Menneskekroppen i fysioterapiens kjernepraksis

Jens Olesen, fysioterapeut. jensroad@post5.tele.dk. 

Norsk oversettelse (fra dansk) av psykolog Lars Bak. 

Fagessay vurderes redaksjonelt. 

Relasjonen og den levende menneskekroppenes non-verbale og verbale tegnspråks livsytringer i fysioterapiens kjernepraksis måles ikke av vitenskap som "bare" utforsker den fysiske kroppen. En såkalt "evidensbasert praksis" snur dermed fagets kjernepraksis på hodet, på en misvisende måte.

Men hvordan?

Når den evidensbaserte praksisen kritisk analyseres, avsløres en teoretisk-hierarkisk vitenskap og biomakts toppstyrte systemverden. Denne suverene "konge- og biomakten" bannlyser symbolsk menneskekroppenes praktikere som fredløse, og henvises til spesielt avgrensede reservater, ifølge den kritiske filosof Giorgio Agamben (1).

Tolket via filosof-kollegaen Jürgen Habermas (2), rasjonaliserer og koloniserer evidensens teoretiske systemverden praksisens livsverden til "fabrikker". Her styres produksjonen fysisk og samlebåndsaktig av "fabrikksjefene" via de kliniske retningslinjenes evidens.

Likevel tar fysioterapeuter fra naturens side primært utgangspunkt i livsverdenens kroppslig-kognitive kjernepraksis sitt paradigme. Det handler om relasjonsbaserte og omsorgsfulle menneskesyn. De uuttalte suverene livsytringene går her i relasjonen og foran alt. Det handler om etiske kommunikative grunnforutsetninger. Ifølge fenomenologen Løgstrup (3) er de: Tillit, kjærlighet, barmhjertighet, håp og talens åpenhet. Løgstrup sier derfor:

"Menneske først - deretter vitenskap".

Filosofisk er "sannheten" at vi mennesker kommuniserer via sansningens avstandsløshet, ifølge Løgstrup. Dermed agerer medmennesket, qua de levende kroppene, nestekjærlig og relasjonelt, først i fysioterapi. Etterpå reageres det ofte kognitivt via evidens. Filosofisk er en evidensbasert praksis i fysioterapi altså ikke hele "sannheten". Den er teoretisk og kunstig, og skaper seg selv.

Hvis ”sannheten” ikke er en "ren" evidensbasert praksis - hva består da fagets praksisvirkelighet av? 

Det kalles på en paradigmatisk praksisrevolusjon. Fysioterapi er nemlig terapi og fysio i den enaktive kroppslig-kognitive kjernepraksisparadigmes livsverden. I den rekkefølgen.

Innledning

Derfor presenteres den enaktive kroppslig-kognitive relasjonelle og co-agerende fysioterapi som kjernepraksisparadigme. Et paradigme som verken kveler menneskekroppenes natur eller menneskenaturens åndelighet, og hvor relasjonen går foran metoden. Kroppsterapi synes nestekjærlig fysioterapibehandling og rehabilitering av menneskekroppen. Dette bidrar til at pasienten føler og opplever seg sunnere, beveger seg bedre og er sterkere, for eksempel etter sykdom.

"Embodiment" er den sansemessige enaktive kroppslig-kognitive kjernepraksisen som består av kroppsterapi, bevegelsesterapi og treningsterapi. 

Derfor leser jeg ofte ikke journal før første pasientmøte. 

Deretter trekkes det ofte inn evidens. Men ikke alltid. Hvis noe annet vurderes som viktigere, eller at "timingen" terapeutisk er feil. Kjernepraksisens "sannhet" og relasjonen virker menneskelig dypere i fysioterapi enn vitenskapens diagnosebaserte teoritallfiksjoner.

Fysioterapiens praksismirakel og teoretiske vitenskapsparadoks er at når vi kroppslig målretter sansenes terapeutiske og håndverksmessige subjektive oppmerksomhet mot medmenneskets kroppsbevegelser og relasjonen, nedtones vårt kognitive fokus inn mot evidens. Siden bygges en evidensbasert praksis ofte oppå, men som aldri tilsidesetter fagets enaktive kjernepraksis.

Kritisk teori

Fysioterapeuter og pasienter innehar autonomi og frihet i kjernepraksis. Denne friheten bør forvaltes ansvarlig og aldri gå imot pasientens ønsker og velferd. Systemverdenens diskurs om en "ren" evidensbasert praksis har verken juridisk eller medmenneskelig rang, for å sitere den kritiske filosofen Axel Honneth. Kritisk teori åpner for at vi som selvstendige fysioterapeuter og pasienter fritt co-agerer og avstemmer kursen kommunikativt og relasjonelt i fagets kjernepraksis. Makt er ifølge Habermas bare positiv hvis den i forhold til systemverden gjør at terapi, ord og samtale i kjernepraksisrelasjonen gavner pasientens frihet.

Dette står i motsetning til systemverdenens relasjonsløse og kognitivt styrte evidensbaserte praksis. Slik forsøkes livsverdenen kolonisert og kontrollert av systemverdenen, ifølge Habermas. Menneskekroppene er deler av naturens "embodied" co-agerende. Menneskekroppene koloniseres kanskje raskere av naturen, via de nevrofysiologiske speilnevronene og relasjoner. 

Mer om det senere.

Den kritiske filosofen og psykoanalytikeren Erich Fromm (4) mener at nestekjærlighet har medmenneskelig rang i vår horisontale livsverden, i forhold til systemverdenens snevre "fysioterapi"-diskurs og fiksjon om dette. Nestekjærlighet virker å være en åpen medmenneskelig validerende suveren livsytring. Kanskje via speilnevronene, som anerkjenner pasienten som en fri person.

Fysioterapi-livsverdenens enaktive kjernepraksis' autonomi og frihet, og ikke minst ansvaret for denne autonomien og friheten, vokser derfra. Akkurat som at de uuttalte suverene livsytringene terapeutisk kan trappes opp uten at evidens forkastes. Selv evidensbasert maskintrening fortrenger aldri nestekjærlige livsytringer i fysioterapi. Evidens oppnår andreplassen, som fagets vitenskapskonsulent. Men ikke foran kjernepraksis. Her er pasienten fritt selvbestemmende. Vi er kritiske spesialfagkonsulenter for pasienten. Fysioterapeuter refererer til medmennesket litt som den barmhjertige samaritan, deretter etisk til seg selv, og siden til vitenskap.

Menneskekroppenes intersubjektive kjernepraksis og det nye enaktive paradigmet

Subjekt og objekt er co-agerende i praksismøtet, qua våre delvise "singulære-plurale" Vi-relasjoners livsytringer, for å bruke fenomenologen Jean-Luc Nancy (5). Menneskekroppenes Vi-relasjoners livsytringer agerer ekspressivt-impressivt sanselig "embodied", tillitsfullt og kjærlig. Først i kjernepraksis, før kognisjonens og evidensens systemverden våkner.

"Et paradigme er et sosialt organisert og institusjonalisert system som har en systematisert og sammenhengende forståelse for hvordan virkeligheten (praksis) ser ut, og innenfor hvilke rammer den meningsfullt kan forklares" ifølge forskeren Leif Becker Jensen (6).

Fysioterapeuter co-agerer først Vi-relasjonelt, qua sansningen av vår tillitsfulle og nærværende, trygge og sikre kjærlig-kroppslige-kognitive-kritiske enaktive horisontale livsverdens kernepraksis' livsytringer og resonans. 

Deretter handles det kritisk og kognitivt, avhengig av målet. Ofte via evidensbaserte behandlingsregimer av menneskekroppen. I retrospektiv, dersom pasienten fritt ønsker det. Ifølge Aristoteles er praksis våre konkrete handlinger og aktiviteter. Det kan kalles "techne", som er kreativt fysioterapeutisk håndverk. Du er selv det viktigste instrumentet i enaktiv fysioterapi, i relasjonen og forholdet til den unike pasienten.

Enaktiv betyr at praksis innlæres via menneskekroppenes persiperte co-handlinger og co-aktiviteter først. Enaktiv fysioterapi er kroppshåndverkets techne og læringsaktiviteter. Her co-agerer vi fremover i praksis, og forstår, lærer og tilpasser oss dermed kognitivt - baklengs. Lekende kreativ kroppslæring synes likeså viktig i kjernepraksis, akkurat som akademisk læring.

En slik kroppsfenomenologisk co-sansende praksis og læringsprosess former enaktivt og impressivt de fleste av fysioterapiens intellektuelle kognitive prosesser, ifølge fysioterapeutene Øberg og Norman, samt professor i fenomenologi og kognisjon, forskeren Shaun Gallagher (7).

Det enaktive kroppslig-kognitive fysioterapi kernepraksisparadigmet går ut fra det tidsmessige og situasjonelle: Vitenskap, filosofi og teori.

Den levende kroppens frihet og et kritisk teoretisk innblikk på evidenshierarkiet

Lytt til når kroppen hvisker. Ellers skriker den kanskje neste gang. De levende kroppenes sansers frihet går ut fra vår frie vilje, som er mer kognitivt betinget, ifølge kroppsfenomenologen Merleau-Ponty (8). Det skyldes at vi co-agerer som "embodied" kommuniserende organismer og menneskekropper i livsverdenen først. Og senere  kognitivt.

Menneskekroppen er hele min intersubjektive væren. Jeg er naturlig levende; ”embodied” før jeg tenker. Menneskekroppen er enheten Jeg agerer på tingene. Den fysiske kroppen er en ting jeg kognitivt har, akkurat som bilen min. Den fordrer menneskekroppens levende hjelp til nesten alt; trening, sex, artikkelesing osv. 

Når menneskekroppen sanser smerte eller vellyst, trygghet eller utrygghet samt tillit versus mistillit, oppleves det levende. Menneskekroppen åpner fysisk dørene for livsverdens sanseopplevelser, stemninger og atmosfærer, aktiviteter og livsdeltakelse, som for eksempel trening. Den lukker dørene for mye annet.

Vitenskapen rommer ikke forståelsen for menneskekroppens levende og sansende eksistensielle åpenhet og frihet, ifølge fenomenologen Sune Frølund (9), som med eksistensfilosofen Martin Heidegger samt legen og psykoanalytikeren Medard Boss sier:

Mitt svar på det som viser seg, har alle graderinger av åpenhet; fra det mest adekvate helt ned til det mest innskrenkede og ufrie.

Fysioterapiens kjernepraksis' mer ukjente symbolske metaforiske tegnspråk

Språkfenomenologen Jacques Derrida (10) mener at skriftspråk er flertydig, upersonlig og fraværende, og i fortid. Alle ord og uttrykk er her dobbeltsidige sverd, som kritisk må dekonstrueres. Samtale er nærværende og oppleves i nåtid. Terapi er talespråkets gjestfrihet, ifølge Derrida. Dermed fusjoneres menneskekroppen, intersubjektivitet og talespråk, via levende nærværende kommunikasjon, som går ut fra vitenskapens relasjonsløse skriftspråk. Talespråket er mer nærværende autentisk enn skriftspråket.

Derridas prosjekt er både etisk og kritisk. Dermed gis det plass til de stemmene og narrativene som en fysisk treningskultur og systemverden fraværende overhører i kjernepraksis. Narrativer og fortellinger er kjernepraksisens nærværende tegnspråk. Narrativer henviser til andre veier, større frihet og til nye livsmuligheter - uten at reiseruten planlegges.

Fenomenologen Paul Ricoeur (11) sammenfletter tiden, narrativer og fenomenologi, via sin tolkingsteori kalt hermeneutikk. Dette gjør han for å beskrive menneskets livsverden. En slik praksis tolker virkeligheten i et nytt og bredere narrativt perspektiv. Dermed understreker pasienten kanskje sin nye livsfortelling og livsforståelse eksistensielt og narrativt. Det forklarer fagets metaparadoks. Kjærlig lyttende og narrativt kropps-, tale- og terapispråk som er nærværende, men allikevel uutforsket og fraværende i fysioterapiteorien, i tillegg til i evidenshierarkiet. 

Hvorfor?

Da Leo ble innlagt med Guillan-Barré syndrom til opptrening, spurte Leo meg bekymret: Kommer jeg til å kunne gå igjen? Mitt terapisvar var at "ut av de tyve jeg hittil har behandlet, har de alle selv gått herfra". Leo sa uoppfordret ett år senere at det var det viktigste jeg hadde gjort for ham (pluss god fysisk opptrening).

Jeg anvender blant annet narrativ "storytelling" ved gruppeavspenning i nevrorehabilitering, og deltok i ti år i en terapigruppe om NLP; nevro-lingvistisk-programmering og hypnose ledet av psykologen Svend Andersen. Andersen lærte oss også om psykiateren Milton Ericksons hypnose og tranceinduserende tilnærming. Hypnose forandrer pasientens trancetilstand, som i historien om Leo. 

Empati, fysioterapeutens dagsform og nærvær, avspenning og fysisk trening likeså.

Menneskekroppenes intersubjektive kommuniserende speilnevroner

Speilnevronene overfører empatiske kroppsgester og følelser, som for eksempel smil og tonefall. Derfor føler du ofte intersubjektivt hva jeg føler. Og omvendt. En av blikkets hovedbeskjeftigelser er å vurdere andre blikks resonans - eller dissonans. Så ageres det deretter. Menneskekroppenes blikk guider vår co-agerende speilnevronalt fra naturens side mer eller mindre "tranceinduserende" i kjernepraksis. Denne empatiske medfølelsen og speilnevronale co-agerende her og nå går foran evidensen rent tidsmessig. Det gjør også vår retrospektive kognitive reaksjon.

Filosofisk motsies evidenshierarkiets idé om at en fysisk evidensbasert praksis styrer og overgår menneskekroppens fysioterapi enaktive kjernepraksis av Løgstrups suverene uuttalte livsytringer, kritisk teori, Merleau-Pontys levende kropper, Gallaghers 5-E kognisjon, Derridas språkanalyser og samtaler, Ricoeurs narrative tolkinger og speilnevronene. Men også Rogers klientcentrering, Fuchs' kroppshukommelse og Rosas resonans. De siste presenteres litt senere.

Fenomenologen Shaun Gallaghers (14) bok definerer enaktivisme. Gallagher mener at organismer agerer "embodied, embedded, extended, enactive og emotive" først, via deres enaktive 5-E kognisjons kropslige co-agerende med natur og livsverden. Spørsmålet er om Descartes´ cogito ergo sum; Jeg tenker, derfor er Jeg, er sant? 

Det er sant dersom vi antar at kroppens celleorganismer enaktivt prerefleksivt tenker og lærer selv. Ellers svekkes kjernepraksis og kroppsdimensjonen av måten vi og fysioterapiutdannelsen tenker på.

En gang forstod vi naturen. I dag opplever mange seg adskilt fra denne syklusen. En del tror at vitenskap kontrollerer naturen og kroppen. Ergo: Vitenskapen gir et lengre liv. Fysioterapeuter synes mer økologiske natur- og humanistisk medmenneskeorienterte enn vitenskap? 

Fysioterapimøtets klientsentrerte terapeutiske nærvær

Møtet er en kjærlig herredømmefri kommunikativ Jeg og Du ”første persons” flertals "Vi-relasjon", ifølge dialog filosofen Martin Buber (13). Kanskje på linje med de uuttalte suverene livsytringene i kjernepraksis, hvor den andre er deg. 

Det handler, ifølge psykologen Carl Rogers (14), om å tilnærme seg pasienten der han/hun er, og ikke der vitenskapen kunne ønske at han/hun burde være. 

Vi gjør pasienter ufrie hvis vi asymmetrisk, autoritært og forutinntatt treffer og utstråler evidensbaserte helsevalg på deres vegne. Da er det ikke et pasientsentrert og dialogisk terapimøte. Det er forskjell på å være styrende/veiledende eller følgende/medreisende. 

Pasientsentrering og dialogisk kontakt i møtet går foran vitenskap, ifølge Carl Rogers.

Rogers' betingelser for dialogisk kontakt i det klientsentrerte møtet:

1. At to mennesker opplever og føler seg i kontakt; non-verbalt kroppslig og verbalt språklig.

2. At pasienten er i en asymmetrisk tilstand av skrøpelighet og/eller angst.

3. At terapeuten agerer symmetrisk medmenneskelig, hvor vi faglig handler solidarisk likeverdig, fritt og ikke styrende, og er dypt oss selv som medmenneske.

4. At pasienten opplever og føler absolutt ubetinget positiv anerkjennelse fra terapeuten.

5. At terapeuten opplever, anerkjenner og følger pasientens indre referanserammer.

6. At pasienten opplever terapeutens positive anerkjennelse, empati og kjærlige dialog.

Menneskers fenomenologiske kroppshukommelse

Kroppshukommelsen bærer livshistorien, qua den levende kroppens relasjonelle væren-i-verden, ifølge filosofen og psykiateren Thomas Fuchs (15). Kroppshukommelsen inkorporerer tidsperspektivet og menneskekroppens erfaringer tilbake til vår spede tilværelse og barndom, samt som ung og voksen/gammel osv. Kroppshukommelsen er kroppsterapeutisk bakgrunn for vår bevegelseslæring og bevegelsesageren i livsverden, som hjernen medierer - ikke styrer.

Dermed kollapser den dualistiske ideen om at vitenskap bare omhandler det som foregår inne i hjernen og nervesystemet, og trening av den fysiske kropp. Bevissthet fordrer sirkulært samarbeid mellom livsverden, kroppen og hjernen også i fysioterapiens kjernepraksis. Menneskekroppen og kroppshukommelsens samspil er som organisme delvis en enaktiv speilnevronal del av natur- og livsverdenen.

Menneskets kroppshukommelse:

1. Prosedyrisk kroppshukommelse.

2. Situasjonell kroppshukommelse.

3. Interkorporel kroppshukommelse.

4. Kinestetisk og perseptuell kroppshukommelse.

5. Smertens kroppshukommelse.

6. Traumatisk kroppshukommelse.

Kroppslig resonans og nevral arousal i fysioterapiens enaktive kjernepraksis

Den kritiske filosofen og fenomenologiske sosiologen Hartmut Rosa (16) mener at møtets anerkjennende og kjærlige kroppsresonans motsier seg samfunnets stigende fremmedgjøring via sine relasjonsløse relasjoner. Resonans er nærværende, nestekjærlige og co-agerende livsytringer og terapirelasjoner som avkodes av menneskekroppens speilnevroner.

Menneskekroppen agerer i livsverden, ifølge Rosa, ved å puste, spise, drikke. Stemmen, blikket. Å gå, stå og sove, herunder å le, gråte og å elske andre mennesker. Vi co-agerer her via menneskekroppenes nevrale resonanssvingninger, hvis vi er åpne for dette i kjernepraksis.

Menneskekroppenes speilnevronale nervesystemer, kroppshukommelsen og resonans agerer her imellom ”low-arousal ó high-arousal tegnspråk i forhold til kropp, aktiviteter og deltakelse. Når menneskekroppene svinger og co-agerer, tilpasser vi oss nervesystemenes rytmer og resonans. Hvis high arousal-alarmen i det limbiske nervesystemet har startet, forsvinner disse singulære-plurale evnene, og vind-og-forsvinn-reaksjoner overtar prosessen. Derfor må vi fysioterapeuter ofte låne pasienten vårt rolige nervesystem, via terapiprosessen.

Fysioterapiens kjernepraksis' horisontale-sirkulære enaktive prosess

Nå skisseres den enaktive sirkulære fysioterapis kjernepraksis' utvikling. Prosessen går horisontalt-sirkulært fra venstre mot høyre. Det er en sirkulær kausalitets enaktive co-ageren, hvor kjærlig-kroppslig-kognitiv-kritisk narrativ dialog, speilnevronenes resonans og low arousal er sentrale i forhold til menneskekroppens helbredelse og bevegelsesmæssige utfordringer.

Menneskekroppens levende fysioterapeutiske kjernepraksis er kort sagt de sirkulære relasjonene og kommunikative co-agerende mellom kroppsterapi, bevegelsesterapi og treningsterapi. Som pasient og fysioterapeut enaktivt co-skaper oftest, pluss evidensinformasjon. Fysioterapihuset består i kjelleren og på bakkeplan generelt av fagets kjernepraksis, og i første etasje bygges det etter hvert nye rom for en moderne evidensbasert praksis.

En snever teoretisk evidensbasert praksis i forhold til den "fysiske kroppen" skjer vertikal kausalt etter fysioterapiens sirkulære horisontale enaktive kjærlige-kroppslige-kognitive-kritiske co-agerende regi, markert med et pluss i figuren. Denne fysiske evidensen tilbakeføres eventuelt til fagets enaktive sirkulære horisontale kjernepraksis, i retrospekt, som vertikale punktnedslag og nye rom i første etasje.

Vi handler kjærlig-kroppslig-kognitivt-kritisk i vår horisontale-sirkulære enaktive kjernepraksis først, via en rolig low-arousal resonans speilende kroppsterapi-tilnærming, som preges av dialog og kreativ kontakt avledet av menneskekroppenes åpenhet eller lukkethet. Evidensbasering flytter tilsynelatende ikke fysioterapifaget i retning av menneskekroppenes kjernepraksis. Tvert imot.

Menneskekroppenes fysioterapeutiske historie - i praksis og teori

Menneskekroppene er overalt i praksismøtet, men er ingen steder integrert i fagets teorier, ifølge fysioterapiprofessorene David Nicholls og Barbara Gibson (17). Derfor virker kroppsterapeutisk enaktiv kjernefysioterapi - også teoretisk - relevant rundt en kjærlig dialogisk verbal og nonverbal engasjert co-ageren i forhold til våre kroppslig-kognitive bevegelser i livsverden.

Svenske Gertrud Roxendals kroppskunnskaper og den norske psykomotorikken

Jeg er inspirert av fysioterapeut Gertrud Roxendals (18) tanker om fremtidens helhetlige fysioterapipraksis, som hun kaller kroppskunnskap. Hun lærte meg på et kurs at levende kroppskunnskaper er kjærlig kroppsterapi i fagets kjernepraksis. 

Kroppskunnskap er et eksistensielt opplevelses- og kroppsbevegelsesbegrep, som humanistisk anerkjenner møtets og hendenes kjærlige formidling, og våre kroppsterapeutiske kontakters og kroppsbevegelsers medierende betydninger for menneskekroppen. Roxendal ser på det i en eksistensfenomenologisk opplevelsesmessig kroppstilnærming basert på et kjærlig medmenneskesyn og kroppslig bevegelsesharmoni.

Hun mener at det er primært å møte klienten nærværende som et unikt kroppssubjekt.

Roxendals kroppskunnskaper virker mer eksistensfenomenologiske enn fysioterapeuten Berit Bunkans (19) psykomotoriske syn på avgrensede muskulære spenningstilstander og respirasjon, og undertrykt seksualitet. Disse tolkes psykoanalytisk, via psykiatere som Braatøy, Reich og Freud mer enn eksistensfenomenologisk. I psykoanalyse har patologiske sykdomsopplevelser rang, og vektes mer enn pasientens sunne kroppsopplevelser i livsverdenen.

Avslutning

Essayet tar Roxendals kjærlige kroppstilnærming i hånden. Hvorfor fysioterapiens kjernepraksis virker å være co-agerende til relasjonelle kroppskunnskaper, kroppsterapi og fenomenologiske kroppstegnsopplevelser. Herunder speilnevronenes resonans via et dialogisk medmenneskesyn kjærlig-kroppslig-kognitivt-kritisk fusjonert med menneskekroppen og bevegelsesvitenskap.

Det virker å være på linje med et embodied enaktivt praksisparadigme og kroppshukommelsen, men også resonans og kritisk teori. Fysioterapi er et kroppsterapeutisk, bevegelsesterapeutisk og treningsterapeutisk enaktivt kjærlig-kroppslig-kognitivt-kritisk kjernepraksisparadigme, som jeg anbefaler innført på grunnutdanningen i fysioterapi. 

Litteraturliste

1. Agamben, G. (2016). Homo Sacer – den suveræne magt og det nøgne liv. KLIM.

2. Habermas, J. (1971). Toward a Rational Society. Heinemann – London.

3. Løgstrup, K. (2008). Den etiske fordring. Gyldendals Bogklubber.

4. Fromm, E. (1965). Kunsten at elske. Hans Reitzels Forlag.

5. Nancy, J-L. (2000). Being singular - plural. Meridian.

6. Becker Jensen, L. I: Alrø, H et al. (1994). Personlig kommunikation og formidling. Aalborg Universitetsforlag.

7. Øberg, GK, Norman, B & Gallagher, S. (2015). Embodied-enactive clinical reasoning in physical therapy. Physiother Theory Pract; 31(4):244-52.

8. Merleau-Ponty, M. (1962). Phenomenology of Perception. Routledge.

9. Frølund, S. (1996). Medard Boss´ lægekunst. Sosiologi i Dag. 26 (3). pp. 29 – 52.

10. Derrida, J. (2020). Difference. Hans Reitzels Forlag.

11. Ricoeur, P. (1984). Time and Narrative. The University of Chicago Press.

12. Gallagher, S. (2017). Enactivist Interventions, Oxford Academics.

13. Buber, M. (1923/1997). Jeg og Du. Hans Reitzels Forlag.

14. Rogers, C. (1995). On Becoming a Person. Mariner Books.

15. Fuchs, T. (2023). Hjernens Økologi. KLIM

16. Rosa, H. (2018). RESONANZ. Suhrkamp.

17. Nicholls, D & Gibson. B, (2010). The body and physiotherapy. Physiotherapy theory and practice. Informa Healthcare.

18. Roxendal, G. (1995). Et helhedsperspektiv – fremtidens fysioterapi. Hans Reitzels Forlag.

19. Bunkan, B. (1985). Muskelspenninger og kroppsbilde. Universitetsforlaget.