Tverrfaglighet på pleiens premisser?

Skrevet av Kristin M. Clarholm, hovedtillitsvalgt, Norsk Fysioterapeutforbund i Stavanger kommune.

Stavanger kommune markerte 1. oktober oppstarten av tre av fire nye vurderingsteam i hjemmebaserte tjenester. Jeg har tidligere uttrykt bekymring for organiseringen, og kommunalsjef helse og omsorg i Stavanger kommune, Helge Dragsund, har svart på kritikken. Vi er enige om målene, men uenige om veien dit.

Endelig ... eller?

Da jeg som tillitsvalgt ble involvert i prosjektet for et år siden, tenkte jeg: Endelig skal fysioterapiens fokus på aktivitet og mestring få større plass i hjemmebaserte tjenester.

Etter hvert ble det klart at det i hovedsak var hjemmesykepleiens arbeidsform som satte premissene. Hvert team består av én fysioterapeut, én ergoterapeut og seks ansatte med pleiefaglig bakgrunn. Det betyr at fagmiljøene som skal drive rehabilitering, er i klart mindretall.

Stavanger har hentet inspirasjon fra Bergen, som startet med fysioterapeuter i turnus. Der erfarte man at fysioterapi på tidlige morgener, kvelder og i helger i liten grad traff brukernes behov. Bergen valgte også å beholde hverdagsrehabilitering som eget tilbud. I Stavanger er tilbudet lagt ned før vurderingsteamene er på plass. Erfarne terapeuter og hjemmetrenere har sluttet, og viktig kompetanse har forsvunnet.

Ambisiøse mål

Kommunen viser til forskning som tilsier at 70 prosent av brukerne kan avsluttes etter et forløp i vurderingsteam. Dersom tallet bygger på erfaringer fra hverdagsrehabilitering, er det grunn til varsomhet. Der har deltakerne vært nøye utvalgt. Vurderingsteamene skal derimot møte alle med nye eller økte behov for hjemmebaserte tjenester, også mange med varige hjelpebehov.

Riktig kompetanse til riktig tid

Motstanden mot turnus handler ikke om manglende vilje til samarbeid eller om at pleieoppgaver er mindre viktige. Den handler om hvordan knapp fagkompetanse brukes.

Fysioterapeuter er utdannet til å kartlegge funksjon, vurdere rehabiliteringspotensial og sette inn tiltak som fremmer selvstendighet. Når denne kompetansen brukes til å dekke andre bemanningsbehov, risikerer vi å svekke nettopp det fysioterapeuter skal tilføre tjenesten.

Kartlegging, trening, hjelpemidler, mål- og tiltaksplaner og samarbeid med sykehus og andre tjenester utføres som regel best på dagtid. I tillegg reiser organiseringen spørsmål om kommunens rett til fastlønnstilskudd dersom fysioterapeutene i liten grad arbeider med fysioterapi. Det handler om betydelige beløp.

Tverrfaglighet er ikke likhet

Vi heier på hverdagsmestring, tverrfaglig samarbeid og flere fysioterapeuter i hjemmebaserte tjenester. Men tverrfaglighet betyr ikke at alle skal gjøre det samme.

Skal vurderingsteamene lykkes med å redusere behovet for tjenester, må fysioterapeuters og ergoterapeuters kompetanse få større plass og brukes der den gir størst effekt.

Godt samarbeid handler ikke om lik arbeidstid. Det handler om riktig kompetanse, brukt til riktig tid.