Funksjonsvurdering, et velkjent begrep med nytt innhold

Et inkluderende arbeidsliv med plass til langt flere er et politisk satsningsområde. Sykefraværet skal reduseres, flere ufrivillige trygdemottakere skal tilbake i arbeid og den reelle pensjoneringsalderen skal økes. Kunnskap om pasientens arbeidsmiljø er en forutsetning for å lykkes, og vurdering av arbeidsmiljøet må inngå som en naturlig del av funksjonsvurderingen.
Begrepet funksjonsvurdering var lite allment kjent før Sandmannutvalget høsten 2000 leverte sin innstilling og la grunnlaget for «Avtalen om et inkluderende arbeidsliv». Innstillingen foreslo en vesentlig endring ved oppfølgingen av sykmeldte. Det skulle legges mer vekt på den ansattes funksjonsevne og mindre vekt på den medisinske diagnosen. Budskapet var at funksjonsvurderingen skulle angi funksjonsevne/funksjonssvikt i forhold til konkrete arbeidsoppgaver og få fram hva som skal til av tilrettelegging for å få den sykmeldte tilbake i arbeid. Trygdeetaten fulgte opp med en definisjon som gjorde funksjonsvurderingen «til en prosess for å etablere eller opprettholde et aktivt arbeidsforhold». Arbeidsgiver og arbeidstaker var prosessens hovedaktører, og arbeidsplassen var dens hovedarena.

Dette signaliserte en ny situasjon. Helsepersonell, som tidligere hadde tilnærmet «monopol» på begrepet og bruken av det, fikk en utfordring. Spesifikke undersøkelser og fysiske tester var ikke lenger det mest sentrale. Nå kom kunnskap om pasientens arbeidsmiljø inn som en viktig del av funksjonsvurderingen. Den sykmeldtes arbeidsevne var ikke bare et spørsmål om fysisk yteevne og praktisk tilrettelegging. Den sosiale og den mentale siden måtte også ivaretas. Pasienten skal tilbake til et arbeidsfellesskap der han er en av mange.

Arbeidsmiljøet har for bedriftsfysioterapeuter alltid stått sentralt i samspillet med de ansatte. Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) gjennomførte høsten 2003 en kartlegging av bedriftsfysioterapeuters medvirkning til inkluderende arbeidsliv. Her fikk en gruppe bedriftsfysioterapeuter anledning til å definere hva de la i begrepet funksjonsvurdering. De beskrev den først og fremst som en kombinasjon av samtaler med den sykmeldte og en kartlegging av vedkommendes arbeidsmiljø. Bare i noen tilfeller benyttet de seg av tester eller spesifikke undersøkelser av arbeidstakeren. En slik prioritering vil trolig ikke være like naturlig for behandlende fysioterapeuter, som den er for bedriftsfysioterapeuter som er pålagt å vektlegge arbeidsmiljøforholdene. Ifølge arbeidsmiljølovens krav skal bedriftshelsetjenesten (BHT) bistå arbeidsgivere, arbeidstakere, arbeidsmiljøutvalg og verneombud med å skape sunne og trygge arbeidsplasser. Dette gjelder også når tema er sykefravær som en følge av muskel- og skjelettplager.

Når media beskriver muskel- og skjelettplager som den viktigste årsaken til sykefraværet i Norge, bidrar de til en betydelig forenkling av virkeligheten. Enhver sykemelding krever en medisinsk diagnose, og muskel- og skjelettplager er den hyppigst brukte diagnosegruppen. Det betyr ikke diagnosen på sykemeldingen automatisk beskriver årsaken til fraværet. Et sykefravær er nesten alltid et resultat av flere faktorer, og disse faktorene vil variere fra tilfelle til tilfelle. Funksjonsvurderingen skal avdekke hvilke faktorer som i tillegg til diagnosen bidrar til sykefraværet. I de fleste tilfellene vil faktorer knyttet til arbeidsforholdene være utslagsgivende for fraværet, mens det i enkelte tilfelle vil være mer private forhold.

Flere prosjekter og rapporter har opp gjennom årene vist at forekomsten av sykefravær har flere årsaker og er vanskelig å forklare. Jeg var selv involvert i et slikt prosjekt tidlig på 90-tallet. Den gang jobbet jeg som bedriftsfysioterapeut i en elektronikkbedrift. Der fikk 100 produksjonsansatte parallelt med 100 kontoransatte i et forsikringsselskap anledning til å beskrive hvilke forhold i arbeidsmiljøet de mente var av betydning for sykefraværet. Fokusgrupper ble brukt som metode, og oppsummeringen viste at særlig tre forhold i arbeidsmiljøet skilte seg ut; 1) trivsel på jobben, særlig med tanke på trygghet i forhold til medarbeiderne, 2) lederes opptreden som ledere og 3) organiseringen av det daglige arbeidet. Psykiske og sosiale problemstillinger ble trukket fram som viktigere for sykefraværet enn mer tekniske og detaljergonomiske forhold i arbeidsmiljøet. Dette til tross for at arbeidsdagen stort sett besto av arbeidsoppgaver utført i sittende stilling og med svært ensidige og repeterende bevegelser. Sykdommen eller plagenes art var i de fleste tilfelle ikke årsaken til sykefraværet, men «lå i bunnen» og gjorde at et fravær kunne bli aktuelt.

Elektronikkbedriften valgte å gjennomføre et oppfølgende intervensjonsprosjekt. Bedriften ønsket mer kunnskap om individuelle forhold knyttet til sykefraværet. De ønsket samtidig å overføre kunnskapen til miljøtiltak som kunne redusere sykefraværet og deretter måle effekten av disse. Intervensjonsgruppa og kontrollgruppa besto av ansatte fra produksjonsenheten. Intervjuer ble brukt som metode for å skaffe supplerende kunnskap om individuelle forhold. Tiltak ble gjennomført, og sykefraværet sank i intervensjonsgruppa både under og etter intervensjonsperioden. Dette til tross for at antall sykemeldinger var det samme både før og under intervensjonsperioden. Det som endret seg var varigheten av den enkelte sykemelding.

Våre og andres erfaringer viste at tidlig oppfølging av sykemeldte er en vesentlig faktor for å få ned sykefraværet og vil være god personalpolitikk. Men våre resultater viste samtidig at en intervensjon som kombinerte individuelle oppfølginger og grupperettede tiltak mot psykiske og sosiale problemstillinger, ikke ga primærforebyggende effekt. Antall tilfeller med fravær gikk ikke ned. Antall ansatte som rapporterte muskelskjelettplager før og etter intervensjonsperioden var også uforandret. De ansatte ble ikke friskere, men varigheten på det enkelte fravær ble kortere. Resultatene fra prosjektet kan være en påminnelse om at enkle forklaringer på dagens sykefravær neppe finnes.

Et inkluderende arbeidsliv med plass til langt flere er et politisk satsningsområde. Sykefraværet skal reduseres, flere ufrivillige trygdemottakere skal tilbake i arbeid og den reelle pensjoneringsalderen skal økes. Helsepersonell som først og fremst vektlegger den medisinske diagnosen i arbeidet for et inkluderende arbeidsliv, må endre strategi. Kunnskap om pasientens arbeidsmiljø er en forutsetning for å lykkes, og vurdering av arbeidsmiljøet må inngå som en naturlig del av funksjonsvurderingen.

Litteratur
- Sandman M et al. NOU 2000;27: Sykefravær og uførepensjonering. Norges offentlige utredninger.
- Trygdeetaten. Funksjonsvurdering. Prosjekt for inkluderende arbeidsliv, mai 2003 (Kan lastes ned fra www.trygdeetaten.no).
- Gudding IH. Funksjonsvurdering. Et delprosjekt under Prosjekt for inkluderende arbeidsliv.
- Ramazzini 2003;4. (Kan lastes ned fra www.stami.no).
- Gudding IH, Lie A. Bedriftsfysioterapeutens medvirkning til det inkluderende arbeidsliv. STAMI-rapport nr. 1, 2005.
- Lie A, Gudding IH, Bjørnstad O, Aasnæss S. Bedriftshelsetjenestens rolle i det inkluderende arbeidsliv. STAMI-rapport, nr. 2, 2004. (Kan lastes ned fra www.stami.no).
- Høverstad T, Kjølstad S. Use of Focus Groups to Study Absenteeism Due to Illness. J Occup Med 1991; 33: 1046-50.
- Høverstad T, Koefoed G, Gudding IH. Intervensjon mot sykefravær i en industribedrift. Tidsskr Nor Lægeforen nr.11,1994; 114: 1317-20.
- Gudding IH. Arbeidsplassbeskrivelse – et nyttig hjelpemiddel ved funksjonsvurdering.
- Ramazzini 2002;3. (Kan lastes ned fra www.stami.no).