På stedet hvil i 20 år: Barn og unge beveger seg fortsatt for lite

«Vi er generelt for lite fysisk aktive og bruker for mye tid i ro. Aktivitetsnivået synker med alderen, og vi ser nå at nedgangen starter tidligere enn før – allerede ved niårsalder. Det er en urovekkende utvikling.»

Sitatet er hentet fra forordet i «Sammen om aktive liv. Handlingsplan for fysisk aktivitet 2020-2029» som ble lagt fram av Erna Solbergs regjering juni 2020.

Hele tolv departementer deltok i utarbeidelsen av handlingsplanen, blant dem Helse- og omsorgsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kulturdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Seks år har gått siden Helse- og omsorgsminister Bent Høie presenterte strategien som skulle få nordmenn, herunder barn og unge, til å leve mer fysisk aktive liv. 20 år har gått siden vi begynte å måle hvor ofte og hvor mye barn og unge faktisk er fysisk aktive.

Så hvordan ligger vi an i den tverrdepartementale innsatsen som skal få våre unge håpefulle bort fra sofaen og opp i trærne?

God grunn til bekymring

Professor ved Institutt for idrettsmedisinske fag, Norges idrettshøgskole, Jostein Steene-Johannessen, har fulgt utviklingen siden den første UngKAN-kartleggingen i 2005. Undersøkelsene gir verdifull informasjon om barn og unge sine aktivitetsvaner, samt kunnskap om hvordan disse vanene har utviklet seg gjennom årene.

Resultatene fra den hittil siste datainnsamlingen som er analysert, UngKAN3 (2017-2018), viser at en stor del barn og unge er mer inaktive enn godt er. Aktivitetsnivået faller ved økende alder, og er urovekkende lavt blant ungdommer.

– Det er grunn til stor bekymring når bare halvparten av dagens ungdommer oppnår de nasjonale anbefalingene for fysisk aktivitet for å sikre god helse. I tillegg er aktivitetsnivået i enkelte grupper svært lavt. Den samlede innsatsen siden 2005 for å gjøre noe med dette har ikke vært tilstrekkelig, sier han.

Steene-Johannessen leder arbeidet med UngKAN4 (2024-2026). Dataene er samlet inn i samarbeid med Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Resultatene ventes å være klare i starten av 2027.

– De tre foregående undersøkelsene viser at aktivitetsnivået blant barn og unge har vært relativt stabilt siden vi begynte å måle i 2005. Men det betyr ikke at nivåene er bra. Vi har visst i 20 år at deler av barne- og ungdomsbefolkningen har et for lavt aktivitetsnivå, sier Steene-Johannessen.

Han mener det er viktig å skille mellom en stabil utvikling og en god utvikling.

– Frem til nå har vi ikke evidens for at det går nedover, med unntak av for 9-årige gutter. Samtidig er det grunn til å rope varsko når så mange ungdommer er mindre aktive enn anbefalt. Det blir spennende å se om faktorer som pandemi og økende skjermbruk har hatt innvirkning på barn og unges aktivitetsnivå når resultatene fra UngKAN4 er klare, sier han.

Fallet starter tidlig

Tallene viser at de fleste seksåringer beveger seg nok. Men allerede fra niårsalderen synker aktivitetsnivået tydelig, og fallet blir enda mer markant fram mot 15-årsalderen.

– Totalt sett skjer det noe med aktivitetsmønsteret i løpet av barne- og ungdomsårene. Samfunnet er konstruert slik at det blir mindre bevegelse jo eldre vi blir. Vi må sørge for at flere opprettholder tilstrekkelig fysisk aktivitet fra barndommen, gjennom ungdomsårene og inn i voksen alder, sier Steene-Johannessen.

Forskerne mener særlig én gruppe gir grunn til uro.

– Vi er mest bekymret for dem som er minst aktive. Denne gruppen beveger seg lite, sitter mye stille og har dårligere fysisk form, og dermed størst risiko for helseutfordringer senere i livet. Samtidig er det disse det er vanskeligst å nå med effektive tiltak, sier han.

Et samfunnsproblem

UngKAN-undersøkelsene viser også sosiale forskjeller.

I enkelte grupper er barn og unge med foreldre med lavere utdanning og sosioøkonomisk status mindre aktive og i dårligere fysisk form enn dem som har foreldre med høyere utdanning.

– Det kan skyldes flere forhold, blant annet tilgjengelighet, kunnskap og bevissthet om sunne levevaner. Vi finner imidlertid et tydeligere mønster blant voksne, sier Steene-Johannessen.

Konsekvensene kan bli store dersom utviklingen fortsetter.

– Hvis dagens aktivitetsnivå blant barn og unge følger dem inn i voksen alder, er det ingen grunn til å tro at vi vil få færre livsstilsrelaterte sykdommer i fremtiden. Tvert imot risikerer vi at utfordringene øker.

Skolen har størst potensial

Gjennom to store forskningsprosjekter har Steene-Johannessen vært med på å undersøke hva som skjer når man tilrettelegger for mer fysisk aktivitet gjennom skoledagen. Konklusjonen er klar.

– Hvis målet er at flest mulig skal opprettholde aktivitetsnivået gjennom barne- og ungdomsårene, er daglig fysisk aktivitet i skolen tiltaket med størst potensial

– Ikke nødvendigvis kun i form av mer kroppsøving, men med fysisk aktivitet som en integrert del av undervisningen, sier han.

Det er de siste årene blitt utviklet pedagogiske verktøy som gjør det mulig å ta i bruk fysisk aktivitet i opplæringden, for eksempel i matte, norsk og naturfag. Hensikten er ikke å erstatte tradisjonell undervisning, men å supplere den.

Mer bevegelse gjennom skolehverdagen har vist seg nyttig på mer enn én måte.

– Vi ser at aktivitetsnivået øker på skolen, samtidig som det også kan være gunstig for læring. Jeg mener vi trenger en nasjonal strategi for hvordan dette skal gjennomføres, sier Steene-Johannessen.

Mange ungdommer som slutter med organisert idrett, begrunner det med at det ikke er gøy lenger. Det trenger ikke å bety at det er noe galt med selve aktiviteten eller idretten, men at tilbudet ikke lenger oppleves som motiverende eller relevant. Steene-Johannesen inviterer derfor den organiserte idretten, som en helt sentral del av samfunnsstrukturen, til å tenke nytt.

– Frafrafallet i idretten øker i ungdomsårene. Vi må bli flinkere til å tilby aktivitet som ungdom faktisk ønsker å delta i, også utenfor de tradisjonelle idrettene. Selvorganiserte møteplasser og mer fleksible aktivitetstilbud kan være en del av løsningen, sier han.

Har vi råd til å la være?

For små endringer kan gi store gevinster.

–  Aktivitetsnivået har vært nokså stabilt både blant voksne og barn og unge de siste 20 årene. Hvis en hel befolkning blir bare noen minutter mer fysisk aktiv hver dag, kan det gi store helsegevinster på sikt. Samtidig må vi også konsentrere oss om den delen av befolkningen som er minst aktiv og finne gode, tverrfaglige strategier for å nå dem. Vi må ha en samlet politikk, der transport, skole, idrett, helse og byplanlegging ses i sammenheng.

Steene-Johannessen mener at det ikke er et spørsmål om samfunnet har råd til å satse mer på fysisk aktivitet.

– For myndigheter og beslutningstakere er spørsmålet heller om vi har råd til å la være. Det handler om folkehelse, livskvalitet og hvordan vi skal klare å møte framtidens utfordringer, sier han.

Mindre bevegelse i hverdagen

I boken Skjerm barna skriver forfatter Maja Lunde: «En vanlig norsk tiåring sjekker mobilen før hen har stått opp og går til skolen med mobilen i hånda. På skolen byttes mobilen ut med iPad eller pc, og i lunsjen settes det på en film på smartboardet. Når barnet kommer hjem, skrur hen på tv-en eller gaming-pc-en.»

Kan TikTok, gaming og pc-bruk være en del av årsaken til at så mange barn og unge ikke beveger seg nok? 

Ja, mener Håvard Østerås, spesialist i idrettsfysioterapi ved Rosenborgklinikken Fysioterapi i Trondheim og dosent ved NTNU.

– Det har skjedd en radikal endring i bevegelsesmønsteret til barn og unge. Den mest nærliggende forklaringen er den ekstreme økningen i skjermtid, samtidig som vi sitter stille i lengre perioder, sier han.

I klinikken opplever han at flere ungdommer kommer med belastningsplager, blant annet smerter i hæler og akillessener. Østerås merker også en kraftig økning i stressreaksjoner i skinnbeinet.

– Min subjektive oppfatning er at den manglende hverdagsaktiviteten kan være en del av forklaringen.

Rundt to av tre barn mellom 10 og 12 år er aktive i et idrettslag. Fra grunnskolealder går et stort antall rett inn i faste treninger, som fotball og håndball, opptil flere ganger i uka.

– For mange barn og unge er ikke det fysiske grunnlaget godt nok når de begynner med organisert idrett. Da kan kroppen være dårligere rustet til å tåle treningsbelastningen, sier Østerås.

Samtidig har treningen også endret karakter.

– Det er populært blant unge å trene på treningssenter. Det gir en mindre variert og mindre funksjonell bruk av kroppen enn for eksempel den daglige bevegelsen vi får ved å gå eller sykle til og fra skole og fritidsaktiviteter, sier han.

Trening er ikke hele løsningen

Ungdata viser at ungdom trener mer enn tidligere, men at en betydelig gruppe fortsatt trener lite eller aldri. Blant voksne viser KAN-undersøkelsene en svak positiv utvikling, men den drives i hovedsak av de mest aktive.

– Noen trener veldig mye og er i svært god form, mens en gruppe ikke trener i det hele tatt. Tilstrømmingen til mosjonsløp er et godt eksempel. De som deltar, er i overveiende grad folk som allerede trener, mens vi sliter med å få tak i de aller minst aktive, sier Østerås.

Samtidig er ungdommenes helseutfordringer mer sammensatte enn bare et spørsmål om fysisk aktivitet. Studien Pain is prevalent among adolescents and equally related to stress across genders blant 422 norske 15- og 16-åringer fra 2016, fant at muskel- og skjelettsmerter var utbredt, og at det var en tydelig sammenheng mellom opplevd stress og smerter hos både gutter og jenter.

Det er også Østerås' erfaring fra klinikken. Han mener treningsnivået blant ungdom som trener er bra, men at stressnivået og forekomsten av smerter er høy.

– Da blir det mer komplisert enn å si at ungdom bare må trene mer, sier han.

Begrensede muligheter

Han mener fysioterapeutene alene har begrensede muligheter til å løse problemet.

– Slik systemet fungerer per i dag, kommer vi inn når skaden allerede har skjedd. Vi driver behandling, ikke samfunnsendring.

Østerås peker på flere mulige tiltak: billigere fritidstilbud, trygge gang- og sykkelveier, mer fysisk aktivitet i skolen og flere lavterskeltilbud.

– Vi kommer ikke langt med å moralisere over foreldre som kjører barna til skolen. Dette kan ikke overlates til familiene alene

– Utviklingen er skapt på samfunnsnivå, og da må den også snus på samfunnsnivå, sier Østerås.

Helsedirektoratet: – Vi deler bekymringen

Linda Granlund, divisjonsdirektør i Helsedirektoratet, deler bekymringen for at aktivitetsnivået blant barn og unge fortsatt er for lavt. Selv om det er gjort mye godt arbeid, mener hun at den samlede innsatsen ikke har vært sterk nok til å snu utviklingen.

– Fysisk aktivitet påvirkes av skole, transport, nærmiljø, fritid og helse, og vi har manglet en tilstrekkelig koordinert og langsiktig innsats på tvers av sektorene, sier Granlund.

Også Granlund peker på økt skjermbruk som en av årsakene til at aktivitetsnivået hos mange ungdommer er lavt, samtidig som hverdagen mange steder gir færre naturlige muligheter for bevegelse. Sosiale forskjeller, økonomiske barrierer og manglende deltakelse i organiserte aktiviteter bidrar også til at mange faller utenfor.

Som viktige verktøy for å snu utviklingen, viser hun til  de nasjonale anbefalingene for fysisk aktivitet, den nasjonale handlingsplanen for fysisk aktivitet, støtte til kommunene og et bredt tverrsektorielt samarbeid.

– Folkehelseloven er også sentral. Den pålegger kommunene å arbeide systematisk for å fremme helse og legge til rette for fysisk aktivitet, sier hun. 

Etterlyser systematikk

Granlund mener tiltak som gjør fysisk aktivitet til en naturlig del av hverdagen har størst potensial, og trekker frem aktive skoleveier, gode nærmiljø, idrett og friluftsliv.

– Den største gevinsten kommer når kommunene arbeider systematisk over tid, slik folkehelseloven legger opp til, sier hun.

Granlund deler Steene-Johannessens vurdering av at skolen har et særlig stort potensial som tilrettelegger for fysisk aktivitet.

– Skolen er den viktigste arenaen fordi den når alle barn og unge, uavhengig av bakgrunn. Derfor mener vi det er av vesentlig betydning at fysisk aktivitet får en tydelig og varig plass i skolehverdagen. Det kan bidra til bedre fysisk og psykisk helse, bedre læring, økt trivsel og mindre sosiale forskjeller, sier hun.

At Norge fortsatt ikke har en nasjonal strategi for daglig fysisk aktivitet i skolen, mener Granlund først og fremst er et politisk spørsmål.

– Er det realistisk å få en slik strategi på plass i løpet av de neste årene?

– Vi ser positive signaler gjennom arbeidet med en mer praktisk skole og økt oppmerksomhet om fysisk aktivitet. Vi håper dette kan bidra til en mer systematisk og langsiktig satsing, sier Granlund.

Vil nå dem som faller utenfor

Når det gjelder de minst aktive ungdommene jobber Helsedirektoratet for at det skal bli enklere å velge fysisk aktivitet, også for dem som ikke finner seg til rette i idretten.

Eksempler på tiltak er lavterskeltilbud, aktive nærmiljø, mer aktivitet i skolen og trygge skoleveier. I tillegg er det nødvendig med et tettere samarbeid mellom kommuner, frivillighet, helsetjenesten og frisklivssentralene.

– Som direktorat må vi støtte kommunene bedre slik at dette blir en integrert del av lokalsamfunnsutviklingen, sier Granlund.

Hun deler også Steene-Johannessens vurdering av at det er et spørsmål om vi har råd til ikke å satse mer på fysisk aktivitet.

– Vi vet at fysisk aktivitet er en av de mest lønnsomme investeringene vi kan gjøre for helse, livskvalitet og samfunnsøkonomi. En stor del av løsningen er en sterkere struktur med mer forpliktende tverrsektorielt samarbeid og bedre oppfølging av folkehelseloven, sier Granlund.

– Vi trenger en helsetjeneste der fysisk aktivitet blir en sømløs og integrert del av forebygging, behandling og rehabilitering, ikke et tillegg som avhenger av enkeltpersoners engasjement.