Det handler om mer enn bare hofta: En intervjustudie om kommunale fysioterapeuters erfaringer med oppfølging av skrøpelige eldre etter hoftebrudd

Amalie Hempel, MSc., spesialfysioterapeut, FMR Vesterålen Døgnrehabilitering, Nordlandssykehuset og fysioterapiseksjonen ved Universitetssykehuset, Nord-Norge, Tromsø. amalie.hempel@hotmail.com.

Ellen Dahl Gundersen, dosent i helsevitenskap med fordypning i helsefremmende arbeid, Universitetet i Agder.

Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 19.september 2025. Studien artikkelen er basert på er godkjent av SIKT (referansenummer 239537) og av forskningsetisk komité ved Universitetet i Agder. Ingen interessekonflikter oppgitt.

PDF

Sammendrag

Hensikt: Norge har en aldrende befolkning og økende prevalens for hoftebrudd, som er assosiert med høy dødelighetsrate. Retningslinjer for rehabilitering av pasientgruppen gjelder kun spesialisthelsetjenesten, og det er behov for kunnskap om fysioterapeuters erfaringer fra et kommunalt perspektiv. Hensikten med studien var å få innsikt i kommunale fysioterapeuters erfaringer med oppfølgingen av skrøpelige eldre etter hoftebrudd.

Design, materiale og metode: Studien har et kvalitativt studiedesign, med datainnsamling fra individuelle semi-strukturerte intervjuer av åtte kommunale fysioterapeuter. Datamaterialet ble analysert tematisk.

Funn: Fysioterapeutene erfarte skrøpelige eldre etter hoftebrudd som en mangfoldig pasientgruppe med sammensatte behov. Oppfølgingen utgjorde en kompleks oppgave, og de erfarte sprikende samhandling i tjenestene. Studien belyser ulikt tilbud til pasientgruppen, hvor de skrøpeligste fikk minst oppfølging, men samtidig gjennomgående vektlegging av helsefremmende prinsipper og sekundærforebygging.

Konklusjon: Studien peker på fysioterapeuters sentrale rolle i rehabiliterende og forebyggende helsearbeid rettet mot skrøpelige eldre etter hoftebrudd. Studien indikerer behov for nytenkning omkring ressursbruk samt en felles forståelsesramme av funksjon på tvers av profesjoner og tjenestenivå.

Nøkkelord: skrøpelige eldre, hoftebrudd, rehabilitering, forebygging, kvalitativ metode. 

Abstract

“More Than Just the Hip”: A Qualitative Study of Physiotherapists’ Experiences with Follow-Up of Frail Older Adults After Hip Fracture 

Purpose: Norway has an aging population and an increasing prevalence of hip fractures, which is associated with high mortality rates. Rehabilitation guidelines for this patient group apply to specialist health services, and there is a lack of knowledge about physiotherapists’ experiences from a municipal perspective. The aim of this study was to gain knowledge about municipal physiotherapists’ experiences with the follow-up of frail older adults after hip fracture.

Design, material and methods: The study has a qualitative design, based on individual semi-structured interviews of eight municipal physiotherapists. The data was analyzed thematically.

Findings: The physiotherapists experienced frail older adults after hip fracture as a diverse group with complex needs. Follow-up was perceived as a complex task, and the physiotherapists experienced fragmented collaboration across services. The study highlights variations in follow-up, where the most frail patients often received the least care. Nevertheless, the follow-up was generally characterized by a health-promoting and secondary preventive approach.

Conclusion: The study emphasizes physiotherapists’ key role in rehabilitation and preventive health care for frail older adults after hip fracture. The study indicates a need for rethinking resource allocation and promoting a shared framework for understanding of function across professions and levels of care.

Keywords: frail older adults, hip fracture, rehabilitation, prevention, qualitative method

Innledning

Norge ligger på verdenstoppen i antall hoftebrudd (1). Hvert år gjennomgår rundt 9000 mennesker i Norge hoftebrudd på grunn av lavenergitraume, som fall fra egen høyde (1). Hoftebrudd er assosiert med høy dødelighetsrate (2). Om lag 1 av 10 pasienter dør innen de 30 første dagene (3), 1 av 4 dør i løpet av et år (4), mens dødeligheten er 60% etter fem år (5). Skrøpelighet er hovedkjennetegnet på en geriatrisk pasient som har redusert motstandskraft til å tåle sykdom, stress og belastninger (6). Med en aldrende befolkning i Norge (7), vil prevalensen for hoftebrudd øke. Det er anslått en dobling av antall hoftebrudd innen 2050 (8). Hoftebrudd er forbundet med betydelig lidelse for pasienter, samtidig som det legger press på dagens helsevesen og utgjør en samfunnsøkonomisk byrde (1).

Dette understøtter viktigheten av å utforske tematikken.

Fysioterapeuter er viktige bidragsytere i tverrfaglig behandling av hoftebrudd, fra innleggelse i sykehus til videre behandling og fallforebygging i pasientforløpet (1). Kommunal oppfølging er aktuelt for de fleste pasientene, for å oppnå «best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse» i henhold til gjeldende definisjon av rehabilitering (9, § 3). Som lovfestet kommunal oppgave skal rehabiliteringen fokusere på tidlig innsats og helhetlige koordinerte pasientforløp hvor pasienten settes i fokus (10, 11). Det foreligger ingen øvrige føringer for organisering av fysioterapitjenestene.

En norsk kunnskapsoppsummering fra 2009 (12) viste til manglende konsensus omkring anbefalt opptrening etter hoftebrudd, sviktende samarbeid mellom nivåer i helsetjenesten, samt fraværende dokumentasjon av hvorvidt helsehjelpen var behovsrettet og likeverdig. Nyere norsk forskning har vist til stor variasjon i mengden fysioterapi til hoftebruddspasienter (13). Skrøpelige eldre med demenssykdom ble oftere nedprioritert av kommunale fysioterapeuter på grunn av mangel på tid og ressurser (14). Internasjonalt er det belyst at tjenester gitt av kompetente fysioterapeuter er avgjørende for tilfredshet hos skrøpelige eldre etter hoftebrudd. Det kommer også fram at individtilpassede tjenester bør tilbys gjennom hele rehabiliteringsforløpet (15). Manglende individualisering og ineffektiv kommunikasjon mellom helsepersonell kan medvirke til at pasienter føler seg sårbare ved overganger fra sykehus til hjemmet (16).

Internasjonale retningslinjer viser til videre behandlingsfokus etter hoftebrudd på de ulike arenaene i pasientforløpet (17). Retningslinjene er knyttet opp mot rammeverket Internasjonal Klassifikasjon for funksjon, funksjonshemming og helse (ICF) (18), som bygger på en biopsykososial forståelse av helse og funksjonsevne, og anvendes både innen kliniske rehabiliteringsprosesser og forskning. Norske retningslinjer (1) omhandler i hovedsak rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, og det mangler kunnskap om fysioterapeuters erfaringer med oppfølging av pasientgruppen i kommunehelsetjenesten.

Hensikten med denne studien var å få innsikt i kommunale fysioterapeuters erfaringer med oppfølging av skrøpelige eldre pasienter etter hoftebrudd.

Metode

Studien hadde et kvalitativt design, med en fenomenologisk-hermeneutisk forankring som vektlegger både forståelse og fortolkning (19). Høsten 2023 ble det gjennomført individuelle intervjuer av totalt åtte fysioterapeuter som arbeidet i en kommunal fysioterapitjeneste og hadde erfaringer med skrøpelige eldre etter hoftebrudd. Intervjupersonene ble rekruttert ved at fagkoordinator i aktuelle kommune videreformidlet skriftlig informasjon om studien til alle fysioterapeutene. De som ønsket å delta tok direkte kontakt med førsteforfatter, som gjennomførte alle intervjuene. Deltakelse var frivillig, og intervjupersonene kunne trekke sitt samtykke når som helst. Studien var godkjent av Personverntjenester for forskning (SIKT) (Referansenummer 239537) og forskningsetisk komité ved Universitetet i Agder.

Fysioterapeutene hadde individuell oppfølging i pasientens hjem, hverdagsrehabiliteringsteam og/eller omsorgssenter. Det ble benyttet en semistrukturert intervjuguide hvor spørsmålene omhandlet innholdet i pasientoppfølgingen, ICF, samarbeidsrutiner og prioriteringer. Intervjuene varte i 40-70 minutter. Lydopptak ble transkribert til tekst.

Datamaterialet ble analysert tematisk, inspirert av den refleksive tilnærmingen til Braun og Clarke, som inneholder seks faser (20). Fase 1 besto av å gjøre seg kjent med datamaterialet ved gjennomlesninger av transkripsjoner og notater fra intervjuene. I fase 2 ble rundt 400 meningsbærende enheter fra intervjuene kodet gjennom fortetting og fortolkning av innholdet. I fase 3 begynte prosessen med konstruering av temaer, som ble videreutviklet og koblet sammen i fase 4. Temaene ble sjekket opp mot de opprinnelige kodene og meningsbærende enhetene, og tankekart ble brukt som støtteverktøy. I fase 5 ble temaene definert og navngitt. Denne fasen foregikk parallelt med fase 6, hvor teksten ble skrevet ut, med inkludering av sitater som illustrerte innholdet i temaene. Temanavnene ble justert underveis for å sikre at de dekket datamaterialet. Analyseprosessen endte med tre hovedtemaer og tilhørende undertemaer. Eksempel på analyseprosessen er gjengitt i Tabell 1.

Funn

Intervjupersonene erfarte at skrøpelige eldre etter hoftebrudd var en mangfoldig pasientgruppe med sammensatte behov, som representerte en kompleks oppgave for fysioterapeuten, med sprikende samhandling i tjenestene (se Figur 1).

En mangfoldig pasientgruppe med sammensatte behov

Fysioterapeutene erfarte at de pasientene som var motiverte og ressurssterke og som enten hadde tilstedeværende pårørende, opprinnelig høyt funksjonsnivå eller erfaring med fysioterapi, var de som oftest gjennomgikk vellykkede rehabiliteringsforløp. Redusert kognisjon og lavt funksjonsnivå før hoftebruddet representerte som regel utfordringer i oppfølgingen. Fysioterapeutene hadde gjennomgående tett oppfølging av pasientene, da alle, uavhengig av utgangspunkt, kunne bli påvirket av å gjennomgå et hoftebrudd. En av fysioterapeutene sa dette:

«Det som er fint å se, er helheten i dette. Ikke bare tenke på den hofta som skal rehabiliteres, men at den hofta er i et menneske».

Intervjupersonene erfarte likevel at det var de aller skrøpeligste pasientene som mottok minst fysioterapioppfølging. Dette gjaldt pasienter som hadde sykehjemsplass og påvist demenssykdom. Øvrige hoftebruddpasienter ble høyt prioritert. Pasienter uten hjelpebehov fra tidligere ble ofte tilbudt tverrfaglig rehabiliteringsteam, med kort ventetid og hyppig oppfølging. Begrenset kapasitet i tjenesten ble forklart som årsak til mindre oppfølging av de skrøpeligste pasientene. Fysioterapeutene opplevde dette som uheldig, illustrert ved følgende sitat:

«Mer ressurser vil alltid gi bedre tid og mer kapasitet til å prioritere. (...) Skulle gjerne vært mer inne spesielt hos dem med kognitiv svikt, for de trenger mer oppfølging».

En kompleks oppgave for fysioterapeuten

Intervjupersonene hadde fokus på både rehabilitering av det aktuelle hoftebruddet og forebygging av videre funksjonsfall. De så fysioterapi som en avgjørende tjeneste for at pasientene kunne gjenvinne habituell tilstand og eventuelt heve reservekapasiteten for å håndtere fremtidige sykdomsperioder. Å hindre videre funksjonsfall var viktig for å opprettholde selvstendighet og mestring hos pasientene. Dette innebefattet grundig kartlegging av fallfare, samarbeid med ergoterapeuter om tilrettelegging av hjemmet og igangsetting av treningstiltak, med vekt på egentrening. En av fysioterapeutene uttrykte:

«Jeg prøver å få dem til å forstå at de er avhengig av å holde seg vedlike, som fallforebygging, slik at det ikke skjer en gang til».

Fysioterapeutene jobbet ut fra en biopsykososial modell og et helhetlig syn på helse. De hadde varierende kjennskap til ICF som teoretisk rammeverk, men alle domenene i rammeverket var integrert i beskrivelsene deres av pasientoppfølgingen. Aktivitetsaspektet ble mest vektlagt, og nært koblet til pasientenes målsettinger. En fysioterapeut beskrev det slik:

«Hvis pasienten har som mål å komme inn og ut av bil, er det relevant å trene på det når pasienten er klar for det. Så jeg tenker både aktivitetsrettet trening, spesifikk styrke og bevegelighet for hoften».

Fysioterapeutene erfarte stor grad av faglig frihet, men også ansvar i oppfølgingen av skrøpelige eldre etter hoftebrudd. De tok selvstendige avgjørelser og justerte hyppighet og innhold i oppfølgingen etter pasientens behov, mål og ønsker, med vektlegging av brukermedvirkning og selvbestemmelse. Fysioterapeutene hadde også en viss grad av frihet til å øke varigheten på oppfølgingen og gjøre individuelle vurderinger i hver enkelt sak dersom det kunne fremme selvstendighet, minske hjelpebehov og gi pasienten mulighet til å bo i eget hjem. Samtidig var de begrenset av tjenesteforvaltningens beslutninger, ettersom noen rehabiliteringstjenester var vedtaksfestet. Friheten i oppfølgingen kom også med et ansvar for å tilby likeverdige tjenester innad i kommunen, og gjøre faglige vurderinger for å sikre progresjon hos pasientene. En av fysioterapeutene beskrev hvordan dette kunne oppleves utfordrende:

«For å gi mest mulig lik tjeneste til alle innbyggere, så ville det vært veldig feil hvis jeg jobber i en del av kommunen hvor pasienten får oppfølging fire ganger i uka, mens på den andre siden er det én gang i uka».

Sprikende samhandling i tjenestene

Intervjupersonene beskrev et godt samarbeid med andre fysioterapeuter i kommunen. De hadde lav terskel for å gå innom hverandre og etablere kontakt med pasientene før overføring fra én tjeneste til en annen. Flere faktorer ble trukket frem som styrkende for fysioterapisamarbeidet, deriblant felles journalsystem, faste treffpunkter, telefonisk kontakt, samlokalisering, teamarbeid, organisering under samme leder og god kjennskap til hverandre. Samtidig beskrev intervjupersonene utfordringer knyttet til manglende struktur i tverrfaglige møter, flere ulike koordinatorer på sykehjem å forholde seg til, tidspress i hjemmetjenesten og ulik ledelse i sonene. En av dem uttrykte:

«De er jo på en helt annen planet i den situasjonen, for hjemmetjenesten har en del lister de skal gå etter (...). Så det er ikke alltid like enkelt å få de til å forstå at det å sette av fem minutter ekstra for å gjøre et treningstiltak er godt investert tidsbruk».

Fysioterapeutene etterspurte avklaring av ansvar og oppgaver når de reduserte tilsyn hos pasienter som trengte videre mobilisering. De så etter muligheter for å inkludere og veilede annet helsepersonell i aktivisering av pasientene. Fysisk avstand og manglende treffpunkter begrenset samhandlingen med spesialisthelsetjenesten. Skriftlig informasjon i pasientoverganger fra sykehus til kommune inneholdt sjelden utfyllende beskrivelser om fysisk funksjon dersom ikke sykehusfysioterapeut var involvert. God informasjonsflyt og samarbeid mellom fagpersoner ble presisert som betydningsfullt for sømløse overganger i pasientforløpet.

Diskusjon

Hensikten med studien var å få innsikt i kommunale fysioterapeuters erfaringer med oppfølging av skrøpelige eldre pasienter etter hoftebrudd. Funnene viste at dette ble erfart som en mangfoldig pasientgruppe med sammensatte behov, som utgjorde en kompleks oppgave for fysioterapeutene, og hvor samhandling i tjenestene var sprikende.

Fysioterapeutene erfarte at de mest skrøpelige pasientene ble prioritert lavere enn pasienter med antatt høyere funksjonsnivå, til tross for at de mente denne gruppen hadde behov for mer og tettere oppfølging. Funnene har støtte i en kunnskapsoppsummering (12) hvor det påpekes svikt i prioriteringer, planlegging og tilgjengelige ressurser. Tidligere forskning har også vist at pasienter med demenssykdom sto i størst fare for å bli nedprioritert (14). Riktignok hentyder nasjonal veileder at pasientens totalsituasjon, ressurser og potensial skal vurderes ved igangsetting av funksjons- og mestringsfremmende tiltak (21). Dersom de ressurssterke gruppene prioriteres foran de som ikke har ressurser til å hevde sine rettigheter, oppfattes likevel ikke føringene om likeverdige helsetjenester å bli etterfulgt, jamfør Helse- og omsorgsdepartementets melding om prioritering (22). Funnene understøtter i stor grad Nasjonal helse- og samhandlingsplan (23), som henstiller til at ressursene skal settes inn der de gjør mest nytte. Dette legger implisitt føringer for tydelige prioriteringer og ujevn behandling. I lys av ICF (18) kan prioriteringer forstås ut fra et potensial om gjenvinning av aktivitets- eller deltakelsesnivå, som på sykehjem trolig er mer marginalt. Samtidig er mestring og livskvalitet uttalte mål i reformen Leve hele livet (24), noe «målrettet bruk av fysisk trening» på sykehjem er et virkemiddel for. Det kan på denne bakgrunn argumenteres for at fysioterapeuter skal ha en sentral rolle i fysisk trening hos en mangfoldig pasientgruppe med sammensatte behov, uavhengig av omsorgsnivå. Dette reiser spørsmål om det trengs styrkede ressurser for å sikre likeverdig helsetjenester, slik at kommunale fysioterapeuter kan bidra mest mulig med sin kompetanse til alle pasienter med behov, særlig med en forventet dobling av antall hoftebrudd innen 2050 (8).

Sekundærforebygging av nye fall- og bruddhendelser var et gjennomgående fokusområde i fysioterapeutenes beskrivelser av pasientoppfølgingen, i tråd med et av målene i reformen Leve hele livet (24). Helsefremmende arbeid er også noe alle kommuner er pålagt (11), samtidig som det presiseres at det ikke er nok vekt på forebygging (10). Tidlig innsats har blitt løftet frem som avgjørende for å dempe etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester (23). I nye nasjonale råd for fallforebygging i 2024 fremgår det at eldre over 65 år med høy risiko for å falle, bør få individuelle tiltak hvor trening er en av komponentene (25). Dette gir grunnlag for å reise spørsmål om fysioterapitjenesten bør venstreforskyves mot mer primærforebyggende virksomhet. Fysioterapeuter kan trolig være en ressurs inn mot både individuelle og gruppebaserte tjenester.

Oppfølging av skrøpelige eldre etter gjennomgått hoftebrudd fremstod for fysioterapeutene som en kompleks oppgave, med både frihet og ansvar knyttet til å avgjøre hyppighet, varighet og innhold i oppfølgingen. Ifølge Lossius (26) hviler valg av tiltak til sist på fysioterapeutens egne vurderinger, med evne til å reflektere som fremste kvalifikasjon. I så måte er pasienten prisgitt en kompetent fysioterapeut som mestrer et slikt ansvar. Dette samsvarer med andre studier som viser at kompetente fysioterapeuter er avgjørende for tilfredshet hos pasientene og at det bør tilbys individtilpassede tjenester (15). Orvik (27) mener at endringer i individuelle behov hos pasienter best imøtekommes av fleksibelt helsepersonell som tar ansvar for å prioritere, organisere og lede eget arbeid. I Forskrift om nasjonal retningslinje for fysioterapeututdanning (28) nevnes bare så vidt faglig ledelse. Det kan derfor stilles spørsmål om organisatorisk kompetanse, herunder faglig ledelse, burde vært mer vektlagt i grunnutdanningen. Dette kunne muligens forberedt fysioterapeutene ytterligere i å håndtere utfordringene som møter dem i kommunehelsetjenesten. Herunder inngår særlig den store graden av faglig frihet og ansvar i oppfølging av en mangfoldig pasientgruppe, samt sikring av at faglige beslutninger fremmer et nyttehensyn for pasienten (23). Samtidig var intervjupersonenes beskrivelser av pasientoppfølging i tråd med internasjonale retningslinjer (17), som bygger på ICF (18). En mer systematisk oppfølging etter denne strukturen kunne muligens bidratt til ytterligere styrking av dagens kommunale fysioterapitjeneste og forenklet faglig ledelse hos den enkelte fysioterapeut.

Intervjupersonene i studien ga uttrykk for begrenset samhandling med sykehusfysioterapeutene. I et overordnet perspektiv, er spesialisthelsetjenesten diagnose- og behandlingsorientert, mens kommunene i større grad arbeider funksjonelt og har mestring i fokus (29). For de kommunale fysioterapeutene fremsto det likevel å være en felles faglig forståelse med sykehusfysioterapeutene, dersom epikrisen ved utskrivelse inkluderte fysioterapeutens vurdering. Dette beskriver Vik (30) som gjensidighetskunnskap. Frogum og kollegaer (31) fant at det relasjonelle aspektet var betydningsfullt for å kompensere for en mulig asymmetri i maktrelasjoner mellom fysioterapeuter på tvers av spesialist- og kommunehelsetjenesten. I denne studien fremstår det som en tilfeldighet hvorvidt god informasjonsformidling forekom gjennom sykehusfysioterapeutens involvering.

Intervjupersonene erfarte at andre profesjoner i mindre grad forankret tjenestene i ICFs helhetlige forståelse av funksjon. En annen studie har dokumentert at hjemmetjenesten manglet kompetanse i å vektlegge aktiviserende hjelp til pasienter (32). Et viktig perspektiv til debatten om bærekraftige helsetjenester (33) kan være å vurdere innføring av ICF som et felles tverrprofesjonelt rammeverk for kartlegging og oppfølging på tvers av tjenestenivå og profesjoner. Ifølge Vik (30) kan felles forståelsesramme bidra til relasjonell samhandling og optimal oppgaveglidning. Studier peker på viktigheten av blant annet samarbeid i overgangen mellom sykehus og hjem for pasienters opplevde tilfredshet (16). Samhandlingsreformen legger opp til at det skal foregå en koordinert oppgavefordeling (34). Olsen, Vatne & Buus (29) fant at mangel på retningslinjer og rutiner medførte personavhengig samhandling preget av tilfeldigheter. Denne studien bygger oppunder samme oppfatning. Funnene indikerer at vi vet for lite om de ulike overgangene for eldre skrøpelige etter hoftebrudd i norsk kontekst. Dette bør undersøkes nærmere i fremtidige studier.

Blant andre aktuelle tiltak knyttet til mulig forbedring av tverrsektoriell samhandling, er kombinasjonsstillinger (23). Universitetssykehuset Nord-Norge har i samarbeid med kommuner etablert pasientsentrerte helsetjenesteteam (PSHT), hvor ansatte jobber i begge sektorer og følger pasienter i overgangen fra spesialist- til kommunehelsetjenesten (35). Tiltaket viser gode resultater når det kommer til 6 måneders dødelighet . Ut fra hva vi vet om den høye dødeligheten etter hoftebrudd (2), fremstår kombinasjonsstillinger som et svært aktuelt tiltak i oppfølging av skrøpelige eldre etter hoftebrudd, noe som også har støtte i Helsepersonellkommisjonens rapport (33). Funnene i denne studien understøtter dokumenterte fordeler ved en helhetlig ortogeriatrisk tilnærming etter hoftebrudd (1), som starter i spesialisthelsetjenesten og fortsetter gjennom samhandling i pasientforløpet, med utgangspunkt i den enkeltes behov (15) for tjenester av høy kvalitet.

Studiens styrker og svakheter

Design og metode ble valgt på bakgrunn av studiens hensikt og problemstilling. Et omfattende datamateriale bidro til utfyllende beskrivelser av fysioterapeutenes erfaringer med oppfølging av skrøpelige eldre etter gjennomgått hoftebrudd. Det understøtter studiens gyldighet (19) og rikhet i datamaterialet (20). Førsteforfatter er utdannet fysioterapeut med yrkeserfaring hovedsakelig fra spesialisthelsetjenesten. Felles yrkesbakgrunn med intervjupersonene, men fra annen kontekst, styrket faglig forståelse og nysgjerrighet. Dette var med på å redusere sosial avstand til intervjupersonen (19) og muliggjorde nyanserte oppfølgingsspørsmål i intervjuene. Samtidig kan nærhet til temaet utfordre forskerens håndtering av egen forforståelse, og det kan være en risiko for å overse nyanser som ikke samsvarer med egne erfaringer (19). Førsteforfatter var bevisst egen forforståelse og noterte refleksiv journal (36) i etterkant av hvert intervju. Det ble lagt vekt på å la datamaterialet og problemstillingen styre analysen, som ble gjennomført i et tett samarbeid med medforfatter med annen faglig bakgrunn. Den refleksive analysen (36) og åpenheten i utforsking av nyanser i datamaterialet, oppfattes å ha styrket studiens pålitelighet (19).

Utvalget representerte ulike deler av kommunale fysioterapitjenester, med vekt på hjemmebaserte rehabiliteringstjenester. Inkludering av fysioterapeuter fra kommunal rehabiliteringsinstitusjon kunne beriket datamaterialet ytterligere. Funnene belyser tematikk som ble berørt av alle intervjupersonene og oppfattes derigjennom å kunne ha overføringsverdi til rehabiliteringstjenester i andre kommuner.

Konklusjon

Funnene i studien belyste mangel på likeverdige tjenester til en mangfoldig pasientgruppe. Pasientoppfølgingen utgjorde en kompleks oppgave for fysioterapeutene, og ulikt fokus på behandling og funksjon hos helsepersonell ga sprikende samhandling i pasientforløpet. Studien belyser viktigheten av fysioterapiressurser i både rehabiliterende og forebyggende helsearbeid, med vektlegging av helhetlig individtilpasset tilnærming og ICF som felles forståelsesramme i tjenestene. Fremtidige studier bør utforske hvordan en kan identifisere skrøpelige eldre tidligere, styrke overgangene i pasientforløpet samt fremme god samhandling og ivaretakelse av pasientene, også før hoftebruddet inntreffer. 

Referanseliste

1. Den norske legeforening, Norsk anestesiologisk forening (NAF), Norsk geriatrisk forening. Tverrfaglig behandling av hoftebrudd. Nasjonale kliniske retningslinjer. Oslo: Den norske legeforening; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-forening-for-geriatri/nyheter/2018/retningslinjer-for-tverrfaglig-behandling-av-hoftebrudd/

2. Cauley JA, Chalhoub D, Kassem AM, Fuleihan Gel H. Geographic and ethnic disparities in osteoporotic fractures. Nat Rev Endocrinol 2014; 10(6): 338-51. https://doi.org/10.1038/nrendo.2014.51

3. Helsedirektoratet. Hoftebrudd - overlevelse 30 dager etter innleggelse. Oslo: Helsedirektoratet; 2019 [oppdatert 2025-06-19; nettdokument]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/statistikk/kvalitetsindikatorer/behandling-av-sykdom-og-overlevelse/overlevelse-30-dager-etter-innleggelse-for-hoftebrudd.

4. Gjertsen J-E, Dybvik E, Kristensen TB. Nasjonalt Hoftebruddregister: Årsrapport 2024 med plan for forbedringstiltak for 2025. Årsrapport. 2024.

5. Johnell O, Kanis JA. An estimate of the worldwide prevalence, mortality and disability associated with hip fracture. Osteoporos Int. 2004; 15(11): 897-902. https://doi.org/10.1007/s00198-004-1627-0

6. Nasjonalt senter for aldring og helse. Oppslagsord: Skrøpelighet u.å. Tilgjengelig fra: https://www.aldringoghelse.no/ordbok/skropelighet/.

7. Statistisk sentralbyrå. Nasjonale befolkningsframskrivinger 2024. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/befolkning/befolkningsframskrivinger/statistikk/nasjonale-befolkningsframskrivinger.

8. Kjeldgaard HK, Omsland TK, Skirbekk VF, O’flaherty M, Meyer HE, Holvik K. Forecasting the burden of hip fracture in Norway towards 2050 by educational level: The Norwegian Epidemiologic Osteoporosis Studies (NOREPOS). Scandinavian Journal of Public Health. 2025; 0(0). https://doi.org/10.1177/14034948251325760

9. Forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator, FOR-2022-06-22-1110 (2018). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/forskrift/2011-12-16-1256

10. Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 26 (2014–2015). Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2015. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-26-2014-2015/id2409890/

11. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m., LOV-2011-06-24-30 (2011). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/lov/2011-06-24-30

12. Sørbye LW, Grue EV, Vetvik E. Kunnskap om svikt i tjenester til skrøpelige eldre. Nyere norsk forskning relatert til helse- og sosialtjenesten. Oslo: Diakonhjemmet Høgskole; 2009. Rapport nr. 2009/5.

13. Johansen M, Thingstad P, Bogen BE, Taraldsen K. Gjenvinning av mobilitet etter hoftebrudd – en prospektiv kohortestudie. Fysioterapeuten 2020; 87(8): 64-9.

14. Hordvik HB, Reed IH, Tenden S, Van den Bergh G. Physiotherapists´ experiences with older adults´ rehabilitation trajectory after hip fracture: A qualitative study in Western Norway. Physiother Theory Pract 2023; 39(2): 328-42. https://doi.org/10.1080/09593985.2021.2007557

15. Karlsson Å, Olofsson B, Stenvall M, Lindelöf N. Older adults' perspectives on rehabilitation and recovery one year after a hip fracture – a qualitative study. BMC Geriatrics 2022; 22(1): 423. https://doi.org/10.1186/s12877-022-03119-y

16. Welsh A, Hanson S, Pfeiffer K, Khoury R, Clark A, Grant K, et al. Facilitating the transition from hospital to home after hip fracture surgery: a qualitative study from the HIP HELPER trial. BMC Geriatrics 2024; 24(1): 948. https://doi.org/10.1186/s12877-024-05390-7

17. McDonough C, Harris-Hayes M, Kristensen M, Overgaard J, Herring T, Kenny A, et al. Physical Therapy Management of Older Adults With Hip Fracture: Clinical Practice Guidelines Linked to the International Classification of Functioning, Disability and Health From the Academy of Orthopaedic Physical Therapy and the Academy of Geriatric Physical Therapy of the American Physical Therapy Association. Journal of Orthopaedic & Sports Physical Therapy 2021; 51(2): 53-89. https://doi.org/10.2519/jospt.2021.0301

18. World Health Organization. The International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF). Tilgjengelig fra: https://www.who.int/standards/classifications/international-classification-of-functioning-disability-and-health.

19. Thagaard T. Systematikk og innlevelse : en innføring i kvalitative metoder. 5. utgave. Bergen: Fagbokforlaget, 2018.

20. Braun V, Clarke V. Using thematic analysis in psychology. Qualitative Research in Psychology 2006; 3(2): 77-101. https://doi.org/https://doi.org/10.1191/1478088706qp063oa

21. Helsedirektoratet. Habilitering og rehabilitering i kommunene. Oslo: Helsedirektoratet; 2018 [oppdatert 2018-07-18; sitert 2025-07-07]. Nasjonal veileder i rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/rehabilitering-habilitering-individuell-plan-og-koordinator/habilitering-og-rehabilitering-i-kommunene#habiliterings-og-rehabiliteringsfaglig-kompetanse-i-kommunene

22. Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 34 (2015–2016). Verdier i pasientens helsetjeneste – Melding om prioritering. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-34-20152016/id2502758/

23. Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 9 (2023–2024). Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 – Vår felles helsetjeneste. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2024. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-9-20232024/id3027594/

24. Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 15 (2017–2018). Leve hele livet — En kvalitetsreform for eldre. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-15-20172018/id2599850/?ch=1

25. Helsedirektoratet. Fallforebygging hos eldre [Nasjonale faglige råd]. Oslo: Helsedirektoratet; 2024. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/fallforebygging-hos-eldre/fallforebyggende-tiltak--hjemmeboende-eldre#personer-over-65-ar-med-hoy-risiko-for-a-falle-bor-fa-individuelt-tilpassede-fallforebyggende-tiltak

26. Lossius LO. Hva er kunnskap? Og hva ligger til grunn for valg av tiltak i møtet med de skrøpelige pasientene? Fysioterapeuten. 2023. Tilgjengelig fra: https://www.fysioterapeuten.no/eldre-erfaringsbasert-kunnskap-fagkompetanse/hva-er-kunnskap-og-hva-ligger-til-grunn-for-valg-av-tiltak-i-motet-med-de-skropelige-pasientene/148211.

27. Orvik A. Organisatorisk kompetanse : innføring i faglig ledelse, samhandling og kvalitetsforbedring. 3. utgave. Oslo: Cappelen Damm akademisk; 2022.

28. Forskrift om nasjonal retningslinje for fysioterapeututdanning, FOR-2019-03-15-410 (2019). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/forskrift/2019-03-15-410

29. Olsen BM, Vatne S, Buus N. Kontinuitets- og samhandlingsutfordringer i psykiske helsetjenester – en fokusgruppestudie. Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid. 2015; 29(4): 55–68. https://doi.org/10.18261/ISSN1903-2285-2015-04-06

30. Vik E. Helseprofesjoners samhandling – en litteraturstudie. Tidsskrift for velferdsforskning 2018; 21(2): 119–47. https://doi.org/10.18261/issn.2464-3076-2018-02-03

31. Frogum M, Vik E, Forslund LKHG, Eliassen M. "Det handler jo om hvordan en spør" : en kvalitativ metasyntese om fysioterapeuters tverrsektorielle samhandling. Fysioterapeuten. 2023.

32. Moe S, Hamran T. Samarbeidsutfordringer i kommunehelsetjenesten. Challenges in interdisciplinary collaboration in community health care - a focus group study and usefulness. 2014; 81(9).

33. NOU 2023: 4. Tid for handling — Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. 2023. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-4/id2961552/?ch=17

34. Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. 47 (2008–2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-47-2008-2009-/id567201/

35. Berntsen GKR, Dalbakk M, Hurley JS, Bergmo T, Solbakken B, Spansvoll L, et al. Person-centred, integrated and pro-active care for multi-morbid elderly with advanced care needs: a propensity score-matched controlled trial. BMC Health Services Research. 2019; 19(1): 682. https://doi.org/10.1186/s12913-019-4397-2

36. Braun V, Clarke V. Thematic analysis: a practical guide. Los Angeles: SAGE; 2022.

© Author(s) (or their employer(s)) 2025. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten.