Må bli kjent med kroppen på nytt

– Nå kan jeg lære meg å gå igjen, sånn hadde det ikke vært dersom jeg var død. 

Det er Katrine Lunden Grasmo som sier dette mens hun tørker svetten av panna. Hun er halvveis i en tøff økt i den store treningssalen på Sunnaas. 

I en ulykke i 2025 mistet hun begge bena omtrent midt på låret. Etter et opphold på Ullevål sykehus gikk ferden i begynnelsen av november videre til det kjente rehabiliteringssenteret, nå er hun godt i gang med å kjempe seg tilbake til det hun kaller sitt nye, normale liv. 

I dag er en litt spesiell dag for Katrine. For et par uker siden fikk hun et par med «stubbies», som er kallenavnet for de korte benprotesene som personer med samme type skader som henne får. I tillegg til å være korte, har de ikke kneledd. Dette gjør de velegnet til å starte opp gå-trening med etter en slik amputasjon. For de fleste pasientene er dette en midlertidig løsning, de fleste går over til lengre proteser med kneledd etter hvert. 

– Jeg valgte rosa «stubbies». Da ble det naturlig for meg å døpe dem Dolly Duck.

I dag skal hun for første gang prøve å bevege seg rundt i rommet. Først ved hjelp av en spesiallaget gåstol, og om det går bra skal hun teste det samme med krykker. 

Etter å ha fått protesene på plass, setter hun bena i bakken mens hun støtter seg på gåstolen. 

– Dette føles greit, jeg tar noe skritt, sier hun. 

Tett ved henne side er Katrines primærfysioterapeut, Mari Zimmermann Østby. På plass i dag er også ortopediingeniør Kristina Tominich fra ForMotion, et ortopediselskap som samarbeider med Sunnaas sykehus. 

Lener seg på fysioterapeuten 

Katrine går noen skritt bortover, tar en sving og ender opp omtrent der hun startet. Hun er svett i panna, men smiler fornøyd. 

– Dette gikk jo veldig bra, sier de to hjelperne i munnen på hverandre.

Katrine nikker og er enig. Dette mestret hun fint. 

Rundt en pasient som Katrine er det et stort team av fagfolk. Alle er viktige på sin måte, men hun sier at der hun nå er i sin rehabilitering er det fysioterapeuten hun oftest har glede av. 

– Det er fordi det er sammen med Mari (fysioterapeuten) jeg mester nye ting. Vi har god kjemi, det er jeg glad for. Mari ser meg, og hun vet akkurat når og hvor mye hun skal pushe meg. 

Katrine mener at det er viktig å stole på protesene for å lykkes med rehabiliteringen, og det har hun gjort siden dag en. Hun forsøker å holde seg positiv og teller heller seire enn nederlag. 

– Katrine har vært motivert siden dag én. Det er en viktig grunn til at hun er der hun er i dag, forteller fysioterapeut Mari Zimmermann Østby.

Og med snaut to måneder igjen av oppholdet på Sunnaas, er planen å intensivere treningen ytterligere. 

– Gange, balanse, tøying og styrketrening på hofte og rygg blir sentralt, fortsetter fysioterapeuten. 

Katrine kjenner seg igjen i at hun har vært motivert, og målet hennes er klart.

– Jeg skal gå igjen, sier hun. 

Hun tror også at den gode kjemien hun har med Mari har vært viktig underveis, og at dette gjør at hun stoler på fysioterapeuten sin. 

– Mari vet at jeg vil prøve nye ting, og hun vet akkurat hvilke utfordringer jeg trenger. De trygge rammene gjør at jeg tør. Det var vel derfor jeg endte opp i klatreveggen for noen dager siden, sier hun og ler. 

– Katrine må jo på mange måter bli kjent med kroppen sin på nytt, det å ta nye utfordringer er en fin måte å gjøre det på. Her på Sunnaas er vi like opptatt av delmål som hovedmål, å mestre nye ting er en viktig del av dette, sier Mari. 

 Første uken på Sunnaas 

Litt lenger inn i treningssalen finner vi Fredrik. Han er inne i sin første uke på Sunnaas etter at han åtte uker tidligere fikk bena i klem mellom en truck og en container på jobben. Resultatet ble amputasjon av venstre ben under kneet, samt kompliserte bruddskader i det andre benet. 

– Ifølge Synne skal det benet bli helt bra, sier han og ser bort på primærfysioterapeuten sin og smiler. 

Det er Synne Ødegård han sikter til. Hun har vært ansatt på Sunnaas siden 2021, men var også innom her i forbindelse med utdannelsen.

Planen er at Fredrik skal være her i 10-12 uker, da skal han etter planen forlate Sunnaas med en leggprotese. Nå tørker han svetten etter dagens øvelser. 

 Krevende og uvant 

– Det ser kanskje ikke slitsomt ut, men dette krever mye. Det blir sikkert enklere etter hvert, sier han og tar en slurk vann. 

Det er ikke uvanlig at folk som tidligere har vært på rehabilitering tar turen tilbake til Sunnaas, i dag er ikke noe unntak. 

– Du har vært helt avgjørende for at jeg sitter her i dag, sier Steinar Lunde og kikker bort på fysioterapeut Morten Lyder Eng. 

Dette er første gang på mange måneder de sees, og det er enkelt å se at begge setter pris på å treffes igjen. 

Hvor mange opp- og nedturer det har vært i forbindelse med Lunde sitt rehabiliteringsopphold er ikke godt å se, men Lyder Eng er tydelig på at det er Lunde som må ta det meste av æren.

 – Reddet livet mitt 

– Det er sterkt å høre hva Steinar sier, og det er vanskelig å ta inn over seg. Men han må ta nok ta sin del av æren for at han er der han er i dag, sier Lyder Eng. 

Det som i 2022 startet med ryggsmerter hos Steinar Lunde, viste seg å være en utposning på hovedpulsåren i ryggraden. Lunde måtte gjennom en hasteoperasjon. Noen måneder senere førte en lekkasje fra operasjonen til at han plutselig befant seg i livsfare. Nye komplikasjoner dukket opp, og han ble etter hvert lagt i koma. Da han fem uker senere våknet, var han dobbeltamputert. 

– Et og et halvt bein var borte, forteller Lunde. 

Den røslige karen som nå sitter her, veide så vidt 50 kilo da han ankom Sunnaas sykehus for å ta fatt på rehabiliteringen. Han klarte nesten ikke å sitte oppreist på en treningsbenk. Hvorfor gikk det bra? Lyder Eng drar frem noe han tror var viktig; 

– Jeg husker at når du hadde dårlige dager, enten på grunn av smerter eller av andre årsaker, så hadde vi gode samtaler i etterkant. Du kom alltid tilbake, sier Lyder Eng. 

 Å gi opp var ikke et alternativ 

Etter hvert ble det mange små seire, og de dårlige dagene ble færre og færre. 

– Du ble tidlig «fysiopsykologen» min. Samtalen handlet ofte om hva som skulle til for at jeg skulle ha fremgang, akkurat som i idretten.

– Det fungerte godt for meg, sier Lunde.

Pasienter som er vant til å trene hardt, kan ha problemer med å finne glede i å trene på et så lavt nivå som tilfellet var for Lunde i starten. 

– Når jeg møter en ny pasient, sånn var det også med Steinar, så vet jeg at det kan gå alle veier, sier Lyder Eng. 

Han sikter til samarbeidet og relasjonen mellom pasient og fysioterapeut, men også alle de prosessene pasienten går gjennom.

– Etter hvert fant du motivasjonen du trengte. Når du begynte å snakke om håndball så jeg på det som et godt tegn. Jeg husker du etter en stund søkte om permisjon, men i realiteten dro på håndballtrening, sier fysioterapeuten og ler. 

 Ikke full gass lenger 

Idretten har alltid vært viktig for Lunde, og ble en fin overgang etter at han var ferdig med oppholdet på Sunnaas. Ikke minst sosialt. Men ønsket om å prestere ble etter hvert altoverskyggende – helt til en god venn tok tak i han. 

«Steinar, fra nå av skal du gjøre alt 70 prosent, det er bra nok», sa han. 

– Etter at jeg gjorde som han sa kom også resultatene på en annen måte. Jeg er roligere og tenker at det jeg ikke fikk til i dag får jeg til i morgen, sier Lunde. 

Og resultater har det blitt. Siden ulykken har han rukket å spille EM i rullestolhåndball samt å bli kåret til årets paraspiller av Norges Golfforbund. 

Lunde har også tatt et annet valg. Å legge bort protesene og heller bli best mulig i rullestol. Han har akseptert at det er endel han ikke lenger får til, men velger å sette søkelyset på det han faktisk klarer. 

– At jeg ikke lenger klarer å skifte lyspære i ei taklampe er ikke verdens undergang, ler han. 

 Ærlighet varer lengst 

Han får full støtte av fysioterapeuten. Lyder Eng mener å skape gode relasjoner, finne livsglede og aktiviteter i livet er det som betyr noe, uavhengig av om man sitter i rullestol eller bruker proteser. 

Lunde er nå opptatt av å være et forbilde for andre i lignende situasjon. Han reflekterer over hva livsendringene har gjort med ham. Han fremstår som energisk og reflektert, hvor mye av «gamle» Steinar Lunde er igjen nå? 

– Energien har nok alltid vært der, men jeg har senket guarden. I rehabiliteringen på Sunnaas måtte jeg være ærlig og blottlegge meg. Det fungerte godt på Sunnaas, hvorfor ikke bare fortette med det, sier han retorisk. 

– Jeg er glad i den Steinar jeg har blitt. Jeg er både glad for og stolt av at jeg har berget livet, sier han. 

Nå ser han fremover, mot livet som skal leves. På 70 prosent. 

 Tverrfaglige team rundt hver pasient 

– Rundt hver pasient etableres det et tverrfaglig team, sier Lars Martinsen, fag- og forskningsansvarlig for fysioterapi på Sunnaas sykehus. 

Teamet består alltid av lege, fysioterapeut, ergoterapeut, sykepleier, sosionom, psykolog og helsefagarbeider. I de tilfellene det er behov tar man med logoped og klinisk ernæringsfysiolog. 

Sunnaas sykehus har i tillegg en avtale med selskapet ForMotion Ortopedi. De har et ortopediverksted på sykehuset der de blant annet jobber med protesetilpasninger. 

– Sykehuset er også et av Nord-Europas største forskningsmiljøer innen rehabilitering, sier Martinsen som selv er fysioterapeut. 

 Faglig sterkt miljø 

I de senere årene har Sunnaas også tatt imot pasienter fra både Gazastripen (barn) og Ukraina (soldater).

Sunnaas sykehus har nesten 60 fysioterapeuter blant sine ansatte. Omtrent halvparten har masterutdanning, mange naturlig nok innen nevrologisk fysioterapi. 

– Det er fysioterapeuter på alle sykehusets ni avdelinger, forteller Martinsen. 

I 2024 hadde sykehuset omtrent 70 pasienter som av forskjellige årsaker hadde gjennomgått en amputasjon, i hovedsak traumatiske amputasjoner, bare ti av disse hadde amputasjon som primærdiagnose.