Fysioterapi-professor Birgitta Langhammer ser tilbake på karrieren: – Det ble et veldig rabalder

8. september takkes Birgitta Langhammer av med et festsymposium på OsloMet. Det skjer etter en karriere som har strukket seg over 47 år.

– Jeg er bitter for at jeg ikke får fortsette i tre år til, så det blir 50. Nei da, det er helt fantastisk å bli pensjonist, smiler Langhammer på et møterom på OsloMet.

Slagrehabilitering har vært hennes store interessefelt og lidenskap gjennom et langt yrkesliv. Ikke alle har vært enige i hennes konklusjoner, men mer om det senere.

Kunnskapstørst

Utrolig som det enn kan høres ut i dag, var ikke fysioterapi førstevalget for unge Langhammer hjemme i Småland i Sør-Sverige. Da hun hadde nådd studentalder, følte Langhammer at hun allerede hadde gått lenge på skole. Seks år på barneskole, fem år på jenteskole og tre år på videregående. En toårig diplomutdanning i fysioterapi virket derfor meget forlokkende. Dessuten kunne fysioterapeuter i Sverige pensjonere seg som 63-åringer. Yes, tenkte Langhammer. Men hun skulle vise seg å jobbe lenger enn det.

I 1975 fullførte Langhammer diplomutdanningen på Sydsvenska Sjukgymnastinstitutet i Lund. Etterpå var det uproblematisk å få jobb som fysioterapeut. Du ble headhuntet overalt, forteller Langhammer. Allerede et år inn i sin første jobb i Malmø fikk fysioterapeuten lyst til å røre på seg. Hun kjente på en hunger etter å lære mer. Det var ting hun stusset på.

– Jeg oppdaget at med mobilisering så kommer du ikke så langt uten å være innom psykologi og nevrologi. Jeg savnet metoder for dette.

Langhammer reiste til Sveits for å jobbe på en nevroklinikk.

– Tilbake i Sverige fikk jeg beskjed fra en lege om at det spiller ingen rolle hva du gjør med slagpasienter. Hva er det du du sier, sa jeg. Det gjør jo en forskjell, sier hun oppgitt.

Kritisk til Bobath

Og her kommer vi til et tema som i stor grad har definert Birgitta Langhammers karriere. Hun var nemlig tidlig skeptisk til bruken av den såkalte Bobath-metoden.

I denne treningsmetoden brukes det mye tid på å trene på teknikk, slik at alle bevegelsene gjøres riktig, før pasienten setter i gang med å trene på selve oppgavene. Funn fra en av Langhammers senere studier viser at både bevegelseskvaliteten og funksjonaliteten ivaretas når man trener på målrettede oppgaver med høy intensitet og repetisjoner. For eksempel gangfunksjon og styrketrening.

– Bobath sa du at du må absolutt ikke styrketrene disse slagpasientene. Men i USA var det en ting som gjaldt: styrketrening, styrketrening, styrketrening, sier Langhammer.

Til Afrika og tilbake

Langhammer møtte mannen sin samme dag som hun kom til Norge i 1983. Fysioterapeuten fikk mulighet til å jobbe ideelt i Afrika gjennom Norad. Tross alt var Langhammer «nesten en gammel 68-er». Da hun og mannen kom tilbake fra Zambia i 1985, startet svensken på scratch i Norge. Året etter fikk Langhammer, som på dette tidspunktet hadde to barn, innpass på en nystartet rehabiliteringsavdeling ved Bærum sykehus.

Der hadde Langhammer en Bobath-tilnærming til pasientene, men mikset også inn intensiv, variert trening. Akkurat slik hun hadde sett i USA. Pasientene fikk både individuell trening og gruppetrening i to timer hver dag.

Master og forskning

I 1995 meldte Langhammer seg på et nystartet masterprogram ved Universitetet i Oslo. Nå skulle hun endelig gjennomføre en randomisert kontrollert studie av slagpasienter og sammenligne Bobath-metoden med oppgaveorientert trening, på engelsk kalt Motor Relearning Programme (MRP).

Langhammer trengte en veileder og kontaktet overlege og forskningsdirektør, nå professor emeritus, Johan Stanghelle ved Sunnaas sykehus. Han sa ja. Og med en tre måneder gammel baby på armen, sitt sjette barn, gikk Langhammer i gang med å designe RCT-studien, godt hjulpet av legene på Sunnaas.

– Bobathkurs var ikke noe problem, for det gikk hele tiden. Men MRP var det ikke så mange som hadde peiling på. Så der måtte vi snakke med folk fra Australia, forteller Langhammer.

– Vi skilte gruppene, randomiserte og kjørte studien. Det syntes jeg var ganske uproblematisk, men det var det ikke. Det ble et veldig rabalder blant fysioterapeutene, sier hun.

Langhammer gjorde følgende funn:

– Med Motor Relearning Programme ble pasientene bedre på kortere tid. Det vil si de hadde kortere liggetid på akuttsykehus. Og da jeg evaluerte etter et års tid, så holdt resultatene seg.

Tilhengerne av Bobath-metoden har imidlertid lenge hevdet at deres metode er videreutviklet i samsvar med ny forskning. I Fysioterapeuten har det også blitt stilt spørsmål om hva Bobath-miljøet og Langhammer egentlig er uenige om.

Følte seg forfulgt

Langhammer fikk mer pepper i årene som fulgte. Forskningen hennes har blitt kalt uetisk, og personer har bedt arbeidsgiveren avskjedige henne, ifølge Langhammer.

– De har forfulgt meg for noe som burde være greit i forskningsverdenen.

– Hvorfor er arbeidet ditt så kontroversielt?

– Det kan du spørre om. Det må ha å gjøre med økonomiske interesser og en nesten religiøs overbevisning om at man har rett. For man hadde ingen studier som viste at det fantes andre svar. Det gikk så langt som at det ble gjort en Cochrane-gjennomgang, og det ble konstatert at Motor Relearning Programme, med målrettet oppgaveorientert trening, er det som fungerer best for personer med akutt slag. De har ikke ett eneste bevis for at Bobath er bedre, hevder forskeren.

Langhammer skulle ha flere ubehagelige opplevelser i vente. I 2002 presenterte hun sine funn på Verdenskongressen i fysioterapi i Barcelona.

– Janet Carr og Roberta Shepherd ledet sesjonen, og de var tvunget til å stoppe noe av det som gikk på meg. Det var så hardt klima. Jeg ble nesten lynsjet, sier fysioterapeuten.

Anklager om juks

– Selv om dette har tatt på, så synes jeg det var veldig moro. Jeg skulle gjerne fortsatt, men på den tiden var det ikke mulig. Hva enn jeg hadde gjort, hadde jeg blitt motarbeidet og ikke fått arbeidsro.

– Er klimaet hardere innen fysioterapi enn innen andre profesjoner?

– Jeg tror det er sånn innenfor flere akademiske profesjoner. Det er noen som plutselig har blitt overbevist om at de har sett lyset og sannheten.

Da Langhammer leverte sin doktorgradsavhandling i 2007, fikk hun beskjed om at noen hadde klaget henne inn for forskningsjuks.

– Kommisjonen sa at det var første gang de var tvunget til å undersøke mulig fusk før en kandidat fikk forsvare avhandlingen. De slo fast at det med sikkerhet ikke hadde foregått fusk, sier Langhammer.

Etter at hun hadde forsvart avhandlingen, var det mulig for tilhørere å stille spørsmål.

– Bobath-tilhengerne var på plass, og det var rett i strupen som vanlig, sier Langhammer.

– Du har vært en motstemme innen fysioterapi?

– Jeg har blitt det. Jeg kunne tenke meg å gå videre og se på mønstrene i de ulike behandlingsmetodene. Gå i dybden. Men ettersom jeg er blitt stemmen som tok livet av Bobath, så ble det så følsomt. Selv om en sammenfatning i Cochrane tidlig konkluderte med følgende: «Derfor tyder bevis på at fysisk rehabilitering ikke bør begrenses til oppdelte, navngitte tilnærminger, men snarere bør omfatte klart definerte, godt beskrevne, bevisbaserte fysiske behandlinger, uavhengig av historisk eller filosofisk opprinnelse».

– Håper å bli en skulder å stå på

Birgitta Langhammer ble 70 år 1. august. Regelen på OsloMet er at man går av med pensjon den første i måneden etter fylte 70. Men selv om professoren blir pensjonist, skal hun fortsatt undervise ved behov. Langhammer er også involvert i EU-nettverket Irene Cost, som har som mål å bedre slagbehandlingen i østeuropeiske land.

– Jeg skal fortsatt følge med i nettverket, og jeg har også noen PhD-studenter som ikke er ferdige ennå. Men jeg skal definitivt trekke meg tilbake. Nå er det andre som skal fortsette arbeidet.

– Hvilken arv etterlater du deg innen fysioterapi?

– Jeg har stått på andres skuldre og bidratt til å sette fysioterapibehandling av hjerneslag på kartet, ved å fokusere på viktigheten av akuttbehandling, men også at det trengs boosterdoser videre i behandlingen. Jeg håper å bli en skulder å stå på videre.

Kritisk til autorisering

På vårparten ble det kjent at manuellterapeuter får dobbeltautorisasjon, og at også naprapater og osteopater blir omfattet av autorisasjonsordningen. Det synes Langhammer lite om.

– Jeg synes det er problematisk og litt trist at manuellterapeuter har skilt seg ut som en egen gruppe innen fysioterapi. Og når naprapater og osteopater får autorisasjon også, begynner jeg å lure på hvor vi havner.

– De mener det er pasienter nok til alle?

– Det er litt som med Bobath: Holder forklaringsvariablene eller ikke? Om det ikke holder, må vi gå videre. Jeg synes vi har fått en god driv innen akademia i fysioterapi, men jeg forstår at ute i samfunnet gjelder andre regler. Du skal selge dine tjenester til høystbydende. Det er litt trist.

– Hvilken retning ønsker du at fysioterapien skal ta i fremtiden?

– Hvis jeg hadde fått styre, ville jeg sagt at man må gå en grunnutdanning som får på plass muskel- og skjelettperspektivene. Det er ett og samme som kiropraktorer, manuellterapeuter og naprapater jobber med. Dette burde vært kanalisert gjennom fysioterapien, og det burde blitt stilt metodiske krav til utviklingen av faget i stedet for å gi kreti og pleti en autorisasjon.

Er det noe Langhammer derimot gleder seg over, er det at vi har fått en rekke masterutdanninger innen fysioterapi.

– Selv om jeg har fokusert på slag og derigjennom eldre, ser jeg fysioterapi i et livsløpsperspektiv hvor kroppen er i utvikling. Jeg synes det har vært en veldig gledelig utvikling innen fysioterapifaget.