En fysioterapeuts erkjennelse – en etterlengtet bekjennelse

Stine Kvammen Bjørlykhaug, fysioterapeut Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter AS.

Jeg sitter en søndags morgen, spiser frokost og leser i Fysioterapeuten nr. 4, 2014. Jeg er mastergradsstudent i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, og skal, etter frokosten, fortsette med min avsluttende eksamensoppgave for vårsemesteret. Men plutselig, på side 25, rettes oppmerksomheten min mot noe som ligger i faget vårt og ulmer, og det har gjort det lenge: metodens banalitet!

Jeg har lest artiklene om de nye regionlederne og om deres visjoner. Jeg er enig. Vi må fremme fysioterapifaget. Vi vet vi gjør en viktig jobb i samfunnet, men vi har et legitimeringsproblem når det stadig blir nedskjæringer i fysioterapitjenesten, og mange tror fortsatt vi bare driver med massasje (for ikke å snakke om varmepakninger!).

Selvsabotasje

Tom Arild Torstensen tar opp et tema som alle fysioterapeuter bør bevisstgjøres på, nemlig hvordan vi sannsynligvis selv saboterer vårt eget fag ved å fokusere utelukkende på metoden når vi søker å forankre vår praksis, og hvordan viktige aspekter i relasjonen mellom terapeut og pasient mister sin rettmessige verdi. Men dette er langt fra noe nymotens fenomen:

Eline Thornquist er en profilert fysioterapeut og professor ved Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Bergen, og hun har, i flere tiår, skrevet artikler og bøker som retter søkelyset nettopp mot pasient-terapeut-relasjon og -kommunikasjon. En av hennes kampsaker er hva slags erfaring og kunnskap som verdsettes i helsefaglige sammenhenger. Her er nøkkelen! For selv om vi alle vet og har erkjent menneskets kompleksitet, så fortsetter vi å søke etter de «enkle» løsningene, de riktige metodene som er valide og reliable som selvutnevnt gullstandard.

Poenget er ikke at metoden er uviktig i sitt vesen, men at uten en forankret fellesforståelse om mål og middel, som kun kan favnes viasam-handling ogsam-tale, er metoden nytteløs. «Behovet for å forstå og skape mening er sentralt i menneskelig liv» (Thornquist, 2009, s.157). Dersom man anerkjenner kroppen som sentrum for erfaring og uttrykksfelt, står fysioterapeuter i en særstilling ved at vi bruker nettopp kroppen som innfallsvinkel for å skape mening og forståelse.

Individfokus

En metode er et verktøy, en fremgangsmåte, og det vi bør enes om som fysioterapeuter, er at det avgjørende ligger ikke nødvendigvis i hva vi gjør, men hvorfor vi velger å gjøre det vi gjør, og for ikke å snakke om hvordan vi kommuniserer dette til pasientene våre. Som metodene er forskjellige er pasientene forskjellige. Men det som er felles for pasientene er at de trenger å bli møtt av en fysioterapeut som tar utgangspunkt i hver enkelt, og ikke i en metode.

Fra artikkelen om fysioterapeut Ingrid Nielsen, i Fysioterapeuten nr. 2, 2014, som Torstensens kritikk er rettet mot, kommer det frem en påstand som ofte finnes igjen i artikler hvor noen ønsker å fronte sin metode: «Det klarer du ikke ved hjelp av tradisjonell fysioterapi (…)».

Med slike utsagn mener jeg vi taper som faggruppe. Vi bør rette fokuset på det vi kan best: Tilpasse våre tiltak til den pasienten vi har foran oss. Som Torstensen påpeker: «Da vi ikke kan skille behandleren fra metoden er det på tide at vi flytter fokuset bort fra metoden og fokuserer mer på hvilke egenskaper som gjør deg og meg til en god fysioterapeut».

Til slutt vil jeg sitere Per Fugelli, med et moralsk anliggende i lys av regionledernes visjoner om å fremme hva vi fysioterapeuter faktisk driver med, for dette er nemlig et felles ansvar vi har: «Ikke vær et ett-tall på jorda, bry deg om flokken din».

Referanse

Thornquist, E. (2009) Kommunikasjon: teoretiske perspektiver på praksis i helsetjenesten, Oslo, Gyldendal akademisk.