Sammendrag
10 ukers intensiv motorisk trening etter ny ryggmargsskade påvirker ikke ryggmargens plastisitet eller personens funksjon
En oppsummering av forskningsresultater fra The Early and Intensive Motor Training for people with spinal cord injury, The SCI-MT trial.
Skrevet av Nina Enersen og Vivien Jørgensen, Sunnaas sykehus.
Innledning
Sunnaas sykehus har deltatt i en stor internasjonal randomisert klinisk studie (The SCI-MT Trial). Målet var å undersøke om 10 ukers intensiv, oppgavespesifikk trening, kombinert med styrketrening rettet mot muskulatur på og under skadenivå gir nevrologisk bedring hos personer ny inkomplett RMS. Studien ble ledet av pionerer i RMS-miljøet, professor og fysioterapeut Lisa Harvey og Joanne Glinsky ved Universitetet i Sydney og regnes som den største av sitt slag innenfor RMS-rehabilitering. Resultatene er nylig publisert i Lancet Neurology.
Bakgrunn
Dyrestudier viser at gjentatt, intensiv og målrettet bevegelse stimulerer spinal plastisitet og fremmer nevrologisk bedring. Tilsvarende plastiske responser er vist i hjernen etter intensiv, oppgavespesifikk trening hos personer med slag. Det har derfor vært antatt at intensiv trening (definert som høy dose) kan føre til nevrologisk bedring også hos personer med RMS.
Metode
Dette var en pragmatisk randomisert kontrollert studie gjennomført på 15 rehabiliteringsinstitusjoner i 7 ulike land: Australia (7), Belgia (2), Nederland (2), England (1), Skottland (1), Italia (1) og Norge (1).
Personer med ny (innen 10 uker) inkomplett RMS (noe bevart motorisk funksjon under skadenivå) som mottok døgnrehabilitering, ble inkludert. De ble randomisert til vanlig rehabilitering (kontroll) eller vanlig rehabilitering pluss 12 timer ekstra trening per uke i 10 uker (intervensjon).
Intervensjonen bestod av intensiv oppgavespesifikk trening i høye doser, rettet mot motorisk funksjon under skadenivå, kombinert med styrketrening, og ble hos oss gjennomført med 2 timers økter på kveldstid/helg, 6 dager i uken.
Primært utfallsmål var total motorisk skår (0-100 poeng) målt med International Standards for the Neurological Classification of SCI, som tester fem nøkkelmuskler i over- og underekstremiteter (0= ingen kontraksjon, 5= normal kraft).
Resultater
Fra juni 2021 til februar 2025 ble 220 deltakere randomisert til kontroll (n=111) eller intervensjon (n=109). Ved inklusjon var gjennomsnittlig total motorskår 66.2 (SD18.2) i kontrollgruppen og 63.8 (SD 18.0) i intervensjonsgruppen.
Etter intervensjonsperioden forelå data for 98% av deltakere (kontroll n=109, intervensjon n=107). Gjennomsnittlig total motor skår var 78.8 (SD 17.3) i kontrollgruppen og 78.4 (SD 17.0) i intervensjonsgruppen. Gjennomsnittlig gruppeforskjell var 0.9 poeng (95% CI -1.6 til 3.5, p=0.48).
Det var heller ingen signifikante forskjeller i sekundære utfallsmål eller i subgrupper (skadenivå, skadeomfang, alder), bortsett fra det psykologiske domenet i WHO Quality of Life-BREF i favør av intervensjonsgruppen.
Konklusjon
Ti ukers intensiv, oppgavespesifikk trening kombinert med styrketrening for personer med ny RMS gav ingen signifikant nevrologisk bedring sammenlignet med vanlig døgnbasert tverrfaglig rehabilitering. 12 ekstra treningstimer pr. uke ga altså ingen målbar tilleggseffekt i motorisk funksjon.
Kilde:
Refleksjoner fra Sunnaas
Sunnaas sykehus ble invitert inn i studien og takket entusiastisk ja, da vi ønsket bidra til å besvare et klinikknært og viktig forskningsspørsmål for personer med RMS, samt å delta i et prosjekt ledet av et anerkjent og kompetent fagmiljø. Vår deltakelse ble dekket av midler fra Wings for Life Foundation.
Det har vært lærerikt å delta i en stor, internasjonal intervensjonsstudie. Intervensjonen ble gjennomført strukturert og målrettet, med stort fokus på effektiv treningstid. Vi erfarte at tydelige treningsmål og hyppig måling av progresjon drev rehabiliteringen fremover og motiverte pasientene. Vi ble også positivt overrasket over hvor mye trening deltakerne faktisk tålte.
I løpet av tre år rekrutterte vi 15 deltakere, og rundt ti personer var involvert i gjennomføringen - inkludert 3–4 testere og 3–4 trenere med fysioterapibakgrunn. Det har vært krevende å innlemme 12 ekstra treningstimer i en allerede travel rehabiliteringshverdag, både for oss og for deltakerne i intervensjonsgruppen. Deltakerne ble slitne, men også veldig takknemlige for å få muligheten til å gjøre sitt ytterste for å oppnå best mulig funksjon.
I forkant av studien ble alle lokalisasjoner spurt om sine forventninger til resultatene. Hele 85 % av de over 200 involverte antok at intervensjonen ville ha effekt. Dette illustrerer en utbredt oppfatning i rehabiliteringsfeltet om at mer trening automatisk gir bedre resultat. Det er samtidig viktig å understreke at analysene er gjort på gruppenivå. Enkelte deltakere kan derfor ha hatt nytte av intervensjonen uten at dette fremkommer i de samlede resultatene.
Det vi kan kalle de negative funnene i studien kan likevel styrke klinikernes trygghet i å kunne forsikre pasienter om at dagens døgnbaserte, tverrfaglige rehabiliteringstilbud er tilstrekkelig.
