Arendalsuka: Kan digitalisering gi rehabiliteringen et løft?
På Arendalsuka inviterte EHiN, eller E-helse i Norge, til debatt om hvordan digitale verktøy, sensorer og virtuell virkelighet kan bidra til å utvikle framtidens rehabilitering. Spørsmålet som ble stilt på forhånd var: Må vi forstå rehabilitering på nytt før vi kan revolusjonere den?
ARENDALSUKA: Torsdag satte EHiN rehabilitering på dagsordenen under Arendalsuka. Arrangementet «Kan vi revolusjonere rehabilitering nå, eller må vi først forstå den på nytt?» samlet fagfolk for å diskutere hvordan data og digitale løsninger kan bidra til mer sammenhengende og bærekraftige helse- og omsorgstjenester.
Ifølge EHiN er rehabilitering en nøkkel til framtidens helsetjenester fordi det handler om hvordan mennesker kan leve videre med sykdom, skade eller funksjonsendringer i eget hverdagsliv.
Temaet for arrangementet var derfor hvordan behov, ressurser, omgivelser og tjenesteforløp kan ses i sammenheng. EHiN mener nemlig data og digitale løsninger kan gjøre det lettere å synliggjøre utvikling, variasjon, barrierer og muligheter, og gi bedre grunnlag for å tilby riktig støtte til riktig tid.
Tester VR og sensorer
Et eksempel som ble løftet under arrangementet var forskningsprosjektet SARHA, som ble presentert av fysioterapeut og PhD.-stipendiat Jeanette Svarstad fra Høgskulen på Vestlandet. Her undersøker forskere hvordan virtuell virkelighet (VR), sensorer og andre digitale løsninger kan brukes for å følge pasienters utvikling mer systematisk.
Målet skal være å gi både pasienter og behandlere bedre oversikt over framgang, og gjøre det lettere å vurdere hvilke tiltak som faktisk har effekt.
Prosjektet skal blant annet utforske hvordan teknologi kan brukes til å styrke rehabilitering på tvers av hjemmetjenester, kommunale tilbud og spesialisthelsetjenesten.
Svarstad fremhevet det tverrfaglige i prosjektet, og at det har vokst seg veldig stort. Blant annet fordi de ulike profesjonene som bidrar i prosjektet, blant annet forskere, helsepersonell og teknologer, må lære hverandre å kjenne, og snakke samme språk.
Mer rettferdige tjenester?
Diskusjonen berørte samtidig flere spørsmål som er aktuelle, og kanskje spesielt for fysioterapeuter: Hvordan kan digitale verktøy støtte kliniske vurderinger? Hvilke gevinster kan oppnås gjennom bedre oppfølging av pasientenes utvikling? Og hvordan kan teknologi tas i bruk uten at rehabiliteringens menneskelige og helhetlige perspektiv går tapt?
Andrea Smedsgård Sundal, som sammen med Jost van Wijchen representerte Norsk Fysioterapeutforbund, pekte på at fysioterapeuter har et stort ansvar i mange pasientforløp. Videre sa hun at mange fysioterapeuter ikke ønsker å bytte ut den relasjonelle pasientkontakten med digital kontakt.
- Relasjoner skaper tillit, sa hun blant annet.
Hun la vekt på at teknologi ikke kan erstatte det mellom-menneskelige, der dette skal inn i et forløp.
Sundal la til at fysioterapeuter gjerne ønsker verktøy som gir presise tilbakemeldinger, og tok frem måleverktøy som eksempel.
- Fysioterapeuter måler mye. Vi får inn store mengder data, der vi kanskje kan benytte kunstig intelligens til å sammenstille for oss etterhvert.
I denne sammenhengen etterlyste hun flere fysioterapeuter inn i prosjekter når digitale verktøy utvikles.
- Vi bør inviteres inn i større grad, men må nok også ta enda mer initiativ selv fremover, mente hun.
Før hun presiserte at Norsk Fysioterapeutforbund ønsker å bidra i en digital omstilling.
Hun fikk støtte av Yngve Lamo, som er professor i computer science ved Høgskulen på Vestlandet. For å få digitaliseringen til å fungere, mente han at teknologer og helsepersonell må bygge verktøyene sammen i enda større grad.
- Må vite hvorfor
Tove Linnea Brandvik, som er forbundsleder i Norges Handikapforbund, var veldig klar på at man hele tiden må ha klart for seg hvorfor man vil endre, og hvorfor man vil digitalisere innen rehabiliteringsfeltet:
- Vi vil lære nye ting, og ta tilbake livet, sa hun, og minnet panelet på at pasientens behov må stå i sentrum.
Hun uttrykte samtidig at digitaliseringen kanskje kan gjøre det litt mindre viktig hvor pasientene bor, enten det er i en stor by eller ute på landsbygda, milevis fra nærmeste større tettsted.
Som innleder, og avslutter, Joost van Wijchen sa det:
- Nå må vi se på mulighetsrommene. For hvilke reelle muligheter finnes der ute?
I et samfunn der det skjer veldig mye samtidig, akkurat nå.