Eva Elisabeth Schjetlein - minneord 

Skrevet av Elisabeth Skjetne, barnefysioterapeut.

Eva ble utdannet sykegymnast på Oslo ortopediske institutt på begynnelsen av 1960- tallet, og senere dessuten utdannet sosial- og spesialpedagog.

Tidlig jobbet hun mange år på Sentralinstituttet for cerebral parese, men fortsatte videre som helsestasjons-/ bydelsfysioterapeut i Oslo, en tjeneste hun var med å bygge opp. Hun var opptatt av fagutvikling innen bydelsfysioterapitjenesten og av tverrfaglig samarbeid.

Schjetlein var spesialist i barne- og ungdomsfysioterapi, og jobbet senere selv i Spesialistrådet i Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) med å godkjenne nye spesialister. Eva underviste i barns bevegelsesutvikling for fysioterapistudenter på Fysioterapihøyskolen i Oslo. Hun var opptatt av å se hele barnet, og hvordan møte, kommunisere med og berøre barnet på en antiautoritær måte. I masteroppgaven sin kartla hun barns bevegelsesutvikling.

Fysioterapeuter over hele landet undersøkte barn for å fastslå hva som er «normal» utvikling, og Eva samlet resultatene. Målet var å få noe å sammenligne med for å kunne diagnostisere tidlig for å starte behandling. Sammen med kollega Hanne Mossige skrev hun en lærebok: «Fra menneskekryp til gående barn» som kom ut i 1984 («Opp og fram»), og revidert i 1997. Den var lenge pensum på fysioterapiutdanningen. I boka er det over hundre fotografier som Eva har tatt.

Hennes interesse for fotografi kom fysioterapifaget til gode, for Eva var som nevnt opptatt av å studere friske spedbarn, for å bedre kunne se og sammenligne hva spedbarn med bevegelsesproblemer strevde med. I tillegg til stillbilder brukte hun en spesiell fotografisk teknikk som viste barnet i en serie øyeblikksbilder i bevegelse. I tidsskriftet til NFFs Faggruppe for barn/unge, «Barnestafetten», ble bildene hennes mye brukt som illustrasjoner.

Fotografi betydde mer og mer for henne, og fra å fotografere både privat og som fysioterapeut. Etter noen mellomår med bl.a. skriving av tekster og fotografere til blader, tok hun avgjørelsen å bli fotograf på heltid. Hun fikk antatt bilde på Høstutstillingen, og har hatt flere separatutstillinger og utstillinger sammen med andre kunstnere. (I «Fysioterapeuten» nr. 11, 2011 ble hun intervjuet om denne omstillingen).

En rød tråd i Evas liv og virke må være å se i vid forstand. I boka «Ord og bilder fra fysioterapeuter» sier hun: «.. for meg kommer alltid bildet før ordet, så historier fortelles best med bilder».

Eva ble rammet av sykdom som satte kroppen hennes helt ut de siste ca. ti årene, men heldigvis beholdt hun hodet klart og var aktiv med katalogisering av bildene sine på PC og opptatt av sine nære familie og venner.

Jeg har tenkt på hvor sårt det må ha vært å miste førligheten i kroppen, ikke minst når bevegelsesutvikling og kropp til de grader har vært hennes fag. Men Eva hadde egenskapene alltid å gå videre, ønske om utvikling, nysgjerrighet, ikke gi opp. Det gjaldt også når hun ble syk.

En kjær venn og kollega er død, Eva ble 85 år. Tusen takk for alt du har vært for din familie, venner og kolleger, Eva! Og for ditt verdifulle bidrag til faget vårt!

En ekstra hilsen til hennes 4 barn med ektefeller og samboere, og spesielt til hennes 7 barnebarn og ene oldebarn.