som oppleves i dagliglivet (26). Dette vil kunne endre den rådende oppfatningen om at funksjonshemming ikke er noe annet enn en personlig tragedie (26). I BH sin fortelling forsterker lokalmiljøets forventing om hvordan han skal være for å passe inn hans opplevelse av å være annerledes. Med andre ord er det forventningene som ligger i samfunnet som primært er begrensingen.

Studier har vist at mange funksjonshemmede erfarer at de lever gode liv. Dette omtales som the disability paradox (27). I forlengelsen av dette har de funksjonshemmede selv også vært opptatt av å se funksjonshemmingen som en del av det menneskelige mangfoldet som skal feires (28). BH kan plasseres inn i en slik forståelse der han bruker sine ressurser til å formidle annerledeshet som verdifullt gjennom en sterk kulturell og intellektuell stemme. Gjennom dette viser han og vei for andre.

At BH lever et godt liv med sine funksjonshemminger, handler om at han har sterke personlige ressurser, og at de har fått næring og er vokst frem med støtte i nære relasjoner. Han beskriver samtidig et liv med mye smerter, og hans poeng er ikke å fornekte at det til tider er fysisk smertefullt å leve med en funksjonshemmet kropp. Vi fortolker at hans poeng snarere er å utfordre forestillingen om at en funksjonshemming utelukkende er negativt. I en nyere podkast forteller BH at han ikke ønsker å gå gjennom livet med en frustrasjon over at kroppen ikke blir reparert. Dette fører bare til at han har det vondt med seg selv. Han vil ha opplevelsen av å ha et godt liv og god psykisk helse. BH peker på at det ikke oppnås gjennom å se på kroppen som et evig oppussingsobjekt, men at det ofte er det narrative som blir presentert når det gjelder funksjonshemming (29).

Denne forståelsen henger også sammen med den dualistiske forståelsen av mennesket som har preget helsevesenet. Sammenhengen mellom kroppen og psykisk og fysisk helse er lite problematisert, og kroppen knyttes hovedsakelig til somatisk helse (30). Kroppen som meningsbærer har ofte vært fraværende, men i psykomotorisk fysioterapi hjelper terapeuten til med å registrere egne kroppsreaksjoner, avlære uhensiktsmessige måter å forholde seg til ubehag på og lærer pasienten til å akseptere seg selv (14). Vi argumenterer for at en slik fysioterapeutisk tilnærming er i tråd med den affirmative forståelsen av funksjonshemming, der det er et poeng å kunne akseptere seg selv.

Vårt poeng er at fysioterapeuter/psykomotoriske fysioterapeuter i sin kliniske praksis vil møte pasienter som har tilsvarende utfordringer med sin fysisk funksjonshemmede kropp som BH, men som ikke har de samme personlige ressursene. Og heller ikke har tilsvarende betydningsfulle andre i sine nære omgivelser som ser funksjonshemmingen primært som en ressurs. I slike situasjoner mener vi at psykomotoriske fysioterapeuter har en unik mulighet til å jobbe frem alternative kroppslige forståelser hos - og sammen med - pasientene.

Metoderefleksjon

Studien er en singel-case-studie som gir dybdeinnsikt i erfaringene til en ung mann som ser sin funksjonshemming som en ressurs. Funnene kan ikke generaliseres, men læring fra individuelle erfaringer kan ha betydning for klinisk praksis. Forskningsmessig er det viktig å være åpen for at andre pasienter kan ha lignende eller helt andre erfaringer enn personen i vår studie. Studien gir særlig innspill til hvordan psykomotoriske fysioterapeuter kan bruke den affirmative modellen som utgangspunkt, ikke minst i behandlingssituasjoner der pasienter ikke har den samme sosiale og emosjonelle støtte som i denne studien.

Avslutning

I denne singel-case-studien har vi fått frem hvordan personlige ressurser og betydningsfulle andre kan bidra til at funksjonshemmingen anerkjennes. Oppsummert kan gode relasjoner, som ser det å være annerledes som en ressurs, være avgjørende.

Vi argumenterer for at den psykomotoriske fysioterapeuten kan være en støttespiller og utforske alternative forståelser sammen med den funksjonshemmede, slik at hen tilegner seg nye opplevelser og forstår seg selv på en ny måte. Særlig gjelder dette for pasienter som ikke har de samme personlige ressursene som BH.

Referanser

1.Statistisk sentralbyrå. Personer med nedsatt funksjonsevne, arbeidskraftsundersøkelsen. Statistisk sentralbyrå: 3. september 2020 [Hentet 6.mai 2022]. Tilgjengelig fra http://www.ssb.no/akutu/

2. Norges handicapforbund. Funksjonshemmede – verdens største minoritet. [Hentet 6. mai 2022]. Tilgjengelig fra https://nhf.no/funksjonshemmede-verdens-storste-minoritet/

3. World health organization (WHO). WHO: Towards a Common Language for Function, Disability and Health: IFC The International Classification of Function, Disability and Health. Tilgjengelig fra https://cdn.who.int/media/docs/default source/classification/icf/icfbeginnersguide.pdf

4. Norges offentlige utredninger. Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmedes barrierer. Norges offentlige utredinger: 29. juni 2001. [Hentet 6.mai 2022]. Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2001-22/id143931/

5. Tøssebro, J. Hva er funksjonshemming? Universitetsforlaget, 2002.

6. Norges offentlige utredninger. Likeverd og tilgjengelighet – Rettslig vern mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Bedret tilgjengelighet for alle. Norges offentlige utredninger: 18. mai 2005. [Hentet 6. mai 2022]. Tilgjengelig fra https://regjeringen.no//no/dokumenter/nou-2005-8/id390520/?ch=1

7. Jacobsen, S. E. Funksjonshemmede faller mer og mer utenfor. Forskning.no: 30. mars 2016. [Hentet 6. mai 2022]. Tilgjengelig fra https://forskning.no/sprak-barn-og-ungdom-skole-og-utdanning/funksjonshemmede-unge-faller-mer-og-mer-utenfor/429647

8. Turner R J, McLean P D. Physical disability and psychological distress. Rehabilitation psychology. 1989: 34(4), 225-242. https://doi.org/10.1037/h0091727

9. Bamonti P M, Fiske A. Engaging in pleasant events explains the relation between physical disability and mental health outcomes in older adults. Aging & Mental Health. 2021:25(2), 225-233. https://doi.org/10.1080/13607863.2019.1683811

10. Rognerud M, Strand B, Dalgard O S. Psykisk helse i Helse – og levekårsundersøkelsen i 1998 I. Sosioøkonomiske forskjeller i psykisk helse og livsstil. Norsk Epidemiologi. 2002: 12(3), 239-248.

11. Patel V, Flisher A J, Hetrick S, McGorry P. Mental health of young people: a global public – health challenge. The Lancet. 2007: 369, 1302-1313. DOI: 10.1016/S0140-6736(07)60368-7

12. Almbakk M L. Balansekunst. En undersøkelse om identitet, selvfølelse og livskvalitet hos ungdom som har en synsnedsettelse. 2009. Masteroppgave i psykologi. Oslo: Universitetet i Oslo.

13. Regjeringen. Mestre hele livet. Regjeringens strategi for god psykisk helse. Helse – og omsorgsdepartementet. 2017. Tilgjengelig fra Mestre hele livet - regjeringen.no

14. Bunkan B H. Psykomotorisk fysioterapi – prinsipper og retningslinjer. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2001; 121:2845-2848.

15. Thornquist E, Bunkan B. Hva er psykomotorisk fysioterapi? Oslo:Universitetsforlaget. 1986.

16. Swain J, French S. Towards an affirmation model of disability. Disability & Society. 2002; 15(4), 569-582. https://doi.org/10.1080/09687590050058189

17. Solvang, P K. (re)habilitering. Terapi, tilrettelegging, verdsetting. 1. utgave. Fagbokforlaget, 2019.

18. Cameron C, Tossel D. Another Way of Looking. Social Work Education. 2012; 31(2): 241-245. https://doi.org/10.1080/02615479.2012.644973

19. Flyberg B. Five misunderstandings about case – study research. Qulaitative Inquiry. 2006; 12(2): 219-245. https://doi.org/10.1177/1077800405284363

20. Yin R K. Case study research: Design and Methods. SAGE Publications. 2013.

21. Thomas G. How to do your case study. SAGE Publications Limited. 2021.

22. Hatterud B. Mot normalt. Det Norske Samlaget. 2018.

23. Patton M Q. Qualitative Research & Evaluation Methods. Integrating Theory and Practice. 2002. SAGE Publishing.

24. Braun V, Clarke V. Using thematic analysis in psychology. Qualitative Research in Psychology. 2006; 3(2), 77-101. https://doi.org/10.1191/1478088706qp063oa

25. Garland-Thomson R. The Case for Conserving Disability. Bioethical Inquiry. 2012; 9: 339-355. DOI: 10.1007/s11673-012-9380-0

26. Cameron C. Does anybody like being disabled? A critical exploration of impairment, identity, media and everyday experience in a disabling society. PhD thesis. Queen Margaret University. 2010.

27. Albercht G L, Devlieger P J. The disability paradox: high quality of life against all odds. Social Science & Medicine. 1999; 48(8): 977-988.

28. McCormack C, Collins B. The affirmative model of disability: a means to include disability orientation in occupational therapy? British Journal og Occupational Therapy. 2012; 75(3): 156-158. https://doi.org/10.4276/030802212X13311219571909

29. Lavoll H. Viten og snakkis. Det du er opptatt av. Annerledes. 17.juni 2020. Audio Podkast. OsloMet.

30. Ottesen A, Thornquist E. Kroppen I styringsdokumenter for psykisk helsearbeid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 2015; 12(02); 130-138.

Fotnote

[1] Fysioterapeut Aadel Bûlov-Hansen og psykiater Trygve Braatøy utviklet i 1940 og – 50-årene en behandling som ble kjent som Norsk Psykomotorisk Fysioterapi (NPMF) (Bunkan, 2001). (14)

Author(s) (or their employer(s)) 2022. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.

Powered by Labrador CMS