Fagfellevurdert
Barnets stemme: Om barns medvirkningsrett i fysioterapibehandling
Fagartikkel
Stephanie Gomez Holst, fysioterapeut, BSc., Sørlandet Sykehus, stephaniegholst@gmail.com.
Unni Vågstøl, fysioterapeut, Cand Sient. Førstelektor, Institutt for Helse og Funksjon, Fakultet for Helse- og Sosialvitskap, Høgskulen på Vestlandet.
Kristine Risum, førsteamanuensis, Fakultet for helsevitenskap, Institutt for rehabiliteringsvitenskap og helseteknologi, OsloMet- Storbyuniversitetet. Spesialist i barne- og ungdomsfysioterapi MNFF. PhD, Seksjon for ortopedisk rehabilitering, Avdeling for ortopedi, Oslo universitetssykehus. Nasjonal kompetansetjeneste for barne- og ungdomsrevmatologi, Seksjon for revmatologi, Oslo universitetssykehus.
Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 13.februar 2024. Ingen interessekonflikter oppgitt. Pasienteksempelet er fiktivt, og inspirert av hovedforfatters kliniske erfaringer innen habilitering.
Sammendrag
Innledning: Denne fagartikkelen omhandler hvordan fysioterapeuter og annet helsepersonell kan sikre barns medvirkningsrett ved valg av mål og behandling.
Hoveddel: For å få fram barnets stemme trenger barn rom for deltakelse. Det innebærer å ta utgangspunkt i og gi plass til barns lekne og spontane væremåte i undersøkelse og behandling. Kommunikasjonen tilpasses barnet, og hverdagsforankede samtaler kan brukes for å kartlegge hva som er viktig for barnet. Voksne må erkjenne at barn kan ha andre synspunkter enn foreldre og helsepersonell, og disse meningene må tas på alvor i beslutningene av hva som er barnets beste.
Avslutning: For å fremme barns medvirkning, må barn ses som subjekter som kan uttrykke meninger både verbalt og kroppslig og som har kunnskap av betydning for deres behandling.
Nøkkelord: barns medvirkning, barnesentrert praksis, barns perspektiv.
Abstract
Children’s voice: children’s right to shared decision-making in physiotherapy
Introduction: This article discusses how physiotherapists and other health professionals can ensure children’s participation right in choice of goals and treatment.
Main part: To promote children’s voices, children should be provided with opportunity to participate. This entails building on and giving room for children’s playful and spontaneous behaviour in assessment and treatment. Communication should be tailored to the child and everyday conversations can be used to discover what is important for the child. Furthermore, adults must recognize that children may have different views than parents and healthcare providers, and these opinions must be taken seriously when deciding what is best for the child.
Conclusion: To promote children’s participation, children must be seen as subjects who express opinions both verbally and physically and have knowledge essential for their treatment.
Key-words: children’s participation, child-centred practice, children’s perspective.
Innledning
FNs barnekonvensjon og Norges grunnlov fastslår at alle barn har rett til å høres. Meningene deres skal vektlegges i samsvar med alder og utvikling (1, 2). Reell medvirkningsrett innebærer at barnet får tilpasset informasjon om egen helse (3). Medvirkningsretten medfører rett til å uttale seg, bli hørt og kunne påvirke utfallet som formelt treffes av andre (4). Barnets medvirkning i samarbeidsprosesser gjelder deltakelse, ikke det hele og fulle ansvaret (5). I Norge er 16 år helserettslig myndighetsalder (3). Helsepersonell har juridisk og etisk ansvar for å sikre at medvirkningsrettigheten ivaretas i undersøkelser og behandling av barn. Fysioterapeuter bør vurdere hvordan barnets medvirkningsrettighet kan ivaretas i møte med barnet, familien og i tverrfaglig samarbeid. Denne fagartikkelen tar utgangspunkt i en kasuistikk der helsepersonell har forsøkt å jobbe familiesentrert mens barnet som skulle vært i sentrum underveis har opplevd å ikke bli hørt. Kasuistikken er fiktiv, men inspirert av førsteforfatters ulike erfaringer innen barnehabilitering.
Silje er 16 år og født med cerebral parese (CP) med en grovmotorisk funksjon som innebærer at hun benytter ganghjelpemiddel ved forflytning. Hun har spastisitet i begge ben. Som femåring forflyttet hun seg ved å krype eller gå med ganghjelpemidler. Med en barndom preget av oppfølging og behandling opplevde hun at det var foreldrenes ønsker for henne som ble førende for iverksettelse av behandlingstiltak. Behandlerne etterspurte sjelden hennes ønsker. Silje likte å være med venner, men strevde med lek som involverte løping. Silje ble fulgt opp av nevrolog, fastlege og kommunefysioterapeut. Kommunefysioterapeuten vektla familiens prioriteter, herunder turgåing. Familien ønsket at Silje skulle ha best mulig funksjon og bevegelsesmuligheter i oppveksten. Etter foreldrenes ønske ble Silje utredet ved Rikshospitalet av et tverrfaglig team som konkluderte med at Silje var aktuell for en operasjon for å redusere spastisiteten. Siljes hverdag etter operasjonen ble preget av intensiv trening som inkluderte funksjonell trening hjemme og på skolen med familie og barnefysioterapeut, intensive treningsopphold, svømmetrening og ridefysioterapi, enda hun var livredd for hesten og høyden. Silje opplever nå at mye av barndommen forsvant i behandlingsopplegg som fratok henne tid med venner.
Med utgangspunkt i ovennevnte kasuistikk vil denne fagartikkelen diskutere hvordan fysioterapeuter kan sikre at barnets stemme kommer fram i valg av tiltak i tverrfaglig samarbeid og familiesentrert praksis.
Hoveddel
Tverrfaglig samarbeid innebærer samarbeid mellom ulike profesjoner om felles mål (6). Et slikt mål kan være å støtte og tilrettelegge for et barn og dets familie for å sikre optimale forutsetninger for utvikling og deltakelse i hverdagslivet. I tverrfaglig samarbeid anvender man ulike perspektiver, kunnskap og erfaring slik at den aktuelle saken belyses best mulig. Barnets situasjon, behov og ønsker skal være i sentrum: «samarbeidet skal ikke være om, men for den det gjelder» (7 s.119). Å sette pasientene i sentrum og samarbeide med dem er en sentral tverrfaglig og lovfestet verdi (3, 7). Et sentralt mål i tverrfaglig samarbeid bør derfor være å sikre vektlegging av barnets stemme i vurderingene.
Familiesentrert praksis (FSP) innebærer å se barnet i familien og konteksten det inngår i (8). Dette er grunnleggende i tverrfaglig samarbeid og samarbeidet med familien. Familien er viktig for barnets velvære og utvikling (8, 9). Familiens betydning for barnets utvikling kan ses i lys av Bronfenbrenners bioøkologiske modell. Bronfenbrenner tar utgangspunkt i at barnet interagerer med ulike miljøer som påvirker barnets utvikling. Bronfenbrenner delte miljøene inn i fem kategorier: mikrosystemet, mesosystemet, eksosystemet, makrosystemet og kronosystemet (10). Mikrosystemet er miljøene barnet regelmessig deltar i (11). Familien er et sentralt mikrosystem gjennom hele barndommen, men etter hvert som barnet vokser inngår også barnehage, skole og fritidsaktiviteter som mikrosystemer (10). Mesosystemet utgjør forbindelsen mellom de ulike miljøene i mikrosystemet. Når familien, barnehage, skole og helsetjenesten samarbeider kan det understøtte barns utvikling. Eksosystemet er det indirekte miljøet som barnet sjelden deltar i, men som påvirker utviklingsmuligheten gjennom samspill med familien, eksempelvis fysioterapitjenesten i kommunen (11). Makrosystemet er samfunnsverdier/normer. Kronosystemet tillater endring over tid (12).
FSP anerkjenner familiens betydning for barnets utvikling (11). Barnet og familien anses som en enhet (9). Det tas utgangspunkt i familiens situasjon, behov og preferanser ved utforming av tiltak og tjenester (13). FSP er en samarbeidsform med fokus på familiens styrker fremfor svakheter (14). Hensikten er å styrke familiens kompetanse, kontroll over egne liv og mestringstro (11). Informasjonsutveksling mellom familiemedlemmene og helsepersonell er sentralt for at familien kan ta informerte beslutninger (14). FSP består av en relasjonell og en deltakende praksis. Relasjonell praksis omhandler gjensidig respekt, aktiv lytting og empati (11, 13). Deltakende praksis er «aktiv involvering av foreldre og barnet» i et individualisert tjenestetilbud (11 s.45). Samarbeid med både barnet og familien er nøkkel til vellykket implementering av familiesentrert praksis (8). Helsepersonell har fagkunnskap, mens familien kjenner barnets personlighet, interesser, styrker og utfordringer. Gjennom familiesentret praksis kan fysioterapeuten støtte og veilede familien til å bruke barnets naturlige miljø (mikrosystemer) for å lære spesifikke ferdigheter av betydning for barnet og familien (15, 16).
Familiesentrert praksis har blitt kritisert for å gi barnet en mer passiv og mindre fremtredende rolle enn foreldrene (10). Barn får ofte en ikke-deltakende rolle der informasjonen rettes mot foreldrene i stedet for barnet (16), selv når deres aktive deltakelse hadde vært mulig (10). Eksempelvis forteller Silje at hun sjelden ble spurt om hva hun ønsket. I stedet var det hovedsakelig foreldrene som uttalte seg og satte mål. En slik passivisering av barnet er problematisk. For det første blir ikke barnet en del av den deltakende praksisen som definerer FSP (8, 11). Det kan stilles spørsmål om det i slike situasjoner kan sies at praksisen har vært familiesentrert. For det andre oppfylles verken de juridiske pliktene i barnekonvensjonen eller i pasientrettighetsloven §3-1 som gir alle pasienter, inkludert barn, rett til medvirkning (2, 3). For det tredje tilsvarer ikke foreldrenes mål og prioriteringer for barnet nødvendigvis barnets mål og prioriteringer.
Forskning har vist at det ikke alltid er samsvar mellom foreldrenes og barnas egne perspektiver på og prioriteringer av mål og intervensjoner (17). Barn helt ned til femårsalderen har vist evne til å sette egne mål og nå disse på lik linje med mål satt av foreldrene. Foreldrenes mål er ofte knyttet til egenomsorgsoppgaver, mens barnas mål i større grad er knyttet til deltakelse i skole og fritidsaktiviteter (17). De ulike prioriteringene av mål satt av barn og foreldre kan ses i lys av Bronfenbrenners bioøkologiske modell. Barnet er ekspert på sine mikrosystemer dvs. ikke bare familien, men også skole, barnehage og fritidsaktiviteter (10). Flere har derfor tatt til orde for barnesentrert perspektiv fremfor familiesentrert perspektiv for å i større grad sette barnet i sentrum (10, 16). Barn har unike perspektiv på hvilke mål som er meningsfulle for dem og målene de setter er mulig å oppnå (17). Siden barns perspektiv er ulike fra foreldrenes kan det argumenteres for at barn har en annen kunnskap og informasjon som kan medvirke til andre mål og behandlingsalternativer enn foreldrene. Det er derfor viktig å involvere barnet i målsettingsprosessen. I lys av dette kan det tenkes at Silje hadde valgt et annet mål enn gange hvis hun hadde blitt involvert i større grad. Evnen til å gå er et samfunnsideal. Slike idealer, tilhørende makrosystemet, vil kunne påvirke familiens målsettinger. Kanskje deltakelsesfokuserte mål hadde vært viktigere for Silje?
For å fremme barnets medvirkning er både familiesentrert og barnesentrert praksis viktig. Familien er et sentralt mikrosystem for barn (11, 18), og fokus bør derfor ikke bare rettes mot individet, men også ivareta foreldrenes behov herunder deres psykisk helse (14, 18). Imidlertid kan et familiesentrert fokus sette barnet i bakgrunnen (10). Et familiesentrert og et barnesentrert perspektiv trenger ikke nødvendigvis å være motstridende. Perspektivene kan kombineres og utfylle hverandre. Slik blir barnets rett til å bli hørt samt miljøet rundt barnet ivaretatt. Spørsmålet blir da hvordan får vi frem barnets perspektiv. Hvordan gir vi barnet mulighet til å bli hørt, delta og motta tilpasset informasjon?
Se barnet som subjekt
For å få frem barnets stemme er det sentralt at fysioterapeuten ser barnet som subjekt. Det innebærer å anerkjenne barn som individer med «følelser, tanker og meninger» (19). Relasjonen mellom voksne og barn er asymmetrisk. Det betyr at barnets mulighet til medvirkning avhenger av mulighetene voksne gir dem (20). Barnets medvirkning i beslutninger er ofte mer avhengig av foreldrenes og helsepersonells holdninger enn deres faktiske kompetanse (16). Samfunnets syn på barn blir avgjørende. Barns medvirkningsrettighet har sammenheng med at samfunnssynet på barn har endret seg (19, 21). Tidligere ble barn ansett som uferdige og umodne som skulle forandres (19, 21). Nå skal «oppmerksomheten rettes mot barn som deltakere i eget liv» (19).
Å møte barn som medmennesker innebærer å ta utgangspunkt i deres uttrykksformer verbalt, nonverbalt og kroppslig. Små barn uttrykker seg med kroppslig bevegelse selv før de oppnår full verbal utvikling. Barn uttrykker seg og sine evner gjennom lek og bruk av leker (22). Fysioterapeuten må la barnets perspektiv komme frem ved å følge barnets intensjoner, lytte og være observant når de uttrykker seg i handling (4, 19). På denne måten respekteres deres intensjoner og opplevelsesverden (19). Bjorbækmos studie viser at selv når fysioterapeuten har satt en agenda for behandlingen, benytter barna seg av mulighetene til å utforske og leke med bevegelser. Slik viser de seg som kompetente kroppssubjekter med kunnskap om deres egne kroppers muligheter (21). Dersom fysioterapeuten blir for fokusert på å behandle barnet kan barnets kropp objektiviseres, og barnet blir oversett som subjekt. Det å lytte og være til stede i det barnet uttrykker med kroppen gjør det mulig for fysioterapeuten å anerkjenne barnet som subjekt (23).
I Siljes tilfelle kunne fysioterapeuten gitt slipp på sin egen behandlingsplan og heller fulgt Siljes intensjoner og lært av den kroppslige kompetansen hun utøvde og slik anerkjent henne som kompetent kroppssubjekt. Det kunne skapt rom for Silje til å aktivt engasjere seg i egen behandling. Å skape rom for deltakelse er essensielt for å sikre barnets medvirkning i behandlingsprosesser (16).
Tilpasset kommunikasjon
Barn trenger støtte fra voksne for at deres erfaringer skal bli hørt (16, 24). Når profesjonsutøvere viser interesse for barnets hverdagsliv og barnet viser hva som er viktig for det i hverdagen gjennom sine fortellinger, åpner dette for barnets medvirkning (25). Hverdagsforankrede samtaler med utgangspunkt i barnets fortellinger om tidsavgrensete hendelser er verktøy som kan fremme barnets perspektiv. Slik gis barnet mulighet til å bringe fram momenter fra sitt ståsted om hva som er viktig i deres hverdag (25). Dermed kan disse perspektivene benyttes når fysioterapeuten skal tilpasse mål og tiltak til barnets hverdagsliv.
Erkjenne at barn har egne synspunkter
For at barn skal anerkjennes som subjekt må vi erkjenne at barn kan ha andre erfaringer og synsvinkler enn voksne med lengre livserfaring og en annen forståelseshorisont (20). Barn må ikke bare få muligheten til å ytre sine synspunkter, meninger og erfaringer, ytringene må også tas på alvor selv om de er utfordrende (26). Dette innebærer å akseptere at barn, helsepersonell og foreldre kan ha ulike oppfatninger av hva som er barnets beste. Slike meningsforskjeller kan oppstå både i tverrfaglige team og i samarbeid med barn og foreldre (27).
Et eksempel på fagpersoners uenighet om barnets beste, er debatten om bruken av ståstativ. Horne trakk frem at forskning har vist at flere barn har hatt negative opplevelser ved bruk av ståstativ, samt at effekten av bruk av ståstativ er uviss. Kløve påpekte at for noen barn kan ståstativet forebygge kontrakturer og at det må vurderes hvilken betydning forskningen har for individet som behandles (28). I avveiningen av hva som er etisk riktig og til barnets beste må man vurdere fordeler og ulemper ved tiltaket og hva som veier tyngst i det konkrete tilfellet (27). I tverrfaglig samarbeid kan flere profesjoners perspektiv belyse saken bedre (7). Samtidig kan ulike verdier og vurderinger komme i konflikt, som i debatten rundt ståstativ, hvor kunnskap basert på forskning, erfaring og bruker ikke er entydig. Da bør barnets ønsker og behov utgjøre en del av vurderingene og være veiledende for hvilke tiltak som prioriteres (7). Dette belyser igjen behovet for å få frem barnets stemme og anerkjenne dets synspunkter.
Barn har rett til å uttale seg og bli lyttet til i valg av behandling (29). De kan motsette seg behandling foreldrene har samtykket til. Foreldrene har imidlertid plikt og rett til å ta beslutninger angående barnets helse (4). Barns manglende selvbestemmelsesrett er basert på forutsetningen om at det tar tid å utvikle evnen til å ta beslutninger samt se langsiktige konsekvenser. Barn skal derfor verken ha rett eller plikt til å stå til ansvar for beslutninger de ikke er modne nok til å forstå konsekvensene av (4). Selv om foreldrene kan samtykke til behandling er ikke dette ensbetydende med at barnet kan tvinges. Helsepersonell må foreta en etisk og juridisk vurdering av om tvang er forsvarlig og til barnets beste i den aktuelle situasjonen. Det må vurderes om behandlingsmålet kan oppnås med mindre inngripende behandlingsformer (4). Kasuistikken om Silje som ikke trivdes med bl.a. ridefysioterapi som behandlingsalternativ illustrerer hvordan foreldre og barn kan ha ulike oppfatninger av hva som er det beste behandlingsalternativet. Selv om behandlingsvalget trolig var gjort med gode hensikter sammenfalt ikke foreldrenes syn på Siljes opplevelse av behandlingen med Siljes opplevelse.
Ridefysioterapi kan for noen barn gi mulighet for både skogsturopplevelser og stabilitetstrening. Imidlertid må behandlingsvalget ta utgangspunkt i det enkelte barnets opplevelser og synspunkter. Det gjelder å se barnet som et subjekt, ikke som en diagnose eller se foreldrenes syn som uttrykk for barnets(16, 20). I møte med barn er det derfor viktig at fysioterapeuten ikke har forutinntatte forståelser av hva som er barnets beste, men forsøker å finne ut av hva dette barnet trenger (24). Det innebærer at ridefysioterapi kan være et godt behandlingsalternativ for andre barn med CP, men for Silje ville trolig andre behandlingsalternativer passet bedre. Å lytte til barnet og være oppmerksom på barnets kroppslige uttrykk og opplevelser, vil kunne bidra til å finne mer individuelt tilpassede tiltak. I likhet med ståstativ-debatten, belyser kasuistikken viktigheten av å se det enkelte barnet som subjekt og ta utgangpunkt i det konkrete tilfellet når tiltakets nyttevirkninger avveies mot skadevirkningene. Profesjonsutøvere og foreldre må i sine tiltaksvalg vurdere hva som er best for barnet her og nå og samtidig hva tiltaket vil si for barnets framtidige situasjon (25).
Barns rett til å medvirke er en rettighet, ikke en mulighet voksne gir dem (29). Likevel er barnet prisgitt voksnes valg og vurderinger, når det gjelder grad av medvirkning (20). Fysioterapeutens evne til å fortolke barns kroppslige, nonverbale og verbale uttrykk vil være av avgjørende betydning (19). Siden det alltid er snakk om fortolkninger, kan man stille spørsmål ved om man noen gang kan være sikker på at man får frem barnets perspektiv. Det er imidlertid fysioterapeutens ansvar å skape rom og kontakt med barnet og søke etter barnets evner til å utrykke meninger, tanker og preferanser (16, 26).
Avslutning
Barns medvirkningsrett ivaretas ved at voksne respekterer deres rett til å være aktive deltakere i beslutningsprosessene som angår dem. Derfor bør et sentralt mål i familiesentrert praksis og tverrfaglig samarbeid være å fremme barnets stemme. I denne artikkelen argumenteres det for at barn har kunnskap om sine preferanser for mål og behandling, de har kroppslig kunnskap som er av betydning for fysioterapeuter. Denne kunnskapen kan ikke alltid formidles via foreldrene. Fysioterapeuter bør reflektere over om de ser barn som subjekter som kan uttrykke meninger, preferanser og evner både verbalt og gjennom dets kroppslige intensjoner og uttrykk. Det forutsetter evne til å slippe egen agenda og involvere seg i barnets lekne væremåte. På denne måten kan det skapes rom for barnets deltakelse i egen behandling og målsetting. Barnets meninger kan da tas med i avveiningene av hva som er best for det enkelte barnet. Det innebærer at fysioterapeuten og øvrige voksne anerkjenner at barn kan ha andre meninger enn sine foreldre. Slik kan fysioterapeuten forsøke å unngå at unge som Silje sitter igjen med en opplevelse av å ikke ha blitt møtt som subjekt i møte med helsevesenet.
Referanseliste
1. Kongeriket Noregs grunnlov, LOV-1814-05-17 (1814).
2. FNs konvensjon om barnets rettigheter, 20-11-1989 (1989,).
3. Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven), LOV-1999-07-02-63 (1999, ).
4. Aasen HS. Barns rett til selvbestemmelse og medbestemmelse i beslutninger om helsehjelp. Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål. 2008;6(1):3-26. https://doi.org/10.18261/ISSN0809-9553-2008-01-02
5. Bae B, Kunnskapsdepartementet. Temahefte om barns medvirkning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2006.
6. Hesjedal E. Tverrprofesjonelt samarbeid i ansvarsgrupper for utsette barn i lys av etisk fordring og instrumentalistisk mistak. Norsk pedagogisk tidskrift. 2017;101(4):304-14. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2987-2017-04-03
7. Iversen A, Hauksdottir N. Tverrprofesjonell samhandling og teamarbeid : kjernekompetanse for fremtidens helse- og velferdstjenester. 1. utgave. ed. Oslo: Gyldendal; 2020.
8. Shields L. What is “family-centered care”? European Journal for Person Centered Healthcare. 2015;3 (2):139-44. http://www.ejpch.org/ejpch/article/view/993
9. Xu Y, Ahn H, Keyser D. Measuring Family-Centered Practice in Child Welfare. Families in society. 2020;101(2):148-66. https://doi.org/10.1177/1044389420907742
10. Ford K, Dickinson A, Water T, Campbell S, Bray L, Carter B. Child Centred Care: Challenging Assumptions and Repositioning Children and Young People. J Pediatr Nurs. 2018;43:s.39-43. https://doi.org/10.1016/j.pedn.2018.08.012
11. Østensjø S. Familiesentrerte tjenester for barn med funksjonsnedsettelser – fra ideal til konkrete praksiser. Fysioterapeuten. 2017(84):44-7. https://www.fysioterapeuten.no/fagfellevurdert-funksjonsnedsettelser/familiesentrerte-tjenester-for-barn-med-funksjonsnedsettelser--fra-ideal-til-konkrete-praksiser/124904
12. Bronfenbrenner U. Ecology of the Family as a Context for Human Development: Research Perspectives. Developmental psychology. 1986;22(6):723-42. https://psycnet.apa.org/doi/10.1037/0012-1649.22.6.723
14. King G, Chiarello L. Family-Centered Care for Children With Cerebral Palsy: Conceptual and Practical Considerations to Advance Care and Practice. J Child Neurol. 2014;29(8):1046-54. https://doi.org/10.1177/0883073814533009
15. An M, Palisano RJ. Family-professional collaboration in pediatric rehabilitation: a practice model. Disabil Rehabil. 2014;36(5):434-40. https://doi.org/10.3109/09638288.2013.797510
16. Coyne I, Hallström I, Söderbäck M. Reframing the focus from a family-centred to a child-centred care approach for children’s healthcare. Journal of Child Health Care. 2016;20(4):494-502. https://doi.org/10.1177/1367493516642744
17. Vroland‐Nordstrand K, Eliasson AC, Jacobsson H, Johansson U, Krumlinde‐Sundholm L. Can children identify and achieve goals for intervention? A randomized trial comparing two goal‐setting approaches. Dev Med Child Neurol. 2016;58(6):589-96. https://doi.org/10.1111/dmcn.12925
18. King G, Williams L, Hahn Goldberg S. Family‐oriented services in pediatric rehabilitation: a scoping review and framework to promote parent and family wellness. Child Care Health Dev. 2017;43(3):334-47. https://doi.org/10.1111/cch.12435
19. Bae B. Å se barn som subjekt : noen konsekvenser for pedagogisk arbeid i barnehage Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2007 [Available from: https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/barnehager/artikler/a-se-barn-som-subjekt---noen-konsekvense/id440489/.
20. Østrem S. Barnet som subjekt : etikk, demokrati og pedagogisk ansvar. Oslo: Cappelen Damm akademisk; 2012.
21. Bjorbaekmo W, Stendal Robinson H, Engebretsen E. Which knowledge? An examination of the knowledge at play in physiotherapy with children. Physiother Theory Pract. 2018;34(10):773-82. https://doi.org/10.1080/09593985.2018.1423654.
22. Bekken W. The role of objects in understanding children's participation in paediatric rehabilitation. Scandinavian journal of disability research : SJDR. 2014;16(2):159-78. https://doi.org/10.1080/15017419.2012.761155
23. Engelsrud G, Øien I, Nordtug B. Being present with the patient-A critical investigation of bodily sensitivity and presence in the field of physiotherapy. Physiother Theory Pract. 2019;35(10):908-18. https://doi.org/10.1080/09593985.2018.1460431
24. Bekken W. Decision‐Making in Paediatric Rehabilitation: Exploring Professionals' and Children's Views on Decision‐Making Involvement. Children & society. 2017;31(6):486-96. https://doi.org/10.1111/chso.12218
25. Gulbrandsen LM. Barns deltakelse i hverdagsliv og profesjonell praksis : en utforskende tilnærming. Oslo: Universitetsforl.; 2014.
26. Bjorbækmo WS, Greve A, Asbjørnslett M. “This is Not Me” – A Critical Discussion About Methodological Issues Concerning Agency and Participatory Sense-Making in Qualitative Research with Children. International journal of qualitative methods. 2022;21:160940692211189. https://doi.org/10.1177/16094069221118990
27. Delany C. The role of clinical ethics consultations for physical therapy practice. Physical therapy reviews. 2012;17(3):176-83. https://doi.org/10.1179/1743288X12Y.0000000009
29. Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), LOV-1999-05-21-30 (1999,).
© Author(s) (or their employer(s)) 2024. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.
