Fra sykemelding tilbake til hverdagsliv og arbeid: Pasienterfaringer fra norsk psykomotorisk fysioterapi

Inger-Johanne Skjold, MSc. fysioterapeut, psykomotorisk fysioterapeut, Åstveit Helsesenter. inger.johanne.skjold@gmail.com. 

Tove Dragesund, fysioterapeut, PhD. Professor, Fakultet for helse- og sosialvitskap ved Høgskulen på Vestlandet. 

Tove Ask, fysioterapeut, PhD. Førsteamanuensis, Fakultet for helse- og sosialvitskap ved Høgskulen på Vestlandet.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 06.desember 2023.  Studien er godkjent av Sikt (Kunnskapssektorens tjenesteleverandør), referansenummer 875333. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Sammendrag

Hensikt: Utforske pasienter sykemeldt grunnet muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser sine erfaringer med endring av funksjon i løpet av psykomotorisk fysioterapi, og hvilken betydning endringen har for hverdags- og arbeidsliv.

Metode: Et kvalitativt forskningsdesign med en fenomenologisk og hermeneutisk forskningstilnærming ble valgt. Datainnsamling ble foretatt med individuelle, semistrukturerte intervjuer. Systematisk tekstkondensering ble benyttet som dataanalyse.

Funn: Analysen førte fram til tre funnkategorier: «Når kroppen blir et hinder for deltakelse i hverdag og arbeid», «Behandlingsrommet åpner opp for innsikt, kontakt, bevisstgjøring - et utgangspunkt for endring» og «Kroppslige signaler gir rom for valg, selvivaretakelse og håndtering».

Konklusjon: Muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser kan begrense livet både i hverdagen og på arbeid. Psykomotorisk fysioterapi bidro til bedre kroppskontakt og økt forståelse for plagene og hva som påvirket dem. Dette hjalp deltakerne til å tilpasse egne behov og sette grenser. Strategier som korte pauser, redusert arbeidstempo og oppmerksomhet på én oppgave av gangen førte til en bedre balanse mellom krav og egne ressurser på arbeid, slik at de håndterte hverdagsliv og arbeidsoppgaver bedre.

Nøkkelord: psykomotorisk fysioterapi, muskel- og skjelettplager, psykiske lidelser, hverdagsliv, arbeid. 

Abstract

From sick leave back to everyday life and work – patient experiences with Norwegian psychomotor physiotherapy

Purpose: To explore patients on sick leave due to musculoskeletal disorders and mental health issues’ experiences with changes in function during psychomotor physiotherapy, and the significance of these changes for everyday life and work.

Methods: A qualitative research design was chosen, utilizing a phenomenological and hermeneutic approach. Data collection was done through individual, semi-structured interviews. Systematic text condensation was used for data analysis.

Findings: The analysis led to three result categories: «When the body becomes an obstacle to participation in everyday life and work», «The treatment room opens up for insight, contact, awareness - a starting point for change» and «Bodily signals provide room for choice, self-care and coping».

Conclusion: Musculoskeletal disorders and mental health issues can limit one’s life both in everyday life and at work. Psychomotor physiotherapy contributed to better contact with the body and increased understanding of its functions, enabling participants to adapt to their own needs and set boundaries. Strategies such as short breaks, reducing work pace and focusing on one task at a time helped to achieve a better balance between work demands and resources at work, and helped them manage tasks they had both in everyday life and at work.

Key-words: psychomotor physiotherapy, musculoskeletal disorders, mental health issues, everyday life, work.

Innledning

Langvarige muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser utgjør en stor helseutfordring i form av redusert helse, sykefravær og uførhet (1, 2), og er årsak til over 50 % av det legemeldte sykefraværet (3). Å stå utenfor arbeidslivet har negative konsekvenser på individ- og samfunnsnivå (1). For den enkelte vil det kunne bety et liv utenfor et sosialt fellesskap, manglende trygghet og økonomisk handlefrihet. For samfunnet medfører sykefraværet betydelige helse- og samfunnsøkonomiske kostnader. På den andre siden kan det å være i arbeid ha mange positive sider (1). På individnivå kan arbeid gi daglig rutine, aktivitet, sosialt samvær, mening i tilværelsen, inntekt og tilhørighet (4). Tilknytning til arbeid vil som oftest også være helsefremmende for personer med redusert arbeidskapasitet. Å legge til rette for arbeidsdeltakelse til tross for helseplager er derfor viktig (5). På samfunnsnivå er dessuten høy sysselsetting en viktig bærebjelke i den norske velferdsstaten (1).

På grunn av utfordringene ved helserelatert sykefravær er fagfeltet arbeid og helse blitt et nasjonalt helsepolitisk satsingsområde (5). Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet påpeker et stort behov for kunnskap og tilnærminger som kombinerer arbeids- og helseperspektivet. Ett av målene i «Strategi for fagfeltet arbeid og helse» er at tilknytning til arbeidslivet bør være et obligatorisk tema for personer i yrkesaktiv alder i all kontakt med helsevesenet. Viktige tiltak for å forebygge varig uførhet og redusere behov for helserelaterte ytelser er å fremme arbeidsdeltakelse og redusere fraværet (5).

Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) er en behandlingstilnærming som tilbys pasienter med muskel- og skjelettplager og psykiske og sammensatte lidelser (6, 7). Mange av pasientene som følges opp i psykomotorisk fysioterapi har langvarige plager, er sykemeldt og har et arbeid som de skal tilbake til. Forskjellige erfaringer fra behandlingstilnærmingen er undersøkt både fra fysioterapeuters og pasienters perspektiv (8). Ingen tidligere studier har belyst hvordan NPMF har påvirket pasientenes arbeidsfunksjon og arbeidsdeltakelse. Arbeidsperspektivet er imidlertid belyst fra allmenne fysioterapeuters perspektiv (9).

Hensikten med denne studien var å utforske sykemeldte personer sine erfaringer med endring av funksjon i løpet av NPMF og endringens betydning for hverdag og arbeid. 

Teoretisk perspektiv

Teoretiske perspektiver fra kroppsfenomenologi og salutogenese er valgt for å utdype det empiriske materialet.

Kroppsfenomenologi påpeker at kroppen alltid og samtidig er både et objekt og subjekt, og bryter dermed med dualismens forståelse av kroppen som et rent fysisk objekt (10). Leder beskriver hvordan oppmerksomheten vår rettes mot det vi er opptatt av, og at kroppen kan være enten i bakgrunnen eller forgrunnen av denne oppmerksomheten. Den friske og velfungerende kroppen kan forsvinne fra vår oppmerksomhet. Når vi opplever smerte vil imidlertid oppmerksomheten vår rettes mot denne, og kroppen vil da tre mer i forgrunnen av oppmerksomheten (10).

Det salutogenetiske perspektivet avviser en dikotomisk klassifisering av mennesker som enten friske eller syke, og ble utviklet som en motvekt til patogenese, som definerer god helse som fravær av sykdom (11). En salutogen tilnærming retter fokus mot mestringsressurser og faktorer som bidrar til å opprettholde eller skape en høyere grad av helse. Antonovsky (11) beskriver tre sentrale faktorer for å fremme god helse; begripelighet, håndterbarhet og mening. Disse faktorene utgjør grunnlaget for begrepet «opplevelse av sammenheng». 

Design, materiale og metode

Studien har et kvalitativt forskningsdesign med en fenomenologisk og hermeneutisk forskningstilnærming. Fenomenologi er en filosofisk tilnærming hvor oppmerksomheten rettes mot verden slik den erfares for subjektet (12). Hermeneutikk handler om fortolkning og forståelse, og om hva som er gode fremgangsmåter for å oppnå god forståelse og gyldige fortolkninger (12).

Inklusjonskriterier i denne studien var at deltakerne måtte være eller ha vært delvis eller fullt sykemeldt i minst 17 dager og maks 52 uker grunnet muskel- og skjelettplager og/eller psykiske lidelser. For å få nok deltakere ble imidlertid inklusjonskriteriene endret til også å inkludere de som hadde hatt arbeidsavklaringspenger (AAP) i inntil ett år. Personer som hadde hatt AAP i mer enn ett år eller 100 % uføretrygd ble ekskludert.

Utvalget bestod av syv deltakere, seks kvinner og en mann, i alderen 39-58 år. Med unntak av en deltaker hadde samtlige arbeid i helse- og omsorgsrelaterte yrker. Gjennomsnittlig lengde på sykemelding inkludert lengde på AAP var 11 måneder. Sykemeldingsprosenten varierte fra 50-100 % ved begynnelsen av sykemeldingen. Deltakerne hadde gått til behandling fra to måneder til to og ett halvt år. En hadde avsluttet behandling. Flere av deltakerne hadde sammensatte og langvarige plager. Alle behandlerne var kvinner.

Datainnsamlingen ble gjennomført ved hjelp av semistrukturert dybdeintervju. Tema i intervjuguiden var aktuelle plager, arbeid, sykemelding, psykomotorisk behandling herunder behandlingens betydning for funksjon i hverdag og arbeid. Fem av intervjuene ble gjennomført digitalt via Zoom og to intervjuer ble gjennomført ansikt til ansikt. Alle intervjuene ble tatt opp på lydfil og varte mellom 45 og 65 minutter. Intervjuene ble transkribert ord for ord umiddelbart etter hvert intervju.

Systematisk tekstkondensering, som er en tverrgående analysemetode, ble benyttet (13). Metoden innebærer å identifisere overordnede tema, meningsbærende enheter og kodegrupper og finne resultatkategorier som representerte meningen i den analytiske teksten. 

Etikk

Studien er godkjent av Sikt (Kunnskapssektorens tjenesteleverandør) (referansenummer 875333). Forskningsetiske retningslinjer ble fulgt. Alle deltakerne signerte informert samtykke hvor retten til å trekke seg, innsyn i personopplysninger og sikkerhetstiltak ved behandling av datamaterialet ble fremhevet. 

Funn

Analysen førte fram til tre funnkategorier som beskriver behandlingsstart og endringsprosessen deltakerne opplevde som følge av behandlingen. 

Når kroppen blir et hinder for deltakelse i hverdag og på arbeid

Deltakerne beskrev at de hadde flere og relativt sammensatte og langvarige plager før de startet behandlingen. De trakk fram smerter, tankekjør og depresjon, og at plagene gradvis hindret dem i å delta like aktivt både i hverdagsliv og på arbeid. Begrensningene i aktivitetsnivået bidro til frustrasjoner, bekymringer, og for enkelte økt angst og uro. Flere beskrev også hvordan de kroppslige endringene bidro til at de gradvis mistet kontakt med kroppen og at den føltes fremmed.

«Jeg mistet liksom litt kontakt med kroppen min. Jeg ble også redd for alt jeg kjente i den.»

Deltakerne trivdes i arbeidet sitt. Å være i arbeid ga dem en struktur i hverdagen, et sosialt fellesskap, faglig utvikling, mening og en opplevelse av å bidra til samfunnet. Arbeidet tok imidlertid mer og mer av kreftene, og dette begrenset etter hvert samværet med egne barn og familie. De begrenset også kontakten med venner og deltok i mindre grad på fritidsaktiviteter. Situasjonen satte dem i en skvis som ble utfordrende og krevende. De kom i et dilemma da de innså at sykemelding så ut til å være den eneste løsningen.

«Det ble utfordrende å være i jobb. Jeg kjente på en ambivalens fordi jeg hadde så lyst, jeg ville så gjerne.. Det var den der.. jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til.»

«Da jeg var sykemeldt var det ingen som trengte meg, savnet meg eller spurte etter meg.» 

Behandlingsrommet åpner opp for innsikt, kontakt, bevisstgjøring - et utgangspunkt for endring

Deltakerne trakk fram betydningen av å ha en god relasjon til fysioterapeuten. De opplevde å bli møtt med anerkjennelse, som videre ga trygghet og tiltro til behandlingen. Relasjonen til fysioterapeuten bidro til at de åpnet opp om sine utfordringer. De fikk også spørsmål som bidro til refleksjoner.

«Jeg følte meg trygg fordi fysioterapeuten favnet hele meg. Det var ikke bare å jobbe med hodet hos psykologen og kroppen hos fastlegen. Det var betydningsfullt for meg at fysioterapeuten favnet begge deler for da kjente jeg at hele meg ble ivaretatt.»

Den kroppslige og verbale tilnærmingen bidro til en gradvis og bedre forståelse for hvordan ulike belastninger påvirket både plagene og arbeidsevnen. Noen innså at de hadde presset seg for mye på arbeid, og dersom de også hadde private belastninger ble den totale belastningen for stor. Andre ble klar over arbeidsmiljøets innvirkning.

«Jeg fikk mange «aha-opplevelser» i behandlingen. Jeg fant ut hvordan arbeidsmiljøet bidro til økte ryggsmerter og at jeg ble deprimert og angstpreget. Arbeidsmiljøet påvirket hvordan jeg fungerte på jobben».

Deltakerne opplevde at de gjennom den kroppslige tilnærmingen kom mer i kontakt med seg selv. De syntes særlig forskjellige sansestimulerende øvelser, bevegelser, massasje og berøring hadde hatt betydning. En gradvis bedre kroppskontakt gjorde deltakerne mere samlet, til stede og rolige. De ble også mer oppmerksomme på egne reaksjonsmåter og kroppslige vaner. En deltaker ble oppmerksom på hvor anspent hun var. Da noe av spenningen slapp ga det en god, men litt uvant opplevelse.

«Det er kanskje litt rart å si det, men jeg følte jeg ble kjent med kroppen på nytt. Jeg kjente at jeg kunne stole på den igjen.»

I behandlingen hadde deltakerne arbeidet med å utforske og å finne gode utgangsstillinger i stående, sittende og liggende. De trakk fram hvordan disse erfaringene ble tatt med videre ut av behandlingsrommet. Ved å søke etter større understøttelsesflate, kjenne beinas kontakt med underlaget, og setet og ryggens kontakt med stolen de satt i, fant de mere ro i stressede situasjoner både på arbeid og i sosiale sammenhenger.

«Jeg ble veldig bevisst mitt eget kroppsspråk når jeg var i behandling. Da jeg kom tilbake til jobb og deltok i møter, la jeg merke til at jeg var liksom fremoverbøyd, som om jeg var klar til kamp hele tiden.» 

Kroppslige signaler gir rom for valg, selvivaretakelse og håndtering

Over tid bidro behandlingen til at de fleste deltakerne ble mer oppmerksomme på og lettere kunne nyansere og tyde kroppslige signaler. I stressede situasjoner kjente de lettere at de spente seg, presset tungen opp i ganen og holdt pusten. Når de la merke til dette ga de slipp, senket skuldrene, lot tungen hvile i munnen og slapp pusten til.

«Kjenner jeg at kroppen begynner å «murre» litt, eller at jeg begynner å bli sliten, tar jeg disse tegnene mye tidligere enn før. Da ignorerte jeg de.»

Deltakerne begynte etter hvert å sette mer grenser for seg selv. De håndtere også hverdagslivet bedre. De oppdaget at de måtte finne en bedre balanse mellom aktivitet og hvile i hverdagen for å leve bedre med plagene.

«Jeg er flinkere til å sette grenser og si nei til ting, at jeg ikke må være med på alt. Jeg er også flinkere til å prioritere hva som er riktig for meg og de nærmeste rundt meg. Hva jeg skal delta på og ikke.»

Et par av deltakerne var fremdeles usikre på om de klarte å komme tilbake til arbeid. De syntes det var for krevende å kombinere arbeid med å samtidig ivareta seg selv på en god måte. 

«Å være sykemeldt og ikke kunne jobbe var det verste jeg kunne tenke meg. Nå har jeg begynt å forsone meg med at hvis jeg ikke kan jobbe, så kan jeg ha et godt liv likevel.»

En av dem håpet å bli bedre, og i løpet av behandlingsprosessen kom hun nærmere en avklaring av situasjonen. Hun begynte å innse og forsone seg med at det kanskje ikke var realistisk å arbeide i mer enn 50 % stilling.

Slik deltakerne oppfattet det var tilbakeføring til arbeid ikke et hovedmål i behandlingen, men arbeidssituasjon og arbeidsforhold ble tatt opp som et tema som følge av andre mål i behandlingen. De deltakerne som var tilbake på arbeid hadde gradvis økt stillingsprosenten. De håndterte både arbeidsoppgavene og arbeidspresset bedre og tok i større grad hensyn til seg selv. Korte pauser, konsentrasjon om en arbeidsoppgave av gangen og et roligere arbeidstempo var tiltak de benyttet. Noen gjorde øvelser fra behandlingen.

«Øvelsene gir meg ro slik at jeg klarer å konsentrere meg mer i jobben. Jeg er en bedre miljøterapeut for pasientene når jeg har mer ro i meg selv.» 

Diskusjon

Hensikten med denne studien var å utforske pasienter sykemeldt grunnet muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser sine erfaringer med endring av funksjon i løpet av NPMF, og endringens betydning for hverdagsliv og arbeid. Funn fra studien viste at langvarige muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser kan ha store konsekvenser på individnivå, og påvirke mulighet for deltakelse i hverdagsliv og arbeid. Psykomotorisk fysioterapi åpnet opp for innsikt og bedre kroppskontakt, og bidro til bedre selvivaretakelse og håndtering av hverdagen. De som kom tilbake i arbeid, håndterte også arbeidsoppgavene sine bedre.

Deltakerne i studien hadde hatt aktive liv både på arbeid og i fritiden før de startet behandlingen. Gradvis økende smerter og redusert funksjon begrenset dem etter hvert i å delta like aktivt som før. De fortalte at kroppslige endringer bidro til at de gradvis mistet kontakt med kroppen, og at kroppen føltes fremmed. Dette er i tråd med Leders (10) beskrivelse av at kroppen tas for gitt når den fungerer godt. Når smerte og funksjonshemming oppstår blir imidlertid oppmerksomheten vår rettet mot kroppen, og den kan da oppleves som fremmed og utenfor kontroll.

Det ble krevende for deltakerne å havne i en situasjon der sykemelding synes å være eneste løsning. Arbeidet ga dem en struktur i hverdagen, et sosialt fellesskap og en følelse av mening, verdi og tilhørighet. En innsnevring av handlingsrommet kan føre til tap av kontroll over egen kropp, og følelsen av å ikke lenger tilhøre den, mener Leder (10). Antonovsky (11) påpeker at opplevelsen av kaos og uforutsigbarhet kan gi utrygghet og manglende mestringsfølelse. Opplevelsene deltakerne beskriver kan sees i lys av disse beskrivelsene. Det er rimelig å anta at tap av funksjon ga dem opplevelser av manglende kontroll, kaos og uforutsigbarhet, og en medfølgende usikkerhet.

På den annen side ga sykemeldingen dem også mulighet til å bearbeide situasjonen og skape en dypere forståelse for utfordringene de stod overfor. Ved å ta imot behandlingen fikk de hjelp til å få en bedre forståelse for og håndtering av situasjonen (11). Sykemeldingen og behandlingen ga dem også nødvendig rom til å reorganisere seg (10), til å få økt kontakt med egen kropp samt å gjøre endringer i både hverdagsliv og på arbeid. Behandlingen bidro til at de gradvis ble mer oppmerksomme på egne spennings- og reaksjonsmønstre i ulike situasjoner. Et sentralt mål i NPMF er å fremme økt varhet og kontakt med kroppens signaler og reaksjonsmønstre (14). Resultatene fra denne studien er i tråd med dette målet, samt med andre studier som beskriver pasienters erfaringer med NPMF (15-19). Deltakerne kom mer i kontakt med kroppens signaler om slitenhet og behovet for hvile. De la merke til uvaner og uhensiktsmessige arbeidsstillinger; en oppmerksomhet som er en forutsetning for å kunne endre uhensiktsmessige bevegelses- og reaksjonsmønstre, som hjelp til selvhjelp (14). I tråd med dette viste Dragesund og Øien (20) i sin studie at bedre kontakt med egne kroppslige behov bidro til bedre selvivaretakelse i hverdagen.

Deltakerne opplevde ikke at retur til arbeid var et sentralt mål i behandlingen, men at arbeidsforhold og håndtering av arbeidsoppgaver ble tematisert i behandlingsforløpet. Dette er i tråd med Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratets anbefaling om at tilknytning til arbeidslivet bør være et obligatorisk tema for personer i yrkesaktiv alder i all kontakt med helsevesenet (5). De deltakerne som helt eller delvis hadde returnert til arbeid beskrev at arbeidsdeltakelsen ga dem mer struktur i hverdagen, et sosialt fellesskap, mening og mestring. Dette samsvarer med Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratets påpekning om at arbeidstilknytning i hovedsak vil være helsefremmende, også for personer med redusert arbeidskapasitet (5). Det understreker videre betydningen av å legge til rette for at personer med muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser kan delta i arbeidslivet.

Behandlingen bidro til at deltakerne fikk økt innsikt og forståelse for hvordan helseproblemene hadde sammenheng med tidligere og nåværende belastninger. Antonovsky (11) beskriver at erfaringer som er forståelige og som kan settes inn i en sammenheng som kan forklares, gir grunnlag for begripelighet. Deltakerne ble blant annet oppmerksomme på hvordan arbeidspress og arbeidsmiljøet påvirket dem og deres helse. Begripelighet er ifølge Antonovsky (11) avgjørende for å oppnå håndterbarhet. Dette begrunnes med at kunnskap og forståelse om en utfordring er nødvendig for å finne en løsning. Økt innsikt i sammenhengen mellom helseproblemer og belastninger bidro til å gjøre symptomene forståelige og situasjonen mer håndterbar for deltakerne. I tillegg er en hensiktsmessig belastningsbalanse mellom krav og ressurser avgjørende for opplevelsen av håndterbarhet (11). Resultatene fra denne studien antyder også at deltakerne som hadde returnert til arbeid fant en bedre belastningsbalanse på arbeidsplassen, i tråd med Antonovskys (11) beskrivelser. De benyttet strategier som bidro til redusert opplevelse av stress, økt tilstedeværelse og bedre arbeidsutførelse. 

Metodediskusjon

En kvalitativ tilnærming var egnet for å utforske og gi økt kunnskap og innsikt om sykemeldte pasienters erfaringer. I kvalitative studier vil refleksivitet, validitet og relevans påvirke funnene (13), og det var derfor nødvendig å være bevisst dette i forskningsprosessen.

Forfattergruppen har alle erfaring fra arbeid innen arbeidsrettet rehabilitering og to av forfatterne er psykomotoriske fysioterapeuter. Dette kan ha påvirket funn fra denne studien ved at de mest positive aspektene er vektlagt. Imidlertid vektla vi en grundig analyseprosess hvor vi diskuterte og bidro med forskjellige perspektiver for å sikre en bred tilnærming i analysene. Vår faglige bakgrunn og kjennskap til pasientgruppen har vært en styrke i utarbeidelsen av intervjuguiden og i intervjusituasjonen.

Utvalget bestod av kun en mannlig deltaker, seks kvinner. Samtlige deltakerne i studien hadde vært i behandling hos kvinnelige fysioterapeuter. Dette begrenser variasjonen i utvalget. Av de syv intervjuene som ble gjennomført, ble fem utført på Zoom. Hvis alle intervjuene hadde blitt utført ansikt til ansikt, ville det kanskje gitt et rikere datamateriale. Fysiske møter gir mulighet for å bygge bedre tillit mellom intervjueren og deltakeren. Dette kan føre til mer åpenhet og ærlighet i responsene. Lyd- og videokvaliteten var imidlertid god. Datamaterialet viste også variert bredde, fra detaljerte beskrivelser om å bedre håndtere hverdag og arbeid til deltakere som strevde mer med dette.

Selv om funnene i studien er begrenset til deltakerne i denne studien, kan de likevel være relevante for andre pasienter som er sykemeldte og som går i psykomotorisk fysioterapi. 

Konklusjon

Denne studien har utforsket pasienter sykemeldt grunnet muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser sine erfaringer med NPMF.

Studien beskriver hvordan deltakerne opplevde funksjonsbegrensninger som fikk konsekvenser for dem i hverdags- og arbeidsliv. NPMF bidro til å gi dem bedre kroppskontakt og økt forståelse for forhold som hadde sammenheng med og påvirket plagene. Dette hjalp dem å tilpasse seg bedre for å ivareta egne behov, og å sette grenser. Deltakerne som hadde returnert til arbeid, benyttet seg av strategier som korte pauser, redusert arbeidstempo og oppmerksomhet på én oppgave av gangen. Disse strategiene var hensiktsmessige for å skape bedre balanse mellom krav og egne ressurser på arbeidsplassen og en bedre håndtering av både hverdagsliv og arbeidsoppgaver.

Funn fra studien gir innsikt i og kunnskap om hvordan fysioterapi kan bidra til å hjelpe pasienter til å oppdage sammenhenger mellom belastende forhold i egne liv og helseplager, samt bistå i en endringsprosess som kan avklare og bedre arbeidsfunksjon. 

Referanser

1. Statens arbeidsmiljøinstitutt. Faktabok om arbeidsmiljø og helse. Oslo; 2021. Report No.: STAMI-rapport Årgang 22, nr. 4.

2. Helsedirektoratet. Folkehelse i et livsløpsperspektiv: Helsedirektoratets innspill til ny folkehelsemelding Oslo: Helsedirektoratet; 2022 [updated 11.03.2022. Available from: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/folkehelse-i-et-livslopsperspektiv-helsedirektoratets-innspill-til-ny-folkehelsemelding.

3. NAV. Utviklingen i sykefraværet per år 2022 [Statistikknotat]. NAV; 2023 [updated 15.03.2023. Available from: https://www.nav.no/_/attachment/inline/5b6bff1d-0b2e-44b1-a8bc-36f435bf9672:d56129627e6d137b8a052d25f48e90747cc8d4aa/%C3%85rsnotat%202022.pdf.

4. Meld. St. 19 (2014-2015). Folkehelsemeldingen. Mestring og muligheter. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

5. Arbeids- og velferdsdirektoratet, Helsedirektoratet. Strategi for fagfeltet arbeid og helse. Oslo: Helsedirektoratet, NAV; 2021. Report No.: IS-3023.

6. Breitve M, Hynninen M, Kvåle A. Emosjonelle symptomer og helseplager hos pasienter som oppsøker psykomtorisk fysioterapi. Fysioterapeuten [Internet]. 2008; 12:[19-26 pp.]. Available from: https://www.fysioterapeuten.no/emosjonelle-symptomer-og-helseplager-hos-pasienter-som-oppsoker-psykomtorisk-fysioterapi/123786.

7. Thornquist E. Psykomotorisk fysioterapi - tenkning og tilnærming. Del 1: Kjennetegn, prinsipper, framgangsmåter. Utposten [Internet]. 2006; (5):[28-32 pp.]. Available from: https://www.utposten.no/asset/2006/2006-05-28-32.pdf.

8. Dragesund T, Øien AM. Norwegian psychomotor physiotherapy: a scoping review. Fysioterapeuten [Internet]. 2023; 90(2):[20-35 pp.]. Available from: https://www.fysioterapeuten.no/fagfellevurdert-fysioterapi-psykomotorisk-fysioterapi/norwegian-psychomotor-physiotherapy-a-scoping-review/146142.

9. Ask T, Magnussen LH, Dragesund T. Hvordan inkluderer fysioterapeuter arbeidsperspektivet i behandling av pasienter sykemeldt for muskel- og skjelettplager? En kvalitativ studie. Fysioterapeuten [Internet]. 2022; 7:[24-9 pp.]. Available from: https://www.fysioterapeuten.no/arbeidshelse-fagfellevurdert-muskel-og-skjelettlidelser/hvordan-inkluderer-fysioterapeuter-arbeidsperspektivet-i-behandling-av-pasienter-sykmeldt-for-muskel-og-skjelettplager-en-kvalitativ-studie/143485.

10. Leder D. The Absent Body. Chicago: University of Chicago Press; 1990.

11. Antonovsky A. Helsens mysterium - den salutogene modell. Oslo: Gyldendal akademisk; 2012.

12. Thornquist E. Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori: for helsefag. 2 ed. Bergen: Fagbokforlaget; 2018.

13. Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. 4 ed. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

14. Thornquist E, Bunkan BH. Hva er psykomotorisk behandling? Oslo: Universitetsforlaget; 1986.

15. Øien AM, Råheim M, Iversen S, Steihaug S. Self-perception as embodied knowledge - changing processes for patients with chronic pain. European Journal of Physiotherapy [Internet]. 2009; 11(3):[121-9 pp.]. Available from: https://doi-org.galanga.hvl.no/10.1080/14038190802315073.

16. Dragesund T, Råheim M. Norwegian psychomotor physiotherapy and patients with chronic pain: Patients’ perspective on body awareness. Physiotherapy Theory and Practice [Internet]. 2008; 24(4):[243-54 pp.]. Available from: https://doi-org.galanga.hvl.no/10.1080/09593980701738400.

17. Ekerholt K, Bergland A. Massage as interaction and a source of information. Advances in physiotherapy [Internet]. 2006; 8(3):[137-44 pp.]. Available from: https://doi-org.galanga.hvl.no/10.1080/14038190600836809.

18. Ekerholt K, Berland A. Breathing: a sign of life and a unique area for reflection and action. Physical therapy [Internet]. 2008; 88(7):[832-40 pp.]. Available from: https://doi.org/10.2522/ptj.20070316.

19. Øien AM, Iversen S, Stensland P. Narratives of embodied experiences - Therapy processes in Norwegian psychomotor physiotherapy. European Journal of Physiotherapy [Internet]. 2007; 9(1):[31-9 pp.]. Available from: https://doi-org.galanga.hvl.no/10.1080/14038190601152115.

20. Dragesund T, Øien AM. Transferring patients’s experiences of change from the context of physiotherapy to daily life. International journal of qualitative studies in health and well-being [Internet]. 2020; 15(1):[1735767- pp.]. Available from: https://doi-org.galanga.hvl.no/10.1080/17482631.2020.1735767.

© Author(s) (or their employer(s)) 2023. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.