Fysioterapeutens rolle i behandling av personer med psykisk utviklingshemming i bofellesskap

Hilde Lie-Svenning, MSc. spesialfysioterapeut ved Seksjon for voksenhabilitering ved Sørlandet sykehus HF, Kristiansand.

Per Koren Solvang, PhD i sosiologi, professor ved OsloMet - storbyuniversitetet.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 30.april 2026. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Sammendrag 

Innledning: Voksne personer med psykisk utviklingshemming (PMU) har ofte komplekse og sammensatte behov som krever samtidig innsats fra ulike profesjoner. I tverrprofesjonelt samarbeid (TPS) er bevissthet om egen fagrolle avgjørende for helhetlig og tilpasset helsehjelp. Denne studien utforsker erfaringer med TPS mellom kommunale fysioterapeuter og primærkontakter i bofellesskap for PMU. Formålet er å styrke samhandlingen og kvaliteten på helsehjelpen som gis av fysioterapeuter til PMU.

Metode: Studien bygger på seks dyadiske intervjuer med totalt 12 deltakere bestående av fysioterapeuter og primærkontakter i bofellesskap. Intervjumaterialet ble analysert ved systematisk tekstkondensering.

Funn og konklusjon: Fysioterapeutene bidro til å fremme brukermedvirkning gjennom samarbeid med ansatte om tolkning av kommunikasjon og ved å vise fleksibilitet i tiltak. Det oppsto spenninger mellom å styrke motivasjon og respekt for brukerens selvbestemmelse. Et tydelig spenningsfelt ble identifisert mellom fysioterapeuten som individuell behandler og som nærværende støtteperson. Primærkontaktene etterspurte trygging og veiledning i gjennomføring av tiltak i bolig. Fysioterapeuten hadde et sentralt ansvar for å tilby tilstrekkelig veiledning, inkludere andre i behandlingsprosessen og tydeliggjøre roller, oppgaver og målsetting. Rollen som kunnskapsformidler i TPS fremstår som etterspurt, og TPS bør integreres som en ordinær del av fysioterapeutens oppdrag ved henvisning av PMU.

Nøkkelord: psykisk utviklingshemming, tverrprofesjonelt samarbeid, rolleforståelse

Abstract 

Physiotherapist’s Role in Treatment of Adults with Intellectual Disabilities in Supported Living Facilities

Background: Adults with intellectual disabilities (ID) often present with complex and multifaceted needs that require parallel efforts across professional disciplines. In interprofessional collaboration (IPC), awareness of one’s professional role is essential to ensure holistic and tailored healthcare services. This study explores experiences of IPC between physiotherapists and primary contacts in supported living facilities for ID. The aim is to enhance collaboration when physiotherapy is provided to ID.

Method: The study is based on six dyadic interviews involving a total of 12 participants consisting of physiotherapists and primary contacts in supported living facilities. The interview data were analyzed using systematic text condensation.

Findings and Conclusion: Physiotherapists contributed to promoting user participation by collaborating with staff on interpreting communication and demonstrating intervention flexibility. Tensions emerged between motivation and respect for the user’s autonomy. A distinct area of tension was identified between the physiotherapist’s role as individual practitioner and as a present support resource. Primary contacts expressed a need for reassurance and guidance in implementing interventions within the living facility. The physiotherapist held a central responsibility for providing adequate guidance, including others in the treatment process, and clarifying roles, tasks, and goals. The role as a knowledge provider in IPC was emphasized, and IPC should be considered an integral part of the physiotherapist’s assignment upon referral of ID.

Keywords: intellectual disability, interprofessional collaboration, role awareness 

Innledning

Tverrprofesjonelt samarbeid (TPS) er lovfestet når fysioterapi gis i kommunen (1, 2). Voksne personer med utviklingshemming (PMU) har ofte komplekse helsetilstander med behov for sammensatte helsetjenester. TPS for (PMU) er derfor avgjørende for et godt behandlingsresultat (3, 4). Bevissthet om rollen som fagutøver og for konteksten er nødvendig når fysioterapeuter deltar i TPS for PMU (5-9).

Kvalitetsheving er overordnet hensikt med TPS og oppgavedeling (10, 11). Samhandlingsreformen er førende på hvordan fordeling av oppgaver, ansvar og definering av roller er sentralt for fagutøverne i helsevesenet (12). Fysioterapeuter er selvstendige behandlere med stor grad av pasientkontakt og skal tilpasse tiltak til ulike pasientgrupper (13, 14). Ved oppgavedeling kan fordeling av oppgaver skje etter vurderinger av nytte og bærekraft fremfor profesjonsbakgrunn (15).

TPS må forstås på individ-, gruppe- og organisasjonsnivå. På individnivå bringer deltakerne med seg personlig stil, ulik motivasjon, rolleforventning og ulik opplevelse av maktbalanse. På gruppenivå påvirker lederegenskaper opplevelsen av TPS i tillegg til gruppens mestringsfølelse, kommunikasjonsegenskaper og evne til sosial støtte. På organisasjonsnivå vil egenskaper i organisasjonskulturen som verdifokus og mål, førende juridiske ansvarsområder og betingelsene i organisasjonsmiljøet påvirke TPS (16).

Fysioterapi til PMU gis direkte til bruker og via ansatte i bofellesskap. TPS mellom fysioterapeut og boligansatte er dermed sentralt for god helsehjelp (17). Studier viser at fysioterapeutens rolle i oppfølging av PMU er å arbeide helhetlig, fremme selvstendighet hos brukere og ivareta komplekse problemstillinger (4). Primærkontakter har ulik fagbakgrunn og et særlig oppfølgingsansvar for PMU i boligen (antallet varierer) med kjernekunnskap om personens hverdag, tilstand og preferanser (17).

Fysioterapeutens rolle i samarbeid med ansatte i bofellesskap har ikke vært belyst. Det samme gjelder oppgavedeling mellom fysioterapeut og boligansatte. Denne kvalitative studien undersøker erfaringer med TPS mellom fysioterapeut i kommunen og primærkontakt i bofellesskap for PMU. Metoden er dyadiske intervjuer. Hensikten med studien er å bidra til bedre kvalitet når fysioterapeuter gir helsehjelp til PMU. 

Metode

Førsteforfatter er fysioterapeut innen voksenhabilitering på sykehus hvor TPS tilhører hverdagen. Erfaringene tilhører forforståelsen og fordrer å ikke være fastlåst i egne oppfatninger. Yrkesbakgrunnen var kjent, og det ble ikke opplevd at deltakerne forholdt seg til intervjuer på en bestemt måte som førte til at de la bånd på sine ytringer.

Studien er kvalitativ og består av seks semistrukturerte dyadiske intervjuer med 12 deltakere. Ved dyadiske intervjuer intervjues to deltakere samtidig og på samme sted (18, 19). Metoden ble valgt ut fra problemstillingen som vektlegger samarbeid, hvor dyadiske intervjuer er særlig egnet til å belyse samhandling (19, 20). Intervjuene ble utført og transkribert av førsteforfatter.

Deltakerne besto av seks fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten og seks primærkontakter. Inklusjonskriteriene i studien var direkte erfaring med TPS for PMU i bofellesskap og hhv. profesjonsutdannelse som fysioterapeut og rolle som primærkontakt i bolig for PMU. Aktuelle deltakere ble valgt på bakgrunn av forslag fra kollegaer og samarbeidspartnere, eller som følge av anbefaling fra deres nærmeste leder om deltakelse i studien. Datainnsamlingen ble avsluttet etter en vurdering av oppnådd informasjonsstyrke til å belyse problemstillingen (18).

Fire fysioterapeuter var kommunalt ansatte, mens to var privatpraktiserende med driftstilskudd. Primærkontaktene var sykepleiere, miljøterapeut, vernepleier og helsefagarbeider. Tre av parene kjente hverandre fra tidligere samarbeid, mens tre par var ukjente for hverandre.

Analysemetoden var systematisk tekstkondensering som består av fire steg (21). I steg 1 opparbeides kjennskap til datamaterialet ved gjennomlesning og utarbeiding av foreløpige temaer (18). I steg 2 identifiseres og kodes meningsbærende enheter fra teksten som belyser problemstillingen. I steg 3 tre hentes mening systematisk ut ved å kondensere samtlige meningsbærende enheter som er kodet sammen. I steg 4 ble analytisk tekst og tematiske overskrifter systematisk utarbeidet fra de aktuelle kodegruppene med forankring i kondensert materiale.

Reliabiliteten i studien er ivaretatt gjennom metodebeskrivelse og presentasjon av analyseprosess (22). Tydelig skille mellom tidligere studier og egne funn har vært et mål. Tolkningene våre er forsøkt holdt tro mot deltakernes fortellinger. Studiens validitet underbygges av deltakernes erfaring, den varierte fagbakgrunnen og samsvarende beskrivelser (23). 

Funn

Gjennom analyseprosessen trådte tre hovedtemaer frem: 1) Sårbarhet, 2) Mellom alliansebygger og selvstendig behandler og 3) Oppgavedeling krever innsats.

Sårbarhet

Brukermedvirkning

Deltakerne beskrev PMU som en sårbar gruppe som stilte krav til fysioterapeuten om kjennskap til brukers kommunikasjonsform. Det samme gjaldt tilstrekkelig trygging av bruker og personale. Samarbeid med personalet om gode tiltak samt å aktivt bruke observasjonsevne stod sentralt for å sikre brukermedvirkning:

Fysioterapeut: «Du må tolke hvis ikke du vet og ikke får et klart svar fra bruker. Da er man prisgitt de rundt og etter hvert at man kjenner bruker. Det er det som er vanskelig (…) Man lærer seg jo etter hvert å tolke. I hvert fall kroppsspråk, og tilbakemelding fra de som kjenner personen best».

At fysioterapeuten utviste fleksibilitet i oppfølgingen utfra brukes dagsform var også vesentlig for brukermedvirkning. Deltakerne beskrev ambivalens mellom ansvarsfølelse for å ivareta funksjon og samtidig sikre medvirkning. Én deltaker beskriver spenningen mellom motivasjon og bruk av makt:

Primærkontakt: «Dette med å motivere, hele tiden den balansen mellom tvang og makt og selvbestemmelsen. Og det er klart, sier de nei, i dag vil jeg ikke, så bestemmer de selv. Men det er liksom hvordan du skal få lirket deg inn og få gjennomført de tingene som du tenker betyr så mye for dem. Vi kan ikke bruke makt. Det er en vanskelig balanse».

Noen primærkontakter poengterte betydningen av Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) for å sikre brukermedvirkning og beslutningsstøtte. En primærkontakt reflekterte over fysioterapeutens og personalets rolle i bruk av ASK:

«Da tenker jeg at boligen har et ansvar. Tenker vi at brukeren vår bruker GRID eller Tobii [talemaskin] for å kommunisere? Så tenker jeg at vi må bistå og vise fysioterapeuten hvordan brukeren kommuniserer via den, og at det er personalet sitt ansvar. Det er jo ikke noe dere har på fysioterapistudiet, hvordan man bruker en Tobii».

Deltakerne erfarte altså at kommunikasjonen mellom bruker og boligpersonalet var sentralt for brukermedvirkning og for å sikre god beslutningsstøtte. 

Trygging

Primærkontaktene opplevde frykt for å skade bruker med tiltak igangsatt av fysioterapeuten. Boligansatte uttrykte behov for at fysioterapeuten trygget tilstrekkelig for å oppnå mestring, helst fysisk til stede i bolig. En primærkontakt formulerte seg slik:

«Det vet jeg veldig mange ansatte syntes var veldig vanskelig. Dette var en veldig beinskjør pasient, så de var kjemperedde for at de skulle brekke noe. De følte ikke de hadde nok kunnskap. «Hvis jeg tar for mye, er det farlig? Kan jeg skade noe?» Altså, det var ikke nok at det kom et menneske inn på et personalmøte og viste det én gang, og forvente at det her skal dere klare, på en måte. «Sees om et halvt år.»».

Fysioterapeutene uttrykte på sin side usikkerhet om hva som var de beste tiltakene for bruker. Flere opplevde at erfaringsutveksling med boligansatte var sentralt for å kunne gi svar. Deltakerne fortalte om hvordan å sette sammen ulik informasjon førte til mestring hos begge:

Fysioterapeut: «(…) få det til å fungere, komme og se med andre øyne. Få en annen mening om dette her. Er det andre muligheter? For det er ikke alltid man ser det samme».

Primærkontaktene fortalte hvordan de opplevde fysioterapeuten som kunnskapsrik og med profesjonell makt og ansvar med hensyn til å definere tiltak for bruker:

Primærkontakt: «Vi er jo ikke eksperter på dette, vi er mange ufaglærte. Vi har noen sykepleiere, men mangler kompetanse på de utfordringene brukeren har. Så vi som bolig henvender oss ofte til fysioterapeut for å stille spørsmål hvis det er noe vi lurer på».

Betydningen av observasjon ble vektlagt der hvor fysioterapeuten ikke kunne kommunisere verbalt med bruker. Fysioterapeutene opplevde at observasjon var særlig relevant ved behandlingsoppstart.

Mellom alliansebygger og selvstendig behandler

Inkludering

Deltakerne fortalte om et spenningsfelt som omhandlet opplevelsen av fysioterapeuten som alliansebygger eller individuell behandler utenfor teamet. Det ble også erfart av noen primærkontakter at fysioterapeuten manglet motivasjon for å invitere primærkontakt med under fysioterapibehandlingen, samt uavklarte rolleforventninger.

Flere primærkontakter erfarte at fysioterapeuten sjelden ble innkalt til eller deltok på ansvarsgruppemøter. En primærkontakt fortalte om sin erfaring fra samarbeid hvor hun opplevde at fysioterapeuten manglet motivasjon til å inkludere primærkontakt:

 «Hos oss er det fysioterapeuter som har fulgt personen lenger enn jeg har vært her, som kjenner dem. Men jeg tenker jo at vi burde jo kanskje ha vært der. Jeg vet ikke. Nå har vi jo involvert fysioterapeuten mer i behandlingsopplegget. Det har jo mer vært det der at når døra blir lukka ... En føler jo på en måte at ... nå skal han behandle. Jeg føler ofte det ikke er ønskelig at vi skal være der».

Mens noen primærkontakter erfarte å ikke ble inkludert under fysioterapibehandling opplevde andre fysioterapeuten som nær støtteperson. Der hvor fysioterapeut og primærkontakt hadde samarbeidet over tid fortalte deltakerne om faglig og sosialt utbytte av samarbeidet.

Fysioterapeutene beskrev ulike erfaringer når det gjaldt å inkludere ansatte i boligen under behandling. En fysioterapeut belyste viktigheten av mest mulig ro i behandlingssettingen. Personlig stil i samarbeidet ble vektlagt, ved å vise engasjement. Å spørre aktivt ble løftet frem som en måte å øke nærhet og motivasjon på i samarbeidet. Primærkontaktene erfarte altså behov for å knytte fysioterapeuten tettere til bofellesskapet.

Pårørendesamarbeid

Også med hensyn til pårørendesamarbeid fremsto ønske om tettere dialog med fysioterapeut ved behandling av voksne brukere. En primærkontakt formidlet dette slik:

«Vi opplever mye bekymring hos pårørende. De òg kunne fått tilbud om å være med under fysioterapi for å lære. Ellers blir det fort litt ulike vurderinger, frem og tilbake, og fysioterapeuten med flere trygger, men pårørende har fortsatt en bekymring»

Fysioterapeuten i dette intervjuet vurderte på sin side at organisasjonsmiljøet ikke fasiliterte for pårørendekommunikasjon:

«Siden brukeren er voksen forholder jeg meg mest til boligen. Ellers blir det veldig mye tid å bruke på alt som er rundt. Og så er det ikke informasjonsplikt til pårørende når brukeren er voksen. Men jeg er åpen for at de tar kontakt»

Fysioterapeutene opplevde at der pårørendesamarbeidet var etablert ble dette vurdert som nyttig. 

Målsetting

Primærkontaktene beskrev manglende kommunikasjon om målsetting og hensikt med fysioterapitiltakene, særlig ved langvarige behandlingsløp. Deltakerne erfarte at hensikten med tiltak ble drøftet i daglig kommunikasjon, men sjelden nedtegnet skriftlig. Én primærkontakt erfarte at fysioterapeutene utførte behandling over tid uten at målsetting eller effekt ble evaluert:

 «Jeg opplever ikke at våre fysioterapeuter har hatt noe mål eller klar hensikt. Det er en behandling en gang i uka, akkurat som om man skulle kommet for en massasje. Det er ikke noe snakk om hva som er målet for behandlinga eller hvorfor noen tiltak velges i forhold til noen andre».

Også fysioterapeutene erkjente at det sjelden ble satt en spesifikk målsetting, og at målene var overordnede i form av å ivareta funksjon. Fysioterapeutene uttrykte samtidig forventning til egen rolle om å jobbe kunnskapsbasert. En fysioterapeut fortalte:

«Jeg tror ofte det lurt å stoppe opp litt. «Hva er det egentlig vi holder på med? Burde vi endre tiltak? Hva er hensikten? Jobber vi opp imot noe?» Det er viktig å ha et mål for oppfølginga. Det er noe med at det blir bare en slags vane. Man må ikke glemme helt hva som er hensikten med oppfølginga».

Deltakerne beskrev altså hensikten med tiltak som overordnet og implisitt heller enn spesifikk og konkret. Mange primærkontakter opplevde å måtte justere fysioterapeutens forventinger om hva som var realistisk å få til hos brukere med progredierende funksjonsfall. Også fysioterapeutene opplevde at ulike hensyn hos bruker i stor grad spilte inn på behandling, slik at effekt av tiltakene var usikre. Deltakerne erfarte altså behov for økt dialog rundt effektmål, men beskrev samtidig ambivalens med hensyn til målsetting. 

Oppgavedeling krever innsats

Opplæring

Deltakerne beskrev oppgavedeling fra fysioterapeut som et spenningsfelt. Primærkontakter beskrev uklare rolleforventninger og opplevde et skille mellom hvilke oppgaver som var rene fysioterapioppgaver og hvilke som kunne ivaretas av boligansatte.

Primærkontakt: «Vi kan hjelpe til med å følge opp. Men så føler jeg likevel at ... Hvis det blir sånn at vi skal gjøre en halvhjertet jobb som fysioterapeut, så er ikke det bra. Det er det ikke».

Deltakerne opplevde også spenningsfelt mellom utrygghet og nytteverdi når det gjelder oppgavedeling. Primærkontaktene fremholdt at tilstrekkelig opplæring fra fysioterapeut var avgjørende. Mestringsopplevelse hos personalet var kritisk for vellykket oppgavedeling. Primærkontaktene erfarte at fysioterapeutene utførte tiltakene med bedre kvalitet, mens fysioterapeutene påpekte det avgjørende i at boligpersonalet bidro.

Fysioterapeut: «Det er litt det med å gi ansvaret over til de som faktisk har brukeren. Og ikke mene at jeg skal liksom ... Jeg skal gjøre all lungefysio. Det går jo ikke. Så er det veldig greit når man føler at den tiden man investerer her, påvirker resten av tiden. Og det har faktisk noe å si. Hvis jeg bare går inn og gjør lungefysioterapi i 20 minutter, og så går jeg igjen. Så hadde det ikke gått, tenker jeg, da kunne jeg like godt latt være».

Fysioterapeutene opplevde altså at oppgavedeling var nødvendig for å oppnå nytteverdi.

Organisasjonsmiljøet

Deltakerne erfarte videre at organisasjonsmiljøet påvirket samarbeidet. Særlig de ulike ansettelsesmåtene for kommunale fysioterapeuter ble fremhevet som avgjørende for hyppighet og varighet av samarbeidet. Mange deltakere poengterte at kommunefysioterapeutene hadde tydelige føringer for kortvarig og aktiv tilnærming, mens privatpraktiserende fysioterapeuter med driftstilskudd behandlet over lengre tidsrom. En fysioterapeut ansatt i kommunen fortalte om sin erfaring:

Fysioterapeut: «Når vi får en henvisning, så er det jo gjerne for en spesifikk utfordring, at det er en hendelse. Og det er jo forskjell på hvordan vi er organisert. Vi som er kommunale fysioterapeuter har en tidsbegrensa tjeneste. Hvis vi setter i gang et tiltak, så er det fra fire til seks uker vi er inne. Og så avslutter vi».

Deltakerne erfarte altså at avtalefysioterapeuter stod friere når det gjaldt hyppighet og oppfølgingslengde. Avtalefysioterapeuter opplevde som kommunefysioterapeutene føringer fra kommuneledelsen om pasientutskiftning, og få nyansettelser av fysioterapeuter tross økende antall brukere. Primærkontaktene fortalte også om økende antall oppgaver i boligene og økende ressursknapphet.

Et ytterligere organisatorisk element i fasiliteringen av oppgavedeling var mangelen på trygge, digitale plattformer for kommunikasjon i samarbeidet:

Fysioterapeut: «En felles plattform ville vært fantastisk. Men det har vi ikke i vår kommune. Ikke fysioterapeutene kan prate med hverandre digitalt, engang».

Flere av deltakerne løftet frem nettopp denne mangelen på egnede digitale plattformer for kommunikasjon i det tverrprofesjonelle samarbeidet.

Diskusjon

Denne studien undersøkte erfaringene med TPS mellom fysioterapeut og ansatte i bofellesskap for PMU. Funnene viser at fysioterapeuter opplever usikkerhet i oppfølgingen av en kompleks og sårbar brukergruppe. Deres kompetanse er etterspurt i bofellesskapene. Boligpersonalet uttrykker en gjennomgående frykt for å skade brukeren ved oppgavedeling, noe som understreker betydningen av tilstrekkelig veiledning for å skape trygghet. Manglende kommunikasjon om behandlingsmål fremstår som en sentral utfordring i samarbeidet.

Primærkontaktene forventet at fysioterapeuten hadde en tydelig veiledende og rådgivende rolle (24, 25). Fysioterapeutene erfarte spenninger knyttet til forventninger om raske og presise svar på problemstillinger samtidig som de opplevde usikkerhet om hva som var faglig riktige behandlingstiltak. Basert på tidligere studier (4) og deltakerne i den aktuelle studien har PMU behov for nettopp faglig bred behandling. Tilstrekkelig trygging på komplekse problemstillinger i løpet av fysioterapistudiet, samt økt trening i å koble sammen fagretninger som ortopedi, nevrologi, psykomotorikk og medisinske fag fremstår dermed vesentlig for behandling av pasienter innen habiliteringsfeltet.

Til tross for uklar evidens og ulikhet i gjennomføring av tiltak regnes fysioterapi for PMU som trygt med få uønskede sideeffekter (26). Primærkontaktene opplevde imidlertid utrygghet ved oppfølging av fysioterapitiltak. Frykt for å skade pasienten var gjennomgående, og primærkontaktene beskrev behov for tett veiledning av fysioterapeut i tiltakene. Dette underbygges av studier som viser at fysiske, regelmessige møter på et hensiktsmessig sted hvor man oppnår dialog er sentralt for å fasilitere samarbeid, som deltakerne beskriver som vesentlig for trygging (6, 27). En mulig forklaring kan være manglende kunnskap om pasientsikkerhet og manglende prosedyrer for å ivareta sikkerheten (28). Dette kan indikere at fysioterapeuter er for vage i å formidle fysioterapi som trygg behandlingsform, og at det mangler rolleforventning til profesjonen om tydelighet på dette.

Deltakerne fortalte om manglende målsetting for tiltakene som ble utført eller igangsatt av fysioterapeut. Det ble i liten grad avklart hensikt med oppfølgingen eller satt konkrete, skriftlige mål basert på individuelle ønsker og behov i brukers liv, noe som anses som vesentlig ved all fysioterapioppfølging (29, 30). Randall og McEven (29) peker på at nettopp TPS er nødvendig for å kunne etablere hensiktsmessige mål som har betydning for bruker også utenfor hjemmet. De løfter også frem viktigheten av samarbeid med pårørende i de tilfellene hvor brukers medbestemmelse ikke kan avklares fullt og helt. Her peker funnene fra vår studie i en noen annen retning, hvor fysioterapeutene i større grad samhandlet med boligansatte fremfor pårørende. Sekanina (31) belyser at målsetting og koordinering bør finne sted fra oppstart når oppfølging skjer i brukers hjem. Med tanke på mestring og motivasjon for både fysioterapeuter og primærkontakter ville en tydeligere avklaring av mål kunne øke motivasjon og gi bedre ressursutnyttelse (24, 29).

Studien belyser hvordan kvaliteten i samarbeidet mellom fysioterapeut og boligansatte kan styrkes. En praktisk implikasjon er at fysioterapeuter inkluderer TPS som en del av bestillingen ved henvisning av PMU. Tydelig rolleavklaring fremstår som sentralt for å redusere emosjonell belastning hos fysioterapeuter og minske spenninger i samarbeidet

Metoderefleksjon

Denne studien brukte dyadiske intervjuer som metode. Styrken er at denne intervjuformen fanger interaksjon mellom deltakerne (19, 20). En mulig svakhet er at interaksjonen kunne blitt grundigere undersøkt med for eksempel observasjonsdata fra en aktuell samarbeidssetting (18). Med tanke på validitet i en kvalitativ studie er vurdering av deltakernes troverdighet vesentlig, og forståelsen av meningsinnhold bør forsikres underveis (23). Deltakerne bidro til åpne diskusjoner og meningene fremsto konsistente. Det fremkom ikke grunn til å tro at noen forhold ble aktivt underbelyst. Der hvor det oppstod usikkerhet om meningsinnhold ble dette avklart underveis. Samtidig kunne deltakernes utsagn og beskrivelser i enda større grad blitt utfordret for å få frem flere nyanser (23). Et mulig seleksjonsbias kan være at rekruttering via kolleganettverk og ledere gjør at deltakerne først og fremst representerer ansatte som er godt fungerende i organisasjonen.

Avslutning

Studien viser at fysioterapeuten innehar et sentralt profesjonelt ansvar i TPS for å sikre god helse for PMU. Dette ansvaret omfatter å fremme reell brukermedvirkning, tilby tilpasset og tilstrekkelig veiledning, samt legge til rette for TPS ved å inkludere boligansatte i behandlingsprosessen. Tydelig avklaring av roller, oppgaver og målsettinger tidlig i samarbeidet med boligpersonalet fremstår som avgjørende for å sikre kvalitet. Studien indikerer at tverrfaglig samarbeid (TPS) bør anses som en integrert del av fysioterapeutens oppdrag ved enhver henvisning av PMU, og ikke som en tilleggskomponent. Dette krever en systematisk og relasjonell tilnærming, der fysioterapeuten er bevisst rollen som kunnskapsformidler og tar ansvar for å utveksle faglig kunnskap. 

Referanser:

1. Kommunens plikt til samarbeid og samordning. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30/KAPITTEL_6#§6-3 (lest 24.01.25), 3-4 (2021).

2. Helsepersonelloven. Lov om helsepersonell m.v. Krav til helsepersonells yrkesutøvelse. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64/KAPITTEL_2. Lovdata.no 2022.

3. Mansell J, Ashman B, Macdonald S, Beadle-Brown J. Residential care in the community for adults with intellectual disability: needs, characteristics and services. J Intellect Disabil Res. 2002;46(Pt 8):625–33.

https://doi.org/10.1046/j.1365-2788.2002.00440.xDigital Object Identifier (DOI)

4. Orlin MN, Cicirello NA, O'Donnell AE, Doty AK. The Continuum of Care for Individuals With Lifelong Disabilities: Role of the Physical Therapist. Physical Therapy. 2014;94(7):1043–53. https://doi.org/10.2522/ptj.20130168

5. Flood B, Hocking C, Smythe L, Jones M. Working in a spirit of interprofessional practice: A hermeneutic phenomenological study. Journal of interprofessional care. 2019. https://doi.org/10.1080/13561820.2019.1577810 

6. Frogum M, Vik E, Forslund L, Eliassen M. «Det handler jo om hvordan en spør»–en kvalitativ metasyntese om betydningsfulle forhold for fysioterapeuter i intraprofesjonell, tverrsektoriell samhandling. https://www.fysioterapeuten.no/fagfellevurdert-fysioterapi-kommunikasjon/det-handler-jo-om-hvordan-en-spor-en-kvalitativ-metasyntese-om-fysioterapeuters-tverrsektorielle-samhandling/151863. 2022.

7. Rawlinson C, Carron T, Cohidon C, Arditi C, Hong QN, Pluye P, et al. An overview of reviews on interprofessional collaboration in primary care: barriers and facilitators. International Journal of Integrated Care. 2021;21(2). DOI: 10.5334/ijic.5589

8. Supper I, Catala O, Lustman M, Chemla C, Bourgueil Y, Letrilliart L. Interprofessional collaboration in primary health care: a review of facilitators and barriers perceived by involved actors. Journal of Public Health. 2015;37(4):716–27. https://doi.org/10.1093/pubmed/fdu102

9. Wei H, Horns P, Sears SF, Huang K, Smith CM, Wei TL. A systematic meta-review of systematic reviews about interprofessional collaboration: facilitators, barriers, and outcomes. Journal of Interprofessional Care. 2022;36(5):735–49. https://doi.org/10.1080/13561820.2021.1973975

10. D'amour D, Ferrada-Videla M, San Martin Rodriguez L, Beaulieu M-D. The conceptual basis for interprofessional collaboration: Core concepts and theoretical frameworks. Journal of Interprofessional Care. 2005;19(sup1):116–31. https://doi.org/10.1080/13561820500082529

11. European Commission. Task Shifting and Health System Design. Report of the Expert Panel on effective ways of investing in Health (EXPH). https://health.ec.europa.eu/document/download/05bdbaec-6c01-4d60-aa57-a982261a096d_en. 2019.

12. Helse- og omsorgsdepartementet. St. Meld. 47. Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid. . 2008–2009.

13. Helsedirektoratet. Kva er fysioterapi? https://www.helsenorge.no/behandlere/fysioterapeut/: Helsenorge; 2022 [updated 13. juni 2022.

14. World Physiotherapy. Physiotherapist education framework, https://world.physio/sites/default/files/2021-07/Physiotherapist-education-framework-FINAL.pdf. London, UK; 2021.

15. NOU 2023:4. Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Helse- og omsorgsdepartementet.

16. Ødegård A. The perception of interprofessional collaboration model (PINCOM). Foto av figur 6.2 s. 121. Tverrprofesjonelt samarbeid. Et samfunnsoppdrag (bok). Willumsen, E. & Ødegård, A. (red.)2006.

17. Helsedirektoratet. Nasjonal veileder. Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Helsedirektoratet; 2021

18. Malterud K. Kvalitative Forskningsmetoder for Medisin og Helsefag. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

19. Wilson AD, Onwuegbuzie AJ, Manning L. Using paired depth interviews to collect qualitative data. The Qualitative Report. 2016;21(9):1549–73.

20. Szulc J, King N. The practice of dyadic interviewing: Strengths, limitations and key decisions. Forum: Qualitative Social Research. 2022;23(2). https://doi.org/10.17169/fqs-22.2.3776

21. Malterud K. Systematic text condensation: A strategy for qualitative analysis. Scandinavian Journal of Public Health. 2012;2012; 40: 795-806. https://doi.org/10.1177/1403494812465030

22. Golafshani N. Understanding reliability and validity in qualitative research. https://www.brown.uk.com/teaching/HEST5001/golafshani.pdf. The qualitative report. 2003;8(4):597–607.

23. Brinkmann S, Kvale S. InterViews. Learning the Craft of Qualitative Research Interviewing: SAGE Publications, Inc.; 2015.

24. Bandura A, Wessels S. Self-efficacy. Cambridge: Cambridge University Press; 1997.

25. Antonovsky A. The salutogenic model as a theory to guide health promotion. Health Promotion International. 1996;11(1):11–8. https://doi.org/10.1093/heapro/11.1.11

26. Hocking J, McNeil J, Campbell J. Physical therapy interventions for gross motor skills in people with an intellectual disability aged 6 years and over: a systematic review. JBI Evidence Implementation. 2016;14(4):166–74. https://doi.org/10.1097/XEB.0000000000000085

27. Langøy EE, Aasgård IK, Ødegård A. Roller og forventninger i utakt? Om samarbeid mellom den kommunale helse-og omsorgstjenesten og spesialisert habilitering. Fjordantologien. 2024;Universitetsforlaget:186–205. https://doi.org/10.18261/9788215071800-24-10

28. Forås VB, Devik SA. Pasientsikre kommuner? – Hvor står vi? Hvor går vi? 2020;6(2). https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2020-02-13

29. Randall KE, McEwen IR. Writing patient-centered functional goals. Physical Therapy. 2000;80(12):1197–203. https://doi.org/10.1093/ptj/80.12.1197

30. Melin J, Nordin Å, Feldthusen C, Danielsson L. Goal-setting in physiotherapy: exploring a person-centered perspective. Physiotherapy theory and practice. 2021;37(8):863–80. https://doi.org/10.1080/09593985.2019.1655822

31. Sekanina U, Tetzlaff B, Mazur A, Huckle T, Kühn A, Dano R, et al. Interprofessional collaboration in the home care setting: perspectives of people receiving home care, relatives, nurses, general practitioners, and therapists - results of a qualitative analysis. BMC Primary Care. 2024;25(1):79. https://doi.org/10.1186/s12875-024-02313-8

© Author(s) (or their employer(s)) 2026. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.