Hva prøver kroppen å si når jeg har vondt?

Skrevet av Mette Borgen, nysgjerrig styrkeløfter og seniorrådgiver i Arbeidstilsynet. Ingen interessekonflikter oppgitt. 

Jeg har i eget liv blitt overrasket over hvordan smerte og ubehag kan bli bedre eller verre. Det endrer seg ut fra hva som skjer i meg, og hva som skjer rundt meg.

Tre opplevelser har vært ekstra tankevekkende.

Bruddet som ikke gjorde vondt

Jeg la fra meg en vekt jeg nettopp hadde trent med i vinduskarmen på treningssenteret. Ubetenksomt. Plutselig så jeg i sidesynet at den ikke lå rolig, men nærmest bykset ut i luften før den landet BANG på min høyre stortå.

Jeg reagerte instinktivt. Ispose. Foten høyt. Kompresjon. Taxi til legevakten for røntgen. Jeg visste at tåen var brukket, og kroppen gikk rett i problemløsningsmodus.

Det slo meg først senere, da noen sa: “Au, det må ha vært skikkelig vondt?” Nei. Det var det faktisk ikke. Det banket litt rundt leddet, og det hovnet opp. Men jeg hadde ikke vondt.

Hvordan kan et brudd være helt uten smerte? Min egen forklaring er at jeg forsto hva som hadde skjedd, og at kroppen hadde en plan. Ingen fryktrespons. Lave skuldre. Kroppen tok hånd om det selv.

Latteren som skrudde opp smerten

Den andre gangen lå jeg på oppvåkningen etter en kikkhullsoperasjon for livmorfremfall. Jeg våknet med voldsomme smerter i magen. Det føltes som om jeg var kjørt over av en trailer, til tross for masse smertestillende.

Det første jeg hørte da jeg åpnet øynene, var en rungende latter fra personalet på jobb. Kontrasten mellom deres kollegiale latter og min smerte var brutal. Pulsen min skjøt i været, alt som allerede var vondt ble enda vondere. Jeg klynket og mistet bevisstheten.

Neste gang jeg våknet, lå jeg på et enerom. Stillhet var bedre for kroppen. Jeg pustet saktere, så pulsen synke på skjermen, og kjente at smerten sank i takt med den. Det ble langt lettere å være meg.

Jeg spurte sykepleieren om de hadde gitt meg mer morfin. Det hadde de ikke. De hadde endret omgivelsene mine.

Det muskulære skilpaddeskallet

Den tredje erfaringen kom mer snikende, over år. En nær relasjon som var tappende, og som kostet meg krefter jeg ikke var bevisst om. Jeg var i en slags beredskap uansett om vi var i samme rom, snakket på telefon eller det kom en SMS. Lenge tenkte jeg ikke over det. Det var bare «sånn det var».

Men gradvis ble mønsteret så tydelig at jeg måtte lytte til det. Jeg stålsatte meg før vi skulle møtes. Øvre del av ryggen ble et slags skilpaddeskall. Jeg har aldri hatt høye skuldre av vanlig hverdagsstress, slik andre beskriver. Nå lagde kroppen sin egen rustning.

Da jeg etter måneder med undring forsto at dette verken var tilfeldige spenninger eller muskelvondt fra tunge treningsøkter, gjorde jeg det eneste jeg faktisk kunne gjøre. Jeg begynte å sette ord på det. Jeg hadde hatt en blindsone for hva den sosiale dynamikken gjorde med meg. Når kroppens reaksjon ble mer forståelig, kunne jeg ta helt andre valg enn jeg hadde gjort før.

Skilpaddeskallet slapp litt taket. Musklene ble mykere igjen. Det tok sin tid. Men kroppen hadde forstått hvor krevende situasjonen var, lenge før jeg hadde bevisste tanker eller ord for hva som skjedde.

Hjernen gjetter så godt den kan

Prediktiv prosessering er teorien om at hjernen ikke bare tar imot signaler fra kroppen og verden rundt, men hele tiden forestiller seg hva de betyr. Gjetningene, eller forhåndsforestillingene, bygger på alt vi har erfart før, det hver av oss har med i ryggsekken.

Da vekten traff tåen, visste jeg med én gang hva som hadde skjedd, og hva jeg skulle gjøre. Ingen fare, bare en rekke oppgaver.

På oppvåkningen visste jeg ingenting. Ikke hva som hadde skjedd inne på operasjonsstuen, ikke hvor jeg var, ikke hvem som lo eller hvorfor. Full krise i systemet.

Og i det sosiale samspillet gav kroppen beskjed lenge før jeg forstod hva den prøvde å si.

Nyttige signaler, ikke «falsk alarm»

Jeg har trent meg til å lytte mer omsorgsfullt etter hva kroppen prøver å si. Aktiv lytting er en trenbar ferdighet. Et blaff av ømhet i et håndledd kan være kroppen som hvisker “gå vekk fra PC-en”. En gryende hodepine kan være et rop om at jeg drakk for lite på trening. Kribling i magen når styrketrening gir solide resultater kan handle om hvor meningsfylt det er å oppleve at jeg mestrer ting jeg ikke før har fått til.

Jeg må innrømme at jeg selv har avfeid andres smerteuttrykk som «bare psykisk». Himlet med øynene, ristet på hodet, før jeg visste bedre. Jeg har også lest «ingen kliniske funn» som et slags bevis. Det er heldigvis sånn at man kan lære av sine feil. Ingen kliniske funn betyr ikke at det ikke finnes årsakssammenhenger vi kan gjøre noe med.

Mennesket er et helt system, og psyken er ikke noe abstrakt. Det som skjer i hjernen, er også kroppslige, fysiske og konkrete prosesser.

Det har tatt tid å komme hit. Men når jeg spør kroppen min, slik man kan ha en motiverende samtale med en man vil hjelpe. «Hva handler dette om, tror du?» og aksepterer svaret som kommer som sant for den organismen jeg er, den personen jeg er, da finner jeg ofte svar jeg kan gjøre noe med. Det er ikke alltid svar jeg liker i øyeblikket, men det er alltid verdifullt å lytte.

Svaret kan handle om jobbutfordringer, familieliv eller at jeg har tatt valg som ble feil. Kroppen responderer om jeg har tatt for mye ansvar, at en situasjon oppleves fastlåst eller at jeg ikke har gjort alle de gode tingene som gir mest påfyll for å håndtere livets krav.

Helse er ikke fravær av smerte, men hvordan vi lever et liv i samspill med utfordringer, krav og lidelse som finnes i alle menneskeliv. Også helsepersonell opplever at helseplager kan bygge seg opp over tid, uten at man kanskje ser eller forstår sammenhenger underveis.

Så jeg tillater meg å spørre deg som leser dette: Kjenner du noe i egen kropp, eget liv, som skurrer og ikke helt stemmer? Kanskje sånne ting som at immunforsvaret hangler, ledd som verker, hodepine eller søvnkvalitet som halter.

Har du tatt en prat med kroppen din i det siste? Kjent etter?

Du kan få overraskende svar om du spør:

“Hei, kroppen min. Hva er det du prøver å fortelle meg?”

Og om du får et svar, still deg selv enda et åpent spørsmål:

“Så hva trenger jeg nå, sånn egentlig?”