Primærforebygging og fysioterapi: Hva vil du bli når du blir for stor?

Skrevet av Martin Moum Hellevik, fysioterapeut og Joakim Moestue Halvorsen, fysioterapeut.  

Moum Hellevik og Moestue Halvorsen leies inn som programverter i Fysioterapeutens podcast "Lateralt og medialt - en podcast om fysioterapi". Meningsinnlegget representerer ikke nødvendigvis redaksjonen i Fysioterapeutens syn.

Det finnes et vakkert tre: Acer saccharinum, sølvlønnen. Navnet har opphav fra bladenes sølvaktige underside. Med sin karakteristiske fasong pryder sølvlønnen hager og parker. Men bak blikkfanget fins kontrastfylte egenskaper; egenskaper som gjør at treet vokser bemerkelsesverdig raskt, men som på samme tid gjør at treet kan vokse seg større enn sin bæreevne. For det er slik at sølvlønnens indre, veden, er svak. Jo lengre grenene strekker seg, jo mer sårbart blir treets mange forgreninger. Vindkastene som en gang raslet lett gjennom bladene står nå i fare for å ødelegge - vindfanget har blitt for stort. Om vinden øker, kan både grener og stamme knekke. Treet som en gang var stort og praktig, avkappes, oppstykkes, blir asymmetrisk.

Sølvlønnen vitner om noe - om at det å vokse seg forbi ens egne grenser, ens evner, bringer med seg en risiko. Fysioterapien i Norge har over mange tiår vokst. Vi har ikke bare blitt mange, vi har blitt noe mer. Der noen har blitt værende, har andre vandret videre. Fra fysioterapiklinikker på gatehjørner til sykehuskorridorer og forskningsinstitutter. Våre ferdigheter, vår kunnskap, og vår tradisjon har flettet seg inn i mangfoldet av det offentlige helsevesenet. Vi finnes på alle nivåer. Vi jobber med alle pasientgrupper. Vi har ansvar.

Vårt eget vindfang har blitt stort - og mange fysioterapeuter ønsker at det også skal bli større, blant annet ved at vi skal ha en sentral rolle i primærforebygging (1-3). Intensjonen kan være god - forebygging av sykdom er kanskje en av de essensielle faktorene for at helsevesenet skal kunne løse utfordringene som kommer i tiden framover. Men er det egentlig behov for kompetansen til en fysioterapeut for å utføre denne oppgaven? Bør oppgaven med å holde friske mennesker friske i det hele tatt ligge hos helsevesenet? Og hva gjør det eventuelt med kjernen til faget vårt? Hva om vinden øker rundt oss? Har vi da gjort fysioterapien, i likhet med sølvlønnen, sårbar?

En eksistensiell utfordring for fysioterapien

I den kontroversielle boken The End of Physiotherapy forespeiler forfatteren David A. Nicholls at vår profesjon, slik vi kjenner den i dag, står foran en eksistensiell fare:

“Everything I have argued in this book points to the fact that physiotherapy is experiencing profound change, and that the profession is both largely unaware and philosophically unprepared for the changing economy of healthcare”.

Gjennom sin bok argumenterer Nicholls blant annet for at fysioterapien må utvikles for å overleve som profesjon i framtiden. Hvis fysioterapien må utvikle seg for å overleve, hva skal vi da bli? Og kanskje et vel så viktig spørsmål: Hva bør vi ikke bli?

Når arboristen (trepleieren) oppdager at sølvlønnens vindfang har blitt for stort, og ser at stormen er på vei, vil tiltaket ikke nødvendigvis være å sikre alle grenene, støtte opp om alt, men i stedet å trimme ned; redusere vindfanget. Noe ofres for at resten skal overleve. Og det er med arboristens tiltak som kontekst at vi nå åpner døra for en refleksjon om hvorfor fysioterapeuter bør unngå å innta en av hovedrollene innen primærforebygging.

Primærforebygging

Primærforebygging forstås her som tiltak rettet mot befolkningen for å hindre at sykdom, skade eller problem oppstår, gjennom å styrke helse og redusere risiko (4). Av pilarene som utgjør primærforebygging, seiler det å ivareta et godt fysisk aktivitetsnivå gjennom livet frem som en av de viktigste.

I de siste årene har fagfolk argumentert for fysioterapiens potensielle nøkkelrolle innen primærforebygging, da hovedsakelig gjennom å kunne bidra til å øke grad av fysisk aktivitet i befolkningen (1-3). Det har også blitt indikert at fysisk aktivitet kan vise seg å representere en “samfunnsøkonomisk gullgruve” (1,5,6). Gyldigheten på anslagene om effektstørrelse av det siste der har dog blitt trukket i tvil (7), men den diskusjonen må vi ta en annen gang.

Så, hvorfor mener vi at fysioterapien ikke bør tiltre som flaggbæreren for “fysisk-aktivitets-pilaren” i primærforebygging? Det er det tre hovedgrunner til:

- Krav til kompetanse for å utøve god primærforebygging

Å utøve primærforebyggende arbeid virker å kreve et annerledes kunnskaps- og ferdighetsnivå enn det å behandle syke pasienter. Alle studiepoengene vi fysioterapeuter har opparbeidet oss innen anatomi, patologi, bevegelseslære, behandling og rehabilitering virker jo være ganske så nødvendige for oss i møtet med pasienter. Men er disse studiepoengene, denne kunnskapen, nødvendig for å drive primærforebygging med fokus på fysisk aktivitet? Trenger man dette for å motivere friske, men dog fysisk inaktive mennesker til å bli mer aktive? Eller finnes det andre, kanskje noen uten fire år med høyere utdanning, som kan utøve en like god jobb som oss fysioterapeuter i akkurat denne sammenheng?

Med bakgrunn i ressursutfordringene det offentlige helsevesenet står i, bør ikke da primærforebygging utøves på laveste effektive (omsorgs)nivå? Kan man tenke annerledes her? Hva om idretten, skolen, frivilligheten, treningssentre, personlige trenere og gruppeinstruktører bevilges mer ressurser til å motvirke fysisk inaktivitet? Kan det innebære bedre forvalting av midler til primærforebygging sammenlignet med om fysioterapien skulle motta dem?

- Stor, større, for stor!

Primærforebygging har ingen ende. Ingen grenser. Nærmest alle drar nytte av å unngå fysisk inaktivitet. Spennet er enormt. Fra de nyfødte til de eldre. Kan et slikt omfang bety at rammene for oppdraget - det å øke grad av fysisk aktivitet i befolkningen - blir uforholdsmessig store for vår profesjon? Skal fysioterapien inn og bistå i enhver skoleklasse? Enhver barnehageavdeling? Ethvert idrettslag? Enhver familie? Enhver arbeidsplass? Dersom vi velger å ta denne hovedrollen, vil det da kreve for mye av oss?

- Ansvaret som følger det å være en lagspiller i et offentlig helsevesen

Vår mangeårige rolle i det offentlige helsevesen har vært utslagsgivende for norsk fysioterapi sin utvikling og posisjon i det norske samfunn. Men med denne rollen forplikter vi oss også til å være lagspillere. Vi må balansere hva som kan være best for oss selv (vår profesjon) opp mot hva som er best for pasientene våre (individ) og laget som helhet (helsevesenet/samfunn). Hva blir konsekvensene hvis vi grener oss ytterligere ut? Kan dette medføre at vi blir enda mer ressurskrevende enn vi nå er (en ytterligere økning i antall fysioterapeuter som må utdannes og sysselsettes)? I et helsevesen hvor det i dag kuttes over hele “fjøla”, er det da riktig av oss å be om mer enn vi har blitt tildelt? Når vi ser rundt oss på de andre lagspillerne vi samarbeider med, finnes det da andre som trenger ressursene mer enn oss selv?

Lærdom fra naturen

La oss vende blikket tilbake til sølvlønnen. Det er lærdom å finne i dens kamp for overlevelse. Bør vi vokse oss så store som overhodet mulig, tenke sysselsetting og omfang, og satse på at vi rir av stormen? Eller bør vi heller tenke som arboristen, verne om det essensielle, det unike - kjernen - og aktivt unngå at vindfanget blir for stort.

Kanskje David Nicholls har rett: profesjonen vår må endre seg for å overleve. Bør vi ikke da endre oss i en retning hvor fysioterapiens unike kunnskap og ferdigheter (hva nå enn vi enes om at det er) anvendes best både for pasientene, profesjonen og laget vi spiller på?

Spørsmålet vi tror blir viktig at vi stiller oss da, er om vi faktisk finner løsningen på dette ved å innta en av hovedrollene innen primærforebyggingens verden?

Referanser

1. Fjellheim-Fosseli M, Aas JF, Solberg Olsen M, Rønning JF, Fløisand S: Fysioterapeuter bidrar til sunn kommuneøkonomi. Tidsskriftet Fysioterapeuten; 2024
2. Strupstad, JH: Verdens fysioterapidag 8.september: Holder seg sterke og stødige med trening og sosialt samvær. Tidsskriftet Fysioterapeuten; 2025
3. Norsk Fysioterapeutforbund: Forebygging må bli vår viktigste behandling. Norsk Fysioterapeutforbund; 2025. Tilgjengelig fra https://aktuelt.fysio.no/forebygging-m%C3%A5-bli-v%C3%A5r-viktigste-behandling
4. Helsedirektoratet (2016-10-13T00:00). Veileder for kommunale frisklivssentraler – etablering, organisering og tilbud [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 28. februar 2022, lest 21. januar 2026). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/kommunale-frisklivssentraler-etablering-organisering-og-tilbud
5. Holsen JE: Helsevesenets største paradoks - når løsninger står ubenyttet. Dagens Medisin; 2025
6. Person G, Eriksen AM, Reksen M: Frisklivssentralene i Oslo – systematisk folkehelsearbeid med målbare resultater. Tidsskriftet Fysioterapeuten; 2025
7. Kristiansen IS, Wisløff T: Kan vi egentlig mosjonere oss til en billigere helsetjeneste? Dagens Medisin; 2025.