Utenfor klinikkens vegger

Marie Tilseth Sæterås, Espen Bjørndal, Christian Ellingsund Mortensen, Sofie Ruuth Albretsen og Emilie Algrøy, alle fysioterapeutstudenter (2. år) ved Høgskulen på Vestlandet. 

Fagessay vurderes redaksjonelt. 

Fysioterapi forbindes ofte med klinikker, treningsprogrammer og strukturert rehabilitering. Styrketrening, målbare mål og reduksjon av symptomer er fortsatt sentrale deler av fysioterapipraksis. Likevel, handler rehabilitering alltid bare om å gjenopprette fysisk funksjon? Eller dreier det seg like mye om å bygge opp selvtillit, fremme deltakelse og styrke evnen til å mestre hverdagen på meningsfulle måter? 

Naturbasert fysioterapi og hippoterapi representerer tilnærminger der bevegelse integreres i levde erfaringer, fremfor å være begrenset til isolerte øvelser. I slike omgivelser kan rehabilitering foregå mens man rir på en hest, går gjennom gjørmete jorder, steller dyr eller bare oppholder seg ute i naturen. Fysisk aktivitet blir mer enn «3 sett × 10 repetisjoner»; den knyttes til sanseopplevelser, relasjoner, tillit, mestring og deltakelse. 

Denne teksten utforsker hvordan hippoterapi og naturbasert fysioterapi kan bidra til fysiske, psykiske og sosiale dimensjoner av helse og rehabilitering. Gjennom et besøk på Sætregarden utenfor Bergen, kombinert med teori og forskning, undersøker vi hvordan natur, bevegelse og meningsfull aktivitet kan påvirke rehabiliteringsprosesser, og samtidig utfordre snevre forståelser av fysioterapipraksis. 

Et besøk på Sætregården

Der veien smalner

Litt over en halvtime utenfor den travle byen Bergen ligger Sætregarden. I løpet av kjøreturen forvandles utsikten gradvis fra tung trafikk og tutende biler til smale landeveier omgitt av grønne jorder der sauer går fritt. Etter å ha tilbrakt de siste kilometerne klistret til bilvinduet, ankom vi endelig Sætregården. Det er fortsatt tidlig om morgenen; solen har så vidt begynt å lyse opp de grønne åsene, og i det fjerne høres den svake klirringen fra sauebjeller som ekko over markene. 

En fysioterapeut i cowboyhatt

Vi blir møtt av en kvinne i cowboyhatt, ikke akkurat det man forventer av en fysioterapeut med doktorgrad. Dette er Tobba Sudmann. Hun gir oss en pose med brødskalker og ber oss mate sauene ute på jordet. Vi klatrer over gjerdet og manøvrerer oss forsiktig frem til den ivrige flokken. Lite visste vi at dette allerede var en del av hennes terapeutiske tilnærming. Å samhandle med dyr, trene balanse og koordinasjon, og overvinne frykten for å bli nappet av en sau, er en del av opplevelsen. 

Tobba forklarer at hun ser på det som en seier hver gang hun kan være ute i naturen og fortsatt kalle det jobb. Hun brenner for å ta pasienter ut av det hun kaller «laboratoriet», klinikken, og ut i naturen sammen med dyr som genuint er glade for å se dem. Det er ikke dermed sagt at klinikken er uten verdi. Men Tobba reiser et spørsmål vi finner verdt å dvele ved: Hva mister vi ved å la behandlingen utelukkende skje mellom fire vegger? 

Baklengs, med lukkede øyne

Før vi får hilse på hestene, får vi en innføring i hvordan man skal oppføre seg rundt dem. Hester er levende skapninger med følelser, humør og til tider temperament. De må få komme bort til oss først, lukte på oss og godkjenne oss, før vi trer inn i deres verden. 

Før vi kom hit hadde vi forestilt oss en rolig ridetur. I stedet fant vi oss plutselig sittende baklengs på hesten, med lukkede øyne. Det som hørtes ut som en enkel øvelse, føltes raskt overveldende. Kroppen spente seg, tankene raste, og vi hadde ikke noe annet valg enn å stole fullt og helt på både hesten og personen som ledet den. Etter noen minutter begynte pulsen å roe seg. Vi innså at det faktisk gikk fint. Ved slutten satt vi igjen med en sterk følelse av mestring, og en dypere respekt for hva denne typen terapi kan kreve av pasienten. 

Øvelsen involverte et komplekst samspill mellom sanser: vestibulærsystemet, propriosepsjon og visuell input måtte koordineres kontinuerlig, mens tyngdepunktet stadig forskjøv seg. Men hva skjer egentlig i kroppen under hippoterapi? 

Fra erfaring til forståelse

Kroppens dialog med hesten

Ridning og hippoterapi utfordrer bevegelse, balanse, koordinasjon, motoriske ferdigheter og kroppsbevissthet på måter som skiller seg fra konvensjonell trening. Under ridning skaper hesten kontinuerlige rytmiske bevegelser som rytteren må tilpasse seg for å holde balansen. Dette krever konstante justeringer i holdning, muskelaktivering og kroppsposisjon, og gjør ridning til en krevende aktivitet både for kroppen og nervesystemet (1). 

Balanse avhenger av kontinuerlig sensorisk bearbeiding. Shumway-Cook og Woollacott (2) beskriver hvordan balanse forutsetter at kroppen integrerer vestibulær, visuell og proprioseptiv informasjon for å skape koordinert bevegelse. Ridning utfordrer alle systemene samtidig, noe som over tid kan forbedre postural kontroll og kroppslig koordinasjon. Zhao et al. (1) fant at hester tar rundt 100 steg per minutt i skritt, noe som betyr at rytteren eksponeres for kontinuerlige bevegelsesforandringer gjennom hele økten. Likevel bør vi spørre oss: Er det hestens bevegelse alene som gjør forskjellen, eller spiller omgivelsene en selvstendig rolle? 

Når omgivelsene betyr noe

Naturen kan fungere som en kraftig «pauseknapp» midt i hverdagens krav. Ulrichs Stress Reduction Theory (4) antyder at mennesker reagerer positivt på natur fordi omgivelsene skaper en følelse av ro og trygghet, noe som gjenspeiles i målbare fysiologiske endringer som redusert blodtrykk, lavere hjertefrekvens og reduserte kortisolnivåer. 

Kaplan og Kaplans Attention Restoration Theory (5) supplerer dette perspektivet. Teorien foreslår at naturen hjelper til med å gjenopprette konsentrasjon og mental energi ved å tilby «soft fascination», naturlige elementer som forsiktig fanger oppmerksomheten uten å kreve aktiv innsats. Naturen knyttes også til mindfulness og tilstedeværelse (6), samt til psykisk helse i videre forstand. Å tilbringe tid ute kan forbedre humøret, redusere angst og styrke selvfølelsen (3). Noen forskere mener til og med at mennesker har en medfødt tilknytning til naturen, det Wilson (8) kaller Biophilia. 

Opplevelsen på Sætregarden fremhevet også de sosiale dimensjonene. Samspillet mellom terapeuter, frivillige, gårdseiere og dyr skapte en følelse av tilhørighet og deltakelse som skiller seg fra mange tradisjonelle kliniske settinger. Kanskje er det nettopp kombinasjonen av natur, dyr og fellesskap som gjør disse omgivelsene terapeutisk særegne? 

Aktiviteten må også bety noe

I dagens samfunn blir fysisk aktivitet ofte redusert til «3 sett x 10 repetisjoner» på et treningssenter. Ifølge selvbestemmelsesteorien (SDT) er autonomi, kompetanse og tilhørighet tre grunnleggende psykologiske behov som er sentrale for varig motivasjon (9). Ytre regulert atferd, der motivasjonen drives av press eller belønning utenfra, er gjerne mindre bærekraftig, og kan forsvinne når den eksterne støtten forsvinner. For fysioterapi reiser dette et viktig spørsmål: Dersom pasienter primært er avhengige av terapeutens veiledning, hva skjer da med de sunne vanene når behandlingen avsluttes? 

Historien om Camilla kan belyse dette. Camilla har multippel sklerose (MS), en autoimmun sykdom der kroppens immunsystem angriper sentralnervesystemet med symptomer som nummenhet, svakhet, gangvansker og fatigue (10). Hun hadde alltid vært fysisk aktiv, men etter diagnosen følte hun seg usikker på veien videre. Møtene med helsevesenet var ikke alltid gode: «Bare tren styrke», sa de. Selv om hun forsøkte, følte Camilla ingen tilknytning til denne formen for aktivitet, hun opplevde lite autonomi, kompetanse eller tilhørighet. 

Gjennom hippoterapien endret noe seg. Hun fikk en følelse av eierskap til sin egen rehabiliteringsprosess. Nye utfordringer ble meningsfulle fremfor truende. Hun deltok på sitt eget nivå og ble anerkjent for det. Det er selvsagt vanskelig å trekke brede slutninger fra én persons erfaring. Men Camillas fortelling inviterer til refleksjon: Hva slags aktiviteter skaper varig motivasjon, og for hvem? 

Tilbake til klinikken med nye øyne

Gjennom besøket på Sætregarden, og gjennom teorien vi har utforsket, tegner det seg et bilde av rehabilitering som strekker seg langt utover det kliniske rommet. Hippoterapi er en kompleks sensomotorisk aktivitet som kontinuerlig utfordrer balanse, postural kontroll, koordinasjon og motorisk læring (1, 2). Samtidig kan ikke den terapeutiske verdien skilles fra omgivelsene den foregår i. Naturbaserte intervensjoner ser ut til å redusere stress og støtte emosjonell regulering (3, 4, 5), og når meningsfull aktivitet tilpasses den enkeltes behov og gir rom for autonomi og mestring, styrkes motivasjonen for varig endring (9). 

Alt dette betyr ikke at «3 sett x 10 repetisjoner» ikke kan være effektivt, for mange gir nettopp treningssenteret en sterk følelse av autonomi, kompetanse og tilhørighet. Men det gjelder ikke alle. Camillas erfaring minner oss om at én modell sjelden passer alle. 

Vi vil likevel ikke lukke denne teksten med for tydelige konklusjoner. Forskningen på hippoterapi er lovende, men preget av små utvalg og metodiske begrensninger. Naturens rolle i rehabilitering er godt teoretisk begrunnet, men vanskelig å isolere fra andre faktorer. Og spørsmålet om hva som gjør aktivitet «meningsfull», for hvem og under hvilke omstendigheter, er ikke enkelt å besvare. 

Det vi kan si, er at besøket på Sætregarden etterlot oss med en uro vi synes er verdt å ta med seg inn i fysioterapipraksis: Har vi en for snever forståelse av hva fysisk aktivitet kan være, og hva rehabilitering kan romme? Og hvis ja, hvilke endringer er nødvendige? 

Kanskje begynner noe av svaret utenfor klinikkens vegger. 

Referanser

1. Zhao M, Chen S, You Y, et al. Effects of a therapeutic horseback riding program on social interaction and communication in children with autism spectrum disorder. Int J Environ Res Public Health. 2022;19(1):566.

2. Shumway-Cook A, Woollacott MH. Motor Control: Translating Research into Clinical Practice. 5th ed. Philadelphia: Wolters Kluwer; 2017.

3. White MP, Alcock I, Grellier J, et al. Spending at least 120 minutes a week in nature is associated with good health and wellbeing. Sci Rep. 2019;9(1):7730.

4. Ulrich RS. View through a window may influence recovery from surgery. Science. 1984;224(4647):420–1.

5. Kaplan R, Kaplan S. The Experience of Nature: A Psychological Perspective. Cambridge: Cambridge University Press; 1989.

6. Kabat-Zinn J. Wherever You Go, There You Are: Mindfulness Meditation in Everyday Life. New York: Hyperion; 1994.

7. World Health Organization. Mental health [Internet]. Geneva: WHO; 2022 [hentet 2024]. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/mental-health-strengthening-our-response

8. Wilson EO. Biophilia. Cambridge: Harvard University Press; 1984.

9. Deci EL, Ryan RM. The “what” and “why” of goal pursuits: Human needs and the self-determination of behavior. Psychol Inq. 2000;11(4):227–68.

10. Mayo Clinic. Multiple sclerosis [Internet]. Rochester: Mayo Clinic; 2024 [hentet 2024]. Tilgjengelig fra: https://www.mayoclinic.org/diseases-conditions/multiple-sclerosis/symptoms-causes/syc-20350269