Hvor lang levetid har et par løpesko? Forskningen er ikke entydig.

Bjarnoll er daglig leder i Megingjord fysioterapi i Bergen. Hun jobber med pasienter på både mosjonist- bredde- og toppnivå, og har spisskompetanse på idretts- og aktivitetsspesifikk problematikk og behandlingstilnærming. Bjarnoll er medlem av NFFs faggruppe for idrettsfysioterapi og aktivitetsmedisin.

– Finnes det gode objektive måter å måle når en sko har mistet funksjon, eller er vi fortsatt avhengige av skjønn?

– Vi mangler fortsatt gode, lett tilgjengelige objektive mål. Selv om man kan måle kompresjon i mellomsålen i et laboratorium med riktig utstyr, er vi i klinikken og i hverdagen fortsatt i stor grad avhengige av skjønn. En kombinasjon av skoens visuelle tilstand, dens mekaniske respons og løperens subjektive følelse av komfort og etterfølgende tretthetsfølelse i muskulatur og føtter, er ofte det beste vi har å gå etter, sier Bjarnoll.

Individuelle faktorer

En av utfordringene i den forskningen som finnes om løpesko, er ifølge Bjarnoll tidsperspektivet.

– Når jeg vurderer studier på dette feltet, ser jeg primært på studienes størrelse og design. Strekker studien seg over et langt nok tidsrom til at det faktisk går an å vurdere når en sko bør byttes, og er utvalget stort nok til å trekke generelle konklusjoner? En annen kritisk svakhet er kontrollen av variabler. Det er svært mange individuelle faktorer som påvirker når en sko mister sin funksjon, for eksempel løperens vekt, erfaring / fysiske grunnlag og teknikk. I tillegg kommer ytre variabler som underlag og total distanse lagt ned i den enkelte skoen. Det er sjelden vi ser store nok studier som i tilstrekkelig grad kontrollerer disse variablene opp mot hverandre, noe som gjør det vanskelig å isolere effekten av selve skoslitasjen, sier hun.

– I hvilken grad overvurderes betydningen av sko sammenlignet med andre belastningsfaktorer i løpeskader?

– Etter min mening overvurderes skoens betydning betydelig i den generelle diskursen. Selv om skoen spiller en rolle, vet vi at «training load management», altså for rask økning i intensitet eller mengde, er den suverent viktigste faktoren for de fleste belastningsskader. Skoen fungerer som et filter for belastningen. Ulike føtter vil helt klart ha behov for ulik tilpasning av skotøyet, men det er den totale belastningen kroppen utsettes for som i hovedsak er avgjørende for utvikling av belastningsrelaterte løpeskader.

– Det er observert små endringer i løpemønster i slitte sko. Hvordan tolker du disse endringene klinisk?

– Hvorvidt slike endringer har en negativ virkning på den totale belastningen og øker risikoen for skade, tror jeg varierer. I noen tilfeller kan dette handle om en adaptasjon til skoens endringer, uten at det har uheldige virkninger. For andre kan det kanskje føre til uheldig belastning og utvikling av belastningsproblematikk. I klinikken har jeg sett begge deler: Idrettsutøvere som sverger til de godt brukte og slitte skoene, og mosjonister som opplever at problematikk og smerter bedres ved endring av skotøy, sier Bjarnoll. 

Brede anbefalinger

I hvilken grad forskningen på skoslitasje samsvarer med det hun ser i klinikken, opplever Bjarnoll som varierende.  Hun ser ikke et likhetstegn mellom nøyaktig distanse og når man bør bytte løpesko.

– Anbefalingene er ganske brede med et spenn på 500–1000 kilometer, så her mener jeg at individuelle vurderinger og sunn fornuft er viktigere i den kliniske hverdagen. I det kliniske bildet er det ofte et gap mellom pasientens forventning om at skoen er "synderen" fremfor teknikk og funksjonelle svakheter. Vi ser ofte at skadehistorikken henger tettere sammen med totalbelastning, manglende stabilitetsstyrke eller endringer i treningsplanen enn med antall kilometer i skoene. Om problemet faktisk er dårlig stabilisering i hoftemuskulatur, hjelper det lite å bytte skotøy for å bli kvitt plagene. Likevel kan vi i enkelte tilfeller se at slitte sko kan bidra til å opprettholde en uhensiktsmessig belastning, særlig ved allerede eksisterende plager, sier Bjarnoll.