Professor Emerita Eline Thornquist.

Onsdag hedres hun i Bergen: - Skriving hjelper oss til å tenke

Eline Thornquist har skrevet om fysioterapi hele sitt yrkesaktive liv – og enda litt lenger. Hun ser sin egen bibliografi som en dokumentasjon av historien, og mener at produksjon av tekst er avgjørende for å bevege faget fremover. Onsdag hedres Eline Thornquist ved Høgskulen på Vestlandet.

Publisert Sist oppdatert

Det har gått noen år siden Thornquist ble pensjonist. For tiden er hun aktuell med en oppdatert bibliografi som presenteres under et åpent Thornquistseminar ved Høgskolen på Vestlandet (HVL). 

- Bibliografien fikk jeg i gave da jeg gikk av med pensjon i 2018, forteller professoren i fysioterapi. 

- Initiativet til å arrangere et seminar, nå i forbindelse med at den skal legges ut på nett, gleder meg. 

Ideen var at forfatteren selv skulle komme med noen tanker om egne tekster. 

- Men jeg var midt i arbeidet med en bok akkurat da bibliografien var klar, så tiden gikk før jeg kom i gang, forteller Thornquist. 

Tekster fra historien

Først det siste året har hun funnet tid til å tenke tilbake på sin 50-årige faglige virksomhet. Thornquist har hele tiden vært opptatt av sammenhenger mellom fag og samfunn. 

- Med bibliografien i hånden ble det ekstra tydelig for meg hvordan det jeg har gjort er preget av fagets status til enhver tid og av samfunnsmessige endringer, forklarer hun, og viser spesielt til utviklingen i helse- og utdanningsvesenet. 

- Det som er mest interessant, er vel hvordan tekstene gjenspeiler faget på den tiden de ble skrevet i. 

Thornquist har fulgt fysioterapien gjennom store endringer. Hun begynte å skrive i en tid hvor pensumlitteraturen i fysioterapi var svært begrenset. Ifølge henne, besto litteraturen på grunnutdanningen – dagens bachelorutdanning – hovedsakelig av bøker skrevet av leger og forfattere med idrettsbakgrunn, mens den sparsomme litteraturen som fantes i fysioterapi stort sett besto av «stensiler» som var skrevet av lærere som til enhver tid var ansatt. 

- Fortsatt var det leger som snakket på våre vegne, som presenterte fysioterapi i forskjellige sammenhenger, og det var en versjon som formidlet et syn på vårt fag og vår rolle som yrkesgruppen selv var lite fornøyd med, forteller hun. 

En brytningstid

Oslo Ortopediske Institutt, en skole eid og drevet av leger, sto for utdanningen av fysioterapeuter, eller sykegymnaster – som var datidens offisielle tittel, frem til 1968. Thornquist hørte til første kull med studenter som ble utdannet fra Statens Fysioterapiskole i Oslo. Hun beskriver 70-tallet som en brytningstid som formet, og skapte bevegelse og engasjement i fagfeltet. Det hun opplevde som et misforhold mellom fysioterapeuters kompetanse og selvstendighet i egen fagutøvelse på den ene siden, og legestandens kontroll og formelle makt over yrkesgruppens utdanning og virksomhet på den andre siden, rørte ved noe i den unge fysioterapeuten. Thornquists ti første tekster ble debattinnlegg. 

Fysioterapeuter måtte bli i stand til å tre ut av rollen som legens assistent eller «hjelper».

- De handlet primært om utdanningsspørsmål, for på 1970-tallet kom myndighetene med planer for en omfattende omorganisering av helsepersonellutdanningen som vakte massiv motstand, forteller hun. 

- Planene oppfattet vi som en katastrofe for fysioterapi som en selvstendig profesjon med eget vurderingsansvar. 

Kjente på et ansvar

Fysioterapifaget hadde behov for et eget litterært grunnlag, og Thornquists engasjement hadde fått henne til å begynne å skrive. Tidsånden ga henne medvind i skribent-seglene fra første stund. Samtidig behersket hun kunsten å skrive. 

- Jeg har alltid likt å skrive, og jeg har fått gode tilbakemeldinger på tekstene mine. 

Da Statens Fysioterapiskole fikk sin første fysioterapeut-rektor i 1974, satt Thornquist i redaksjonskomiteen i tidsskriftet Fysioterapeuten hvor hun skrev den første lederartikkelen, som fikk tittelen «Bærere av eget fag». 

- Som skribent kom jeg inn i en åpen verden som inviterte til deltakelse, forteller hun. 

- Og jeg følte det nesten som et ansvar å tre inn i den. 

Dokumentasjon, selvfølelse og identitet 

Thornquist fortsatte å skrive for å drive utviklingen av fysioterapien fremover. Hun hadde satt seg inn i profesjonsteori og forstått betydningen av fagets selvstendighet. Også fysioterapi trengte sin egen litteratur. 

- Vi kunne ikke lenger lene oss på andres begrunnelser eller vurderinger som dokumentasjon for eget fag. 

- Jeg skjønte på et tidlig tidspunkt at det ligger en bestemt tenkemåte til grunn for at vi fysioterapeuter handler som vi gjør

Fysioterapeuter måtte bli i stand til å tre ut av rollen som legens assistent eller «hjelper». Et felles og gjenkjennelig fag var nødvendig for å kunne stå på egne ben. De skrevne tekstene skulle bidra med selvfølelse og identitet i faget. 

- Jeg skjønte på et tidlig tidspunkt at det ligger en bestemt tenkemåte til grunn for at vi fysioterapeuter handler som vi gjør, forteller Thornquist. 

Hennes første faglige artikkel kom i 1975. 

- Fagartiklene mine skulle først og fremst synliggjøre fysioterapi for andre. 

Artiklene ble skrevet på norsk, uten tanke for internasjonal anerkjennelse. 

- Det var viktigere at noe ble skrevet. 

- Med årene er det blitt selvfølgelig å skrive både på norsk og engelsk. Det er uttrykk for en økende internasjonal orientering i samfunnet generelt, og for den akademiseringen som har foregått i alle helsefag fra 1980-tallet. 

Verdien i beskrivelser

I sin første bok «Lungefysioterapi» (1983) var Thornquist opptatt av å få frem hva hun hadde lært om utøvelsen av faget, og beskrive hvordan fysioterapeuter behandler pasienter med lungeproblematikk. Hun benyttet seg av fageksempler – og fagprinsipper. 

- Jeg tror beskrivelsene av konkrete fremgangsmåter kombinert med at jeg la vekt på å tydeliggjøre grunnleggende prinsipper for fagutøvelsen, var avgjørende for at boken ble så vel tatt imot, både i Norge og i Danmark. 

Lungefysioterapi var, ifølge Thornquist selv, skrevet med en intensjon om å gi gode beskrivelser av fagutøvelse og samtidig få frem faglige vurderinger og fagets vurderingsgrunnlag. 

Rammene for å skrive om fysioterapi ser annerledes ut i dag enn da hennes første bok ble skrevet, mener hun. 

- Stakkars dem som skal skrive om fysioterapi nå. De møter andre og langt høyere forventninger, fra ulike hold. 

Der Thornquist i sin skriving kunne holde det hun beskriver som «et fullt fokus på gode, rike beskrivelser dekkende for fysioterapeutisk praksis, men med en forankring i relevant teori», mener hun dagens samfunn stiller høye krav til forskningshenvisninger gjennom teksten. Krav hun tror har en slagside. 

- Det kan virke helt lammende på skriveprosessen. 

En felles utfordring

Kravet om å henvise til forskning i all tekst, hevder Thornquist lett kan føre til overforenklinger og misforståelser. 

- Det er tidkrevende å tilegne seg grunnlagsspørsmål og å kunne lese forskningslitteratur på en kritisk og undersøkende måte. 

Hun mener at tekster som stiller tunge vitenskapsteoretiske spørsmål til faget, risikerer å bli preget av «name-dropping, honnørord og overforenklinger». 

- Det er selvsagt høyst nødvendig å forenkle, men det krever en viss innsikt å gjøre det på en måte som ivaretar essensen i ulike tradisjoner og tenkemåter. Stoff som ikke er fordøyd og forstått blir gjerne stående for seg og innlemmes ikke i teksten, som dermed blir preget av mangel på resonnement og sammenheng. 

Thornquist understreker at praksis og klinikk er sentralt i fysioterapi som fag, og ser med bekymring på det hun kaller «akademiseringstendenser» som bidrar til å underkjenne en denne formen for kompetanse. 

- Poenget med å ha et solid vitenskapelig teorigrunnlag for faget er å kunne gi begrunnelser og å kaste kritisk lys på fagutøvelsen. Vi må tillate oss den tiden det tar å få dette til, og det er vår alles felles utfordring. 

Hun holder fast ved at beskrivelser som dokumentasjon av faget har sin egen verdi, og bidrar til å gjøre språket og faget rikere. 

- Beskrivelser av hva vi faktisk gjør har en tendens til å bli borte i opptattheten av å dokumentere effekt. Det finnes for eksempel slående lite dokumentasjon av konkret praksis i form av observasjonsstudier og feltarbeid i forskningslitteraturen. Vi trenger flere fyldige beskrivelser av fysioterapi – som grunnlag for refleksjon og teoretisering i faget. 

Et verktøy for å lære

Thornquists bibliografi teller flere hundre tekster. Pennen – og tastaturet, er viktige verktøy i hennes kasse. Hun mener fysioterapeuter kan vokse som fagpersoner når de våger å skrive og begi seg ut på å gi uttrykk for sine faglige begrunnelser og betraktninger. 

- Jeg har klokkertro på at skriving hjelper oss til å tenke. 

Hun peker på språkvitenskapen og teorier om eksternalisering. 

- Med en gang du hører deg selv si noe, eller ser dine egne ord på skrift, får det en slags virkelighetsstatus. 

Hun tror at det å skrive i seg selv kan fremme læring. 

- Skriving hjelper oss til å forstå! 

Også hvordan vi skriver er ifølge Thornquist av stor betydning. Hun er opptatt av at lærerne og veiledere må tørre å finne frem den røde pennen – når det trengs. Å neglisjere språk er å ikke ha respekt for eget fag, hevder hun. 

- Poenget er å stimulere språklig variasjon og presisjon og ikke ukritisk ta i bruk alle nyordene som vokser frem.

 

 

 

Powered by Labrador CMS