Hva skjer med demokratiet i NFF?

Skrevet av Lars-Kristian Fauske, delegat Region Vest i Norsk Fysioterapeutforbund

NFF er først og fremst mennesker. Det er medlemmer, tillitsvalgte og ansatte som skal samarbeide og finne løsninger sammen. Jeg tror samtlige er enig i at vi ønsker en effektiv, profesjonell og demokratisk organisasjon som lykkes med fag og politisk påvirkning. 

Men intern uenighet er noe jeg tror politikere gjennomskuer og reagerer negativt på. Jeg er usikker på om nye strukturer løser dette, eller om de til og med kan skape mer konflikt. Kanskje det vi egentlig trenger er å styrke dialogen og samholdet i den modellen vi allerede har?

Hvorfor skulle vi endre?

Landsmøtet gikk i 2023 inn for at organisasjonsutvikling i NFF skulle utredes, og midler ble satt av til prosessen. For min del har det hele tiden vært vanskelig å få tak i hvorfor vi skulle endre. Det har også vært litt vanskelig å se tydelige sammenhenger mellom mål og tiltak. 

Les også: - Dette handler ikke bare om organisasjonsstruktur, det handler om tillit og forankring

Så fikk vi på Landsmøtet i 2024 presentert modeller som pekte i svært ulike retninger, og som mest av alt viste at det finnes mange måter å organisere forbundet. I løpet av prosessen har det ikke vært nevnt noe om nedlegging av hele regioner før forslaget blir presentert i sakspapirene til Landsmøtet. 

Dette gjør meg enda mer usikker. Hvordan kan vi si at vi styrker demokratiet, hvis mange av oss ikke engang forstår prosessen? 

Hvordan blir dette mer demokrati?

I forslaget til ny organisasjonsmodell ligger det at forbundsstyret både skal utarbeide forslag og få stemmerett på Landsmøtet. Dette kan kanskje virke effektivt, men jeg er bekymret for at det også kan skape en dobbeltrolle. Hva skjer når de som har fått særskilt tillit til å utarbeide og drive frem de store sakene samtidig skal stemme over dem? Hvordan blir dette mer demokrati?

Det er også foreslått å erstatte valgte regionledere med ansatte rådgivere. Profesjonalisering kan selvfølgelig gi stabilitet og rutine. Men hva med fornyelse og engasjementet som oppstår når medlemmene selv velger sine representanter? Ansatte kan i praksis også bli sittende svært lenge, noe som kan føre til at avstanden til det lokale politiske engasjementet gradvis øker.

Resultatet kan bli økt fragmentering

Så er det også foreslått endringer i sammensetningen av landsmøte og et representantskap. På papiret blir den kanskje «bredere» fordi flere grupper med søyletilhørighet eller særskilte roller får tydeligere plass. I praksis får regionene, som er de mest medlemsnære og interessenøytrale, en svakere stemme. Resultatet kan bli økt fragmentering, flere interne kamper, og en svekket felles stemme for fysioterapeutene som helhet. Er det virkelig dette som styrker demokratiet?

Hvilket forbund skal vi være?

Innen organisasjonsteorien er det ikke noen fasit på hva som er best av en sentralisert eller desentralisert struktur. Begge kan fungere. Men det sies at sentralisering bygger på en tro på at noen få kan finne løsningene, mens desentralisering bygger på en tro på at vi finner løsningene i fellesskap. Skal vi være et forbund der vi setter vår lit til noen få, eller skal vi prøve å jobbe sammen i fellesskap for å finne løsninger?

Les også: Nærmer seg hovedlandsmøte i Norsk Fysioterapeutforbund: - Nå må debatten gå

NFF gjennomførte en større endring i 2013 med overgang til regionmodell som egentlig ikke har fått tid til å fungere helt som tiltenkt gjennom blant annet pandemi og intern uro. Jeg tror det er mange uutnyttede ressurser i engasjerte delegater og styremedlemmer som ønsker å jobbe med mer enn organisasjonsutvikling. De siste årene har det vært et stort trykk på dette utviklingsarbeidet, og jeg tror flere kjenner på endringstretthet. 

Fellesskap heller enn maktkonsentrasjon

Jeg meldte meg inn i NFF for å bli en del av et større fellesskap, og det har vært en viktig del av min identitet som fysioterapeut. Det er først og fremst mennesker som skal gjøre en innsats her, og jeg tror egentlig vi har samme mål. 

Da blir det viktig å bygge på fellesskap og troen på samarbeid. Ikke mer maktkonsentrasjon.