Digitale verktøy kan løfte kvaliteten – men aldri erstatte fagansvaret

Skrevet av Preeti Agarwal, manuellterapeut/ fysioterapeut og Person Responsible for Regulatory Compliance (PRRC). Ingen interessekonflikt oppgitt.

Mette Borgen løfter en viktig videreføring av Sondre Solbergs spørsmål: Er vi gode nok?

Slik jeg leser debatten, handler den ikke bare om kunstig intelligens eller journalføring isolert sett. Den handler om noe mer grunnleggende: fysioterapeutens faglige ansvar i en tid hvor både forventningene til profesjonen og tilgangen på digitale verktøy øker.

Sondre Solberg peker på behovet for sterkere klinisk resonnering, differensialdiagnostikk, treningslære og trygghet i møte med usikkerhet. Mette Borgen viser, fra et pasientperspektiv, hva som kan skje når dokumentasjon og teknologi ikke kvalitetssikres godt nok. Begge peker egentlig mot samme kjerne: Faglig kvalitet kan ikke tas for gitt. Den må bygges, vedlikeholdes og kontrolleres.

Kan ikke overta ansvaret

Digitale verktøy og KI kan absolutt være med på å løfte fysioterapifaget. Brukt riktig kan de bidra til bedre struktur, mer systematikk, bedre dokumentasjon, lettere tilgang til kunnskap og mer reflektert klinisk praksis. De kan hjelpe oss å stille bedre spørsmål, oppsummere informasjon og redusere variasjon i kvalitet.

Men verktøyene kan ikke overta ansvaret.

En KI-modell har ikke klinisk dømmekraft. Den kjenner ikke pasienten. Den forstår ikke kontekst slik en fagperson gjør. Den kan produsere tekst som ser ryddig og faglig ut, men som likevel kan være feil, upresis eller irrelevant. Nettopp derfor krever bruk av slike verktøy høy faglig kompetanse hos den som bruker dem.

Ikke et internt notat

Dette er særlig viktig i journalføring. Journalen er ikke et internt arbeidsnotat. Den er et juridisk dokument, et grunnlag for videre helsehjelp og en del av pasientens rettigheter. Dersom et digitalt verktøy brukes til å strukturere, formulere eller støtte journalføring, må innholdet fortsatt kvalitetssikres av behandleren før det blir stående som fakta.

Som fysioterapeut, og med etterutdanning innen Person Responsible for Regulatory Compliance, mener jeg også at profesjonen trenger økt regulatorisk bevissthet. EU innførte Medical Device Regulation, MDR, i 2017, og regelverket gjelder også for programvare dersom den har et tiltenkt medisinsk formål. Det betyr ikke at alle digitale verktøy eller KI-løsninger automatisk er medisinsk utstyr. Men dersom programvare brukes til vurdering, beslutningsstøtte, behandling eller oppfølging, bør man stille tydelige krav til formål, kvalitet, dokumentasjon, sikkerhet og eventuelt CE-merking.

For fysioterapeuter betyr det at vi bør stille flere spørsmål før vi tar verktøy i bruk:

Er verktøyet egnet for formålet?

Er det kvalitetssikret?

Er det CE-merket dersom det brukes som medisinsk utstyr?

Hvordan håndteres pasientdata?

Hvem kontrollerer innholdet før det blir en del av journalen?

Som støtte, ikke erstatning

Dette er ikke argumenter mot teknologi. Tvert imot. Jeg mener digitale verktøy kan bli en viktig del av å heve bunnivået i profesjonen, redusere tilfeldigheter og støtte bedre klinisk resonnering. Men da må teknologien brukes som faglig støtte, ikke som faglig erstatning.

Solbergs spørsmål om vi er gode nok blir derfor enda mer relevant i møte med KI.

For å bruke digitale verktøy godt, må vi allerede ha et sterkt faglig fundament. Vi må forstå hva som er god klinisk vurdering, god dokumentasjon og forsvarlig praksis. Først da kan teknologien faktisk bidra til å løfte kvaliteten.

KI kan støtte fysioterapeuten. Digitale verktøy kan styrke faget. Men ansvaret ligger fortsatt hos fagpersonen.