De beste tingene fysioterapeuter har gitt meg, kom aldri gjennom hendene

Skrevet av Mette Borgen, seniorrådgiver i Arbeidstilsynet og pasient.

Da jeg var i praksis i fysioterapiutdanningen, masserte jeg mye. Jeg var god til det, og stolt. På et sykehus i Holstebro for snart 20 år siden skulle jeg massere en innlagt pasient. Det var sol utenfor, og hendene mine visste akkurat hva de gjorde. Det endte, helt uventet for meg, og for ham, i noe ingen av oss helt forstod. Jeg registrerte så vidt et mer kompakt muskelpanser i ryggen hans enn jeg hadde forventet, og han reagerte følelsesmessig med ganske andre reaksjoner enn jeg hadde ventet.

Hvorfor velger vi det vi velger?

Han bar på krigserfaringer. Han hadde aldri snakket med noen om dem. Jeg hadde uvitende og inkompetent lagt hendene mine rett på noe jeg ikke ante fantes, i en tro på at mitt tiltak ville nedregulere muskelspenning og bedre gangfunksjon. I stedet vekket jeg negative minner i ham, på en måte jeg ikke ønsket med mitt valg av intervensjon.

Jeg ble engasjert da jeg leste spørsmålet om lavere grad av massasje er en ønsket utvikling. Massasje og andre manuelle teknikker er verktøy man kan velge for å nå et mål. Men da må vi også vite: hva er målet, og hvorfor velger vi det vi gjør?

Da jeg tok utdanningen i Danmark og spurte underviserne mine om dokumenterte effekter av massasje, var svaret: «Vi gjør det fordi det virker.» Jeg fikk aldri svar på korrekt dosering, på når jeg burde unngå massasje helt, eller på de potensielle negative konsekvensene. Noe svirret om oxytocin, tilknytning, avspenning og gode hormoner. Og i hvor mange behandlinger? Evidensen for manuelle teknikker som enkeltstående tiltak er svak. Denne delen av faget klarer ikke engang å beskrive hva «dosen» består av.

Den gode planen

Når jeg selv har hatt smerte eller skade, har ikke manuelle teknikker vært den beste løsningen. En bruskskade med tilhørende væske og inflammasjon fikk jeg symptomlindret via teipeteknikk lært over videomøte, med test og retest i en trapp mens idrettsfysioterapeuten fulgte med på skjerm. Vi hadde en tydelig, omforent skriftlig plan. Ingen hender. Det fungerte enormt godt.

To sterke intervensjoner jeg har erfart fra en dyktig fysioterapeut, var rent verbale. Den ene gangen, under stor livsbelastning: «Har du andre rundt deg som kan hjelpe deg med dette?» Det åpnet en blindsone jeg ikke så selv. Den andre gangen: «Det er nok på tide med en MR?» da jeg var prinsippfast på at billeddiagnostikk neppe var nødvendig.

Vet du egentlig nok til å legge hender på en annen?

Berøring er aldri nøytralt. Ikke alle fikk klemmer i barndommen. Noen har det uproblematisk med en hånd på korsrygg, lår og nakke. Du skal ikke være så sikker på at du tolker kroppsspråk riktig. Det du tror er avspent, kan være en frysreaksjon eller tillært føyelighet hos pasienten. Et nikk kan være samtykke, eller en skjev maktrelasjon der pasienten ikke har reelt handlingsrom.

I Norge oppgir én av fem kvinner å ha blitt voldtatt, over halvparten før fylte 18 år (FHI, 2026). Kamp-, flukt- og frysreaksjoner kan ikke «skrus av»; de er dypt forankret i oss. Screenes dine pasienter for om pappa slo, om de har blitt voldtatt på fest, eller om berøring av andre årsaker er ekstra krevende?

Kan være et verktøy 

Jeg trodde pasienten jeg masserte i min praksistid, var rolig og avslappet. Jeg ante ikke at han var en krigsveteran, fordi jeg ikke hadde spurt. Det var min blindsone.

Kroppsspråk er ikke et fasitsvar du avleser. Det er alltid en tolkning du gjør, og som du aldri får vite om var riktig, med mindre du stiller de riktige spørsmålene. Overdreven selvtillit på dette punktet kan bli farlig – når berøring føles som din spisskompetanse, og som om det på magisk vis alltid virker.

Massasje kan være et verktøy. Man skal velge sine verktøy bevisst og med hensikt. Og enkelte verktøy skal noen ganger ligge igjen i verktøyskassen