Når kroppen sier ifra, hva gjør vi da?

Skrevet av John Henry Strupstad, ansvarlig redaktør i Fysioterapeuten

I denne utgaven ser vi nærmere på noe mange nok kjenner igjen fra livet som helsepersonell: Pasienten bærer på mer enn det som vises på røntgen eller i en test. Enten vi møter disse menneskene i klinikk, rusbehandling eller i fengsel, går det igjen én ting – kroppen har vært i beredskap lenge. 

For noen handler det om belastende livserfaringer, eller traumer. For andre handler det om rus, som over tid har blitt en måte å håndtere uro, smerte eller vanskelige følelser på. Felles er at kroppen har måttet finne løsninger for å holde ut. Løsninger som ikke er bærekraftige.

Problemet oppstår når disse løsningene blir stående for lenge – eller når de tas bort, og det som ligger under kommer til overflaten. 

Dette utfordrer oss som fysioterapeuter. For hvor ofte tenker vi at pasienten «bare» må komme i gang, trene litt mer eller ta seg sammen? Og hvor ofte stopper vi opp og spør oss: Hva er det egentlig denne kroppen prøver å håndtere 

Hvordan skal jeg som fysioterapeut håndtere dette? 

Flere av historiene i denne utgaven av Fysioterapeuten viser nettopp det. Pasienter som har prøvd mye, men som først opplever endring når de får hjelp til å kjenne etter, forstå reaksjonene sine og gradvis tåle mer av det som skjer i kroppen. Det er ikke snakk om raske løsninger – men det er ofte her det begynner å løsne. 

Også her har fysioterapeuter en viktig rolle. Fordi fysioterapeuter jobber tett på kroppen, og har verktøy som kan hjelpe pasientene med å regulere seg selv. Gjennom pust, bevegelse og oppmerksomhet. Det kan være snakk om å kjenne forskjell på spenning og avspenning, merke hva som er greit og hva som ikke er det. For mange er nettopp dette uvant.

Det tar nemlig tid å lære noe nytt om egen kropp.

Samtidig krever denne jobben mye av behandleren også. Mange pasienter åpner seg først når de føler seg helt trygge. Men det kan ta tid. 

De forteller historier som kan være tøffe å høre.

Det må fysioterapeuten håndtere.

Det som går igjen, enten vi snakker om rusbehandling eller traumer, er betydningen av relasjon. Trygghet. Det tar den tiden det tar.

Hva har pasienten har stått i? Hvordan preger dette fortsatt kropp og sjel?

Det handler nok ikke bare om vilje. Det kan være snakk om en kapasitetsutfordring. Om hva systemet vårt faktisk tåler. 

I en travel fysioterapihverdag, der kravene til effektivitet er høye, er dette ikke alltid enkelt å få til.

Men skal vi få til varige endringer, må vi også gi plass til det som tar tid.