Fagkronikk

Er ikke arbeidsrehabilitering av kreftoverlevere også et viktig felt for onkologiske fysioterapeuter?

Fagkronikk

Steffen Torp, fysioterapeut og professor, forskningsgruppe for helsefremmende arbeid i nærmiljø, Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Universitet i Sørøst-Norge. Steffen.Torp@usn.no

Britt Carlsen, fysioterapeut og spesialist i onkologisk fysioterapi, Lovisenberg diakonale sykehus, Oslo.

Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.

Onkologiske fysioterapeuter føler seg tilsidesatt og lite prioritert. Kan det skyldes at de har et for snevert faglig perspektiv? Vi tror onkologisk fysioterapi vil ha en bedre framtid dersom onkologiske fysioterapeuter, Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) og myndigheter satser mer på arbeidsrehabilitering av kreftpasienter enn det som gjøres i dag.

Manglende satsning på onkologisk fysioterapi

For en stund siden kunne vi lese i Fysioterapeuten at Anine Voetelink Flølo (1) og Maja Dille Thorkildsen (2), henholdsvis leder av NFFs faggruppe for onkologi og lymfologi og leder av fagkomitè for videreutdanning i onkologisk fysioterapi, er bekymret for at faggruppen for onkologisk fysioterapi kan dø ut på grunn av manglende prioritering av, og rekruttering til, dette viktige fagfeltet. Faggruppen ønsker seg en egen videreutdanning, eller at det etableres en egen fordypning i onkologisk fysioterapi i masterstudier. Samtidig ønsker NFF at man i større grad skal satse på folkehelse, habilitering og rehabilitering generelt. Vi synes både videreutdanning/master i onkologisk fysioterapi og satsing på folkehelse og rehabilitering er aldeles strålende, men vi undrer oss hvorfor det i NFFs retningslinjer for arbeid med kreft (3) ikke nevnes at fysioterapeuter har en rolle i å hjelpe kreftoverlevere tilbake i jobb. Vi tror dette skyldes «silotenkning» i fysioterapifaget, at man er for klinisk orientert, og at man ikke i stor nok grad gjør fysioterapien relevant for folks hverdagsliv.

Seineffekter av kreft og kreftbehandling

Det bor mer enn 260.000 mennesker i Norge som har overlevd eller lever med en kreftdiagnose. Omtrent 70 prosent av alle som får kreft, lever etter fem år, og andelen som overlever, øker stadig på grunn av bedre screening og mer effektiv behandling. Dessverre er det slik at de som overlever kreft, får flere og mer alvorlige seineffekter av behandlingen enn tidligere. Eksempler på vanlige seineffekter er smerter, muskel-skjelettplager, lymfødem, osteoporose, fatigue, depresjon, angst og redusert kognitiv funksjon. Blant personer som overlever kreft, er det en del som opplever en positiv endring i måten en møter utfordringer på, og at en aksepterer livet slik det er (4). Dette benevnes ofte som posttraumatisk vekst. Det er sannsynlig at en slik vekst henger sammen med en vellykket håndtering av de utfordringer kreften og kreftbehandlingen gir.

Kreft og arbeid

Nesten halvparten av de som får en kreftdiagnose, er i arbeidsdyktig alder (18-67 år). Kombinert med de fakta at flere overlever kreften og at sysselsatte står lenger i jobb enn tidligere, vil vi i norsk arbeidsliv se en økning av arbeidstakere som har problemer med å komme tilbake i arbeid etter avsluttet kreftbehandling. I tillegg vil mange stå i jobb til tross for fysiske, psykiske og kognitive plager som følge av kreft og kreftbehandling.

Internasjonale studier viser at 60-92 prosent av tidligere sysselsatte kreftoverlevere er sysselsatt også etter endt behandling (5). Tallene spriker fra studie til studie på grunn av ulike diagnoser, hvem som inkluderes i studien, ulike definisjoner av sysselsetting og hvor lenge etter diagnosetidspunkt sysselsettingen måles. Vi har nylig vist at omtrent 88 prosent av relativt unge kreftoverlevere i Norge (med alle typer diagnoser) er sysselsatt etter ni år (6), men at mange arbeider få timer i uka. Vi har tidligere vist at sysselsatte kreftoverlevere har høyere sykefravær enn andre sysselsatte i mange år etter endt behandling (7). Kreftrammede kvinner kommer sjeldnere tilbake i arbeid, arbeider mindre og har høyere sykefravær enn menn. Kreftforskningen har vært mest opptatt av sysselsettingsrater, og ikke så mye om hvordan de som kommer tilbake i arbeid etter kreftbehandling, faktisk har det på jobb. Mye tyder på at mange må gjøre en god del endringer i livet og arbeidslivet i mange år etter ferdig behandling for å finne det arbeidet en best kan fungere i (8).

Hva har betydning for kreftoverleveres arbeidsdeltakelse?

Kreft er en svært heterogen lidelse som krever ulik behandling avhengig av hvor i kroppen krefttumoren sitter, stadiet og hva slags celler tumoren består av. I tillegg kommer pasientens alder, kjønn og allmenne helsetilstand. Typen behandling har stor betydning for seineffekter og funksjon, og dermed også for sysselsetting. Kreftoverlevere som har vært behandlet for lungekreft, leukemi og kreft med påvirkning av nervesystemet, har særlig lav sysselsetting etter endt behandling (9). Etter som tiden går etter endt behandling blir ikke-kliniske forhold av større betydning for sysselsettingen (10). Typen arbeid man skal tilbake til etter behandling, har stor betydning, og arbeidstakere med fysisk tungt arbeid kommer sjeldnere tilbake i jobb enn arbeidstakere med lettere type arbeid. Det er vist at arbeidstakere som har et generelt godt psykososialt arbeidsmiljø og som opplever støttende kolleger når de skal tilbake i arbeid etter kreftbehandlingen, rapporterer bedre arbeidskapasitet enn de med mindre støtte (11).

Kreft og rehabilitering

Fysisk trening har i en del studier vist seg å være viktig både under og etter kreftbehandling (12), og fysioterapeuter mener at trening i større grad bør innpasses i kreftpakkeforløp (13, 2). Det er ellers anbefalt at multidisiplinære tilnærminger benyttes i kreftrehabilitering der fysisk opptrening kombineres med psykososiale tilnærminger, og at det gjøres tiltak på arbeidsplassen. Til tross for disse anbefalingene viser en Cochrane review usikre effekter av slike tiltak (14). Sysselsettingseffekt av kreftrehabilitering i Norge er lite undersøkt. I Cochrane-review-en fant De Boer et al. ingen studier som inkluderte tiltak på arbeidsplassen. Dette er symptomatisk. I Norge og ellers i verden dreier rehabilitering i hovedsak seg om å øke enkeltindividers fysiske og psykiske kapasitet, og i mindre grad om forhold i livet som kan begrense eller fremme denne kapasiteten. Det er godt kjent at slike tilnærminger kan føre til victim blaming. Det vil si.at dersom man ikke klarer å nå de mål som settes, legges skyldes på pasienten, som ikke har vært flink nok til å trene. Vi er særlig opptatt av arbeidsplassens betydning for sysselsetting og ivaretakelse av kreftoverlevere, og å utvikle best mulig samhandling mellom helsevesenet, NAV og arbeidslivet.

Arbeid er viktig for helse

Arbeid fremmer helse og er en viktig del av de fleste voksnes liv ved at det gir gode levekår gjennom inntekt, sosial omgang, tilhørighet, utviklingsmuligheter og selvverd. For de fleste kreftrammede er det en milepæl å komme tilbake i arbeid etter endt behandling. Det blir på sett og vis en bekreftelse på en etterlengtet normalitet i livet (15). Oppleves behandlingen og returen til hverdagen som en god prosess, er sjansen for at en vanskelig fase i livet ikke bare blir nedbrytende, men kanskje til og med utviklende (4). Fysioterapeuter som møter denne pasientgruppen, kan medvirke til at denne prosessen blir best mulig. Mye tyder på at prosessen bør starte allerede under behandling på sykehuset. Mange mener at sykehusets målsetting med kreftbehandling ikke bare skal være å redde liv, men å hjelpe kreftrammede til et godt hverdagsliv der blant annet arbeid er sentralt for mange. Fysioterapeuter er opptatt av treningens betydning for helse. Det er bra. Likevel mener vi at fysioterapeuter i større grad også bør sette søkelys på miljøforhold som virker begrensende på livsutfoldelse. Bedriftsfysioterapeuter er en gruppe som i stor grad har et slikt faglig perspektiv gjennom deres rolle i HMS-arbeid. I intervjuer vi har gjennomført med bedriftsledere om hvordan de møter og legger til rette for kreftrammede ansatte, var det imidlertid påfallende hvor lite bedriftshelsetjenesten faktisk bidro i arbeidet med kreftrammede arbeidstakere (16). Det er mange grupper av fysioterapeuter som kan forbedre sitt arbeid rettet mot kreftpasienter. Vi mener at en faggruppe som har inngående kunnskap om konsekvensene av kreft, bør kunne spille en sentral rolle i et mulig endringsarbeid, nemlig onkologiske fysioterapeuter.

Hva kan fysioterapiens rolle være i kreftomsorgen?

I dokumentet «Fysioterapi til kreftpasienter», utarbeidet av NFFs faggruppe for onkologi og lymfologi, beskrives det hva onkologisk fysioterapi er og hvordan den kan og bør utføres (3). Dokumentet er et vel gjennomarbeidet og godt faglig fundert skriv, utarbeidet av fysioterapeuter med spesialkompetanse på feltet. Tematikken er trolig representativ for hva som defineres som onkologisk fysioterapi i Norge. Da arbeid eller arbeidsrehabilitering ikke nevnes i dokumentet, er det naturlig å slutte at hjelp til kreftoverlevere som skal tilbake i arbeid, ikke er særlig relevant for denne delen av fysioterapien.

Vi er sikre på at fysioterapeuter med onkologisk kompetanse kan spille en svært viktig rolle i arbeidsrehabiliteringen av kreftoverlevere. Med sin kompetanse om kropp/psyke, seinskader på kropp/psyke etter behandling og kunnskap om hvordan motivere vil de kunne hjelpe kreftpasienter både praktisk og mentalt. Onkologiske fysioterapeuter kan være et bindeledd mellom pasienten, annet sosial- og helsepersonell og arbeidslivet.

Selv om onkologiske fysioterapeuter i klinikken allerede synes de har for mye å fylle arbeidsdagen med, mener vi at de ikke kan overse den viktige jobben det er å støtte alle de som skal overleve kreften (70-75 prosent av alle kreftpasienter). Temaet må systematisk kartlegges og tas opp i oppfølgingssamtaler. Vi mener fysioterapeuter, med sin særlig gode kompetanse på funksjon og på motivasjon og veiledning av pasienter, burde være godt skikket til å ta denne viktige jobben. En jobb som i framtiden vil få langt mer oppmerksomhet enn det som er tilfellet i dag. Dersom fysioterapeuter ikke tar denne jobben, vil andre yrkesgrupper ta seg av den.

Det utføres mye god terapi og støtte til pasienter i ulike enheter utenfor klinikkene på sykehuset, men for at alle skal ha best mulig kompetanse på kreftrehabilitering, bør det ansettes flere onkologiske fysioterapeuter med kompetanse på arbeidsrehabilitering av kreftoverlevere i tjenester som NAV, rehabiliteringsklinikker, private institutt, pusterom, frisklivssentraler, lærings- og mestringssentre og bedriftshelsetjenester. Det betyr at kreftpasienter og -overlevere vil kunne møte onkologiske fysioterapeuter ikke bare på sykehusets mange avdelinger, men også i tjenester som er en større del av deres nærmiljø. Vårt inntrykk er dessuten at samarbeidet mellom viktige tjenester ikke er det beste. Onkologiske fysioterapeuter med rehabiliteringskompetanse kan fungere som bindeledd mellom støttefunksjoner de fleste kreftoverlevere er (eller bør være) i kontakt med.

Vi tror onkologisk fysioterapi vil profitere på å utvide sitt faglige perspektiv og å samarbeide mer med grupper som jobber med rehabilitering og arbeidstilpasning. Da kan onkologisk fysioterapi bli et fag med enda større tyngde, som lettere lyttes til, og som vil gi grunnlag for å utvikle en bredere og mer faglig tung videreutdanning eller master. Praksisområdet for onkologiske fysioterapeuter vil da i større grad kunne omfatte jobber utenfor sykehus. Vi tror dette vil gagne både kreftomsorgen generelt og onkologisk fysioterapi spesielt. Og dermed alle kreftpasienter, uansett om de har fått dødsbudskapet eller skal fortsette et meningsfylt og godt (arbeids)liv.

Referanser

1. Mårdalen I. Helsedirektoratet har glemt fysioterapeutene. Fysioterapeuten. 2021. https://www.fysioterapeuten.no/faggruppen-for-onkologi-og-lymfologi-fysioterapeut-fysioterapeuter/helsedirektoratet-har-glemt-fysioterapeutene/137259 (lest 06.04.2022).

2. Thorkildsen MD. Det er på høy tid å framsnakke onkologisk fysioterapi. Fysioterapeuten. 2021. https://www.fysioterapeuten.no/faggruppen-for-onkologi-og-lymfologi-fagkronikk-kreftbehandling/det-er-pa-hoy-tid-a-fremsnakke-onkologisk-fysioterapi/137737 (lest 06.04.2022).

3. NFFs faggruppe for onklogisk fysioterapi og lymfologi. Fysioterapi til kreftpasienter. Oslo: Norsk Fysioterapeutforbund; 2016.

4. Dahl A. Kreftsykom. Psykologisk og sosiale perspektiver. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2016.

5. Paltrinieri S, Fugazzaro S, Bertozzi L, Bassi MC, Pellegrini M, Vicentini M et al. Return to work in European cancer survivors: a systematic review. Support Care Cancer. 2018;26(9):2983-94. Doi:10.1007/s00520-018-4270-6.

6. Brusletto B, Nielsen RA, Engan H, Oldervoll L, Ihlebaek CM, Mjosund NH et al. Labor-force participation and working patterns among women and men who have survived cancer: A descriptive 9-year longitudinal cohort study. Scand J Public Health. 2020;49(2):188-196. Doi:10.1177/1403494820953330.

7. Torp S, Nielsen R, Gudbergsson SB, Fossa SD, Dahl AA. Sick leave patterns among five-year survivors. A registry-based retrospective cohort study. J Cancer Surviv. 2012;6(3):315-23. Doi:10.1007/s11764-012-0228-8.

8. Brusletto B, Torp S, Ihlebaek CM, Vinje HF. A five-phase process model describing the return to sustainable work of persons who survived cancer: A qualitative study. Eur J Oncol Nurs. 2018;34:21-7. Doi:10.1016/j.ejon.2018.03.003.

9. Torp S, Nielsen RA, Fossa SD, Gudbergsson SB, Dahl AA. Change in employment status of 5-year cancer survivors. Eur J Public Health. 2012. doi:10.1093/eurpub/ckr192.

10. Duijts SFA. Management of work through the seasons of cancer survivorship. Curr Opin Support Palliat Care. 2018;12(1):80-5. Doi:10.1097/SPC.0000000000000320.

11. Torp S, Nielsen RA, Gudbergsson SB, Dahl AA. Worksite adjustments and work ability among employed cancer survivors. Support Care Cancer. 2011;20:2149–56. Doi:10.1007/s00520-011-1325-3.

12. Schmitz KH, Campbell AM, Stuiver MM, Pinto BM, Schwartz AL, Morris GS et al. Exercise is medicine in oncology: Engaging clinicians to help patients move through cancer. CA Cancer J Clin. 2019;69(6):468-84. Doi: https://www.doi.org/10.3322/caac.21579.

13. Moen T. Bør vi ta i bruk strukturert fysioterapeutisk trening av kreftpasienter som del av pakkeforløpet i behandling av kreft? Fysioterapeuten. 2021. https://www.fysioterapeuten.no/fysioterapeut-fysioterapeuten-fysioterapeuter/bor-vi-ta-i-bruk-strukturert-fysioterapeutisk-trening-av-kreftpasienter-som-en-del-av-pakkeforlopet-i-behandling-av-kreft/137304 (lest 06.04.2022).

14. de Boer AGEM, Taskila TK, Tamminga S, Feuerstein M, Frings-Dresen M, Verbeek J. Interventions to enhance return-to-work for cancer patients. Cochrane Database of Systematic Reviews 2015; 25(9): CD007569. Doi:10.1002/14651858.CD007569.pub3.

15. Johnsson A, Fornander T, Rutqvist LE, Olsson M. Factors influencing return to work: a narrative study of women treated for breast cancer. Eur J Cancer Care (Engl). 2010;19(3):317-23. Doi:10.1111/j.1365-2354.2008.01043.x.

16. de Rijk A, Amir Z, Cohen M, Furlan T, Godderis L, Knezevic B et al. The challenge of return to work in workers with cancer: employer priorities despite variation in social policies related to work and health. J Cancer Surviv. 2020;14(2):188-199. Doi:10.1007/s11764-019-00829-y.

Powered by Labrador CMS