Når kroppen ikke lenger er nok: Om kroppspress, funksjon og glemt takknemlighet

Skrevet av  Malin I. Bøthner, fysioterapeut ved Treningslab Studio 99, Sunnaas sykehus HF. 

Det første skrittet etter en skade kan være stille, men det rommer en hel verden. 

Jeg har sett mennesker kjempe for å reise seg, for å gå, for å mestre det hverdagen krever. Samtidig møter vi et samfunn der friske kropper stadig vurderes som utilstrekkelige. Har vi glemt hvor verdifull en fungerende kropp egentlig er? 

Livet etter skaden

Jeg jobber hver dag i klinikken med personer som har opplevd å miste store deler av sin motorikk. Dette er mennesker som har mistet evnen til å gå, prate, se, gå på toalettet selv eller stelle seg. For mange av dem er dette funksjoner de aldri får tilbake.

I klinikken trener vi på funksjoner som har stor verdi i hverdagen – med hovedvekt på evnen til å kunne gå. Vi øver på ferdigheter de fleste, heldigvis, kan ta for gitt.

Som fysioterapeut vet jeg hva som kreves for å kunne ta ett eneste skritt fremover. Det kan virke helt automatisk, noe man gjør uten å tenke – hvis man er så heldig. I realiteten er det ekstremt mye som må klaffe i et perfekt samspill for at du i det hele tatt skal kunne reise deg og gå. Når man går i dybden på hva som faktisk kreves for bevegelse, er det lett å beundre kroppens kompleksitet – og kjenne på takknemlighet når det fungerer som det skal. 

Takknemligheten som forsvant i speilet

Men nettopp den takknemligheten savner jeg å se mer av. Spesielt blant unge. Rundt meg hører jeg stadig om kroppspress, plastiske operasjoner, anabole steroider og jakten på «sommerkroppen». Behovet for å bli en slankere, strammere eller sterkere versjon av seg selv virker umettelig – og utviklingen går i feil retning, i et rasende tempo.

En NTNU-undersøkelse viser at andelen ungdom som opplever kroppspress har økt betydelig fra 2015 til 2024. I 2015 oppga 17,6 % av jentene og 4,7 % av guttene at de kjente på kroppspress. I 2024 var tallene steget til 44,7 % for jenter og 22,3 % for gutter. Presset har altså økt drastisk – og særlig blant gutter, som tidligere var mindre utsatt. Samtidig viser rapporter at bruken av doping og prestasjonsfremmende midler i treningsmiljøer har økt, spesielt blant unge. Å være vitne til dette er ikke annet enn bekymringsfullt.

Det er noe dypt tankevekkende ved å se en person smile bredt fordi han endelig klarte å gå opp trappen uten støtte – samtidig som unge, friske mennesker er misfornøyde med en kropp som fungerer helt som den skal. Kanskje vi bør bli flinkere til å verdsette det kroppen vår faktisk kan – før vi henger oss opp i hvordan den ser ut. For det å kunne gå, løpe, løfte, puste og bevege seg uten smerte er en gave. Ikke alle har den. 

Hva trener vi egentlig for?

Motivasjonen for trening er også i ferd med å skli ut. En Norstat-undersøkelse fra 2020 viser at over 80 % av menn mellom 18 og 29 år trener primært for å forbedre sitt utseende – ikke for helsa. Og ja, treningen gir fysisk effekt uansett, men for psyken og selvbildet ditt er det stor forskjell på hvorfor du trener. Forskning viser at mennesker som fokuserer på utseende som hovedmotiv for trening ofte har dårligere kroppsbilde og lavere selvfølelse enn de som trener for helse eller velvære. Når utseendet er hovedfokus, kan trening bli et middel for å 'rette på' eller 'forbedre' noe som allerede er perfekt. Denne tilnærmingen kan gi kortsiktig tilfredsstillelse, men er sjelden vedvarende. I det lange løp kan dette føre til stress, angst og til og med kroppsdysmorfi, et forvrengt bilde av hvordan man ser ut.

Ved å trene for helse og velvære, endrer du ikke bare kroppen – du endrer også forholdet du har til den. Neste gang du går en tur uten smerter, eller løfter handleposene uten å tenke, husk hvor mye som ligger bak. Kanskje det er på tide å hedre kroppen for det den får til – før vi dømmer den for hvordan den ser ut. 

Hva om vi endret perspektiv – og trente for å fungere bedre, leve lenger og ha det godt med oss selv? Ville ikke det vært en sterkere kropp, i ordets fulle betydning?