Helseutdanningene som pådrivere i digital omstilling – fra strategi til praksis

Yngve Røe, prodekan for utdanning, professor i digital helse, Fakultet for helsevitenskap, OsloMet – storbyuniversitetet. yngveroe@oslomet.no. 

Kåre R. Richardsen, visedekan, førsteamanuensis, Fakultet for helse- og sosialvitenskap,  Campus Drammen, Universitetet i Sørøst-Norge (USN).

Mari Klokkerud, instituttleder, førsteamanuensis, Institutt for rehabiliteringsvitenskap og helseteknologi, Fakultet for helsevitenskap, OsloMet - storbyuniversitetet.

Silje Stensrud, studieleder, førsteamanuensis, Institutt for rehabiliteringsvitenskap og helseteknologi - fysioterapi, Fakultet for helsevitenskap, OsloMet - storbyuniversitetet.

Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 9.september 2025. Ingen interessekonflikter oppgitt

Sammendrag

Innledning: Digital transformasjon stiller nye krav til helse- og velferdstjenestene, og utdanningssektoren forventes å spille en sentral rolle i denne utviklingen. Helseprofesjonsutdanningene skal ikke bare forberede studentene på å bruke eksisterende teknologi, men også bidra til at fremtidens teknologi og innovative løsninger utvikles og implementeres i helsetjenesten.

Hoveddel: I denne artikkelen argumenterer vi for at helseutdanningene må være pådrivere i den digitale omstillingen. Gjennom et eksempel fra fysioterapiutdanningen ved OsloMet viser vi hvordan digital kompetanse, tjenesteinnovasjon og generativ kunstig intelligens er planlagt integrert i utdanningen gjennom nye emner, tverrprofesjonell læring og forskningsforankrede satsninger. Artikkelen presenterer et konseptuelt rammeverk som belyser samspillet mellom helseutdanningene, myndighetsstyring og tjenestene. Vi peker også på barrierer knyttet til organisatoriske forutsetninger, manglende samhandlingsplattformer og behovet for helhetlige forståelser av digital kompetanse.

Avslutning: Artikkelen konkluderer med at helseutdanningene har et uforløst potensial som pådrivere for ansvarlig, innovativ og praksisnær digitalisering i helsetjenestene. Skal dette potensialet realiseres, må det investeres i strukturer som fremmer samhandling mellom høyere utdanning, helsesektor og privat næringsliv i møte med teknologi.

Nøkkelord: Digital omstilling, helseutdanning, digital kompetanse, tjenesteinnovasjon, generativ kunstig intelligens, samspill utdanning og praksis. 

Abstract

Health Professions Education in the Lead of Digital Transformation - Bridging Strategic Ambitions and Practice-Based Innovation

Introduction: The digital transformation of health and care services demands a more proactive role from health professions education. Educational institutions must go beyond preparing students for existing technologies, they must also support innovation and critically shape the use of emerging technologies such as generative AI.

Main body: This position paper argues that health education institutions should act as drivers of digital change. Using the OsloMet physiotherapy program as an example, the paper highlights how digital competence, service innovation, and generative AI are embedded across curricula through new interdisciplinary courses and research-based initiatives. A conceptual framework is presented to illustrate the dynamic relationships between health education, government strategies, and healthcare services. The paper also identifies key challenges, such as insufficient infrastructure for educational-practice collaboration and narrow understandings of digital competence.

Conclusion: We conclude that health professions education has untapped potential to shape responsible and practice-relevant digital transformation. Realizing this potential requires structural support for cross-sector collaboration, critical thinking, and innovation capacity.

Keywords: Digital transformation, health professions education, digital competence, service innovation, generative AI, education - practice integration.

Innledning

Digitalisering av helsetjenestene endrer helsepersonells arbeidshverdag og kompetansekrav fundamentalt. Digitaliseringen av helse- og velferdstjenestene har gått fra å være et teknologisk utviklingsspørsmål til å bli et spørsmål om faglig praksis, organisering og profesjonsutøvelse. De nye teknologiene utfordrer etablerte arbeidsformer og verdigrunnlag, og endrer hva slags kompetanse som etterspørres i helsefeltet. Dette gjelder ikke minst for fysioterapeuter og andre helseprofesjonsutøvere, som i økende grad må forholde seg til digitale verktøy og systemer i møte med pasienter og samarbeidspartnere.

Den nasjonale digitaliseringsstrategien Én digital offentlig sektor (2019–2025) beskrev hvordan holdningene til digitalisering de siste tiårene har gjennomgått ulike paradigmer: Fra et tungt teknologifokus på 1980- og 90-tallet, via vekt på å forbedre eksisterende arbeidsprosesser på 2000-tallet, til de siste årenes fokus på hvordan digital teknologi griper inn i- og endrer kjernevirksomhetene (1). Denne utviklingen er knyttet til den teknologiske utviklingen, med digitale teknologier som gir nye muligheter for å kommunisere, sammenfatte og resonere. Et eksempel på en teknologi med særlig endringspotensiale er generativ kunstig intelligens (generativ KI) som nå tas i bruk på en rekke områder i arbeidslivet og helsetjenestene. Utviklingen går nå svært raskt og understreker betydningen av at helsepersonell er i stand til å dra nytte av de nye teknologiene i tjenesteutøvelsen.

Digital kompetanse forstås i offentlige dokumenter som evnen til å bruke digitale verktøy og medier på en trygg, kritisk og kreativ måte (2). Digital kompetanse handler både om kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Det dreier seg om å kunne utføre praktiske oppgaver, kommunisere, og innhente eller behandle informasjon. Den digitale kompetansen er løftet frem som sentral i flere senere utredninger om fremtidens arbeidsliv og kompetansebehov (3, 4). Digital kompetanse handler ikke bare om tekniske ferdigheter, men også om evnen til å tenke innovativt med ny teknologi. Stortingsmeldingen En innovativ offentlig sektor. Kultur, ledelse og kompetanse, fremhever nødvendigheten av medarbeidere og lederes digital kompetanse for å lykkes med innovasjon (5).

Nasjonale styringsdokumenter signaliserer en tydelig forventning om at utdanningsinstitusjonene og helsetjenestene skal ta aktivt del i den digitale omstillingen. Dette åpner for nye muligheter for samarbeid mellom sektorene, samtidig som det er uavklarte spørsmål knyttet til hva som er fremtidens digitale kompetanse for helsepersonell og hvordan den kan og bør tilegnes. Det ligger viktige avklaringer foran oss om hvordan undervisningsinstitusjonene og helsetjenesten bør samhandle for å få dette til.

Hensikt og spørsmål

Formålet med denne artikkelen er å belyse helseutdanningenes rolle som pådrivere i den digitale transformasjonen av helsetjenestene. Med utgangspunkt i nasjonale strategier og erfaringer fra fysioterapiutdanningen ved OsloMet, søker artikkelen å bidra til utviklingen av en mer helhetlig forståelse av hvordan digital kompetanse og innovasjon kan operasjonaliseres i profesjonsutdanningene. Gjennom et konseptuelt rammeverk analyseres samspillet mellom utdanningssektoren, myndighetsstyring og helsetjenestene. Følgende tre spørsmål danner utgangspunktet for drøftingen:

1. Hvilke sektorer inngår i den nasjonale digitale omstillingen av helsetjenestene og hvilken retning peker myndighetenes styringsstrategier?

2. Hvordan kan digital kompetanse og innovasjon operasjonaliseres i helseutdanningene?

3. Hva er utdanningenes rolle i den digitale omstillingen av helsetjenestene?

Artikkelen bygger på forskning og erfaringer fra fysioterapeututdanningen ved OsloMet, og viser hvordan digital kompetanse og innovasjon kan utvikles som et tverrprofesjonelt og praksisnært felt i helseutdanningene.

Hoveddel

I det følgende presenteres først bakgrunnen og styringslandskapet for digital omstilling. Konkrete erfaringer fra OsloMet når det gjelder å operasjonalisere digital kompetanse og innovasjon vil deretter bli presentert. Avslutningsvis i hoveddelen argumenterer vi for hvordan helseutdanningene kan bidra til å understøtte den digitale omstillingen av helsetjenestene.

Nasjonale strategier for digital omstilling

I Norge drives den digitale omstillingen i helse frem gjennom sektorspesifikke strategier og føringer, samt av tverrsektorielle og overordnede nasjonale digitaliseringsambisjoner. I denne delen presenterer vi tre sentrale dimensjoner av dette styringslandskapet, helsetjenestene, høyere utdanning og forskning (inkludert helseutdanningene) og myndighetenes digitaliseringsambisjoner.

Helsetjenestene

Helsesektorens digitaliseringsstrategier vektlegger effektivitet, kvalitet og bærekraft, og peker på digital kompetanse som en kritisk suksessfaktor. Digitaliseringen av helse- og velferdstjenestene er tett knyttet til mål om effektivitet, kvalitet og bærekraft. I denne transformasjonen løftes digital kompetanse frem som en avgjørende faktor, ikke bare for å ta i bruk ny teknologi, men for å utvikle helsetjenestene i tråd med samfunnets behov. Dette forutsetter et tettere samspill mellom helsetjenestene og utdanningssektoren.

I den Nasjonale e-helsestrategien beskrives tre overordnede mål for digitaliseringen: bedre kvalitet og sammenheng i tjenestene, en bærekraftig sektor, og økt innovasjonskraft (6). Digital kompetanse pekes her ut som en kritisk forutsetning for å lykkes med denne utviklingen – og det vises eksplisitt til sammenhengen med strategiene for høyere utdanning.

Helsepersonellkommisjonen (7) understreker i sin rapport at digital omstilling ikke bare endrer arbeidsmetoder, men også skaper nye roller og kompetansebehov. Det vil oppstå behov for nye utdanninger og kompetanseprofiler, og utdanningssektoren må derfor involveres tidlig i utviklingsprosessene. Kommisjonen anbefaler at digitale løsninger utvikles og brukes med formål om effektivisering, samtidig som de støtter kvalitet og pasientsikkerhet.

I den nasjonale Helse- og samhandlingsmeldingen slås det fast at digitale løsninger skal bidra til at pasienter og brukere får større mulighet til å medvirke i spørsmål om egen helse (8). Det legges til grunn at teknologien skal frigjøre tid til pasientbehandling, forskning, utdanning og opplæring, uten å gå på bekostning av tjenestens kvalitet. Meldingen tydeliggjør også statens ansvar for samordning og understreker behovet for personellbesparende løsninger som reduserer veksten i bemanningsbehov.

Helse- og samhandlingsmeldingen 2023–2024 legger opp til en helhetlig satsing der innovasjon og digitalisering skal bidra til en mer bærekraftig helse- og omsorgstjeneste (8). Myndighetene ønsker å stimulere utvikling av nye løsninger gjennom klare strategiske føringer: digitale verktøy skal tas raskt i bruk og frigjøre ressurser, innovasjon i tjenester skal belønnes og spres, og forskningskunnskap skal omsettes til praktisk forbedring. Ved å koble kunnskapsutvikling tettere til praksis og satse på digital transformasjon, signaliserer meldingen en vilje til å modernisere både kommunehelsetjenesten og sykehusene slik at de kan møte fremtidens behov på en innovativ og effektiv måte (8).

Kommunenes Sentralforbund (KS) definerer innovasjon i offentlig sektor som Nytt, Nyttig og Nyttiggjort – og mener med det at det skal ikke bare være nytt for din organisasjon eller ditt lokalsamfunn, men også sørge for å møte reelle utfordringer i sektoren, og være nyttig for noen (9). KS utdyper dette ved å slå fast at innovasjon og endringer skal skape verdi og gir eksempler som bedre økonomi og kost/nytte, bedre kvalitet og redusert feilprosent, høyere effektivitet og produktivitet og bedre livskvalitet (9). KS presenterer i forlengelsen av dette sentrale prinsipper i tjenestedesign, som legger vekt på å forstå menneskers faktiske behov, og bruker dette som utgangspunkt for å skape helt nye tjenester og forbedre eksisterende tjenester (9).

Samlet sett signaliserer disse styringsdokumentene at helsetjenestens digitalisering krever nytenkning og kompetanseutvikling, og at utdanningene bør forstås som en integrert del av denne omstillingen, både som leverandør av kompetanse og som aktør i tjenesteinnovasjon.

Høyere utdanning og forskning

Også i universitets- og høyskolesektoren kreves digital transformasjon, både for fleksibilitet og faglig fornyelse. Strategiene på dette området er tydelige i sine forventninger om at utdanningsinstitusjonene må ta en aktiv rolle i å fremme digital kompetanse og innovasjon. Kunnskapsdepartementets strategi for digital omstilling i universitets- og høyskolesektoren (10) løfter frem seks innsatsområder: fleksibel utdanning, digital innovasjon i undervisning og læring, digitale temaer og metoder i alle fag, åpen forskning, datadrevet utvikling av kunnskapssektoren, samt ledelse og kultur for digital transformasjon. Strategien tydeliggjør at studentene skal lære digitaliseringsrelevante tema i tett samspill med det øvrige faginnholdet, og at digitalisering må forstås som noe mer enn bruk av verktøy, det handler om å utvikle nye former for kunnskap, praksis og samhandling.

Den tilhørende handlingsplanen (11) konkretiserer institusjonenes ansvar for å implementere digitale metoder og tema i alle fagretninger, og for å utvikle en ledelseskultur som støtter digital transformasjon. Det anbefales også å utvikle minikvalifikasjoner og fleksible læringsløp som kan møte kompetansebehov i arbeidslivet, et tiltak som kan være særlig relevant i profesjonsutdanningene.

Disse strategiene har direkte implikasjoner for helse- og sosialfaglige utdanninger. Ikke bare forventes det at digital kompetanse integreres i studieprogrammene; utdanningene skal også være arenaer for innovasjon og kompetansedeling på tvers av sektorer. For å lykkes med dette, må utdanningsinstitusjonene utvikle strukturer som fremmer tverrsektorielt samarbeid, teknologiutvikling og pedagogisk nytenkning. Dette henger igjen sammen med den generelle digitaliseringen i offentlig sektor.

Rammene for helseutdanningene

Helse- og sosialutdanningene i Norge er underlagt en felles retningslinje som fastsetter 12 sentrale sluttkompetanser ved uteksaminering (12). To av disse læringsutbyttene beskriver at studenten ved uteksaminering kjenner til nytenkning og innovasjonsprosesser, kan bidra til tjenesteinnovasjon og har digital kompetanse (på individ- og systemnivå) (12). Et tredje læringsutbytte beskriver at kandidaten kan samhandle både tverrfaglig, tverrprofesjonelt, tverrsektorielt og på tvers av virksomheter og nivåer (12). På tross av de tydelige føringene i fellesforskriften, er det i dag stor grad av usikkerhet til hvordan disse konseptene bør operasjonaliseres i studieprogrammene (13). Den raske teknologiske utviklingen innen generativ KI illustrerer og forsterker disse utfordringene.

Fremtidens digitale Norge

Regjeringens nasjonale digitaliseringsstrategi har et bredt samfunnsperspektiv hvor digital kompetanse i befolkningen står sentralt. Den nasjonale digitaliseringsstrategien for perioden 2024–2030 gir et overordnet rammeverk for digital utvikling i Norge (14). Strategien understreker behovet for helhetlig digital infrastruktur, bedre tilgang til og deling av data, samt tilpasning til europeiske reguleringer og verdier. En sentral ambisjon er å sikre at hele befolkningen, både borgere, arbeidstakere og pasienter får styrket sin digitale kompetanse. For utdanningssektoren innebærer dette et klart signal om at digital kompetanse ikke bare er et utdanningspolitisk spørsmål, men et samfunnsoppdrag. Strategien slår fast at utdanningssystemet må ruste både barn, unge og voksne med ferdigheter som gjør dem i stand til å håndtere teknologiske endringer og bidra til innovasjon og verdiskaping.

Helsedirektoratets årlige innbyggerundersøkelse om e-helse viser en tydelig økning i befolkningens digitale kontakt med helsetjenestene: fra 33 % i 2019 til 57 % i 2023. Parallelt rapporterer et flertall av innbyggerne at digitale løsninger gir dem bedre oversikt og økt mulighet til å ivareta egen helse (15). En nasjonal undersøkelse om befolkningens helsekompetanse fra 2021 fant at ferdighet i å kunne ta i bruk digitale helsetjenester har sammenheng med alder, utdanningsbakgrunn og sykdomsbilde (16). I gjennomsnitt oppga gruppen >65 år, personer med langvarige sykdommer og lavt utdannede personer, svakere ferdigheter enn andre grupper (16). Disse undersøkelsene understreker viktigheten av at helsepersonell har en brukerrettet og kritisk teknologiforståelse.

De ulike styringsdokumentene tydeliggjør forventningen om at helseutdanningene skal være aktive aktører i digital omstilling. Disse føringene danner grunnlaget for vårt praktiske eksempel og rammeverk i neste del. I det følgende viser vi hvordan disse føringene konkret er planlagt omsatt i utdanningspraksis ved OsloMet. Videre introduserer vi et konseptuelt rammeverk (figur 1) som oppsummerer utdanningenes rolle og peker mot mulige utviklingsretninger.

Et eksempel fra fysioterapeututdanning

For å tydeliggjøre forventningene til helseutdanningene som aktive aktører i digital omstilling, har vi nå tatt tydelige grep ved OsloMet – Storbyuniversitetet. I den nye programplanen for Bachelorstudiet i fysioterapi, er digital kompetanse og innovasjon fra og med høsten 2025, løftet frem som et gjennomgående satsningsområde. Studentene får gjennom hele studieløpet innføring i temaer knyttet til helseteknologi, innovasjon, samt ansvarlig bruk av generativ KI. Det legges vekt på at disse temaene bør undervises og læres i en tverrprofesjonell helseutdanningskontekst, der det er praktisk mulig.

Den gjennomgående satsningen ved fysioterapeututdanningen toppes med studieemnet Digital kompetanse og innovasjon i helse, som tilbys i en tverrprofesjonell kontekst for studentene ved fysioterapeut-, ergoterapeut- og ortopediingeniørutdanningene. Her utvikler studentene en idé til et teknologisk innovasjonsprosjekt, begrunnet ut fra helsetjenestenes behov og de mulighetene teknologiene gir. Emnet bygger på et såkalt Design Thinking rammeverk, som setter brukerens behov i sentrum, fremmer kreativitet, tverrfaglig samarbeid og tidlig prototyp testing. Studentene vil her anvende generativ KI som arbeidsverktøy, med vekt på mulighetene, etiske vurderinger og regulatoriske rammer.

Det vil bli vektlagt at de teknologiske idéprosjektene springer ut fra realistiske og reelle behov i helsetjenestene. Vi ønsker at studentene skal få en bred og grundig forståelse av helseteknologi, som inkluderer sensorteknologier, talegjenkjenning og transkribering, beslutningsstøtteteknologier, kommunikasjonsteknologier, undervisningsteknologier, assisterende teknologi og mye annet. Innenfor alle disse kategoriene kan generativ KI inngå som et element. I tillegg bruker studentene generativ KI som et arbeidsverktøy gjennom hele læreprosessen, noe som understreker betydningen av denne teknologien.

Nettopp det tverrprofesjonelle elementet i denne ideutviklingsprosessen, er tydeliggjort i et av læringsutbyttene. Vi mener at utviklingen av den fagnære digitale kompetansen og innovasjonen bør forstås som et tverrprofesjonelt fellesanliggende i helseutdanningene. Fagnær betyr her at kompetansene knyttes tett opp mot tjenesteutøvelsen som helsepersonell. Vi mener dette prinsippet er uavhengig av studienivå og ikke står i motsetning til at enkelte digitale teknologier og prosedyrer i helsetjenestene kan være profesjonsspesifikke.

For å styrke sammenhengen mellom undervisning og praksis, er digital kompetanse og innovasjon nå integrert i læringsutbyttene for praksisperiodene. For å øke samarbeidet mellom utdanningene og praksisfeltet, organiseres det digitale seminarer underveis i praksisperiodene, med bidrag fra egne praksisteam i utdanningene og fra praksisfeltet. Utdanningen tilbyr også digitale læringsressurser og verktøy som kan inspirere til økt bruk av teknologi i tjenestene.

Vurderingen (avsluttende eksamen) i emnet er en muntlig gruppepresentasjon. Som en del av presentasjonen må studentene reflektere over bruken av generativ KI gjennom arbeidsprosessen og hvordan dette kan ha påvirket prosessene, organiseringen av arbeidet og sluttresultatet. På denne måten blir selve eksamenen en del av læreprosessen - en såkalt formativ vurdering.

Avslutningsvis kan det legges til at studentene tidligere i studieprogrammet har blitt introdusert til temaer som digital samhandling og brukerperspektivet på digitale helsetjenester. Når det gjelder brukerne, finnes det som tidligere nevnt dokumentasjon på at enkelte grupper i befolkningen har utfordringer med å kommunisere på digitale flater med helsepersonell (16). Det å aktivt redusere digitalt utenforskap, er derfor er en viktig del av den digitale kompetansen for helsepersonell.

Vi mener den gjennomgående satsningen på digital kompetanse og innovasjon i ny programplan ved fysioterapeututdanningen på OsloMet, svarer ut myndighetenes forventninger til helseutdanningene på dette området (12).

Helseutdanningene som en pådriver

For å sammenfatte disse innsiktene og illustrere samspillet mellom aktørene, viser Figur 1 et konseptuelt rammeverk som beskriver utdanningenes pådriverrolle i myndighetenes arbeid med å utvikle og implementere digitale helsetjenester for befolkningen.

Det konseptuelle rammeverket illustrerer et gjensidig påvirkningsforhold mellom tre sentrale aktører: helse- og velferdstjenestene, myndighetenes føringer og mål for digitaliseringen, og helseutdanningene. Sistnevnte fremheves som en pådriver i det digitale endringsarbeidet, noe som vises gjennom en separat pil. Den sirkulære strukturen signaliserer behovet for kontinuerlig samspill, felles forståelse og kunnskapsflyt mellom aktørene for å utvikle bærekraftige og brukerorienterte digitale helsetjenester for befolkningen. Rammeverket er ikke nødvendigvis en dekkende beskrivelse av nåsituasjonen, men bør ses på som en ambisjon om at helseutdanningene nå må innta en mer aktiv rolle i digital innovasjon og kompetansebygging i tråd med nasjonale strategier.

Forutsetninger for å lykkes

Blant helseutdanningene, har fysioterapeututdanningene vært tidlig ute med å ta i bruk digitale læringsteknologier som quiz og videoer (17, 18). Til nå har imidlertid disse teknologiene ofte vært benyttet isolert, uten å bli sett i sammenheng med studentenes læringsutbytte. Funn fra vår egen forskning viser at denne anvendelsen av digital teknologi hverken ser ut til å bygge studentenes digitale kompetanse eller ferdigheter til å bruke teknologien i tjenesteutøvelsen (19).

Utfordringene med å inkludere teknologi i undervisnings- og læringsoppleggene på måter som bygger studentenes digitale kompetanser, er felles på tvers av helseutdanningene. Innenfor sykepleie har det over tid pågått en debatt om hva slags teknologisk og digital kompetanse sykepleiere skal ha (13). Vi har her argumentert for at det er et behov for en mer helhetlig og kraftfull satsning på dette i helseutdanningene, som i tillegg bygger på et samarbeid og en tydelig arbeidsdeling med praksisfeltet (20). For å lykkes med dette må rollene til de ulike aktørene (utdanning, praksis, myndigheter), forstås som gjensidig avhengige, og digital kompetanse må ses som en felles utfordring som krever samordnet innsats. Eksempelvis krever implementering av generativ KI i helsetjenestene et tett samarbeid om opplæring, etikk og retningslinjer, nettopp fordi denne teknologien berører både klinisk praksis og utdanningenes anbefalte litteratur.

En ytterligere spenning som oppstår, er avstanden mellom regulatoriske føringer og praksisfeltets realiteter. Det fordrer en tettere dialog mellom utdanning og praksis, ikke bare som arena for ferdighetstrening, men som en felles plattform for tjenesteinnovasjon. Et slikt samarbeid forutsetter en felles forståelse av roller og ansvar, samt en arbeidsdeling som tar høyde for ulikhetene i kontekst og kompetanse. Utdanningene og helsetjenestene representerer samfunnssektorer, med ulike tradisjoner og styringssystemer. Historisk ble helseutdanningene sett på som leverandører av helsepersonell til helsetjenestene. I dagens kontekst anerkjennes det at utdanningene utdanner helsepersonell som virker på ulike steder og roller i samfunnet og helsetjenestene, og at utdanningenes rolle som kompetanseutviklere i et livslangt læringsperspektiv, vektlegges.

Satsningen ved OsloMet på digital kompetanse og innovasjon viser at endring er mulig, men reiser også spørsmålet om overføringsverdi. Nasjonale strategier og styringsdokumenter etterlater liten tvil om at utdanningsinstitusjonene forventes å innta en aktiv rolle i den digitale transformasjonen av helsetjenestene. Både felles forskrift (12), digitaliseringsstrategien (10) og helsepolitiske meldinger (8) formulerer tydelige ambisjoner om at helseutdanningene skal fremme digital kompetanse og bidra til tjenesteutvikling.

På tross av at eksempelet vist til i denne artikkelen er hentet fra grunnutdanningen i fysioterapi, vil det være et tilsvarende behov for kompetanseutviklende etter-/videreutdanningstilbud for helsepersonell innenfor digital kompetanse og innovasjon. For å gjøre slike tilbud mer tilgjengelige, kan fleksible, studiepoenggivende kurs innenfor digital kompetanse og innovasjon, såkalte minikvalifikasjoner, være veien å gå. For å utnytte ressurser på en effektiv måte, kan eksisterende digitale læringsressurser kombineres med fysiske samlinger lokalt eller regionalt, med godt planlagte læringsaktiviteter. Slike fleksible undervisningsopplegg vil trolig dekke et stort eksisterende kompetansebehov og være i tråd anbefalingene som er gitt i digitaliseringsstrategien for høyere utdanning og forskning (10).

Det er viktig å styrke den utdanningsnære forskningen i dette feltet, som befinner seg i skjæringspunktet mellom helseutdanningene og helsetjenestene. Spesielt gledelig er det derfor at Fysiofondet markerer sitt 50-årsjubileum ved å utlyse ekstra midler der de vil vektlegge prosjekter som bidrar til å utvikle nye måter å jobbe på og prosjekter som inkluderer teknologiske og digitale løsninger. Dette viser at det finnes handlingsrom for å løfte digitale temaer, som ligger i skjæringspunktet mellom utdanningene og arbeidslivet.

Avslutning

I denne artikkelen har vi vist hvordan helseutdanningene kan svare ut sentrale krav til kandidatenes sluttkompetanse innenfor digital kompetanse, innovasjon og tverrprofesjonalitet, samtidig som utdanningene inntar en pådriverrolle i digitaliseringen av helsetjenestene. Digitaliseringen av helse- og velferdstjenestene, muliggjort gjennom nye transformative teknologier som generativ KI, vil kreve både nye måter å utføre arbeidet på og ny organisering. Det er nå viktig at utdanningene legger til rette for at studenter utvikler kompetanse til å håndtere slike teknologier på en etisk forsvarlig og innovativ måte, i takt med at teknologiene utvikles. Gjennom å knytte studentenes læring med digitale teknologier mer direkte til sentrale deler av tjenesteutøvelsen, mener vi å svare ut samfunnets forventninger til helseutdanningene Forskning og våre egne erfaringer fra OsloMet tyder på at en didaktisk strategi for å inkludere disse begrepene i studieprogrammet er helt avgjørende for å lykkes.

Vi foreslår et konseptuelt rammeverk som betoner et kontinuerlig samspill mellom utdanning, praksis og myndigheter i utviklingen av digitale helsetjenester. Her kan utdanningsinstitusjonene og helsetjenestene utvikle nye typer partnerskap for å utvikle digitale kompetanseutviklende undervisningsopplegg for praktiserende helsepersonell. Fleksible utdanningstilbud, som minikvalifikasjoner, kan spille en viktig rolle for å nå yrkesaktive grupper, uten at tjenesteproduksjonen forstyrres i vesentlig grad.

Fremfor å bygge nye utdanninger i skjæringspunktet mellom helse og teknologi, bør vi styrke og fornye de utdanningene vi allerede har. Den digitale fremtiden bør ikke oppleves som en trussel, men som en mulighet for å gjøre helseutdanningene enda mer relevante, bærekraftige og samfunnsnyttige. Dersom vi lykkes med dette, kan helseutdanningene bli en sentral drivkraft i utviklingen av fremtidens helsetjenester til beste for både profesjonsutøvere og befolkningen.

Referanser

1. Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Én digital offentlig sektor. Digitaliseringsstrategi for offentlig sektor 2019–2025,. 2019.

2. Meld. St. 23. Digital agenda for Norge — IKT for vekst og verdiskaping. 2012-2013.

3. NOU 2018:2. Fremtidige kompetansebehov I— Kunnskapsgrunnlaget. 2018. Report No.: NOU 2018: 2.

4. NOU 2019:2. Fremtidige kompetansebehov II — Utfordringer for kompetansepolitikken. 2019.

5. Meld. St. 30 (2019–2020). En innovativ offentlig sektor. Kultur, ledelse og kompetanse.

6. Nasjonal e-helsestrategi. Direktoratet for e-helse. Direktoratet for e-helse; 2023.

7. NOU 2023:4. Tid for handling: Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste,. 2023.

8. Meld. St. 9. Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 Vår felles helsetjeneste 2024 [Available from: https://www.regjeringen.no/contentassets/4e5d9e6c63d24cd7bdab5d8c58d8adc4/no/pdfs/stm202320240009000dddpdfs.pdf.

9. Kommunenes Sentralforbund (KS). Innovasjon i offentlig sektor 2025 [Available from: https://www.ks.no/fagomrader/innovasjon/innovasjon-i-offentlig-sektor/.

10. Kunnskapsdepartementet (KD). Strategi for digital omstilling i universitets- og høyskolesektoren (2021-2025) Oslo2021 [Available from: https://www.regjeringen.no/contentassets/c151afba427f446b8aa44aa1a673e6d6/no/pdfs/kd-strategi-digital-omstilling.pdf.

11. Direktoratet for høyere utdanning og forskning. Handlingsplan for digital omstilling i høyere utdanning og forskning 2022 [Available from: https://hkdir.no/hoyere-utdanning-og-forskning/digital-omstilling/handlingsplan-for-digital-omstilling-i-hoyere-utdanning-og-forskning.

12. Lovdata. Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger 2017 [Available from: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-09-06-1353.

13. Oftedal BF, Kristoffersen M. Hva slags teknologisk og digital kompetanse skal sykepleiere ha? Sykepleien. 2023;Jan.

14. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Fremtidens digitale Norge. Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024–2030 2024 [Available from: https://www.regjeringen.no/contentassets/c499c3b6c93740bd989c43d886f65924/no/pdfs/nasjonal-digitaliseringsstrategi_ny.pdf.

15. Helsedirektoratet. Innbyggerundersøkelsen om e-helse 2023 - Bruk av holdninger til og tilfredshet med digitale helsetjenester Oslo2024 [Available from: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/innbyggerundersokelsen-om-e-helse-2023.

16. Le C, Finbråten HS, Pettersen KS, Guttersrud Ø. Befolkningens helsekompetanse, del I. 2021.

17. Olivier B, Verdonck M, Caseleijn D. Digital technologies in undergraduate and postgraduate education in occupational therapy and physiotherapy: a scoping review. JBI Evidence Synthesis. 2020;18(5).

18. Ødegaard NB, Myrhaug HT, Dahl-Michelsen T, Røe Y. Digital learning designs in physiotherapy education: A systematic review and meta-analysis. BMC Medical Education. 2021;21(1):48.

19. Ødegaard NB, Dahl-Michelsen T, Røe Y. Physiotherapy Students’ Shaping of Digital Learning Practices: Characteristics, Opportunities and Challenges. Nordic Journal of Digital Literacy. 2023(4):219-33.

20. Røe Y, Debasay J. Helseutdanningene må tenke nytt om digital kompetanse. Sykepleien. 2024;Jan.

© Author(s) (or their employer(s)) 2025. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.