Eldre pasienters erfaringer med samhandling ved utskrivelse etter hoftebrudd: En intervjustudie

Lars Martin Tyldum, MSc., fysioterapeut, fagkonsulent i Oslo kommune, Bydel Vestre Aker. 

Sylvia Sunde, PhD., fysioterapeut, kvalitetsrådgiver, Klinikk for medisinsk service, Diakonhjemmet sykehus. 

Karin Hesseberg, PhD., fysioterapeut, forsker ved Klinikk for medisinsk service, Diakonhjemmet sykehus. Avdelingsleder Institutt for rehabiliteringsvitenskap og helseteknologi, OsloMet - storbyuniversitetet. 

Gunnhild Berdal, PhD., fysioterapeut og forsker ved Område for helsetjenester - Klynge for vurdering av tiltak, Folkehelseinstituttet.  

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 27. august 2026. Studien er vurdert og godkjent av SIKT, med referansenummer 968897. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Sammendrag

Hensikt: Hoftebrudd er hyppig blant den eldre befolkningen i Norge, med betydelige konsekvenser for funksjon og livskvalitet. Overgangen fra spesialist- til kommunehelsetjenesten er en sårbar fase i pasientforløpet, og krever god samhandling for å sikre vellykket rehabilitering.

Studien undersøkte hvordan eldre pasienter som har gjennomgått hoftebrudd opplevde samhandlingen mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten ved utskrivelse fra sykehus til eget hjem, og hvordan dette påvirket deres opplevelse av rehabiliteringsforløpet. 

Design og metode: En kvalitativ studie med semistrukturerte intervjuer av seks pasienter rekruttert fra Diakonhjemmet sykehus i Oslo. Dataene ble analysert med fortolkende fenomenologisk analyse (IPA). 

Funn: Tre hovedtemaer ble utarbeidet: (1) Helhetlig og individuell tilnærming som fundament for et vellykket rehabiliteringsforløp, (2) Pasientens opplevelse av inkludering i overgangen fra spesialist- til kommunehelsetjenesten, og (3) Helsepersonells påvirkningskraft i tidlig fase. Funnene viste at pasientinvolvering og personsentrert omsorg er avgjørende for trygghet og mestring. 

Konklusjon: God samhandling og pasientsentrert tilnærming bidro til at eldre pasienter etter gjennomgått hoftebrudd opplevde sammenhengende helsetjenester i rehabiliteringsforløpet. Noen pasienter etterlyste mer informasjon, dialog og individuell tilpasning ved utskrivelse. Pasientinvolvering i samhandlingen er viktig for å oppnå integrerte, sømløse og gode pasientoverganger mellom tjenestenivåer. 

Nøkkelord: Hoftebrudd, rehabilitering, pasientsentrert omsorg og pasientovergang. 

Abstract

Older patients’ experiences of collaboration during discharge after hip fracture: An interview study

Objective: Hip fractures are common among older adults in Norway and have significant consequences for function and quality of life. The transition from specialist to municipal healthcare services is a vulnerable phase and requires effective collaboration to ensure successful rehabilitation. This study explores how older patients who have experienced a hip fracture perceive the collaboration between specialist and municipal healthcare services upon discharge from hospital to home, and how this affects their rehabilitation process.

Design and methods: A qualitative study using semi-structured interviews with six patients recruited from Diakonhjemmet Hospital in Oslo. The data were analysed using Interpretative Phenomenological Analysis (IPA).

Findings: Three main themes were generated: (1) A holistic and individualised approach as a foundation for a successful rehabilitation process, (2) Patients’ experiences of inclusion in the transition from specialist to municipal healthcare services, and (3) The influence of healthcare professionals in the early phase. The findings showed that patient involvement and person-centred care are crucial for feelings of safety and mastery.

Conclusion: Good collaboration and a patient-centered approach contributed to older patients recovering from hip fracture experiencing integrated health service and better rehabilitation pathways. Some patients called for more information, dialogue, and individualised support at discharge. Patient involvement in the collaboration is essential to achieve integrated, seamless, and high-quality transitions between levels of care.

Keywords: Hip Fractures, Rehabilitation, Patient-Centered Care, Transitional Care.

Innledning

Den demografiske utviklingen i Norge viser en betydelig økning i andelen eldre, noe som medfører omfattende utfordringer for helse- og omsorgstjenestene. I 2022 var 83 % av alle utskrivningsklare pasienter fra norske sykehus 67 år eller eldre (1). Aldersgruppen er også den raskest voksende blant personer med behov for rehabilitering (2). Hoftebrudd er en av de mest alvorlige og hyppige skadene blant eldre, og representerer en kritisk hendelse med betydelige konsekvenser for funksjon, livskvalitet og selvstendighet (3-4).

Utskrivelse fra spesialist- til kommunehelsetjenesten utgjør en sårbar fase i pasientforløpet. Overgangen er ofte preget av mangelfull informasjonsflyt, uklare ansvarsforhold og utilstrekkelig pasientinvolvering, noe som kan føre til reinnleggelser, redusert mestring og svekket tillit til helsetjenestene (5-6). Til tross for politiske initiativer som samhandlingsreformen (7) og etablering av helsefellesskap (8), opplever mange pasienter fortsatt helsetjenestene som fragmenterte og koordineringen som mangelfull (9-10).

Denne studien tar utgangspunkt i pasientenes erfaringer med samhandling i overgangen fra sykehus til eget hjem etter hoftebrudd. Ved å undersøke hvordan eldre pasienter erfarer overgangen, og hvordan de opplever at samhandlingen påvirker deres rehabiliteringsforløp, søker studien å bidra med ny innsikt i hvordan helsetjenestene kan tilrettelegge for mer helhetlige og personsentrerte pasientforløp. Studien er avgrenset til samhandlingen mellom Diakonhjemmet sykehus og bydeler i Oslo kommune, og bygger på kvalitative intervjuer med pasienter som har gjennomgått hoftebrudd og fått tverrfaglig rehabilitering i hjemmet etter utskrivelse.

Problemstillingen studien undersøker er:
Hvordan opplever eldre pasienter med hoftebrudd samhandlingen i overgangen fra spesialist- til kommunehelsetjenesten i et tverrfaglig rehabiliteringsforløp, og hvordan opplever de at dette har påvirket deres rehabilitering? 

Teoretisk perspektiv

Studien bygger på to teoretiske rammeverk som sammen danner grunnlaget for å analysere pasientenes erfaringer med samhandling og rehabilitering: pasientsentrert omsorg og integrerte helsetjenester. Perspektivene belyser både individ- og systemnivået i samhandlingen mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten, og gir innsikt i hvordan pasientinvolvering, koordinering og informasjonsflyt kan påvirke opplevelsen av kvalitet og trygghet.

Pasientsentrert omsorg vektlegger pasientens behov, verdier og preferanser som utgangspunkt for behandling (11). Rammeverket til Morgan og Yoder (11) beskriver sentrale prinsipper for trygg og meningsfull helsehjelp, og er relevant for å forstå hvordan pasientene opplever rehabiliteringsforløpet.

Integrerte helsetjenester, slik Valentijn et al. (12) beskriver det, handler om koordinert og sammenhengende helsehjelp på system-, organisasjons- og individnivå. Integrasjon på individnivå innebærer at helsepersonell deler relevant informasjon og tilpasser tjenestene etter pasientens behov (12).

Kombinasjonen av disse perspektivene gir et analytisk rammeverk som gjør det mulig å undersøke hvordan samhandling kan påvirke rehabilitering, og hvordan pasientenes opplevelse av involvering og koordinering påvirker deres trygghet og kvaliteten på tjenestene.

Metodiske betraktninger

Studien benytter en kvalitativ tilnærming med fortolkende fenomenologisk analyse (Interpretative Phenomenological Analysis; IPA). Valget av metode er forankret i et hermeneutisk-fenomenologisk perspektiv, hvor målet er å forstå hvordan pasientene gir mening til sine erfaringer i en bestemt kontekst (13-14).

Kvalitativ metode egner seg godt til å undersøke subjektive opplevelser og sosiale fenomener (14). IPA er spesielt utviklet for å studere hvordan individer forstår og tolker sine livserfaringer, og bygger på en dobbel hermeneutikk, der forskeren forsøker å forstå hvordan deltakerne selv forstår sin verden (15). Studien har et eksplisitt fokus på pasientenes perspektiv, og IPA gir rom for dybde og nyanser i datamaterialet (16).

Et strategisk utvalg ble foretatt i henhold til forhåndsbestemte inklusjonskriterier (Tabell 1) med sikte på å oppnå god informasjonsstyrke (17). Rekrutteringen ble gjennomført ved utskrivelse fra ortopedisk sengepost ved Diakonhjemmet sykehus av en fysioterapeut med forskerkompetanse og god kjennskap til det tverrfaglige kliniske arbeidet, i samarbeid med de andre fysioterapeutene på sengeposten. Utvalget ble avgrenset til pasienter uten kognitiv svikt og uten tidligere hjemmesykepleie for å belyse samhandlingen mellom sykehus og kommunehelsetjeneste.

Individuelle semistrukturerte intervjuer ble gjennomført hjemme hos deltakerne, med varighet fra 40 til 90 minutter. En intervjuguide med åpne spørsmål ble brukt som ramme, men samtalene ble styrt av deltakernes egne refleksjoner. Intervjuene ble tatt opp med appen Diktafon og transkribert automatisk ved hjelp av Whisper. Transkripsjonene ble gjennomgått og kontrollert av førsteforfatter for å kvalitetssikre transkribering.

Analysen fulgte en syvtrinns prosedyre i tråd med Smith et al (13). Hvert intervju ble lest gjentatte ganger (steg 1) og kommentert gjennom fortløpende notater (steg 2). Deretter ble det utarbeidet erfaringsutsagn (steg 3), som ble gruppert og systematisert i tematiske mønstre (steg 4) og videre utviklet til personlige erfaringsbaserte temaer (PETs) (steg 5). Trinn 1–5 ble deretter gjentatt for hvert intervju (steg 6). Til slutt ble PETs fra alle enkeltintervjuene sammenstilt til grupperte erfaringsbaserte temaer (GETs) som beskrev erfaringer på tvers av deltakerne (steg 7) (Tabell 3). Analysen var idiografisk (med fokus på individuelle erfaringer) og dyptgående, med vekt på den hermeneutiske sirkelen – forståelsen av helheten gjennom delene og omvendt. Førsteforfatter gjennomførte analysen under veiledning av sisteforfatter.

Studien ble vurdert som ikke fremleggingspliktig av REK, og ble godkjent av SIKT og Forskningsutvalget ved Diakonhjemmet sykehus. Informert samtykke ble innhentet fra alle deltakere før inklusjon, og personvern og anonymitet ble ivaretatt i tråd med etiske retningslinjer. Dataene ble samlet inn og oppbevart i henhold til gjeldende forskningsetiske standarder (17).

Forskerens rolle og forforståelse

Førsteforfatter har tidligere erfaring som fysioterapeut på sykehus, i et tverrfaglig rehabiliteringsteam, og som saksbehandler i Oslo kommune. De øvrige forfatterne har bred forskningserfaring fra rehabiliteringsfeltet, og kompetanse innen ulike vitenskapelige metoder og tilnærminger. Samtlige forfattere er utdannet fysioterapeuter og har inngående erfaring med pasientgruppen, rehabilitering og organiseringen av helsetjenestene. Førsteforfatters bakgrunn ga relevant kjennskap til feltet og bidro til å stille presise oppfølgingsspørsmål i intervjusituasjonen. Samtidig kan forhåndskunnskap og erfaring ha påvirket hvilke temaer som ble tillagt oppmerksomhet i både datainnsamlingen og analysen. For å ivareta refleksivitet og redusere risikoen for at forforståelse styrte tolkningene, ble analyseprosessen diskutert fortløpende mellom forfatterne. Refleksivitet og bevissthet om egen forforståelse har vært sentralt gjennom forskningsprosessen, i tråd med anbefalinger fra Kvale & Brinkmann (14).

Funn

Studien inkluderte seks eldre pasienter (Tabell 2) som hadde gjennomgått hoftebrudd og blitt utskrevet fra Diakonhjemmet sykehus til eget hjem med behov for tverrfaglig rehabilitering. 

Analysen resulterte i tre hovedtemaer (GETs):

1.     Pasientenes opplevelse av helhetlig og individuell tilnærming som fundament for et vellykket rehabiliteringsforløp. 

2.     Pasientenes opplevelse av inkludering i overgangen fra spesialist- til kommunehelsetjenesten. 

3.     Helsepersonells påvirkningskraft for et vellykket rehabiliteringsforløp i tidlig fase.

Helhetlig og individuell tilnærming

Deltakerne beskrev helse som et samspill mellom fysisk og psykisk funksjon. Et gjennomgående funn var behovet for å bli møtt som hele mennesker, ikke bare som «et hoftebrudd». Flere opplevde at både sykehuset og bydelen ivaretok denne helhetlige tilnærmingen. Jon uttrykte dette tydelig da han beskrev hva som var viktig i oppfølgingen:

«At min situasjon har blitt tatt på alvor, selvfølgelig. At det er.. Det er min skade, og min kropp, og min psyke som på en måte, blir tatt på alvor (…) På Diakonhjemmet var de flinke til det. De var også flinke til det i bydelen.» - Jon

Kontrastene mellom erfaringene kom samtidig tydelig frem. Olga fortalte at tidligere positive møter med helsevesenet hadde gitt henne trygghet, men at denne innleggelsen opplevdes «kald», med manglende individuell tilnærming og for lite tid til dialog. Hun mente dette svekket hennes psykiske helse og forlenget rehabiliteringen. Flere etterlyste mer personlig tilpasset oppfølging, særlig i hjemmetjenesten.

«Den psykiske helsen min ble dårligere» - Olga

Behovet for individuelt tilpasset rehabilitering gikk igjen på tvers av deltakerne. Gunnar opplevde at fysioterapeutene så han, mens Magne følte at standardiserte treningsskjemaer ikke tok hensyn til hans situasjon. Et sentralt tema var også mangelfull kartlegging av hjemmet før utskrivelse. Flere opplevde mangel på trygghet og erfarte praktiske utfordringer. Gunnar ble «fanget inne på do» på grunn av manglende hjelpemidler:

«Tre timer, fanget inne på do, i en dårlig sittestilling, med operasjonssåret som gjorde vondt som søren, og bein og ting og tang som ikke funket. Jeg fikk smerteattack delux. (…) Doene våre er veldig lave, og det konstaterte jo fysioterapeuten også, dagen etterpå.» - Gunnar

Slike hendelser skapte mistillit og understreket svikt i kommunikasjonen mellom tjenestenivåene. Flere informanter mente at et hjemmebesøk før utskrivelse ville gitt større trygghet.

Samlet viser funnene at helhetlig og individuelt tilpasset oppfølging, både psykososialt og praktisk, er avgjørende for et godt rehabiliteringsforløp. Når denne tilnærmingen var til stede, ble den trukket frem som sentral for trygghet, motivasjon og fremdrift.

Inkludering i overgangsfasen

Deltakerne beskrev overgangen fra sykehus til hjemmetjeneste som en fase med kartlegging og informasjonsutveksling. Noen opplevde prosessen som ryddig og trygg, mens andre erfarte manglende informasjon, involvering og forutsigbarhet.

Flere fortalte at sykehuset ga god og tydelig informasjon før utskrivelse. Jon og Merethe opplevde at de ble inkludert i samtaler, fikk medvirke i beslutninger og at bydelen var godt orientert om deres situasjon.

«Jeg synes jeg fikk veldig god informasjon om det meste. Jeg har ikke noe forestilling om at jeg ikke ble godt nok informert. (…) De holdt meg orientert om hva bydelen hele tiden sa. (…) Så det funket godt.» - Jon

Andre deltakere opplevde derimot fravær av informasjon og medvirkning. Magne fikk verken oversikt over dialogen mellom tjenestenivåene eller hvilke vurderinger som ble gjort, noe som førte til at han gjentatte ganger kontaktet sykehuset etter utskrivelse. Gunnar oppdaget ved en tilfeldighet at sykehuset hadde vært i kontakt med bydelen uten at han var informert, og beskrev et behov for en tydeligere plan og bedre kommunikasjon:

«Det foregikk noe «back-office», for å bruke et sånn uttrykk. Men hva, det vet jeg ikke. Jeg fikk ikke den samtalen gjengitt fra sykepleier, men jeg vet at sykepleier hadde kontakt med bydelen. Det trekantsamarbeidet.. det er sånn at jeg kunne blitt tatt med inn i den prosessen der.» - Gunnar

 Olga etterlyste også systematisk brukermedvirkning og opplevde manglende koordinering som en risiko for svikt i videre oppfølging:

«Jeg håper jo at all informasjon (fra sykehuset) er gitt, og at de snakket med bydelen om forskjellige ting og sånn, men jeg fikk jo aldri greie på det liksom. De spurte ikke meg. (…) Altså jeg tror nok i hvert fall det skulle være en bra måte å samarbeide på, når du ser pasienten, så føler jeg faktisk at det er det viktigste at sykehuset og bydelen legger en liten plan, sammen med pasienten. At man kommer i en dialog der.» - Olga

På tvers av erfaringene fremkom et klart behov for bedre pasientinvolvering i overgangsfasen. Når informasjonen var tydelig og kontinuerlig, ble overgangen opplevd som trygg. Når den uteble eller foregikk uten pasienten, oppstod usikkerhet, ekstra belastning og svekket tillit. Ønsket om å bli hørt og involvert i beslutninger var sentralt hos dem som opplevde samhandlingen som mangelfull.

Helsepersonells påvirkningskraft

På tvers av deltakernes ulike erfaringer med koordinering mellom tjenestenivåene fremstod møtet med helsepersonell som avgjørende for trygghet, motivasjon og mestring. Nesten alle beskrev fagpersonene som profesjonelle, omsorgsfulle og sentrale for deres fremgang.

Olga, som opplevde engstelse og mangelfull oppfølging etter utskrivelse, trakk særlig frem fysioterapeuten på sykehuset som en viktig støtte. Hans tydelige og mestringsorienterte tilbakemeldinger ga henne håp og handlekraft:

«Får du ikke den gutsen fra noen, hvor kommer den fra da?» - Olga

Gunnar hadde også stor tillit til både sykehus og bydel, og opplevde at fysioterapeuten i bydelen videreførte en helhetlig og relasjonsorientert tilnærming. Merethe og Mari fremhevet vennlighet og genuin omsorg som sentrale kvaliteter hos helsepersonellet de møtte.

«Du følte liksom at de brøy seg!» - Merethe

Flere deltakere opplevde at kvaliteten i møtet med enkeltpersoner kunne kompensere for svakheter i systemet. Jon uttrykte dette tydelig da han beskrev hvordan profesjonelle fagpersoner kan skape trygghet selv når systemet ikke fungerer optimalt:

«Vi har mange fantastiske helse- og sosialarbeidere i Norge. Arbeidet de gjør (…) altså mange av disse tingene tar vi som en selvfølge, at det skal de gjøre, men bak der ligger det veldig mye omsorg og omtanke for pasientene.»

Samlet viser funnene at helsepersonells relasjonelle kompetanse, kommunikasjon og evne til å skape trygghet hadde stor betydning for deltakernes rehabiliteringsprosess. For flere var dette en forutsetning for å mobilisere motivasjon og mestring i en sårbar fase etter hoftebrudd. 

Diskusjon

Studien har undersøkt hvordan eldre pasienter som har gjennomgått hoftebrudd opplever samhandlingen mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten ved utskrivelse fra sykehus til eget hjem, og hvordan denne samhandlingen påvirker deres opplevelse av rehabiliteringsforløpet. Funnene viser at pasientenes opplevelse av trygghet, mestring og motivasjon i rehabiliteringsprosessen er nært knyttet til graden av pasientsentrert omsorg og kvaliteten på samhandlingen mellom tjenestenivåene.

Helhetlig og individuell tilnærming

Pasientene i studien uttrykte at en helhetlig og individuell tilnærming var avgjørende for et vellykket rehabiliteringsforløp. Dette samsvarer med Morgan og Yoder sitt rammeverk for pasientsentrert omsorg, hvor helhetlig behandling, respekt, individuell tilpasning og myndiggjøring står sentralt (11). Flere deltakere beskrev hvordan psykisk helse påvirket fysisk fremgang, og hvordan følelsen av å bli sett som et helt menneske bidro til trygghet og motivasjon. Dette understøttes av tidligere forskning. Både studien til Huang et al. (18) og Peeters et al. (19) viser at psykososial støtte og pasientinvolvering er avgjørende for eldre pasienters mestring etter hoftebrudd. I denne studien opplevde enkelte deltakere at manglende psykososial oppfølging førte til usikkerhet og en opplevelse av svekket rehabiliteringsprosess. Psykososiale tiltak bør derfor vurderes å innlemmes i rehabilitering etter hoftebrudd, da dette fremmer personsentrert omsorg og kan bidra til bedre rehabiliteringsresultater (19-20).

Funnene viser at fagutøvere som tok seg tid til å forstå pasientenes individuelle behov skapte tillit, trygghet og motivasjon for rehabilitering, som støtter prinsippene for pasientsentrert omsorg, der respekt, individualisering og felles beslutningstaking står sentralt (11). Flere deltakere beskrev derimot også økt frykt og frustrasjon når de opplevde standardiserte tiltak uten individuell tilpasning. Dette illustrerer hvordan manglende individualisering kan undergrave både autonomi og rehabiliteringsmotivasjon. Tidligere studier understøtter at pasienter som inkluderes i utarbeidelsen av egne behandlingsplaner opplever økt eierskap og mestring i rehabiliteringsforløpet (21-22). Mangel på informasjon og deltakelse kan derimot føre til redusert tillit og opplevelse av fragmenterte tjenester (23).

Funnene understreker viktigheten av pasientsentrert omsorg både som relasjonell praksis og som organisatorisk prinsipp for samhandling mellom tjenestenivåene.

Pasientinvolvering i overgang fra sykehus til hjem

Et annet hovedfunn var den varierende graden pasienter ble inkludert i planleggingen av utskrivelse og videre rehabilitering. Noen var fornøyde med å overlate koordineringen til helseapparatet, mens andre opplevde seg ekskludert fra beslutninger som gjaldt egen oppfølging. Dette samsvarer med tidligere forskning som viser at eldre pasienter har ulike preferanser for involvering, men ofte får begrensede muligheter til faktisk medvirkning (6). At erfaringene varierte mellom pasientene kan både henge sammen med forskjeller i ønsket grad av involvering, men også med at deltakerne ble rekruttert fra ulike bydeler. Pasientene har trolig ulik sosioøkonomisk status, forventninger og tidligere erfaringer med helsetjenester. I tillegg vil bydelenes praksis og handlingsrom sannsynligvis spille en vesentlig rolle for hvordan pasienten involveres.

Manglende pasientinvolvering strider mot nasjonale retningslinjer som understreker at pasientens behov og erfaringer skal danne grunnlag for videre oppfølging (24). Flere deltakere i studien opplevde utilstrekkelig informasjon om hva de kunne forvente etter utskrivelse, noe som førte til usikkerhet og redsel. Slike brudd på informasjons- og medvirkningsprinsippet kan svekke kontinuiteten i tjenestene og føre til reinnleggelser (5).

På den positive siden beskrev enkelte deltakere en sømløs overgang, der de opplevde fortløpende dialog med et tverrfaglig helseapparat under hele sykehusoppholdet. Disse pasientene uttrykte at utskrivelsesplanleggingen startet tidlig og var tverrfaglig, noe som samsvarer med anbefalinger om tidlig planlegging for trygg hjemreise (25). Opplevelsen av kontinuitet og tydelig informasjon bidro til trygghet og motivasjon for videre rehabilitering. Dette kan forstås som et eksempel på integrasjon på individnivå, hvor pasientinvolvering og koordinert informasjonsflyt fører til en opplevelse av sammenhengende tjenester (11-12).

Pasientinvolvering i overgangsfasen er avgjørende for trygghet, mestring og opplevelsen av sammenheng i rehabiliteringsforløpet. Funnene peker på behov for bedre strukturer som sikrer pasientmedvirkning og systematisk informasjonsdeling mellom tjenestenivåene, da dette oppleves å ikke være gjennomgående praksis.

Helsepersonells rolle i samhandlingen

Et gjennomgående funn er at alle deltakerne pekte på egenskaper hos fagutøverne som hadde hatt betydning for deres rehabiliteringsforløp. De ble beskrevet som motiverende, empatiske og faglig trygge, noe som bidro til økt mestringstro og motivasjon. Dette er viktig i et rehabiliteringsforløp da helsepersonell kan spille en sentral rolle for en vellykket rehabilitering i tidlig fase (18).

Samtidig viste funnene at kartlegging og planlegging ofte ble oppfattet som rutinepreget og lite transparent. Flere pasienter oppdaget i ettertid at det hadde foregått kommunikasjon mellom sykehuset og bydelen uten at de selv var involvert. Dette kan tolkes som manglende integrasjon på individnivå, der pasienten ikke anerkjennes som medvirkende i forløpet, noe som kan ha negativ påvirkning på rehabiliteringsforløpet (12).

To deltakere uttrykte et ønske om et rehabiliteringsopphold fremfor tverrfaglig rehabilitering i eget hjem, men opplevde ikke å bli hørt. Forskning viser at organisatoriske og økonomiske føringer kan begrense helsepersonells handlingsrom og dermed svekke pasientinvolvering (6). Dette illustrerer spenningen mellom systemnivåets krav og den pasientsentrerte praksisen helsepersonell forsøker å utøve. Samhandlingsreformen skulle i utgangspunktet styrke koordineringen mellom tjenestenivåene (23), men flere studier har påpekt at reformen i praksis har hatt et sterkere fokus på økonomi og ansvarsfordeling enn på pasientopplevd kvalitet (26). Funnene i denne studien bekrefter at intensjonen om integrerte tjenester ikke alltid realiseres i praksis. Helsepersonell utgjør en nøkkelrolle i å skape pasientsentrerte og sammenhengende forløp, men strukturelle og organisatoriske begrensninger kan hindre dette.

Styrker og svakheter ved studien

Utvalget besto av seks deltakere rekruttert fra fem bydeler i Oslo, og representerer ikke nødvendigvis bredden av erfaringer blant eldre personer med hoftebrudd. Personer med kognitiv svikt eller begrensede norskkunnskaper ble ikke inkludert, noe som kan ha medført at viktige perspektiver ikke kom frem. Deltakelse var frivillig, og det er mulig at ressurssterke personer, eller personer med et særlig engasjement, var mer tilbøyelige til å delta. Funnene kan ikke generaliseres til alle eldre pasienter som gjennomgår rehabilitering etter hoftebrudd på tvers av helsetjenestenivåer, men gir innsikt i erfaringene til denne gruppen deltakere.

Til tross for det begrensede utvalget vurderes studien likevel å ha tilstrekkelig informasjonsstyrke da utvalget er spesifisert nok til å kunne besvare den spissede problemstillingen, og det har god nok variasjonsbredde innenfor inklusjonskriteriene til å belyse forskjellige nyanser (17). Informantene var målrettet rekruttert, og det ble tilstrebet variasjon med hensyn til kjønn, alder og geografisk tilhørighet.

Intervjuene ble gjennomført i deltakernes hjem, noe som trolig skapte en trygg ramme for å dele sårbare erfaringer. Dette kan ha styrket datamaterialets dybde og bidratt til mer kontekstnære beskrivelser av deltakernes erfaringer, da store deler av rehabiliteringen foregikk i hjemmet. Samtidig kan én-til-én-situasjonen med en ukjent intervjuer ha gjort enkelte informanter mindre komfortable. Dette er en potensiell svakhet ved studien.

Avslutning

Funnene viser at felles personsentrert kartlegging, pasientinvolvering og god samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten er viktig for pasienters trygghet, mestring og motivasjon ved utskrivelse til eget hjem i et rehabiliteringsforløp. Helsepersonell spiller en nøkkelrolle, og må ha kompetanse og tid til å møte pasientene med respekt og helhetlig forståelse.

Deltakerne i denne studien beskrev varierende erfaringer med samhandling, men et tydelig funn var at god koordinering krever klar kommunikasjon, tverrfaglig dialog og systematisk pasientinvolvering. Når helsepersonell kombinerer dette med en pasientsentrert tilnærming, kan pasientene oppleve tjenestene som sammenhengende og relevante, noe som igjen kan styrke rehabiliteringsprosessen.

Implikasjoner for praksis og forskning

Funnene i studien tyder på at helsepersonell bør legge til rette for tidlig og tverrfaglig kartlegging, tydelig informasjon, og aktiv pasientinvolvering i overgangsfaser for å styrke pasienters rehabiliteringsprosess etter hoftebrudd.

Videre forskning som inkludere perspektivene til helsepersonell og pårørende kan gi et bredere bilde av samhandlingsprosessen. Det kan også være relevant å undersøke hvordan organisatoriske og systemiske forhold påvirker samhandling og integrasjon på individnivå, samt utforske hvilken betydning digitale verktøy kan ha for informasjonsflyt og koordinering på tvers av helsetjenestenivåer. 

Referanseliste

1.     Helsedirektoratet. Utskrivningsklare pasienter - utvikling og variasjon i spesialisthelsetjenesten og forløp etter utskrivning. Helsedirektoratet; 2024. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/utskrivningsklare-pasienter--utvikling-og-variasjon-i-spesialisthelsetjenesten-og-forlop-etter-utskrivning#referereatet

2.     Hoenig, H. & Colon-Emeric, C. Overview of geriatric rehabilitation: Patient assessment and common indications for rehabilitation. I: UpToDate, K. E. Schmader & J. Givens (Red.) 2023. [Oppdatert 24.01.2023] Tilgjengelig fra: https://www.uptodate.com/contents/overview-of-geriatricrehabilitation-patient-assessment-and-common-indications-for-rehabilitation?search=rehabilitation&source=search_result&selectedTitle=1~150&usa ge_type=default&display_rank=1  

3.     Furnes, O., Gjertsen, J.E., Hallan, G., et al. Rapport 2024. Bergen: Nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for leddproteser og hoftebrudd; 2024.

4.     Sletvold, O. & Saltvedt, I. Norske retningslinjer for tverrfaglig behandling av hoftebrudd. Den norske legeforening. 2018 Tilgjengelig fra: https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-forening-for geriatri/nyheter/2018/retningslinjer-for-tverrfaglig-behandling-av-hoftebrudd/  

5.     Bergh, S., Michelet, M. & Strandenæs, M.G. Overganger og brudd i pasientforløp for eldre - oppsummering av kunnskap og forskningsresultater (Delprosjekt 3). Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse. 2017. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/hod/fellesdok/levehelelivet/kunnskapsoppsummering/delrapport3_overganger_brudd_pasientforlop_eldre.pdf

6.     Lilleheie, I., Debesay, J., Bye, A., et al. Experiences of elderly patients regarding participation in their hospital discharge: a qualitative metasummary. BMJ Open, 2019;9:e025789 https://doi.org/10.1136/bmjopen-2018-025789

7.     Helse- og omsorgsdepartementet. Samhandlingsreformen - Lovpålagte samarbeidsavtaler mellom kommuner og regionale helseforetak/helseforetak. Helse- og omsorgsdepartementet; 2011. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/samhandlingsreformen---lovpalagte-samarb/id661886/

8.     Meld. St. 7 (2019-2020). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023. Helse- og omsorgsdepartementet; 2019

9.     Melby, L. & Tjora, A.H. Samhandlingens mange ansikt. I: L. Melby & A. H. Tjora (Red.), Samhandling for helse. Gyldendal akademisk.: 2013. s. 13-30.

10.  Riksrevisjonen. Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene. Riksrevisjonen; 2024 Dokument 3:12 (2023-2024).

11.  Morgan, S. & Yoder, L.H. (2012). A concept analysis of person-centered care. Journal of holistic nursing. 2012;30(1):6-15. https://doi.org/10.1177/0898010111412189

12.  Valentijn, P.P., Schepman, S.M., Opheij, W., et al. (2013). Understanding integrated care: a comprehensive conceptual framework based on the integrative functions of primary care. International journal of integrated care. 2013;13(1).  https://doi.org/10.5334/ijic.886

13.  Smith, J.A., Flowers, P. & Larkin, M. Interpretative Phenomenological Analysis:  Theory, Method and Research. 2. utg. SAGE; 2021. 240 s.

14.  Kvale, S. & Brinkmann, S. Det kvalitative forskningsintervju. 3.utg. Gyldendal Norsk Forlag AS; 2015

15.  Smith, J.A. Interpretative Phenomenological Analysis. I: D.J.R. Jackson, A. McDowall, K. Mackenzie-Davey & R. Whiting (Red.), Principles of Applied Research Methods. SAGE Publications Ltd.; 2016. s. 137-156.

16.  Alase, A. The Interpretative Phenomenological Analysis (IPA): A guide to a Good Qualitative Research Approach. JELS. 2017;5(2):9-19. https://doi.org/10.7575/aiac.ijels.v.5n.2p.9

17.  Malterud, K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag 4. utg. Universitetsforlaget; 2017.

18.  Huang, C., Song, J., Peng, L. et al. Discharge transition experience and nursing needs of elderly patients with hip fracture: A qualitative systematic review. Int. J. Orthop. Trauma. Nurs. 2025;57: 101162. https://doi.org/10.1016/j.ijotn.2025.101162

19.  Peeters, C.M.M., Visser, E., Van de Ree, et al. (2016). Quality of life after hip fracture in the elderly: A systematic literature review. Injury. 2016;47(7):1369-1382. https://doi.org/10.1016/j.injury.2016.04.018

20.  Taylor, N.F., Rimayanti, M.U., Peiris, C.L., et al. Hip fracture has profound psychosocial impacts: a systematic review of qualitative studies. Age and ageing. 2024;53(9). https://doi.org/10.1093/ageing/afae194

21.  Barry, M.J. & Edgman-Levitan, S. Shared Decision Making - The Pinnacle of Patient-Centered Care. N Engl J Med. 2012;366(9):780-781. https://doi.org/10.1056/NEJMp1109283

22.  Olsen, C.F., Debesay, J., Bergland, A., et al. What matters when asking, "what matters to you?" - perceptions and experiences of health care providers on involving older people in transitional care. BMC Health Serv Res. 2020;20(1), 317-317. https://link.springer.com/article/10.1186/s12913-020-05150-4

23.  Hellesø, R., Lyngstad, M., Brattheim, B., et al. Samhandling mellom sykepleiere i spesialist- og kommunehelsetjenesten før, under og etter samhandlingsreformen. I: R. Hellesø & R. M. Olsen (Red.), Digitalisering i sykepleietjenesten - en arbeidshverdag i endring. Cappelen Damm Akademisk; 2019. s. 153-176

24.  Helsedirektoratet. Oppfølging av personer med store og sammensatte behov [Internett]. 2017 [Oppdatert 11.02.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/oppfolging-av-personer-med-storeog-sammensatte-behov/helhetlige-pasientforlop#hva-er-helhetlige-pasientforlop

25.  Leland, N.E., Lepore, M., Wong, C., et al. Delivering high quality hip fracture rehabilitation: the perspective of occupational and physical therapy practitioners. Disability and Rehabilitation. 2018;40(6):646-654. https://doi.org/10.1080/09638288.2016.1273973

26.  Forskningsrådet. Evaluering av samhandlingsreformen - sluttrapport fra styringsgruppen for forskningsbasert følgeevaluering av samhandlingsreformen (EVASAM). Oslo: Norges forskningsråd; 2016.

© Author(s) (or their employer(s)) 2026. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.