Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatternes mening.
Hvem skal avgjøre om det finnes et behov for fysioterapitiltak dersom fysioterapeuten ikke er til stede?
Tilsvar til ytringen Fysioterapi eller aktivisering? Hvorfor vi ikke bør øke fysioterapiressursene på sykehjem.
Skrevet av Elisabeth Wiken Telenius, PT, PhD, Seniorforsker ved Nasjonalt senter for aldring og helse, Sykehuset i Vestfold og Førsteamanuensis ved Institutt for rehabiliteringsvitenskap og helseteknologi, OsloMet.
Kristine Bjorheim Bøe, PT, MSc., Spesialist i fysioterapi for eldre, MNFF. Grefsenhjemmet.
Nina Skjæret-Maroni, PT, PhD, Førsteamanuensis Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap, NTNU.
Kristin Taraldsen, PT, PhD, Professor i Fysioterapi for eldre, Institutt for Rehabiliteringsvitenskap og Helseteknologi, OsloMet.
Gro Gujord Tangen, PT, PhD, Fagsjef og seniorforsker ved Nasjonalt senter for aldring og helse, Sykehuset Vestfold HF, og Geriatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus HF.
Karen Sverdrup, PT, PhD, Forsker ved Nasjonalt senter for aldring og helse, Sykehuset Vestfold HF, Geriatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus HF.
Vi er enig i Bjerke og Nilsen beskrivelser om at fysioterapeutens kjerneoppgaver i sykehjem inkluderer: håndtering av akutte funksjonsfall, kartlegging og veiledning av pleiepersonell, og selektive og målrettede intervensjoner. Samtidig ønsker vi å nyansere enkelte poenger og tydeliggjøre hvorfor vi mener økte og mer forutsigbare fysioterapiressurser i sykehjem er nødvendig.
Vår bekymring handler i stor grad om hvordan utfordringene kan løses i praksis. Hvem skal avgjøre om det finnes et behov for fysioterapitiltak dersom fysioterapeuten sjelden eller aldri er til stede på avdelingen? Erfaringer fra Trondheim kommune og NTNU, og fra Bjerke og Nilsen selv, hvis vi forstår dem riktig, viser at regelmessig tilstedeværelse er avgjørende for å lykkes med både kartlegging og veiledning.
Forebygging er dessuten en viktig del av fysioterapeutens mandat som lett kan bli oversett i debatten. Aktivisering er et felles ansvar, men uten fysioterapeutens faglige deltakelse i dette tverrfaglige anliggende risikerer vi at aktivisering blir tilfeldig og lite målrettet, eller i verste fall fullstendig nedprioritert.
Når vi i den publiserte studien viser til at medianen er tre minutter fysioterapi per uke per beboer, med en variasjon fra 0 til 50 minutter, er det ikke for å redusere alt til ett tall. Poenget er å synliggjøre de store forskjellene mellom kommunene. Antall henvisninger varierte også kraftig, med en median på 10 per år og en spredning på 0 til 395. Nesten én av fem kommuner rapporterte at de bare fulgte opp halvparten av henvisningene – eller færre. Slike variasjoner understreker behovet for kvalitetsindikatorer og lovverk som bygger på evidensbaserte anbefalinger, slik at tilgangen til fysioterapi ikke avhenger av geografi eller lokale prioriteringer. Vi er enige med Bjerke og Nilsen i at fysioterapeuter med fast sykehjemstilknytning kjenner beboere og personale best. Nettopp derfor er det problematisk at over 80 prosent av kommunene ikke har egne stillinger tilknyttet sykehjem. Når fysioterapi kun organiseres gjennom henvisninger, blir oppfølgingen sporadisk, kontinuiteten svakere og dette vil kunne påvirke kvaliteten på tiltaket og effekten.
Vi ønsker også å imøtegå forestillingen om at sykehjemsbeboere er «for syke» for fysioterapi. Selv om Bjerke og Nilsen tar avstand fra begrepet «terapeutisk nihilisme», mener vi at deler av deres argumentasjon, særlig når de vektlegger kort forventet levetid og begrenset potensial, likevel peker i retning av en slik tenkning.
Det er nettopp denne holdningen vi er bekymret for, fordi den kan bidra til å frata eldre pasienter tiltak som gir smertelindring, livskvalitet og verdighet, selv når opptrening ikke er realistisk. I vår undersøkelse svarte 39 prosent av kommunene at de sluttet seg til påstanden «Fysioterapi handler mest om opptrening og de fleste beboere på langtidsopphold er for syke for fysioterapi». Selv om det var ledere som ble invitert til å delta i undersøkelsen, rapporterte 85 % at de hadde bakgrunn som fysioterapeut. Dette gjenspeiler en holdning som vi mener ikke er faglig forsvarlig. Fysioterapi i sykehjem handler ikke bare om opptrening, men også om smertelindring, mobilisering av skrøpelige pasienter, fallforebygging, komplikasjoner etter immobilisering, støtte i palliativ omsorg og tiltak som kan bidra til livskvalitet i livets siste fase.
Til slutt vil vi berøre det helseøkonomiske argumentet. Kostnadseffektivitet er viktig, men kan ikke alene være styrende når det gjelder skrøpelige eldre. Prioriteringsmeldingen slår fast at nytte, ressurs og alvorlighet skal ligge til grunn for prioriteringer. For sykehjemsbeboere er alvorligheten høy, og selv små funksjonsgevinster eller smertelindring kan bety svært mye for den enkelte og deres pårørende. Å redusere fysioterapi i sykehjem til et spørsmål om «minst gevinst per krone» er et perspektiv vi mener er både snevert og lite verdig.
Vi deler ønsket om en tydelig og målrettet fysioterapitjeneste i sykehjem. Men for å ivareta beboernes behov for kartlegging, forebygging, akutte tiltak, smertelindring og støtte i livets siste fase, kreves en reell og forutsigbar tilstedeværelse. Derfor mener vi det er behov for kvalitetsindikatorer og lovverk som bygger på evidensbaserte anbefalinger. På den måten kan vi sikre beboere på sykehjem likeverdig tilgang til fysioterapitjenester, uavhengig av bosted.
