Fagfellevurdert

Morten Thoresen i aksjon under VM i Oslo, 2021.
Morten Thoresen i aksjon under VM i Oslo, 2021.

Kjernemuskeltrening lover mer enn det kan holde: En forsknings- og erfaringsbasert gjennomgang

Fagartikkel

Gøran Paulsen, PhD., professor i idrettsfysiologi ved Norges idrettshøgskole. Fagkonsulent ved Olympiatoppen, Norges idrettsforbund. Utdannet fysioterapeut. goranp@nih.no.

Lars Haugvad, MSc., fysioterapeut ved Olympiatoppen, Norges idrettsforbund.

Paul Solberg, PhD., fagansvarlig styrke ved Olympiatoppen, Norges Idrettsforbund. Førsteamanuensis II ved Høyskolen i Kristiania.

Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 8.juni 2022. Ingen interessekonflikter oppgitt.

Sammendrag

Introduksjon: Kjernemuskeltrening, eller «core training», har en stor plass i treningsprogrammet til mange, fra mosjonisten til eliteutøveren. Men virker denne treningen som tiltenkt?

Hoveddel: I denne artikkelen stiller vi oss kritiske til antagelser om at kjernemuskeltrening gir økt prestasjon i idrett, samtidig som det virker skadeforebyggende. Ved litteraturgjennomgang og bruk av våre erfaringer fra toppidrett stiller vi spørsmålstegn ved det teoretiske rammeverket og dokumentasjon til effekten av denne type trening, særlig for idrettsutøvere.

Avslutning: Kjernemuskeltrening er ikke en definert treningsform eller -metode. Det er simpelthen trening av en gruppe muskler. Kjernemuskeltrening har etter vår oppfatning blitt tildelt alt for stor betydning for idrettsutøvere på alle nivåer, både som skadeforebyggende og prestasjonsfremmende tiltak.

Nøkkelord: Buk- og ryggmuskler, idrettsutøver, idrettsprestasjon, skadeforebygging.

Abstract

Core training promises more than it can hold: A review of current literature and practical experience

Introduction: Core training has a significant place in the training program of many athletes, from the recreational exerciser to the elite athlete. But does core training work as intended?

Main section: In this article, the authors are critical to the assumptions that core training improves sports performance, while concurrently preventing injuries. Through a literature review and our experiences from working with elite athletes, we question the theoretical framework and documentation of the effects of this type of training, especially for athletes.

Summary: Core training is not a defined nor specific training method; it is simply training of a group of muscles. In our opinion, core training has been given far too much importance for athletes at all levels, both as injury prevention and performance-enhancing measures.

Keywords: Abdominal and back muscles, athletes, sports performance, injury prevention.

Kort sagt

Vår erfaring tilsier at kjernemuskeltrening benyttes i stor grad i idretten og i fysioterapi generelt. Vi mener at kjernemuskeltrening er reduksjonistisk og ilegges for stor betydning, slik at det stjeler tid fra annen trening/behandling, som tradisjonell styrketrening. For stor prioritering av kjernemuskeltrening kan derfor ha betydelige negative ringvirkninger i prestasjonsutvikling, i skadeforebyggende arbeid og i rehabilitering av idrettsutøvere på alle nivåer.

Introduksjon

Hva er kjernemuskeltrening? – i historisk perspektiv

Kjernemuskeltrening, eller «core training», er helt enkelt trening av musklene rundt (og i) ryggsøylen og bekkenet, inkludert bekkenbunnen og diafragma. Disse musklene har opplagt – bevisst eller ubevisst – blitt trent med ulike øvelser så lenge trening har vært et begrep. I nyere tid har imidlertid kjernemuskeltrening blitt et konsept og i praksis en treningsform.

Kjernemuskeltrening har røtter i en studie av Bartelink [1], som omhandlet hvordan intra-abdominalt trykk kan avlaste mellomvirvelskivene under tunge løft. Bruken av ordet «core» (kjerne) synes i denne sammenheng å ha utspring fra en bok av Bob Gajda og Richard Dominguez utgitt i 1982 («Total Body Training»). Det er likevel Anders Bergmarks klassiske arbeid fra 1989 som danner selve grunnmuren i konseptet om kjernemuskeltrening. Selv om Bergmark ikke nevnte ordet «core», beskrev han ryggsøylens stabilitet og klassifiserte musklene rundt lumbalcolumna som «lokale» (dype) og «globale» [2]. Med dette utgangspunktet oppstod det to «kjernemuskel-skoler», en som fokuserte på de lokale musklene, særlig m. transversus abdominis og mm. multifidi, mens den andre også inkluderte de globale musklene, som m. rectus abdominis og m. obliquus externus abdominis.

Betydningen av kjernemuskler og -trening ble deretter aktualisert av San Francisco Spine Institute og Manohar Panjabi ved Yale-universitetet [3, 4] på starten 90-tallet, og ytterligere akselerert av Paul Hodges og medarbeidere ved Universitetet i Queensland i Australia (se blant annet: [5-9]).

Det australske miljøet rundt Paul Hodges (og særlig Carolyn Richardson) studerte m. transversus abdominis og mm. multifidi med (intramuskulær) elektromyografi (EMG). Det viktigste funnet var at personer med ryggplager hadde en forsinkelse (~50 ms) i aktiveringen av disse dype, lokale kjernemusklene ved enkle arm- og beinbevegelser. Forskerne tolket funnene som at ryggplagene skyldtes ustabilitet i ryggen. Dette ledet til «korsett-hypotesen» og at «abdominal hollowing» – det vil si å trekke inn navlen – ble en strategi for å lære å aktivere de dype musklene, og videre et sentralt prinsipp i kjernemuskeltrening [10].

I samme tidsrom, fra slutten av 1980-tallet, gjennomførte Stuart McGill og medarbeidere ved University of Waterloo i Canada en rekke studier på ryggsøylens mekanikk og funksjon [11-13]. Det synes verdt å nevne at McGill og medarbeidere benyttet grisenakker i flere av sine mekanistiske studier. Grisenakker skal angivelig likne vår lumbalcolumna [14]. Basert på sine observasjoner frontet McGill og medarbeidere «abdominal bracing», som betyr å bruke «alle» kjernemusklene til å stabilisere ryggsøylen [15]. Denne strategien innebærer altså at både lokale og globale muskler bidrar i en ko-kontraksjon. «Planke»-øvelser, hvis opprinnelse av mange tilskrives Joseph Pilates, ble en praktisk konkretisering av teorien. McGill og medarbeidere mente at ryggsøylen var sårbar for og ville slites ut med gjentatte bevegelser, og motgiften var å stive av ryggen for å skape stabilitet. Dette resonerer med teorien om den nøytrale ryggsøyle-sonen («netural zone») introdusert av Panjabi [3, 4]: Tanken her er at ryggen skånes ved å holde ryggsøylen i en nøytral (midt-) posisjon under bevegelser, som å løfte en tung gjenstand fra bakken.

Tankesettet til McGill og medarbeidere gjorde at mange styrketreningsøvelser ble ansett som direkte skadelige for ryggen. Øvelser som «sit-ups» og «The roman chair back extension» (ryggløft/-hev) ble frarådet og knyttet til ryggplager [16]. Oss bekjent finnes det ikke holdepunkter for at dette medfører riktighet.

Konseptet om kjernemuskeltrening utviklet seg fra behandling og rehabilitering av rygglidelser til å inkludere skadeforebygging og bedring av idrettsprestasjoner. På starten av 2000-tallet forekom det en eksplosiv økning i vitenskapelige artikler om kjernemuskeltrening for idrettsutøvere [17, 18]. Satt litt på spissen ble kjernemusklene på dette tidspunktet ansett som begrensende for å mestre nær sagt alle bevegelser og teknikker.

Kjernemusklene sørger utvilsomt for kraftoverføring mellom under- og overkropp, og særlig gjennom det som betegnes som «serape»-effekten ved aksial rotasjon. Serape-effekten illustreres som et diagonalt belte som krysser i buk-/ bekkenhøyde, og bygger blant annet på arbeidene til Vleeming og medarbeidere [19]. De skrå bukmusklene (mm. obliqui abdominis) og andre muskler som kan rotere ryggsøylen, er derfor særlig viktige i kast-, slag- og spark-bevegelser [20, 21]. Spørsmålet er imidlertid om typisk kjernemuskeltrening er nødvendig eller riktig trening for utviklingen og prestasjonen i disse bevegelsene? Eller gir kast-, slag- og spark-bevegelser i seg selv den nødvendige treningen av involverte kjernemuskler? Vi kommer tilbake til dette under.

Olympiatoppen adopterte kjernemuskeltreningskonseptet og bakte det inn i sin «basistrening» på starten av 2000-tallet. Basistrening var et helhetlig konsept, som inkluderer (ikke mindre enn) fysiske-, koordinative-, sosiale-, og psykiske-egenskaper. I praksis har ryggsøyle- og bekkenkontroll en dominerende rolle i basistrening. Det Olympiatoppen kalte «stabiliserende styrke», er i bunn og grunn kjernemuskeltrening [22]. Det må imidlertid poengteres at Olympiatoppen selv har avviklet basistreningskonseptet under de senere år.

Basistreningsbegrepet til Olympiatoppen, med fokus på buk- og rygg-trening, ble godt mottatt blant mange utøvere på Toppidrettssenteret i Oslo, og basistrening ble innarbeidet i norsk idrett. Dette er tydeliggjort ved at toppidrettsgymnas i dag har basistrening på timeplanen, og at basistrening er inkludert i trenerkursene for mange idretter (f.eks. friidrett, svømming og alpint).

Kjernemuskeltrening synes stadig å være aktuelt [23, 24], og populariteten hos folk flest reflekteres i at treningssenterbransjen har egne gruppetimer med kjernemuskeltrening. Vi ser også betydelig bruk av kjernemuskeltrening i idretten, også på elitenivå – som er vår erfaring ved Olympiatoppen.

Oppsummert synes det ingen tvil om at kjernemuskeltrening har godt fotfeste i alt fra rehabilitering til prestasjonsutvikling i norsk idrett, samt mosjonstrening. Vi opplever imidlertid at både praktisk erfaring og litteraturen ikke støtter den posisjonen kjernemuskeltrening synes å ha. Under belyses det vi mener er kritikkverdige sider av kjernemuskeltreningskonseptet.

Hoveddel

Kritikk mot kjernemuskeltrening

På tross av sin popularitet har flere stilt seg kritisk til kjernemuskeltrening [25-27]. Eyal Lederman publiserte i 2009 artikkelen «The myth of core stability» [25]. Her stilte Lederman spørsmål ved hvor viktige ulike kjernemuskler var for å stabilisere ryggsøylen. Videre diskuterte han påstander om hvordan kjernemuskeltrening (ikke) kan påvirke muskelaktivering og timing av kjernemuskelaktivitet i funksjonelle bevegelser, som ved utførelse av idrettsøvelser. Lederman avviste «løsningen» ved å bevisst (viljestyrt) aktivere kjernemuskler, som m. abdominis transversus, før en bevegelse igangsettes («hollowing» og «braching»). Bakgrunnen var at kjernemusklene – etter alt å dømme – styres med komplekse, bevegelsesspesifikke aktiveringsmønstre som ikke er mulig å gjenskape med isolert, viljestyrt muskelaktivering. Dette ble antydet allerede i 1954 av Bartelink, som mente at aktiveringen av kjernemuskler typisk er refleksbasert, og dermed utenfor viljestyrt muskelkontroll.

Med utgangspunkt i Ledermans argumentasjon kan vi si at rådende tankegang rundt kjernemuskeltrening forenkler og slik reduserer kjernemuskelegenskapene til noe vi kan «kjenne» og kontrollere bevisst. Men slik fungerer helt enkelt ikke motorikken vår. Viljestyrt kontroll av kjernemusklene kan tvert imot virke mot sin hensikt, fordi den kan forstyrre naturlige, svært komplekse, motoriske aktiveringsmønstre. Viljestyrt aktivering av kjernemusklene resulterer i koaktivering («co-contraction») av muskler rundt ryggsøylen, som øker den mekaniske belastningen på ryggsøylen (som teoretisk kan være en skaderisikofaktor i seg selv [28]), samtidig som det kan redusere postural kontroll (balanse) [29].

Hva er kjernemuskeløvelser?

· Ryggliggende bekkentilt med abdominal «hollowing» (trekker inn navlen).

· Ryggliggende bekkentilt med beinbevegelser uten å «slippe navlen» eller la korsryggen miste kontakt med underlaget («bracing»).

· Firefotsstående bekkentilt (på stabilt eller ustabilt underlag, som BOSU-ball).

· Firefotsstående med diagonal arm- og ben-strekk («bird dog»).

· Sittende bekkentilt på Swissball (eller liknende).

· Planken og varianter av denne, som side-planke og omvendt planke (statisk eller med bevegelse av armer/bein).

· Bekkenløft («glute bridge») og varianter av denne, som løft med ett bein.

· Statisk rygghev, som «Supermann».

· «Supermann» i slynge.

· Kabel med aksialt rotasjonsmoment, som «woodchop»-øvelser (men med ingen eller lite bruk av beina).

(Eksempler på det forfatterne anser er typiske kjernemuskeløvelser).

Troen på at m. transversus abdominis pre-aktiveres for å stabilisere ryggsøylen som et korsett ved bevegelse – frontet av det australske miljøet i Queensland – har blitt tilbakevist av en annen australsk gruppe [30-32]. Allison og medarbeidere viste nemlig at m. transversus abdominis kontraherer unilateralt (ensidig) når vi løfter én arm – og dermed ikke som et korsett. Den patologiske aktiveringsmekanismen hos personer med ryggplager kunne videre forklares med mindre rotasjon av ryggsøylen, som en kompensasjon for vond rygg. Lederman (2009) poengterte at det ikke foreligger overbevisende data for en sammenheng mellom dårlig kjernemuskelstabilitet og -styrke og ryggplager. Lederman (2009) trekker frem at selv om bukmusklenes funksjon endres og svekkes ved graviditet, overvekt og direkte traume (kirurgi), så øker nødvendigvis ikke forekomsten av ryggplager.

Kjernemuskeltrening baserer seg på at en nøytral rygg er avgjørende for å unngå ryggplager, og dette understrekes i utøvelsen av ulike kjernemuskeløvelser. En nøytral rygg, eller «rett rygg», er også det som anbefales i mange løfteteknikker, som ved knebøy og markløft. I en nylig litteraturgjennomgang hevdes det imidlertid at betydelig lumbal-fleksjon og -ekstensjon er vanlig og naturlig i ulike løft, selv hos styrke- og vektløftere [33]. Igjen vakler fundamentet til kjernemuskeltreningskonseptet.

Har kjernemuskeltrening et teoretisk rammeverk?

Tradisjonell styrketrening har et sterkt teoretisk rammeverk. Dette kan vi si fordi vi vet at styrketrening faktisk gjør oss sterkere, og vi kjenner de molekylære, cellulære og vevsstrukturelle mekanismene for adaptasjon [34, 35]. Styrke kan måles med kraftmålingsinstrumenter og med relativt enkel, klassisk mekanikk kan vi analysere og regne på kraftkravene i løfte-, hopp-, hurtighets- og kast-øvelser [36-38]. En rekke intervensjonsstudier har vist at styrketrening er prestasjonsfremmende i kraftidretter, som styrkeløft, vektløfting, kastøvelser og sprint- og hopp-/spenst-øvelser [39-42]. Selv i aerobe utholdenhetsidretter, som løping og sykling, er det god dokumentasjon for en moderat prestasjonseffekt av styrketrening [43].

I kontrast til styrketrening er kjernemuskeltrening vanskelig å definere [27]. Dette gjenspeiles i praksis – ikke minst blant Norges beste idrettsutøvere: Kjernemuskeltrening er ofte en (u)systematisk miks av (1) stabilitetstrening, (2) aerob, lokal, muskulær utholdenhetstrening, og mer sjeldent: (3) maksimal styrketrening. Kjernemuskeltrening er ikke en egen treningsform. Kjernemuskeltrening er ikke mer konkret enn trening av en gruppe muskler, som ligger rundt ryggsøylen.

Det er en utfordring at kjernemuskelsystemet er et så komplekst anatomisk område: Det består av om lag 30 muskler (bekkenbunn, abdominal-, paraspinale- og glutealmuskler, samt diafragma) med mange forskjellige funksjoner. I tillegg til å stabilisere og kontrollere ryggsøylen og bekkenet fungerer eksempelvis bukmuskler også som respirasjonsmuskler under anstrengelse. Kompleksiteten gjør det veldig vanskelig å vite hva vi konkret påvirker og hva som egentlig oppnås med kjernemuskeltrening. I forlengelsen av dette er en av argumentene mot kjernemuskeltrening nettopp at det ikke resulterer i målbare adaptasjoner. Årsaken er trolig at treningen ender i en «lapskaus» av ovennevnte treningsformer, som ikke gir tilstrekkelig stimuli for treningstilpasninger [27].

Kjernemuskeltrening bygger på premisset om at kjernemusklenes egenskaper er underutviklet og ikke oppfyller idrettens krav [17]. Dette betyr at kjernemusklene ikke makter å overføre kraft mellom muskler og ledd i armer og bein på en effektiv måte. Kjernemusklene er en såkalt «weak link» [44-46]. Med en slik tankegang vil, som eksempel, en svak kjernemuskulatur gjøre at en kulestøter «mister» energi i overføring fra stembeinet til støtarmen og kula. For en langrennsløper kan vi se for oss at problemet ligger i å overføre kraft via staver og ski til underlaget.

Kan det være at kjernemusklene typisk «henger etter» i muskelutviklingen hos idrettsutøvere? Finnes det holdepunkter for at utøvere utvikler muskler i armer og bein i utakt med kjernemusklene? Så vidt vi vet, foreligger det ingen observasjoner som direkte støtter dette. Tvert imot: Kjernemuskler vil, som andre muskler, aktiveres etter behov. Idrettsutøvere utvikler svært spesifikke muskel-, sene- og knokkel-egenskaper til idretten sin [47]. Dette inkluderer også kjernemusklene [48]. Det er for eksempel rapportert forskjeller i tykkelse på ulike bukmuskler hos brytere og judoutøvere [49]. Judoutøverne hadde kraftigere skrå bukmuskler enn bryterne i denne studien. Bryting og judo er kampidretter med ekstreme krav til kjernemusklene, og det synes rimelig at disse muskulære forskjellene kommer av de eiendommelige kampteknikkene, eller bevegelsesmønstrene, i idrettene. Det er også en typisk observasjon at juniorutøvere har mindre utviklet idrettsspesifikk muskulatur enn eliteutøvere. Dette peker i retning av at musklene gradvis utvikler seg avhengig av idrettens krav, men uavhengig av hvor på kroppen muskulaturen sitter. Her passer det å avslutte med Ledermans (2009) konklusjon (fritt oversatt): Tren på det du ønsker å bli bedre på, og unngå å fokusere på kjernemuskler!

Dokumentasjon på effekt av kjernemuskeltrening

Idrettspresentasjon

For å dokumentere effekten av kjernemuskeltrening kan vi diskutere og tolke muskelaktiveringsstudier (EMG-studier) og biomekaniske studier. Vi kan se på sammenhenger (korrelasjoner) mellom kjernemuskelegenskaper og prestasjonstester (tverrsnittsstudier). Men det eneste som gir grunnlag for å vurdere årsak-virkning, er randomiserte, kontrollerte intervensjonsstudier. I slike intervensjonsstudier må kjernemuskel-egenskaper, f.eks. kjernemuskelstabilitet, være den uavhengige variabelen, mens en prestasjonstest er den avhengige variabelen.

Det første problemet med å forske på kjernemuskeltrening er at det er vanskelig å teste og kvantifisere kjernemuskelegenskaper, noe som tydelig gjenspeiles i fraværet av standardiserte metoder og stor måleusikkerhet [50, 51]. Mange ulike tester er prøvd, men det er ingen konsensus om hvordan kjernemuskelegenskaper skal testes og kvantifiseres [52]. Et annet problem i denne sammenheng er at trening fungerer. Det at en studie kan vise at kjernemuskeltrening gir effekt på en spesiell funksjon eller prestasjon, er ikke særlig tilfredsstillende eller overbevisende, fordi det må sammenliknes med et aktuelt alternativ. Det er slik vi tester nye medisiner. En ny medisin bør testes mot standardbehandling, eller mot den beste medisinen tilgjengelig. Det foreligger enkelte spede forsøk [53-55], men i praksis er det ingen studier som har testet kjernemuskeltrening direkte mot tradisjonell tung styrketrening der øvelsesutvalget er tilpasset idretten og der frivektsøvelser naturlig stimulerer kjernemusklene [56].

Sæterbakken og medarbeidere [57] gjennomførte nylig en omfattende meta-analyse der de undersøkte effekten av det de kaller «trunk training». Dette kan sies å være en bred definisjon av kjernemuskeltrening – siden den inkluderer alle muskler i truncus. Effekten ble målt som forbedringer i prestasjonstester: Det vil si styrke, spenst, sprint og retningsendring (ved løping), samt idrettsspesifikke tester, eksempelvis svømming. Kort oppsummert viste meta-analysen små og moderate endringer (effektstørrelser) på idrettsspesifikke tester, spenst, styrke, sprint og retningsendringer, mens for muskulær utholdenhet var effekten stor. Det synes verdt å nevne at flere av de inkluderte studiene som viste gode effekter, var utført med barn og ungdom. Det var også inkludert et par studier som blandet inn generell beinstyrke og spensttrening, som betyr at kjernemuskeltreningseffekter ikke kan isoleres. I studiene Sæterbakken og medarbeidere så på, ble kjernemuskeltrening ikke sammenliknet med tradisjonell styrketrening, kun en kontrollgruppe.

Vi anerkjenner at vi raskt kan komme opp i semantiske problemer når vi diskuterer kjernemuskeltrening. Eksempelvis er vi ikke i tvil om at aksiale rotasjonsøvelser, som medisinballkast-varianter, er viktig for mange utøvere. Men vi klassifiserer denne type trening som grunnleggende «eksplosiv» styrketrening, og øvelsene er idrettsspesifikke. Ikke minst er fokus i majoriteten av slike øvelser på å skape kraft med beina som overføres til overkroppen – altså ikke med et isolert fokus på kjernemusklene.

Forebygging av idrettsskader

Premisset for skadeforebyggende trening generelt hviler på at vi har en type skade som har klinisk relevans, det vil si høy insidens og/eller prevalens, og at det er fremsatt en plausibel årsak-risiko-mekanisme som kan påvirkes med treningsøvelser. Og videre - at denne treningen faktisk reduserer skadehyppigheten. Kjernemuskeltrening oppfyller på ingen måte disse premissene. Det er nettopp her kjernemuskeltreningskonseptet har trådt feil: Redusert eller endret kjernemuskelstabilitet hos ryggpasienter har blitt antatt å være årsaksmekanismen, men observasjonene synes mer sannsynlig å være konsekvensene av ryggplagene (jf. omtale ovenfor).

I tillegg til at det ikke er evidens for en direkte kobling mellom ulike kjernemuskelegenskaper og idrettsskader generelt, viser det seg at screening av skaderisikofaktorer generelt har begrenset verdi [58]. Legger vi til fravær av teststandardisering og svak testreliabilitet (nevnt ovenfor), kan vi med nåværende kunnskapsgrunnlag si at det ikke er holdepunkter for hverken å teste eller screene kjernemuskelegenskaper, eller å trene kjernemuskulaturen spesifikt som skadeforebyggende tiltak.

Vi anerkjenner at det foreligger evidens for skadeforebyggende tiltak for ballspillutøvere, men dette er komplekse treningsprogram som inkluderer styrke- og nevromotoriske øvelser spesifikke for den aktuelle idretten (www.klokavskade.no). Å inkludere idrettsrelevante øvelser som trener kjernemuskler, er ikke urimelig som del av treningen til hvilken som helst idrett, men isolerte kjernemuskeløvelser bør ikke dominere i tid og omfang. Det bør heller ikke stilles forventninger til skadeforebyggende effekter av disse øvelsene isolert sett.

Rehabilitering av uspesifikke ryggplager

Kjernemuskeltrening er vist å ha positive effekter for pasienter med uspesifikke ryggplager, hvert fall på kort sikt [59], men dette kan trolig også forklares av pasient-terapeutiske forhold og placeboeffekten [60, 61]. Det er videre eksempler på at kjernemuskeltrening kan gi positive effekter på ryggplager, men uten at dette er relatert til endringer i kjernemuskelfunksjon [62]. I det store og hele har ikke kjernemuskeltrening vist seg å være vesentlig bedre enn annen trening eller behandling for uspesifikke ryggplager [63].

I praksis mener vi imidlertid at kjernemuskeltrening kan være en god inngang til trening hos enkelte ryggpasienter med uspesifikke smerter. Øvelser i liggende og fire-fotsstående kan for enkelte være en fin start, men så bør det være progresjon til mer funksjonelle øvelser i stående [64].

Negative effekter av kjernemuskeltrening

Kjernemuskeltrening vil for de fleste uten ryggplager være virkningsløst, samtidig som det vil ta opp tid som kunne blitt benyttet til annen trening. Resultatet av dette kan bli tapt treningsutbytte. Verre kan det bli om idrettsutøvere er så bevisste på kjernemusklene og ryggsøyle- og bekken-posisjoner at det hindrer automatiserte bevegelser og teknikkutvikling. Å konsentrere seg om kjernemusklene gir et indre fokus som generelt er vist å være underlegent ytre fokus under motorisk læring og ferdighetsutvikling [65].

Vi støtter Paul O'Sullivan [66] som foreslo: “the term stabilization and core stability may lead to fear, abnormal body focus and reinforces pain-related movement and avoidance behaviours, hypervigilance, catastrophizing, pain and disability fuelling the vicious cycle of pain in persons suffering from LBP” (LBP: low back pain). Vi mener dette også er overførbart til personer uten ryggplager, ikke minst idrettsutøvere.

Avslutning

Kjernemuskeltrening er godt innarbeidet i norsk idrett, fra mosjons- til elitenivå. Men kjernemuskeltreningens anseelse står i kontrast til et brokete teoretisk rammeverk og en nærmest fraværende vitenskapelig dokumentasjon for at denne treningen virker. Kjernemuskeltrening er ikke en definert treningsform eller -metode. Det er simpelthen trening av en gruppe muskler. Vi mener at kjernemuskeltreningskonseptet er reduksjonistisk i kraft av at en isolert del av kroppen ses på som generelt prestasjonsbegrensende. Kjernemuskeltrening har etter vår oppfatning blitt tildelt alt for stor betydning for idrettsutøvere på alle nivåer, både som skadeforebyggende og prestasjonsfremmende tiltak. Faren med dette er at kjernemuskeltrening tar opp plassen til tradisjonell styrketrening og annen relevant trening. Vi ser ingen problemer med å bruke klassiske kjernemuskeløvelser i en innledende del av rehabiliteringen hos pasienter med uspesifikke ryggplager. Problemet oppstår imidlertid ved fravær av progresjon i øvelsesutvalget.

Referanser

1. Bartelink, D.L., The role of abdominal pressure in relieving the pressure on the lumbar intervertebral discs. J Bone Joint Surg Br, 1957. 39-B(4): p. 718-25 http://dx.doi.org/10.1302/0301-620X.39B4.718.

2. Bergmark, A., Stability of the lumbar spine. A study in mechanical engineering. Acta Orthop Scand Suppl, 1989. 230: p. 1-54 http://dx.doi.org/10.3109/17453678909154177.

3. Panjabi, M.M., The stabilizing system of the spine. Part I. Function, dysfunction, adaptation, and enhancement. J Spinal Disord, 1992. 5(4): p. 383-9; discussion 397 http://dx.doi.org/10.1097/00002517-199212000-00001.

4. Panjabi, M.M., The stabilizing system of the spine. Part II. Neutral zone and instability hypothesis. J Spinal Disord, 1992. 5(4): p. 390-6; discussion 397 http://dx.doi.org/10.1097/00002517-199212000-00002.

5. Hodges, P.W. and C.A. Richardson, Inefficient muscular stabilization of the lumbar spine associated with low back pain. A motor control evaluation of transversus abdominis. Spine, 1996. 21(22): p. 2640-2650.

6. Hodges, P.W., Is there a role for transversus abdominis in lumbo-pelvic stability? Man Ther, 1999. 4(2): p. 74-86 http://dx.doi.org/10.1054/math.1999.0169.

7. Hodges, P.W. and C.A. Richardson, Altered trunk muscle recruitment in people with low back pain with upper limb movement at different speeds. Arch Phys Med Rehabil, 1999. 80(9): p. 1005-12 http://dx.doi.org/10.1016/s0003-9993(99)90052-7.

8. Hodges, P.W., The role of the motor system in spinal pain: implications for rehabilitation of the athlete following lower back pain. J Sci Med Sport, 2000. 3(3): p. 243-53 http://dx.doi.org/10.1016/s1440-2440(00)80033-x.

9. Hodges, P.W., Core stability exercise in chronic low back pain. Orthop. Clin. North Am, 2003. 34(2): p. 245-254.

10. Richardson, C., et al., Therapeutic Exercise for Spinal Segmental Stabilization in Low Back Pain. 1999, Edinburgh: Churchill Livingstone

11. McGill, S.M. and R.W. Norman, Reassessment of the role of intra-abdominal pressure in spinal compression. Ergonomics, 1987. 30(11): p. 1565-88 http://dx.doi.org/10.1080/00140138708966048.

12. Cholewicki, J. and S.M. McGill, Mechanical stability of the in vivo lumbar spine: implications for injury and chronic low back pain. Clin Biomech (Bristol, Avon), 1996. 11(1): p. 1-15 http://dx.doi.org/10.1016/0268-0033(95)00035-6.

13. McGill, S.M., Low back stability: from formal description to issues for performance and rehabilitation. Exerc Sport Sci Rev, 2001. 29(1): p. 26-31 http://dx.doi.org/10.1097/00003677-200101000-00006.

14. Yingling, V.R., J.P. Callaghan, and S.M. McGill, The porcine cervical spine as a model of the human lumbar spine: an anatomical, geometric, and functional comparison. J Spinal Disord, 1999. 12(5): p. 415-23.

15. Vera-Garcia, F.J., et al., Effects of abdominal stabilization maneuvers on the control of spine motion and stability against sudden trunk perturbations. J Electromyogr Kinesiol, 2007. 17(5): p. 556-67 http://dx.doi.org/10.1016/j.jelekin.2006.07.004.

16. Akuthota, V., et al., Core stability exercise principles. Curr Sports Med Rep, 2008. 7(1): p. 39-44 http://dx.doi.org/10.1097/01.CSMR.0000308663.13278.69.

17. Willardson, J.M., Core stability training: applications to sports conditioning programs. J Strength Cond Res, 2007. 21(3): p. 979-85 http://dx.doi.org/10.1519/R-20255.1.

18. Bliss, L.S. and P. Teeple, Core stability: the centerpiece of any training program. Curr Sports Med Rep, 2005. 4(3): p. 179-83 http://dx.doi.org/10.1007/s11932-005-0064-y.

19. Vleeming, A., et al., The posterior layer of the thoracolumbar fascia. Its function in load transfer from spine to legs. Spine (Phila Pa 1976), 1995. 20(7): p. 753-8.

20. Santana, J.C., S.M. McGill, and L.E. Brown, Anterior and Posterior Serape: The Rotational Core. Strength Cond J, 2015. 37(5): p. 8-13.

21. Kibler, W.B., J. Press, and A. Sciascia, The role of core stability in athletic function. Sports Med, 2006. 36(3): p. 189-98 http://dx.doi.org/10.2165/00007256-200636030-00001.

22. Bråten, M., et al., Buk- og ryggtrening: prester bedre, hold deg skadefri. 2006: Gyldendal undervisning.

23. Clark, D.R., M.I. Lambert, and A.M. Hunter, Contemporary perspectives of core stability training for dynamic athletic performance: a survey of athletes, coaches, sports science and sports medicine practitioners. Sports Med Open, 2018. 4(1): p. 32 http://dx.doi.org/10.1186/s40798-018-0150-3.

24. Saeterbakken, A.H., et al., The Effects of Trunk Muscle Training on Physical Fitness and Sport‑Specific Performance in Young and Adult Athletes: A Systematic Review and Meta‑Analysis. Sports Med, 2022 http://dx.doi.org//doi.org/10.1007/s40279-021-01637-0.

25. Lederman, E., The myth of core stability. J Bodyw Mov Ther, 2010. 14(1): p. 84-98 http://dx.doi.org/10.1016/j.jbmt.2009.08.001.

26. Prieske, O., T. Muehlbauer, and U. Granacher, The Role of Trunk Muscle Strength for Physical Fitness and Athletic Performance in Trained Individuals: A Systematic Review and Meta-Analysis. Sports Med, 2016. 46(3): p. 401-19 http://dx.doi.org/10.1007/s40279-015-0426-4.

27. Wirth, K., et al., Core Stability in Athletes: A Critical Analysis of Current Guidelines. Sports Med, 2017. 47(3): p. 401-414 http://dx.doi.org/10.1007/s40279-016-0597-7.

28. Granata, K.P. and W.S. Marras, Cost-benefit of muscle cocontraction in protecting against spinal instability. Spine (Phila Pa 1976), 2000. 25(11): p. 1398-404 http://dx.doi.org/10.1097/00007632-200006010-00012.

29. Reeves, N.P., et al., Trunk antagonist co-activation is associated with impaired neuromuscular performance. Exp Brain Res, 2008. 188(3): p. 457-63 http://dx.doi.org/10.1007/s00221-008-1378-9.

30. Allison, G.T. and S.L. Morris, Transversus abdominis and core stability: has the pendulum swung? Br J Sports Med, 2008. 42(11): p. 930-1 http://dx.doi.org/10.1136/bjsm.2008.048637.

31. Morris, S.L., B. Lay, and G.T. Allison, Corset hypothesis rebutted--transversus abdominis does not co-contract in unison prior to rapid arm movements. Clin Biomech (Bristol, Avon), 2012. 27(3): p. 249-54 http://dx.doi.org/10.1016/j.clinbiomech.2011.09.007.

32. Allison, G.T., S.L. Morris, and B. Lay, Feedforward responses of transversus abdominis are directionally specific and act asymmetrically: implications for core stability theories. J Orthop Sports Phys Ther, 2008. 38(5): p. 228-37 http://dx.doi.org/10.2519/jospt.2008.2703.

33. Howe, L.P. and G. Lehman, Getting out of neutral: the risks and rewards of lumbar spine flexion during lifting exercises. Strength Cond J, 2021. 60: p. 19-31.

34. Folland, J.P. and A.G. Williams, The adaptations to strength training : morphological and neurological contributions to increased strength. Sports Med, 2007. 37(2): p. 145-68 http://dx.doi.org/10.2165/00007256-200737020-00004.

35. Schoenfeld, B.J., et al., Resistance Training Recommendations to Maximize Muscle Hypertrophy in an Athletic Population: Position Stand of the IUSCA. Int J Strength Cond, 2021. 1(1).

36. Morin, J.B. and P. Samozino, Interpreting Power-Force-Velocity Profiles for Individualized and Specific Training. Int. J Sports Physiol Perform, 2016. 11(2): p. 267-272 http://dx.doi.org/2015-0638 [pii];10.1123/ijspp.2015-0638 [doi].

37. Blazkiewicz, M., B. Lyson, and A. Wit, Mechanical energy flows between body segments in ballistic track-and-field movements (shot put, discus, javelin) as a performance evaluation method. Acta Bioeng Biomech, 2019. 21(1): p. 31-36.

38. Garhammer, J., Energy flow during Olympic weight lifting. Med Sci Sports Exerc, 1982. 14(5): p. 353-360.

39. Young, W.B., Transfer of strength and power training to sports performance. Int J Sports Physiol Perform, 2006. 1: p. 74-83.

40. Suchomel, T.J., S. Nimphius, and M.H. Stone, The Importance of Muscular Strength in Athletic Performance. Sports Med, 2016. 46(10): p. 1419-1449 http://dx.doi.org/10.1007/s40279-016-0486-0 [doi];10.1007/s40279-016-0486-0 [pii].

41. Cronin, J., T. Ogden, and T. Lawton, Does increasing maximal strength improve sprint running performance? Strength Cond J, 2007. 29(3): p. 86-95.

42. Behringer, M., et al., Effects of strength training on motor performance skills in children and adolescents: a meta-analysis. Pediatr Exerc Sci, 2011. 23(2): p. 186-206.

43. Schumann, M., et al., Compatibility of Concurrent Aerobic and Strength Training for Skeletal Muscle Size and Function: An Updated Systematic Review and Meta-Analysis. Sports Med, 2021 http://dx.doi.org/10.1007/s40279-021-01587-7.

44. La Scala Teixeira, C.V., et al., "You're Only as Strong as Your Weakest Link": A Current Opinion about the Concepts and Characteristics of Functional Training. Front Physiol, 2017. 8: p. 643 http://dx.doi.org/10.3389/fphys.2017.00643.

45. La Scala Teixeira, C.V., et al., Ten important facts about core training. ACSM's Health & Fitness Journal, 2019. 21(1): p. 16-21.

46. Silfies, S.P., et al., Critical review of the impact of core stability on upper extremity athletic injury and performance. Braz J Phys Ther, 2015. 19(5): p. 360-8 http://dx.doi.org/10.1590/bjpt-rbf.2014.0108.

47. Sanchis-Moysi, J., et al., Bone and lean mass inter-arm asymmetries in young male tennis players depend on training frequency. Eur J Appl Physiol, 2010. 110(1): p. 83-90 http://dx.doi.org/10.1007/s00421-010-1470-2.

48. Sanchis-Moysi, J., et al., Large asymmetric hypertrophy of rectus abdominis muscle in professional tennis players. PLoS One, 2010. 5(12): p. e15858 http://dx.doi.org/10.1371/journal.pone.0015858.

49. Iwai, K., et al., Sport-specific characteristics of trunk muscles in collegiate wrestlers and judokas. J Strength Cond Res, 2008. 22(2): p. 350-8 http://dx.doi.org/10.1519/JSC.0b013e3181635d25.

50. Maaswinkel, E., et al., Methods for assessment of trunk stabilization, a systematic review. J Electromyogr Kinesiol, 2016. 26: p. 18-35 http://dx.doi.org/10.1016/j.jelekin.2015.12.010.

51. Waldhelm, A. and L. Li, Endurance tests are the most reliable core stability related measurements. J Sport Health Sci, 2012. 1(2): p. 121-128.

52. Haugen, T., L. Haugvad, and V. Røstad, Effects of Core-Stability Training on Performance and Injuries in Competitive Athletes. Sportscience, 2016. 20: p. 1-7.

53. Jamison, S.T., et al., Randomized controlled trial of the effects of a trunk stabilization program on trunk control and knee loading. Med Sci Sports Exerc, 2012. 44(10): p. 1924-34 http://dx.doi.org/10.1249/MSS.0b013e31825a2f61.

54. Sung, D.J., et al., Effects of core and non-dominant arm strength training on drive distance in elite golfers. J Sport Health Sci, 2016. 5(2): p. 219-225.

55. Butcher, S.J., et al., The effect of trunk stability training on vertical takeoff velocity. J Orthop Sports Phys Ther, 2007. 37(5): p. 223-31 http://dx.doi.org/10.2519/jospt.2007.2331.

56. Hamlyn, N., D.G. Behm, and W.B. Young, Trunk muscle activation during dynamic weight-training exercises and isometric instability activities. J Strength Cond Res, 2007. 21(4): p. 1108-12 http://dx.doi.org/10.1519/R-20366.1.

57. Saeterbakken, A.H., et al., The Effects of Trunk Muscle Training on Physical Fitness and Sport-Specific Performance in Young and Adult Athletes: A Systematic Review and Meta-Analysis. Sports Med, 2022 http://dx.doi.org/10.1007/s40279-021-01637-0.

58. Bahr, R., Why screening tests to predict injury do not work-and probably never will...: a critical review. Br J Sports Med, 2016. 50(13): p. 776-80 http://dx.doi.org/10.1136/bjsports-2016-096256.

59. Coulombe, B.J., et al., Core Stability Exercise Versus General Exercise for Chronic Low Back Pain. J Athl Train, 2017. 52(1): p. 71-72 http://dx.doi.org/10.4085/1062-6050-51.11.16.

60. Bialosky, J.E., et al., The mechanisms of manual therapy in the treatment of musculoskeletal pain: a comprehensive model. Man Ther, 2009. 14(5): p. 531-8 http://dx.doi.org/10.1016/j.math.2008.09.001.

61. Kinney, M., et al., The impact of therapeutic alliance in physical therapy for chronic musculoskeletal pain: A systematic review of the literature. Physiother Theory Pract, 2020. 36(8): p. 886-898 http://dx.doi.org/10.1080/09593985.2018.1516015.

62. Mannion, A.F., et al., Spine stabilisation exercises in the treatment of chronic low back pain: a good clinical outcome is not associated with improved abdominal muscle function. Eur Spine J, 2012. 21(7): p. 1301-10 http://dx.doi.org/10.1007/s00586-012-2155-9.

63. Saragiotto, B.T., et al., Motor control exercise for chronic non-specific low-back pain. Cochrane Database Syst Rev, 2016(1): p. CD012004 http://dx.doi.org/10.1002/14651858.CD012004.

64. O'Sullivan, P.B., Lumbar segmental 'instability': clinical presentation and specific stabilizing exercise management. Man Ther, 2000. 5(1): p. 2-12 http://dx.doi.org/10.1054/math.1999.0213.

65. Chua, L.K., et al., Superiority of external attentional focus for motor performance and learning: Systematic reviews and meta-analyses. Psychol Bull, 2021. 147(6): p. 618-645 http://dx.doi.org/10.1037/bul0000335.

66. O'Sullivan, P., It's time for change with the management of non-specific chronic low back pain. Br J Sports Med, 2012. 46(4): p. 224-7 http://dx.doi.org/10.1136/bjsm.2010.081638.

© Author(s) (or their employer(s)) 2022. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.

Powered by Labrador CMS