Ikke min medisin

– Det å låse bevegelse og fysisk aktivitet til å handle om effekt og utbytte, synes jeg er veldig reduserende. Det siste nå, er at fysisk aktivitet også skal være medisin. Bevegelse er et mer grunnleggende, sammensatt og uoversiktlig tema enn som så, sier Gro Rugseth, fysioterapeut og førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

– Norsk Fysioterapeutforbund har «Min medisin er fysisk aktivitet» som motto?

– Som fysioterapeut, skulle jeg ønske at fysioterapien som fagområde dyrket frem andre og mer utvidede forståelser av fysisk aktivitet. Ved å kalle det medisin, sier de implisitt at fysisk aktivitet kan doseres ut som en hvilken som helst pille; et riktig antall repetisjoner vil gi ønsket effekt. Da ekskluderer vi en stor gruppe mennesker som ikke kan identifisere seg med den måten å tenke aktivitet på, sier Rugseth.

Drit i å trene

I mai i år, skrev hun et blogginnlegg med tittelen: «Drit i å trene da vel!». Her hevder hun blant annet at trening kan være fullstendig unyttig, og etterlyser et offentlig språk om hvordan det erfares å trene.

– Jeg skrev bloggen som en reaksjon på det jeg ser som tidstypisk innenfor helsefeltet akkurat nå, nemlig at individet skal stå ansvarlig for egen helse, og at trening er veien mot målet. Det er en kraftig forenkling av de sammenhengene vi lever i hver dag. Hvis du trekker dette perspektivet helt ut, isolerer vi mennesket fra de omgivelsene det er født inn i, og alt det andre som gjør oss til den vi er. Fordi den offentlige samtalen om betydningen av trening marginaliserer bevegelse og aktivitet som eksistensielle fenomener, trenger den motstand. Vi mangler et språk i det daglige rundt bevegelse langs andre dimensjoner, et språk som ikke hele tiden etterspør effekt og utbytte av aktiviteten, sier hun.

Generasjonene før oss har kjempet hardt for det samfunnet vi har i dag. Ingen vil tilbake til 30-tallet og hardt kroppsarbeid. Vi har bil og vaskemaskin, kaffebarer og supermarkeder. Alt ligger til rette for et bekvemmelig liv. Forståelsen av dette er felles. Spørsmålet er om vi da i neste runde kan kreve at folk skal være mer fysisk aktive.

– Trenden er å ansvarliggjøre individet alene for en utvikling alle ville ha. Skal vi ha dårlig samvittighet for at vi lever i vår tid? Vi går ikke av veien for å beskrive uhelse som et personlighetstrekk, i ytterste konsekvens er en slik holdning inhuman. Jeg ønsker at fysioterapistudentene skal komme ut med større refleksjon, og med forståelse for at pasientene de møter er like sammensatte og kompliserte som dem selv, sier Rugseth.

Kanskje beveger vi oss nok

Enhver kan beslutte å trene 30 minutter hver dag. Men å lykkes i forsettet hviler, ifølge Rugseth, ikke på den enkelte alene, men på mange andre omstendigheter som oppstår underveis.

– Som forsker, vil ikke jeg være den som sier at vi skal bevege oss mer. Kanskje beveger vi oss mer enn nok for vår tid, dette er et åpent spørsmål for meg. Myndighetene anbefaler at vi skal være fysisk aktive 30 minutter hver dag. Men er det rimelig å anta at det finnes én dose som alle i en befolkning kan forholde seg til, og ikke minst gjennomføre? Det er et håpløst prosjekt. Jeg er bekymret for at også fysioterapifaget i økende grad ser på fysisk aktivitet som noe vi foretar oss kun for å nå våre mål om bedre helse, sier Rugseth.

Når det gjelder trening som medisin og det eneste saliggjørende, ser hun også at fysioterapi har fått skarp konkurranse fra andre yrkesgrupper.

– Kroppsøvingslærere, personlige trenere og idrettspedagoger. Alle kan de sette sammen gode treningsopplegg for bedre styrke og kondisjon. Mitt ståsted er at det finnes så mange andre perspektiver ved bevegelse og fysisk aktivitet, og her er fysioterapeuter i en unik posisjon. Den subtile delen og berøringen i møtet med pasienten er et viktig forskningstema, sier Rugseth.

Bevegelse produserer kunnskap

– På bloggen skriver du: «Når trening erfares som kjedelig, så er det ikke det at det er kjedelig som nødvendigvis er det mest interessante. Det mest interessante er at du merker noe». Kan du forklare dette nærmere?

– Vi har en evne til å merke oss selv, som for meg representerer et kunnskapstilfang. Når jeg beveger meg, produserer jeg kunnskap for meg selv og andre om hva det betyr å bevege seg. Når en pasient forteller deg at det er drit kjedelig å gå på tredemølle, da skal du være nysgjerrig på hvorfor det er kjedelig, fremfor å ile til med en ny aktivitet. Hvordan kjennes kjedsomheten ut? Hva skjer hvis vi lar pasienten utforske dette med kjedsomhet? Vil hun fortsette å gå på tredemølle, slutte å trene, eller finne en annen treningsform? Dette er kunnskapsområder. Fra forskerposisjonen er dette helt åpent. Å bevege seg er ikke meningsløst, men noe det er knyttet mening og følelser til, også kjedsomhet. Det kan få betydning for det behandlingsopplegget vi vil lage i praksis, sier Rugseth.

– Har fysioterapifaget blitt for instrumentelt?

– Vi må styrke kunnskapen om hva det vil si å bare være kroppen. Det høres kanskje mystisk ut, men for meg er det et kunnskapsfelt som fysioterapeuter har en helt unik tilgang til. Det som fysioterapeuter virkelig er gode på, og som de gjør hver eneste dag praksisen sin, er å snakke med folk og opprette tillit. Fysioterapeuter forsker for lite på det subtile som foregår i møtet mellom pasient og terapeut. Kunnskapsutviklingen i fysioterapi ligger på effekt og evidens. Det skal vi ikke slutte med, men vi trenger både naturvitenskapen og humanismen som søyler i faget. Vi må synliggjøre det humanistiske for oss selv, og videreutvikle det som et vitenskapelig spor, sier Rugseth.

Empowerment for hvem?

I dag er «empowerment» en stor tematikk innen folkehelse. Begrepet innebærer at pasienter/brukere blir satt i stand til selv å finne løsningen på sine egne problemer i samarbeid med terapeuten. Motiverende Intervju (MI) er en av metodene som brukes for å oppnå dette.

– Denne praksisen skal styrke andre. Men hvis vi går inn og undersøker behandlingsopplegg som er inspirert av empowerment-ideologi, ser vi at det som først og fremst trenger igjennom, er helsearbeidernes egne holdninger. Målet er at pasienten skal mene det samme som dem. Det å gripe til systematikk i form av metoder og verktøy, kan føles godt for terapeuten. For pasientene er slike ting svært lite vesentlig. Det de trenger, er noen som lytter til det de har å si, noen som interesserer seg for hvem de er. Der bør fokus ligge i møtet med pasienten. Vi har liten tradisjon i faget vårt for å jobbe med denne typen problematikker. Her må vi gå inn å undersøke hva som foregår, sier Rugseth.

Innen tidsaktuelle tema som fysisk aktivitet, trening, vekt og fedme, har den naturvitenskaplige og medisinske forståelsen en dominans. Ikke bare innenfor fysioterapifaget, men i kulturen og samfunnet for øvrig. Rugseth har gjennom flere år forsket på fedme, et emne hun tok doktorgrad på i 2011.

– En helt vanlig forklaringsmodell innen fedmefeltet når behandlingen ikke virker, er at pasientene mangler gjennomføringsevne. Dette gjentas igjen og igjen om overvektige personer, at de er late og at de mangler vilje. For meg er det et tegn på at man ikke treffer med behandlingsopplegget. Måten å tenke rundt behandling av fedme i dag, er så og si uforandret siden 50-tallet. Jeg tror at mange som jobber med kritiske perspektiver på etablerte forståelser, opplever å bli uglesett av fagmiljøet. Selv om det er åpenbart at et behandlingsopplegg ikke virker etter hensikten, er det vanskelig å trenge gjennom det etablerte med nye ideer. For noen er det enormt viktig å holde sin posisjon og være den som legger premissene. Kritiske innspill truer dette grunnlaget. Fedmefeltet er spesielt vanskelig, av en eller annen grunn vil vi så gjerne at alle skal være like tynne. Jeg har ved flere anledninger blitt bedt om ikke å kritisere behandlingsopplegget innen fedme, sier Rugseth.

Tid – en faglig ressurs

– Men ærlig talt, Rugseth, mener du at vi har det bedre hvis vi ikke trener?

– Hvis det å ikke trene skal være bedre enn å trene, så må du si noe om bedre for hva. Men hvis poenget er å slippe å stresse så mye, bruke tiden på andre ting, rette oppmerksomheten vekk fra deg selv og ut i verden, så ja. Faren min er 83 år, og har så å si aldri vært syk. Han har heller aldri trent, ifølge han selv. Men han har gått i fjellet i alle år, og hver vinter har han tilbakelagt mil etter mil på ski. I tillegg har han har vært engasjert i omverdenen, det alene medfører en hel masse bevegelse. I vår tid skal vi ordne fysisk aktivitet i konsepter, en post på dagsorden som skal ryddes unna. I stedet for å ta sykkelturen hjem fra jobb som rekreasjon, er poenget å være ferdigtrent når man kommer hjem. Bevegelsen og aktiviteten er alltid for noe, aldri bare er vi bevegelse, sier Rugseth.

Hun mener fysioterapeuter i større grad bør interessere seg for de lange linjene, og jakte på andre forklaringer enn skyld hos individet når behandlingsopplegget ikke når frem.

– For fysioterapeuter er det en faglig ressurs at de tilbringer så mye tid alene sammen med pasientene. I dette møtet, er det mange dører som kan åpne seg hvis man er interessert i pasienten som person. Vi kan likevel ikke vite om samtalene vil føre til atferdsendring, det er det opp til pasienten å avgjøre, sier Rugseth.